I anledning Kvinnedagen vil jeg gjerne fortelle en historie, som .. ja, jeg forteller den bare ugjerne, men jeg gjør det likevel, ettersom det er viktig – for menn i alle aldre. Det handler om samtykke … og viktigheten av å ikke bruke slips i enkelte situasjoner.

Det startet med et telefonanrop, som så mye annet i livet. Ukjent nummer, men jeg løftet telefonen. Jeg var litt forvirret de første sekundene, før det gikk opp for meg at det var en gammel flamme som satt i den andre enden av telefontråden, i en bil. Hun var på gjennomreise. Om hun kunne stikke innom og hilse på?
Sant å si var jeg litt paff, jeg pleier ikke omgås ekser, og det er jo fire-fem år siden vi så hverandre sist, men jeg sa “jada, bare sving innom, hyggelig”.
En halvtime senere ringte dørklokka. Jeg åpnet og hun smatt inn. Marskjølig klem. Hun duftet seg selv og diskré parfyme, smøg ut av en rød ullkåpe og sparket samtidig av støvlettene. Brannbilrød leppestift og moderat sminke. Det samme blonde hårverket. La oss kalle henne Jenny.
“Næmen, så hyggelig å seg deg”, sa hun.
“Det samme”, sa jeg og hengte opp kåpa.
“Kaffe?”
“Og croissanter fra i går”, sa jeg.
Vi satte oss i stuen og snakket mye løst og lite fast. Jeg kunne ikke la være å tiltuske meg noen blikk. Jenny hadde ikke tapt seg nevneverdig, hun var kledd dertil. Raus utringing, kort skjørt, svarte strømper .. kanskje stay ups, tenkte jeg, men jeg utviklet ikke tanken, lot den falle. Ekser er ekser.
“Kom og sett deg her”, sa hun og banket litt på sofaen… “jeg har nettopp blitt bestemor og har noen bilder.”
Jeg reiste meg og satte med ved siden av henne. Hun bladde i mobilen sin og viste frem en hel haug bilder av et lite barn, liggende på rygg, på magen, i barnevogn, i badekaret.. og jeg sa “veldig søt”, “pen unge”, “ligner på moren” … ja, sånne ting som ferske bestemødre vil høre.
Nesten umerkelig satte hun seg nærmere meg. Kjente hennes høyre hofte mot min venstre. Hun fortsatte bestemorsnakket sitt, og jeg tenkte at dette er ganske kjedelig å høre på. Jeg grep en croissant og plugget inn små og ganske intetsigende responsord som passet inn i monologen hennes.
Plutselig la hun fra seg telefonen, lente seg tilbake og la venstre lår på høyre:
“Og du da, blitt bestefar?”
Joda, snart tre år siden, svarte jeg, men tok ikke frem mobiltelefonen.. og det var da jeg registrerte det: Soveromsblikket. Det skjeve smilet, med oppovervipp i høyre munnvik. Kjent stoff, halvveis glemt, men ikke til å ta feil av.
Jenny er litt aparte. Hun kan male som en katt, både på inn- og utpust … ja, hun høres virkelig ut som en katt, og jeg visste hva som kom:
“Vi skal ikke … ja, for gamle dagers skyld…?”
“Ehh … hva da?”
Hun økte volumet på malingen og la inn et par mjau. Dultet meg i siden og plantet et kyss på kinnet mitt:
“Come on!”
“Men vi er ikke lenger…”
” .. kjærester .. nei, men hva gjør det”, sa hun med lav, ru stemme. Dernest klangdybde med én oktav opp på siste ord:
“Men vi kan vel pule litt?”
“Nei, altså… ”
“… du har fått bul på buksa di, Torjus. Hvordan gikk det til?”
Jeg flyttet meg litt høyre og sa at forholdet vårt forlengst er historie og at det er noe som sømmer seg, og noe ikke.
“Helandussen, er du blitt en sånn gørrkjedelig moralfilosof”, sa Jenny og la sin høyre lanke på bukseskrittet mitt.
“Jøye meg”, sa hun.
“Nei hør her .. du kan ikke, har du ikke hørt om samtykkeloven?”
“Hæ?”
“Den trådte i kraft i fjor sommer. Av den følger at sex skal være frivillig for begge parter. Samtykke må foreligge fra begge, ved ord eller handling. Hvis ikke, er det voldtekt.”
“Men Torjus, da”, malte hun .. “det virker som om tissen din har gitt samtykke for leeenge siden, og det ser ikke ut som den har skiftet mening. Kognitiv dissonans?”
“Men…”
“… jeg er ganske fuktig der du vet, kom nå … så går vi og legger oss litt.
Hun reiste seg og tok tak i slipset mitt. Ja, det er slik fatt at jeg på søndager pleier å knyte slips før jeg går i kirken. Jeg hadde glemt å ta det av, og nå strammet det så hardt at jeg nesten mistet pusten.
“Kom så.”
Jeg var sjanseløs. Valget var enten å besvime, og kanskje dø av oksygenmangel på parkettgulvet, halvveis mellom sofaen og soverommet … eller gi etter og utholde det som måtte komme og derigjennom berge livet.
Etter en times var hun ferdig, og det var jeg også. Hun dyttet en brystvorte i mitt høyre øre og lo…
“Sånn, det var da ikke så ille … eller?

Agr Soni er programleder i NRK P3 og liker ikke Lise Sørensen no’ særlig. Sørensen er en ung, konservativ, vakker ung dame med langt blondt hår og blå øyne … hun er ganske melaninfattig, sånn cirka det stikk motsatte av Soni, som er meget melaninrik og ser ut som han kan ha kommet til verden i en avdal i nordøstlige Pakistan, der det er helt vanlig å holde seksuelle aktiviteter innenfor slekta og ganske uvanlig at noen kan lese.
Nåja, det får holde med ytringer som Store norske leksikon og Antirasistisk senter trolig vil definere som rabiat rasisme, men la meg komme til saken:.
Lise Sørensen var gjest i podcasten Damer i blått og snakket litt om innvandring og integrering og sånne saker som folk flest ikke tør snakke offentlig om.
Hun snakket blant annet om frykt for at etnisk norske nordmenn en gang i fremtiden kan komme i mindretall, hvilket jo ikke er no’ hyggelig å tenke på.
Det skapte baluba og lurveleven på Tik-Tok. Sørensen la ut en snutt der hun forklarte nærmere hva hun mente, hvori inkludert denne lille ordremsen: “… etnisk norske mennesker med norske røtter…”, som jo er no’ av det aller verste man kan si nutildags…

… og da var det at Agr Soni gikk bananas, spilte inn en liten motsnutt og sa “hold kjeft!”, og skrev: “Kan noen gi den dama litt pikk?”

Oppfordring til voldtekt, by proxy? Tja, det kan tolkes slik. Mange muslimer (jeg antar at Soni er rettroende muslim, eller kulturmuslim) går jo ikke av veien for en voldtekt, eller flere … sånn er det bare, det ligger til kulturen, så å si – om det er lov å være litt frispråklig.
Kan jo tenkes at Soni ikke mente det bokstavelig, at det bare er vanlig sjargong blant individer med opprinnelse i Asia med Tyrkia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og europeiske land utenfor EU/EØS, slik Statistisk sentralbyrå benevner landene vi i Vesten nødig vil sammenligne oss med.
Document, der Sørensen jobber, henvendte seg til Soni og spurte om hva han mente med sin kommentar og om den var akseptabel. Soni svarte ikke, overlot respons til sjefen sin, som sa at dette tar vi internt.
Noen snakket sammen, en halvtime senere svarer sjefen, på vegne av Soni:
“Det var uheldig ordbruk av meg, og det anerkjenner jeg. Det var ment som satire/humor, men det kom ut feil. Det beklager jeg!”
Ja, det kom litt feil ut … det gjorde det. Satire/humor? Nææ… ikke slik vi er vant til, vi etnisk norske, melaninfattige og stolte nordmenn med sporbare røtter tilbake til 1100-tallets borgerkriger..