Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fæl sak.
– Hva, da?
– Se her, VG skriver at en person er skutt og drept ved T-banestasjonen på Grønland i Oslo. Det skjedde litt over fire i natt.
– Uff og huff, det er så mye fært der inne i Oslo. Har politiet fått tak i gjerningspersonen?
– Politiet leter, men jeg tror de leter etter feil person.

– Politifolk er jo rasister, og de leter nok etter melaninrike, unge gutter – som vanlig, tenker jeg.
– Ehh..
– Ikke rart vi har mange justismord her i landet. Politiet bestemmer seg på forhånd og overser alle andre muligheter, tenker jeg.
– Javel..
– Politiet må se etter folk som har for vane å være våkne midt på natta.
– Ja..?
– Kvinner i overgangsalderen.
– Hææ??
– Tenk deg om. Kvinner i menopausen er jo så og si moduskandidater. Vi har jo begge vært der og vet hva det er snakk om.
– Joa…
– Helt tomme for østrogen og progesteron. De bråvåkner midt på natta, hetetokter så drøye at lakenet nesten tar fyr, men svetten renner i så svære bekker at det forhindrer brann.
– Ehh…
– Alle vet at depresjon og overgangsalder henger sammen som egg og ansjos, og noen kvinner mister forstanden og blir helt gærne. Vi snakker psykose.
– Sant.
– Ja, så tar hun frem pistolen som eksmannen glemte å ta med seg ved skilsmisseoppgjøret og går ut…
– Nææ..
– Jo… hun går som i transe, i bare nattkjolen. Hun fryser ikke, hetetoktene holder henne varm.
– Ehhh..
– Hun synes dette med overgangsalder er så jævlig urettferdig og vil hevne seg på noen, helst en mann. Hun hater menn, tenker jeg.
– Ehhh…..
– Så går hun til T-banestasjonen på Grønland og plaffer ned den første hun får blikk på, en mann i slutten av 20-årene…
– Men det der høres jo helt usann..
– … synes du det? Husker du ikke deg selv i overgangsalderen, du fablet jo hele tiden om å kverke mannen din, før han stakk av og bosatte seg i Thailand…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fært meg all den rasismen, tenker jeg. Det verste er all denne hverdagsrasismen. Før var det mest helgerasisme, men nå er det rasisme hele uka.

– Ja, Black Week. Er ikke det rasistisk, så veit ikke jeg .. og i dag er det Black Friday, og det fortsetter i morra. Altså, rasisme hele uka.
– Det har jeg ikke tenkt på, men når du sier det…
– Butikkene dumper prisene slik at det nesten ikke koster noe. Signalet er tydelig, tenker jeg … svart er billig, nesten uten verdi.
– Huff.
– Snikrasisme som går under radar’n. Selv ikke Antirasistisk Senter har skjønt det. Utspekulert som bare det. Folk strømmer til butikkene og tenker ikke på at de bygger opp under forestillingen om at svarte mennesker er mindre verdt enn hvite.
– At det går an, tenker jeg.
– Snedig, tenker jeg… man rett og slett lokker folk til å delta i masserasisme.
– Ja, det er fært.
– Og nå er Språkrådet på banen og vil konsolidere denne rasismen, gi den norske navn. Fornorskning, rett og slett.
– Ååå??
– Svartfredag og svarteuka og sånn.
– Sant?
– Så sant som at vi sitter her. Hun som er direktør i Språkrådet er så lys at det nesten ikke går an. Hun er helt sikkert rasist.
– Ja, hun er veldig melaninfattig. Blond og blå øyne.
– Nettopp, og nå har hun grepet anledningen til å opptre grovt rasistisk, under dekke av å gjøre jobben sin.
– Nedrig, tenker jeg.
– Det tenker jeg også..

Kan virke som norsk politi er nede i en bølgedal. Bortsett fra vådeskudd i hytt og vær – sist gang i en bilbutikk i Bodø – er vi alle kjent med hvordan politiet jobber med drapssaker, eksemplifisert ved etterforskningene som lå til grunn for rettssakene mot fetter’n til Birgitte Tengs og Viggo Kristiansen.

Drapssaker er definitivt ikke norsk politis sterke side. Ei heller er innsatsen nevneverdig god i situasjoner som krever mot og handlekraft. Nevnes hertil må Espen Andersen Bråthen, som i oktober i fjor fikk rikelig tid og anledning til å surre rundt i Kongsberg og drepe fem mennesker, og mange husker de to politibetjentene som en juninatt i år satt trygt i sin tjenestebil og ventet til tilstedeværende sivilister hadde hadde lagt Zaniar Matapour i bakken, slik at han var ufarliggjort og ikke i stand til å drepe flere utenfor London pub. Da steg politifolkene ut av bilen og overtok.
Uforglemmelig er også politiets innsats da Anders Behring Breivik 22. juli  2011 skjøt og drepte på Utøya. Den dagen var det hyttefolk, campingturister og fastboende som risikerte liv og lemmer for å redde ungdom fra Breiviks kuler.
Alt i alt later det til at politiet er svært betatt av konseptet utkontraktering, som betyr å sette ut arbeid man ikke liker, eller ikke har kompetanse til.
Siste nytt fra politiet er ikke anvendelse av eksterne krefter i kampen mot kriminalitet, og eksterne informanter ække no’ nytt. Det nye er at politiet knytter til seg psykisk utviklingshemmede – slik VG avslørte i går.
Jada, VG slår til tid om annen. I går bragte avisen historien om Bård Lanes, som ble hyret inn som informant i et kriminelt miljø i Tønsberg og omegn. Han skulle snoke omkring og samle informasjon om en bestemt kriminell, av VG benevnt Lasse.
Ikke helt ufarlig arbeid, dette. Trolig krever det litt tankevirksomhet og evne til risiko- og konsekvensanalyse, men Lanes… han ble allerede i tenårene diagnostisert lett psykisk utviklingshemmet.
Hvor langt til venstre Lanes var på IQ-skalaen, er ikke allment kjent. Det er ikke lenger mulig å måle evnenivået hans; han ble skutt og drept “i tjeneste” – 33 år gammel.
Lasse – spaningsobjektet til Lanes – sitter i fengsel, siktet for planlegging av drapet på Bård Lanes.
Hvordan ble Lanes politiets informant? Vel, politiet vil ikke si så mye om dette, man er henvist til gjetninger, og utelukkes kan ikke at jobbintervjuet forløp slik:
– Bård.. har du lyst til å være detektiv, litt slik som Hardy-guttene?
– Du mener å luske rundt og spionere på slemme skurker og sånn?
– Nettopp, det er det jeg mener. Det er en ganske spennende jobb.
– Får jeg ha pistol og sånn?
– Nei, men lommelykt og forstørrelsesglass kan vi skaffe.
– Toppers, når jeg kan begynne?
Ikke godt å si hvor langt politiet er villig til å gå for å skaffe informanter. Kan godt tenkes at foreldre og foresatte til unge mennesker med Downs syndrom bør være litt på vakt…

AUF-leder Astrid Hoem gikk hardt ut mot Trond Giske i Debatten i går og ga ham en god del av skylden for Arbeiderpartiets rekordlave oppslutning på 16,9 prosent. Hun begrunnet påstanden med at Giske er og har vært begrensende for AUFeres ytringsrom.
Altså: Unge AUFere har ikke turt og tør ikke snakke åpent om politikk, fordi Trond Giske eksisterer.
Man må nesten undres på hva Hoem mener … er Giske så fæl at AUFere er redd ham, og frykter at han – hvis han får ytterligere makt i Arbeiderpartiet – skal føre klåfingrene sine oppunder skjørt og ta grepa tak om uskyldige AUF-pikers vulvaer? Frykter hun at Giske skal komme tilbake og fortsette der han avsluttet, slik som antydet her?

Jeg tror denne illustrasjonen er ganske treffende. Lite tyder på at Giske noen gang fikk ballen i mål i sin tid som AUF-leder og senere statsråd og nestleder. Han tafset litt hist og her, men ble stort sett avvist og ingen har rapportert om hverken voldtekt, eller forsøk på det.
Kan det være andre grunner til AUFeres fryktsomhet? Vel, Arbeiderpartiets unge politikere tilhører den såkalte Z-generasjonen, av noen benevnt snøfnuggenerasjonen, som antyder ustabilitet og vankelmodighet lignende snøkrystallers svært lettpåvirkelige ferd mot bakken.
En kjent sak at z-folket – eller det gåtfulla folket, som noen kaller det – er oppvokst med overbeskyttende og veldig forståelsesfulle foreldre. Svært få har noen gang sett et Z-barn sykle uten hjelm og knebeskyttere, eller klatre i et tre.
Z-barna vokste opp med lekeplasser med mykt og fjærende gummiunderlag. De er svært sensitive og har i voksen alder veldig lett for å bli deprimerte og ute av seg.
De får aldri flis i finger’n, men om de får det, spiser de masse smertestillende og tar tilhold i sengen. De oppfatter meningsmotstanderes ytringer som smertefulle fornærmelser og går helhjertet inn for scenenekt.
Kan det simpelthen være slik at disse unge menneskene ikke er rustet for offentlighet, at de rett og slett er noen puslinger, som bør finne seg annet å gjøre enn politikk? Kan godt tenkes, det..

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Fælt med denne unge småbarnsmammaen som ble voldtatt i et busskur oppi Sortland, tenker jeg.
– Ja, det er ille.
– Det var visst fire stykker som gikk løs på henne, alle i 20-årene. Gjengvoldtekt.
– Trolig er det snakk om fiskere. Dette er jo i Vesterålen og der bor for det meste fiskere, hjulmakere og noen enslige mødre. Alle vet at fiskere er noen griser, som ikke greier holde labbene unna kvinner ombord. Det er no’ alle vet, tenker jeg.
– Men det ryktes at voldtektsmennene er afghanere.
– Bare rykter … men om det er sant, må man spørre seg om damen brukte hijab, eller burka…. hva tror du?

– For muslimer er jo kvinner uten slike klesplagg skjøger. De trodde nok at damen var på vei hjem fra jobb i et lokalt bordell. Trolig spurte de henne høflig om hun ikke kunne jobbe litt overtid, mot en raus godtgjørelse.
– Javel?
– Men det ville ikke damen. Hun hadde sikkert tjent nok penger, var sliten og ville hjem.
– Men voldtekt er voldtekt.
– Det kan du kanskje si, men det er litt for enkelt. Afghanske menn er oppvokst med kvinner som er pakket inn i masse klær og ikke vekker begjær. Alle kvinner som ikke ligner mødrene deres, er horer.
– Åååå…
– Ja, og horer er horer .. da er det bare å forsyne seg. Det er kulturen deres, og det er ganske rasistisk å vurdere en kultur lavere enn en annen.
– Joa…
– Damen i busskuret kan takke seg sjæl. Hun burde ikke reke lettkledd omkring nattetider, tenker jeg, men nå har hun nok lært…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i dag tidlig:
– Fælt med disse ungdommene på Furuset, tenker jeg … femti stykker som gikk amok, tente på paller, kastet egg og steiner på politiet og ramponerte en buss og …
– .. ja, det er ille. De fyrte også av fyrverkeri mot politiet. Vet du hvor mange som ble arrestert?
– Nei.
– Ingen. Jeg tenker at jeg vet hvorfor.

– Politiet trodde nok det var melaninrike innvandrerungdommer som var på ferde og gledet seg til å arrestere dem, politiet er jo rasister, vet du .. men da de ankom stedet, var det bare hvite ungdommer å se, tenker jeg.
– Ååå?
– Ja, politiet ble nok helt forvirret og surret omkring i villrede uten å finne en eneste brun innvandrerungdom.
– Men hvem var det som stelte i stand dette bråket, da?
– Hvem er de verste fanatikerne i landet, som ikke skyr noen midler?
– Eehh..
– Det var halloween den kvelden, ikke sant.
– Jo…
– Jeg tenker at du må stille deg noen spørsmål … hvem er interessert i å ødelegge halloweenfeiring og gi andre skylda … de som geografisk og mentalt er fjernest fra dem selv, og hvorfor var de fulle?
– Fulle?
– Ja, jeg tenker at de varmet opp til feiring av Marie Lovise Widnes dagen etter, altså i går.
– Hææ??
– Jeg tenker at de saboterte halloween på Furuset av to grunner.
– Ååå??
– De hater den amerikanskinspirerte halloweenfeiringen, og de hater ordet halloween.
– Ååå??
– Og de hater hovedstaden og spesielt bydelene der kebabnorsk er hovedmål og bokmål er sidemål.
– Hæææ??
– Har du ikke gjettet det ennå?
– Nei.
– Norsk Målungdom, ungdomsavdelingen til Noregs Mållag. De er helt gærne. Nå er de i gang med den såkalte nynorskstafetten sin. Første stopp var i går, Kviteseid i Vest-Telemark.
– Ååå??
– Ja, de bare varmet opp på Furuset, skjønner du. Ville komme i stemning. Vorspiel, tenker jeg.

Av og til glimter VG til. Søndag bragte avisen historien om da major og operasjonsleder Eirik Kristoffersen og 30 spesialsoldater i september 2007 landet i fjellområdet nordøst for Kabul. De hoppet ut av Black Hawk-helikoptre og gjorde seg klare, til å fange den fæle Taliban-lederen Qari Nejat.
Spesialsoldatene – ledet av Frode Kristoffersen (Eiriks lillebror) – var riktig flinke. De tok seg inn i et hus nedi dalen, anholdt en person de trodde var Nejat og tok han med seg. Men sett slikt:
Elleve timer etter aksjonen fastslo amerikanerne at fangen ikke var Nejat, men musikeren Muhammed Naseem, som var der i anledning en murejobb. Han holdt på med oppsetting av en 120 meter lang mur rundt eiendommen.
Altså: Fangsten var en spillemann med murekompetanse, ikke en farlig Taliban-leder.
Dagen etter aksjonen utgikk en rapport fra amerikanerne, hvori det fremgikk at anholdte person ikke var ettersøkte Taliban-leder Nejat, men den spilleglade mureren Muhammed Naseem. Denne rapporten var tilgjengelig for alle ISAF- og NATO-styrkene – inkludert de norske styrkene.
Afghanerne var også orientert om forvekslingen, likeledes den norske utenrikstjenesten og Etterretningstjenesten.
Årene passerte og i 2011 ble Eirik Kristoffersen tildelt krigskorset med sverd – Forsvarets høyeste utmerkelse – for å ha fanget den fæle og farlige Taliban-lederen Qari Nejat.
VG har gjort god jobb. Journalistene har kontaktet de som satt i dekorasjonsrådet den gangen. Opplysningene om at Kristoffersen hadde tatt feil mann i 2007 kommer som en overraskelse på alle. Kristoffersen selv er uvitende om dette misforhold – 15 år etter. Troverdig? Ikke så veldig.

Tidligere generalsekretær Arne Willy Dahl satt i dekorasjonsrådet da Kristoffersen fikk den gjeve medaljen:
– Man kan jo si det sånn at om det var en modig handling, så gjør det ikke noe til eller fra på personen man pågriper.
Dette er omtrent samme mentalitet som gjorde seg gjeldende blant politifolkene som etterforsket Baneheia-drapene og drapet på Birgitte Tengs: Samma faen hvem som er skyldig, det viktigste er å få noen dømt.
Krigskorset med sverd er tiltenkt røffe soldater og befalingsmenn som tar i et tak og utviser forbilledlig tapperhet i strid.
Var Eirik Kristoffersen modig? Nææ, han sto på trygg avstand oppi dalsiden, godt bevoktet av tøffe, amerikanske spesialsoldater. Det var Eirik Kristoffersens bror som gjorde grovarbeidet og ledet gjengen som anholdt den musikalske mureren. Han ble satt fri noen dager etter, dro nordover i landet og åpnet en klesbutikk.
Kaptein Gunnar Sønsteby, fenrik Johan Edvard Tallaksen (post mortem) og orlogskaptein Trond Bolle (post mortem) fikk også krigskorset med sverd. Undres på hva de hadde tenkt om Kristoffersens krigskors.
Bør forsvarssjefen returnere medaljen? Er paven katolikk?