AVLIVNING VEDTATT

Bacteria is life on Mars, but a heartbeat isn’t life on Earth? Weird.
Tekstlinjen er fra en av Tom MacDonalds sanger. Jeg synes den passer fint som kommentar til Miljøpartiet De Grønnes forslag til sterkt utvidet rett til selvbestemt abort, vedtatt på landsmøtet sist lørdag. I bresjen: Josefine Gjerde, som såvidt er kjønnsmoden og kanskje ikke ennå har vent seg til bruk av sanitetsbind.


MDG er partiet som i større grad enn alle andre partier vil verne om absolutt alt liv på livet på jorda, men de gjør ett unntak:
Gjerde og MDG vil avlive menneskefostre opptil 18 uker gamle, som nesten er halvveis i et svangerskap.
Kjapt søk på google – babyverden.no, gjennomsnittstall for 18 uker gammelt foster: Vekt – 220 gram, lengde – 18 cm, lengde isse til sete – 13.5 cm.
Allerede ved 22 dager etter befruktningen slår embryoets hjerte sine første slag (NHI).
I tillegg til utvidelsen av abortloven vil MDG avvikle kvinnekrenkende nemder og annen utidig innblanding.
Altså: Carte blanche … abort hvis fødsel ikke passer med planlagt sommerferie, eller hvis fosteret ved ultralyd viser minste tegn til avvik.
Ved landsmøtet fremkom også at MDG støtter tanken om aktiv dødshjelp. Partiet vil altså avlive mennesker før de er født og mennesker som har levd en stund.
MDG vil ikke verne det ufødte menneskeliv, men mange MDGere vil verne sjøpattedyrene i havet og vil forby fangst, til tross for at bestandene av sel og hval er store og tåler beskatning. De vil også halvere kjøttforbruket i Norge og forby reklame for kjøtt.
MDG’ere hater fossilt brennstoff og vil avvikle olje- og gassnæringen – helst før lunsj i morra, alle skal sykle og gå hele tiden og spise “biff” tilvirket av moste poteter, rødbeter, soyabønner og byggryn.
I det helt tatt er er MDG mer opptatt av dyrs velferd enn menneskers, og de vil forby henimot alt som er gøy.
Alt i alt galt å hevde at MDG er et livsbejaende parti. Kanskje ikke en regulær dødskult, men det er et parti for ekstremister, eksempelvis Lan Marie Berg, som minner litt om Maos ubehagelige rødegardister. Hun vil rive det meste av det bestående, inkludert gamle og fine trær i hovedstaden, for å gi plass til syklister.


Blir spennende å se hvordan det går med MDG ved tilstundende stortingsvalg – over eller under sperregrensen? Trolig under … hval, seler, høner, kyllinger, sauer, kuer, geiter og griser har jo ikke stemmerett.

NEI TIL HYTTER, JA TIL ISLAM

Prester i Den norske kirke liker ikke siste tidens hyttesnakk. De har samtalt i fortrolighet og er kommet til enighet, publisert i nrk.no:
De er oppgitt og skuffet over nordmenn som er mer opptatt av hyttene sine enn påskebudskapet, mer opptatt av å få med seg nok øl og børst til hytta og når skiheisen åpner om morran … enn fordypning i den siste nattverd, Judas Iskariots svik og påfølgende selvmord, korsfestelsen, Jesu lidelse og oppstandelse.
Men gudbedre, alle vet at norske nordmenn er grundig avkristnet og har vært det leeenge. De fleste bryr seg ikke døyten om Jesus og korset og påskemorgen og alt dertil. Hjemmepåske ville trolig ikke endre dette nevneverdig – tvert om, vil noen sikkert hevde.
Så hva mener egentlig disse prestene?
Vel, de er litt forblommede, som prester tidvis er, man er således henvist til gjetninger, men jeg tror Hilde Marie Øgreid Movafagh, rektor ved Metodistkirkens teologiske seminar, er i nærheten:
“Det verkar som om alle har hytte, og at hytte er det viktigaste i verda. Kor er fokuset på store familiar i små leilegheiter som skal ha påskeferie heime?”
Formodentlig har hun i tankene muslimer bosatt i østlige strøk av Oslo, hvilket er helt i tråd med en av Den norske kirkes fremste deviser: Dialog med muslimer.
Kirkens preses, Olav Fykse Tveit, er fremtredende eksponent hertil. Denne arkivtegningen antyder det:


Forøvrig er norske prester litt av noen slappfisker. I stedet for å preke protestantisk kristendom, hengir de seg dagstadig til dialog med muslimer og vil møte islam med overvennlig velvilje og nevner ikke med et ord denne religionens død- og pineteologi, rabiate voldsforherligelse, absolutte livsfiendtlighet, muslimenes lengsel etter døden og 72 dryppende kåte jomfruer i Jannah, som himmelen deres heter.
En av disse prestene er Fred Henry Berg, domprost i Agder og Telemark. Etter brenning av Koranen i Kristiansand høsten 2019, gikk han i veldig hyggelig dialog med imam og ytringsfrihetsmotstander Akmal Ali og uttalte:
“Vi står for de samme verdier og prinsipper, og vi står sammen.”
En norsk domprost omfavner altså islams verdier og prinsipper. Jeg har tilfeldigvis en arkivtegning av ham, også – sammen med nevnte imam Ali:


Konklusjon: Dra på hytta i påsken, kos dere, gå på ski og drekk dere fra sans og samling – om dere vil … man blir trolig ikke mindre kristen av det. Muslimene på Oslo øst? Vel, de som ikke koronasyke, skal visst reise til Pakistan, har jeg hørt.
Anyway … god påske!

TO SOM TENKER MASSE OM MUSLIMER, ARROGANSE OG KULTUR OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i dag tidlig:
– Har du lest Nettavisen. Der står det at muslimer i Norge føler seg uttrygge.

– Ja, de er plaget av kulturell arroganse. Nordmenn ser ned på muslimene, sier Qasim Ali. Han er samfunnsdebattant og skribent og sikkert veldig klok og godt orientert. Jeg tenker at han vet hva han snakker om.
– Det tenker jeg, også. Det er så typisk norsk, dette … å tro at vi er så mye bedre enn andre folk..
– Jeg tenker at det er sånn at muslimene har en litt annen måte å si og gjøre ting på, på en måte. De er kanskje litt utagerende og uttrykker seg litt mer direkte, men hva er galt med det … det er snakk om kulturforskjeller, men alle kulturer er like mye verdt, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også… det er jo egentlig rasisme av aller verste sort, dette.
– Nettopp… Qasim Ali nevner et fært eksempel. Han forteller om en tekstmelding han fikk fra en kvinne, der står det: Jeg liker ikke hvordan barna blir behandlet av lærere pga. hijab og spørsmål de stiller.
– Hææ… helt utrolig at en lærer kan holde på med sånn rasisme og i tillegg drive med spørsmål og sånne ting, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også. Mange muslimer med norsk statsborgerskap vurderer hijra.
– Hææ?
– Flytte til muslimske land, for å få fred fra arrogante og rasistiske nordmenn. 395 norske muslimer orket ikke mer og emigrerte til muslimske land i 2015.
– Åååå … det er det verste jeg har hørt, tenker jeg. Tenk at vi nordmenn er blitt så onde at noen må flykte landet.
– Muslimene har det like ille som jødene under krigen, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også..

JEG VIL NØDIG BLI ØKSEMORDER

Jeg har en kompis som sliter med kjønnsidentitet. Han tror han har sluttet å være mann. I korte riss er det slik fatt:
Han har stor mage og har ikke sett tissen sin på en stund – mange år. Han argumenterer med at en grønn vegg ikke kan sies å være grønn i et stummende mørkt rom. Han har dessuten ikke hatt sex med sin kone siden nyttårsaften 2016.
“Jeg er blitt noe annet enn mann”, sier han til meg.
Jeg har forsøkt flere ganger å snakke ham til rette, men han synker stadig lenger ned i det mørke og bunnløse identitetshullet, som har slimete og glatte vegger. Jeg vet ikke om han er til å redde. Kanskje er han blitt transperson.
Sånt hadde ikke skjedd i gamle da’r, men jeg vet ikke … jeg har  mistanke om koketteri: Han har alltid vært svært tidsriktig, både hva gjelder ytre staffasje og meninger. Han er og blir en moteriktig meningsjåle med slipset knyttet i dobbel windsor, en utspjåket dandy i alle samfunnsspørsmål, men nå har han gått for langt. Jeg synes det.
Nåvel, det er noe med tidsånden. Det store spørsmålet nuomstunder er: Hvem er jeg, eller om man taler vesttelemarkdialekt: Kven æ eg?
Det siste er mindre sannsynlig; identitetskjøret foregår for det meste i tettbygd strøk med mange hippe cafeer og et universitet, eller en høyskole ikke langt unna.
Som oftest er det tale om intellektuelle av den nominelle sorten, som har funnet seg til rette i en gruppe individer som føler seg som ofre, eller vanligere og vanligere: På andres vegne annammer en utsatt gruppes utfordringer, eksempelvis de som er mer eller mindre melaninrike blant oss og har genmasse fra steder der solen av og til står i senit, eller nesten.
Kritiske hvithetsstudier har jo slått fast at alle hvite mennesker er rasister, uansett om de vet det eller ei. Et hyppig anvendt begrep er systemisk rasisme, som – etter sigende – finnes overalt i Norge og er institusjonalisert. Problemet er bare at ingen har funnet den.
Hverdagsrasisme finnes kanskje, kanhende også søndagsrasisme og rasisme på bevegelige helligdager, men her trengs forskning, som de sier – de som sysler med samfunnsforskning.
Identitet er morsomt. Kanskje kan det gå slik til:
Man blir fascinert av flettene til Greta Thunberg og anretter håret likedan, ikler seg usexy herreskjorter og begynner å lese masse om klima og og sånn, plutselig vil du bare spise nøtter og rotfrukter, du hater alle som ferdes i motorkjøretøyer, er kjøtthater og fra vegantilværelsen ække den smale stien lang til totalitære dyrevernere som i sinn og skinn minner om Maos rødegardister, og rett rundt hjørnet er partiet Rødt hvori hardbarka mannshatere og durkdrevne feminister som overtaler deg til å melde deg inn i Kvinnegruppa Ottar, og da er det bare et slapt rødvinskast til lesbeliv med ti katter, et snes høner og et dusin kreftsyke kaniner i bur.
Nei, faen… nå gidder jeg ikke skrive mer. Tror jeg runder av nå, setter meg på motorsykkelen min, hvilket minner meg om at første motorsykkeltur hvert år adderer noe til min identitet.


Straks jeg setter meg overskrevs på sykkærn og vrir gass, merker jeg kimen til mentalitetsendring. Noe i emning. Det er no’ med motorsykler, som om de grove stemplene under meg taler til meg: Vær slem, vær uskikkelig, bryt loven og gjør det grundig.
Jeg blir sjokkert hvert år, men ikke overrasket. Det gjelder imidlertid å holde ens identitet i tømme, man vil jo helst ikke bli serieøksemorder før St. Hans…

 

NORGES HOREFORBUND

Da Qatar ble tildelt fotball-VM for ti år siden, så mange seg omkring etter en bøtte å kaste opp i. Den eneste grunnen til at den lille og ganske ekle araberstaten fikk VM, var korrupsjon av alle groveste sort.
Som alle andre araberstater gir Qatar faen i menneskerettigheter, og det går ganske hardt for seg i landets byggebransje. HMS er ikke fokusområde. Oppføring av stadioner og annet VM-stæsj har – foruten penger – kostet over 6500 menneskeliv. Dødsfallene skyldes i betydelig monn dårlige arbeids- og boforhold. Det dreier seg om fremmedarbeidere fra India, Pakistan, Sri Lanka, Nepal, Bangladesh, Kenya og Filippinene. De får dårlig betalt, mindre enn avtalt. De er slaver.
Så hva gjør man? Boikott? Ledelsen i Norges Fotballforbund vil ikke boikotte, den går inn for Støre-metoden, som Jonas Gahr Støre kaller dialog, men som andre benevner horetilnærmingen, jfr. hans utenriksministertid og den ynkelige opptredenen i karikaturstriden av 2005-06.
Fotballforbundet vil snakke med Qatars myndigheter om menneskerettigheter mens VM pågår, forsøke å påvirke, slik at Qatars myndigheter går i seg selv, erkjenner alle gale gjerninger, ber om tilgivelse og blir skikkelig snille.
Selvsagt tror ingen i fotballforbundet på dette, det handler om penger og det er jo så gildt å være med i VM. Norge har bare deltatt i to fotball-VM, sist i 1998. Dessuten: Spist er spist og døde mennesker er døde.
Flere norske eliteklubber vil boikotte Qatar-VM, men de kan ikke vedta boikott. Hvem kan det?
Spillerne våre. Hvis spillerne sier at de ikke vil spille ball i Qatar, er Norges Fotballforbund sjakk matt. Hvem er kaptein på laget? Det er Martin Ødegaard, men han er heller ikke innstilt på boikott, han er tilhenger av Støre-metoden. Jeg tror ikke at han tror på den selv, men det er jo så gøy å spille VM, og det kreves mot og linjalrett rygg for å tre ut av rekkene.


Ødegaard er fra samme by som jeg. Alle i byen er stolte av ham. Tenk om han hadde satt seg på bakbeina og nektet å spille i Qatar? Det hadde vært no’, men det gjør han nok ikke. Jeg elsker fotball, men jeg ønsker Norge all mulig uflaks og ingen poeng i kvalifiseringsspillet.
Håvard Melnæs, redaktør i fotballbladet Josimar, sa i et radioprogram i går:
Nå er vi der at fotballspillerne faktisk må ta stilling til om de vil spille et VM på en gravplass, om fotballedere vil sende sine landslag til å spille fotball-VM på en gravplass og om det store TV-publikum ønsker å se en fotballfest bygget av moderne slaver i en apartheidstat..

DEN STORE, STYGGE SLANGEN

Jeg var i kirken sist søndag. 14 sjeler tilstede. Gjennomsnittsalder nærmere 80 enn 50. Hvorfor bare gamliser, tenkte jeg. Fordi de er i livets aften og håper at noenlunde regelmessig kirkegjengeri vil telle i deres favør når de trekker sitt aller siste åndedrag og skal møte Gud for oppsummering av sluttregnskapet: Evig fred i himmelen, eller evig pine i den gloheiteste og på alle måter verste avdelingen i helvete?
Eller er det bare slik fatt at Den norske kirke er så utflytende og konturløs at ingen lenger ser den og går rakt forbi?
Vel, det starter som det pleier og fortsetter som det alltid har gjort. Greit, det … orgelspill og kyrie eleison er kjente og kjære størrelser og beroligende som dobbel whisky uten is multiplisert med 2.
Dagens liturg er uklanderlig kledd i hvitt og vårgrønt. La oss kalle ham Dag. Han starter sin preken med å si at han er veldig glad for å se sin menighet igjen, men at han er “litt rusten”.
Jeg stusser og synes det er rart. En prest og en mann av Gud, rusten … fordi et virus har forhindret ham å tale til en forsamling på en stund? Men han er da teolog, for svingende … en tenkende mann som i luther lediggang må ha lastet seg topptung av tanker og resonnementer om sin tro og den hellige treenighet.
Han gjør det lett for seg selv. Han gjør som VG, NRK, Dagbladet og hvilket som helst annen medieforetak: Mer om korona.
Han gjør det på sitt vis og inngangen er 2. korinterbrev. Han snakker om krypdyr, nærmere bestemt Slangen. Han sammenligner slangen med koronaviruset, uttrykker bekymring for at det på samme måte som slangen skal forpurre nærheten og troskapen til Gud.


Gudbedre … fjerner koronaviruset folk fra Gud? Ser Dag for seg at et gudfryktig syskjenbån på Gjøvik blir mindre kristent av disse virusvariantene og kanskje gir seg hen til tøylesløs satanisme hvori inkludert regelmessige ofringer av nyfødte babyer bortført fra den lokale fødeavdelingen?
Sognepresten kan si nesten hva han vil. Han risikerer ingenting. Det vet han. Jeg og de tretten andre fikk ikke noe særlig å tenke på, bare noe å glemme.
Dag kunne ha levert noen faktaopplysninger, han kunne sagt som sant er, at nesten ingen dør av sesonginfluensa og at forekomsten av slemme kjønnssykdommer og andre smittsomme ekkelheter er all time low, men det hadde jo tatt brodden av slangesnakket hans.
Nåvel… når alt kom til alt, var nok søndagsmiddagen det alle tenkte på og så frem til – kanskje også sognepresten.
Selv spiste jeg kjøttkaker med ertestuing, semulepudding og rød saus til dessert. Snadder … så godt at jeg rent glemte at jeg vurderer å melde meg ut av Den norske kirke.

TO SOM TENKER NYTT OM BISTAND OG BILBOMBER OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Er så fært med alle disse bombene i Afghanistan, tenker jeg.

– Jeg så på Dagsrevyen i sted. 21 bilbomber i Kabul siste måneden. Folk blir sprengt i fillebiter. De tør såvidt gå ut døren.
– Ååå??
– Det er så fært, at … og rart, også … islam er jo fredens religion, det er jo noe alle vet, tenker jeg.
– Det tenker jeg også, alle sier jo det, også Barack Obama … ja, også alle muslimer i hele verden, og dem er det ganske mange av.
– Det er noe med debattklimaet der nede, tenker jeg. Har de for eksempel debattprogrammer på TV, der folk som er uenige kan komme sammen til dialog og diskusjon? Det tviler jeg på.
– Sånn tenker jeg, også. Vi har jo Fredrik Solvang og Debatten, men det har ikke Afghanistan. Jeg tenker at afghanerne gjerne vil ha det, men ikke vet hvordan de skal få det til, for det er jo sånn at all disse landene med krig og massakrer, sult og nød, egentlig vil bli som oss nordmenn, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Jeg tenker at man kan tenke litt nytt om bistand. Hva om Norge sender en delegasjon fra NRK til Afghanistan og lærer opp afghanske journalister til å lage debattprogrammer. To debattprogrammer i uka og jeg tenker det blir færre bomber i gatene.
– Ja, for det handler om dialog og å rydde opp i misforståelser, tenker jeg.
– Nettopp. Dialog er stikkordet. Hvis bare folk kommer sammen og snakker, slik som i Debatten, vil forståelsen for hverandre øke og det kan bli fred Afghanistan.
– Det tenker jeg, også. Jeg tenker på sånt cirka hver dag.
– Ole Torp er jo en skikkelig flink journalist, som ikke går av veien for å ta opp kontroversielle temaer på en fin og høflig måte. Han kunne vært med i startfasen og ledet disse programmene.
– Men kan han afghansk, da?
– Nei, men engelsk. Deltagerne kan snakke engelsk. De har nok gått på videregående og har lært seg engelsk, enten som obligatorisk fag, eller valgfag med fordypning, tenker jeg.
– Ja, selvsagt. Det tenkte jeg ikke på…

HVIS NOE…

… ser ut som en islamist, snakker som en islamist og i grove trekk oppfører seg som en islamist … ja, da kan det meget vel være tale om Fahad Qureshi.


Han er lyseslukker av obskur sort og leder organisasjonen Islam Net som – hvis den hadde hatt carte blanche – trolig hadde innført  daglig halshugging av vantro på Eidsvolls plass, med jevne mellomrom pælmet homofile fra taket på Oslo Plaza, innført lovpålagt bruk av hijab på jenter fra fødselsøyeblikket, omgjort Stortinget til moské og pimpet opp statsministerboligen til kalifkåk.
Islam Net har kjøpt en eiendom i Groruddalen hvorpå en stor bygning. Kjøpesummen er bortimot 60 mill, og mange er bekymret for hva disse fundamentalistene kan finne på av faenskap på dette stedet.
Flere politiske partier er skeptiske, og FrP vil forhindre at Islam Net etablerer religiøst aktivitetssenter for barn og unge. Biljard, datarom, lydstudio og treningsapparater er nevnt, men muslimer er muslimer og hva om det utarter til knallhard koranskole uten friminutt, men med hovedfagene bombeproduksjon, sabel- og knivkvessing og halshugging simulert ved hodeavskjæring av griser og hunder – og kanskje valgfagene norsk for nybegynnere og innføring i enklere matematikk.
FrP vil ta dette eiendomskjøpet opp i Stortinget, forsøke å få med seg flertallet på stans av Islam Nets aktivitetsplaner på angjeldende eiendom.
Fahad Qureshi tilbakeviser selvsagt alles bekymringer og juridisk fagmedarbeider i Islam Net, Mahir Osman, forklarer de vantros motstand slik:


Man får undertiden inntrykk av at tåpeligheter sitter løst blant muslimer. Fobi er samlebetegnelse på irrasjonelle angstlidelser kodet F 40 i ICD, et klassifiserings- og diagnosesystem utarbeidet og jevnlig oppdatert av Verdens helseorganisasjon.
Fobi er altså noe sykelig, men å mislike, eller nære avsky for islam er meget åndsfriskt og rasjonelt, på samme måte som det er helt i orden å mislike nazisme, kommunisme og andre livsødeleggende ideer og ismer.
Å definere islamofobi er således henimot ulaseggjørlig, men om man likevel vil gjøre det: Islamofobi er en tilstand hos et menneske som vet mer om islam enn muslimer liker og gir uttrykk for det.
Forresten: Jeg har aldri hørt om begrepet islamofili, sikkert fordi ikke så mange liker islam, bortsett fra muslimer, konvertitter og noen raddiser, deriblant stortingsrepresentant Karin Andersen fra SV.
Go’ helg..

DEN KLOKE PAPPAEN

En av mine døtre ringte en ettermiddag:
– Jeg vil kjøpe bil.
– Javel.
– Mini.
– Okeei..
– Den har så flott farge.
– Fint.
– Nitti hestekrefter.
– Gøy, da kan jeg kanskje låne den av og til og tøffe meg litt i nabolaget?
– Vi får se, du kan begynne med å møte oss ved… sa hun og navnga en bilbutikk ikke langt fra der jeg bor og et klokkeslett.
Jeg ble sant å si litt rørt. Bare døtre er døtre, ren lykke når de spør om saker og ting og vil ha råd og vink. Jeg var fristet til å tolke henvendelsen slik: Pappa, du er den klokeste jeg vet om og du forstår deg på mangt og meget, jeg kjøper ikke bil uten at du ser på den og gir din vurdering.
Jeg var betatt og smigret av egen tolkning og kjørte avsted.
Hun hadde med seg sin forlovede. La oss kalle ham B. Han er en knakende kjekk kar og kan minst like mye om biler som jeg. Egentlig var jeg overflødig, jeg nøt det.


Jeg tok bilen grundig i øyesyn og avga noen velformulerte sakligheter som hørtes bra ut i egne ører … datters også –  tror jeg. Jeg er sikker på at også selgeren var veldig imponert av mine vurderinger og kommentarer.
Jeg spurte og gravde om saker og ting som foregår inni en dieselmotor, og jeg høstet øyeblikkelig anerkjennende blikk fra alle omkring .. det virket ihvertfall slik.
Bilkjøp er ikke bilkjøp. Av og til handler bilkjøp om følelser og ikke mye mer. Jeg forsto at T var i følelsenes vold, men som far skal man jo være litt fornuftig og anføre kritiske anførsler om både det ene og andre, og det gjorde jeg – dempet, slik at hun nesten ikke merket det.
Datter og kjæreste tok seg prøvetur, imens snakket jeg jovvialt med selgeren. Jeg er god med småsnakk når jeg vil, og snart var kjæresteparet tilbake. T var entusiastisk. Det var B, også.
– Kan vi to også skal kjøre litt, spurte T.
– Seffeleff, sa jeg og gikk mot passasjersiden.
– Nei, du kjører, pappa.
Så kjørte vi. Heidundrende morsomt å kjøre Mini, kvikk og lett på gummien. Jeg slo av varmeapparatet og lyttet, plukket hist og her på dashbordet, akselererte kraftig noen ganger og bremset hardt mens jeg slapp rattet.. slik man gjør når man tester en bil. Håndbrekket virket – det er ikke jeg vant til.
Litt mutt og grettent frontuttrykk, men jeg likte bilen. Jeg hadde kjøpt den, men jeg sa:
– Kul bil, men du kan jo se det an, sove på det til i morgen.
T så på meg og sa:
– Jeg kjøper den, jeg.

SIMONE OG SÅNN

Ettersom jeg er tørr bak øra og har hatt, passer det bra at jeg har gammelmannmedhattbil. Den går ikke så fort, især ikke om vinteren, da står den helt stille og rører seg ikke av flekken, men  det lakker og lir mot vår. Alltid spennende å se om den starter.
Fulladet og stuevarmt batteri. Jeg satte det i, monterte pluss og minus. Choke og et par trykk på gasspedalen. Vred nøkkelen med solen.
Hver vår regner jeg med at den ikke starter, at jeg må skru fra hverandre halve motoren for å finne feilen, skru sammen igjen og håpe at den starter.
Den starter. Jeg rygger ut av garasjen, drar i brekket og lar den stå for seg selv noen minutter og varme seg litt. Jeg lytter. Ventilene lager ikke dumme lyder. Rådene banker ikke. Alle stemplene slår.
Jeg løsner slipset, tar hatten på og rygger ut av går’n. Jeg føler meg litt som Philip Marlowe, selv om han kjørte omkring i en 35-modell Plymouth og byen jeg bor i ikke ligner det minste 30-årenes Los Angeles … her i byen er det nesten ingen som dreper hverandre, og når noen gjør det, er det bare sånne tåpelige drap utløst av uklare tanker i forvirrede hjerner som sender overspente signaler til muskelcellene i armene.
Nåvel, denne bilens første eier var den franske og ikke uskjønne filmstjernen Simone Signoret. Artig historie: Min onkel Frans var avstandsforelsket i henne. Han dro til Paris og lette opp hennes adresse. Hun åpnet døren. Frans fridde.
Signoret syntes denne karen fra nord var sjarmerende, men i yngste laget. Dessuten var hun gift, men de gikk ut og entret Signorets bil. Han kjørte, hun røkte. De stoppet ved en café. Han spiste. Hun drakk pastis og røkte – og tok regningen.
Det ble ikke de to, men Signoret ville selge bilen sin. Frans kjøpte den. Han tok den med til Norge, passet godt på den og da han døde, arvet jeg den.
Artig, denne bilen. Ennå ligger to av Signorets Gauloises-sneiper igjen i askebegeret, og jeg holder det for ikke helt usannsynlig at hun hadde tilløp til sex i denne bilen, kanskje på en sidevei avsides i Boulogne-skogen.


Jeg har hatt denne bilen noen år, og jeg la tidlig merke til et særtrekk ved den: Kvinner i alle aldre liker den. Endatil jenter ikke høyere enn én meter og med musefletter og ransel på ryggen, snur seg og vinker.
Den har simpelthen draget, bare så synd at jeg ikke har det. Må innrømme at jeg til begynne med ble litt misunnelig … ja, sjalu … og jeg må vedgå at det har avledet noen barnsligheter. Et år gadd jeg ikke polere den en eneste gang, jeg unnlot å justere tenningen og tidvis smelte jeg dørene litt for hardt i.
Nå er jeg klokere, mer forstandig. Jeg har forstått av tilværelsen er en forunderlig dings og at jeg ikke kan bebreide en bil for dens sjarm…