Ettersom jeg er tørr bak øra og har hatt, passer det bra at jeg har gammelmannmedhattbil. Den går ikke så fort, især ikke om vinteren, da står den helt stille og rører seg ikke av flekken, men det lakker og lir mot vår. Alltid spennende å se om den starter.
Fulladet og stuevarmt batteri. Jeg satte det i, monterte pluss og minus. Choke og et par trykk på gasspedalen. Vred nøkkelen med solen.
Hver vår regner jeg med at den ikke starter, at jeg må skru fra hverandre halve motoren for å finne feilen, skru sammen igjen og håpe at den starter.
Den starter. Jeg rygger ut av garasjen, drar i brekket og lar den stå for seg selv noen minutter og varme seg litt. Jeg lytter. Ventilene lager ikke dumme lyder. Rådene banker ikke. Alle stemplene slår.
Jeg løsner slipset, tar hatten på og rygger ut av går’n. Jeg føler meg litt som Philip Marlowe, selv om han kjørte omkring i en 35-modell Plymouth og byen jeg bor i ikke ligner det minste 30-årenes Los Angeles … her i byen er det nesten ingen som dreper hverandre, og når noen gjør det, er det bare sånne tåpelige drap utløst av uklare tanker i forvirrede hjerner som sender overspente signaler til muskelcellene i armene.
Nåvel, denne bilens første eier var den franske og ikke uskjønne filmstjernen Simone Signoret. Artig historie: Min onkel Frans var avstandsforelsket i henne. Han dro til Paris og lette opp hennes adresse. Hun åpnet døren. Frans fridde.
Signoret syntes denne karen fra nord var sjarmerende, men i yngste laget. Dessuten var hun gift, men de gikk ut og entret Signorets bil. Han kjørte, hun røkte. De stoppet ved en café. Han spiste. Hun drakk pastis og røkte – og tok regningen.
Det ble ikke de to, men Signoret ville selge bilen sin. Frans kjøpte den. Han tok den med til Norge, passet godt på den og da han døde, arvet jeg den.
Artig, denne bilen. Ennå ligger to av Signorets Gauloises-sneiper igjen i askebegeret, og jeg holder det for ikke helt usannsynlig at hun hadde tilløp til sex i denne bilen, kanskje på en sidevei avsides i Boulogne-skogen.
Jeg har hatt denne bilen noen år, og jeg la tidlig merke til et særtrekk ved den: Kvinner i alle aldre liker den. Endatil jenter ikke høyere enn én meter og med musefletter og ransel på ryggen, snur seg og vinker.
Den har simpelthen draget, bare så synd at jeg ikke har det. Må innrømme at jeg til begynne med ble litt misunnelig … ja, sjalu … og jeg må vedgå at det har avledet noen barnsligheter. Et år gadd jeg ikke polere den en eneste gang, jeg unnlot å justere tenningen og tidvis smelte jeg dørene litt for hardt i.
Nå er jeg klokere, mer forstandig. Jeg har forstått av tilværelsen er en forunderlig dings og at jeg ikke kan bebreide en bil for dens sjarm…
