TEORI OG PRAKSIS

Ralf, min eneste venn i hele verden, har vært lærer så lenge både han og jeg kan huske. Han jobber i videregående, og alle kollegaene hans er damer i overgangsalderen og vel så det … og noen få nominelle menn med glissen skjeggvekst.
Ralf nærmer seg pensjonsalder og er gørrlei. Dagstadig river han seg i håret av kollegaenes ideer og påfunn. I går kveld ringte han. Jeg løftet telefonen:
– Ralf… er det den karen, hyggelig.
– Like måte. Tenkte å gi deg siste nytt fra skolefronten.
– Jeg er lutter øre.
– Det dreier seg om kjønn. Som du formodentlig vet, er kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen i full sving med å utrede nye kjønn.
– Det har jeg hørt.
– Og nå vil damene på jobben være såkalt proaktive.
– Javel…
– Kjønn er jo i vinden som aldri før, og nå er det blitt slik at man er det kjønnet man føler for.
– Åååå??
– Jepp, flere av damene på jobben lurer på om de er kvinner, det kan jeg godt forstå, mange av dem har ikke et eneste gram østrogen igjen i kroppen … og disse mennene … ja, de er litt av noen tusseladder, en av dem går med strikkevest han har tilvirket selv.
– Jøye meg…
– Jepp, alt flyter. Alle lærerne sier hen til alle elevene, for å være sikre på å ikke bomme på kjønnet og således krenke noen. For en tid tilbake hadde vi wokeveke ..

– .. og i forrige uke hadde vi toleranseveke.
– Hæææ???
– Rektor er medlem av Noregs Mållag, men oversatt er det toleranseuke. Fem dager med hardt trøkk på toleranse.
– Hvordan gikk det?
– Mye ble tolerert, men det utartet litt … nynorsklæreren ble drapstruet mandag og måtte til samtaleterapi, et voldtektsforsøk bak gymsalen tirsdag og et par knivstikk i storefri torsdag, etterfulgt av politiutrykning og ambulansekjøring, på fredag skulket verstingene og det var ganske rolig. Alt i alt gikk det noenlunde bra, de fleste slapp fra det uten alvorlige skader.
– Du slette tid..
– Men det går an å ha det litt gøy, også.
– Jeg lytter.
– Kjønnsidentitetene flyter omkring, som sagt … og man kan være hva man vil, eller føler for.
– Jaa?
– Fredag – siste dag i toleranseveka – gikk jeg inn på lærerværelsets dametoalett. Jeg visste at undervisningsinspektøren var der inne.
– Åååå..
– Hun var i ferd med å kneppe igjen buksa si og etterjustere BHen da jeg braste inn.
– Jeg lytter intenst.
– Hun ble rød i trynet, fly forbanna, gjorde anskrik og ville vite hva faen jeg gjorde på dametoalettet.
– Milde madonna!
– Ikke i det hele tatt. Hun var rasende. Det skummet i munnvikene hennes.
– Uffda…
– Neste time ble avlyst. Elevene på frifot. Ekstraordinært møte på lærerværelset. Jeg måtte stå skolerett. Hatske blikk, harde ord og anklager om seksuell trakassering. Om jeg hadde no’ å si til mitt forsvar?
– Hadde du det?
– Jeg sa at jeg samme dags morgen våknet med følelsen av være dame, og jeg anførte en vane jeg hadde lagt meg til, å sitte mens jeg tisser. Jeg forklarte det med at testosteronnivået trolig hadde sunket til et absolutt minimum og at jeg praktisk talt var kvinne, at jeg helt av meg selv – uten å tenke på det – hadde entret dametoalettet.
– Trodde de på det?
– Nix, rektor har skrevet en rapport og sendt den til kommunen, direktør for utdanning. Det dreier seg visst om seksuell trakassering. Jeg har ikke fått innsyn i dokumentet.
– Forskjell på teori og praksis.
– Absolutt.
– Suspendert?
– Neida, bare litt cancel culture og no-platforming .
– Ååå??
– Kaldfront, ingen vil snakke med meg. Jeg må legge matpausen til et konditori i nærheten. Jeg kjenner innehaveren. Jeg fortalte ham hele historien. Gratis kaffe og halv pris på wienerbrød, til isen tiner på lærerværelset…

NAZNEENS DRØM

Da jeg var helt ung, såvidt tørr bak øra, leste jeg George Orwells 1984. Den gjorde inntrykk. Jeg leste den påny i sommer, da gjorde den enda mer inntrykk.
Bokens hovedperson er Winston Smith, som er så uheldig at han lever – i en av tre verdens supermakter, som alle er totalitære og i konstant konflikt med hverandre.
Året er 1984, landet heter Oceania, Storebror er allestedsnærværende og bare ett politisk parti er lovlig.
Mye av boken handler om hva som er sant og hva som ikke sant i landet Oceania. Smith jobber fulltid i Sannhetsdepartementet, som sysler med redigering av både historien og samtiden. Etablering av nye og riktige sannheter er viktig satsningsområde:
KRIG ER FRED
FRIHET ER SLAVERI
UVITENHET ER STYRKE
Gjenkjennelig i vår tid? Absolutt. I dag er fakta for en stor del underordnet følelser og ønsker om hvordan ting burde være. En av de mest kjente devisene nåtildags, sågar fremsagt av to amerikanske presidenter: ISLAM ER FREDENS RELIGION
Første gang jeg hørte dette, måtte jeg le. Jeg tenkte at dette er så ellevilt at selv ikke Orwell kunne tenkt tanken, men jo … noen tror på dette, og de som ikke gjør det – de aller fleste, må man tro – later som ingenting … hvilket bringer mine tanker i retning Nazneen Khan-Østrem, muslim og kommentator i Aftenposten, som for noen dager siden tastet en kommentar med tittelen:
Sataniske vers har åpnet dører for muslimer
Dører, tenkte jeg… for muslimer flest åpnet ikke Salman Rushdies bok for annet enn hat, vold, drap og tre skudd i forlagsredaktør William Nygaard.
Khan-Østrem ser det annerledes, helt annerledes. Hun har vært på et møte med moderate muslimer som vil reformere islam. Nøyaktig hvor mange som var tilstede i dette møtet, fremgår ikke av hennes tekst, men det er grunn til å tro at møtelokalet ikke er arealsterkt og at tilstelningen ikke ble holdt i Islamabad, eller Kabul.
Anyway … Khan-Østrem mener at Sataniske vers har avledet “vidtrekkende verdidiskusjoner”, en slags intellektuell oppvåkning blant verdens muslimer, som hun anslår til “overkant av en milliard”. Det riktige tallet er to milliarder.
Selvsagt er denne reformiveren bare visvas og lirumlarum opphøyd i uendelig høy eksponent, Sataniske vers er forbudt i muslimske land og de fleste som bor der, kan jo ikke engang lese … dessuten er ikke islam og intellektuell nysgjerrighet komplementære størrelser.
Leppestiftmuslim Nazneen Kahn-Østrem er sikkert ikke uvitende, ei heller tilbakestående … men hun er nok en drømmer. I tusen år har muslimene surret omkring og ikke tenkt én original, fremtidsrettet tanke, men hun tror altså den bannlyste boka til Salman Rushdie vil gjøre susen…
Kahn-Østrem jobber ikke i Sannhetsdepartementet til Orwell, men om hun gjorde det, hadde hun kanskje pønsket ut dette:

GO’GUTTEN PÅ BISLETT

En så god og snill gutt. Kjernekar og hedersmann i ett og alt. Henimot et prakteksemplar hvis tanker og handlinger alltid var rene og plettfrie… nei, det er ikke tale om Jesus Kristus, den hellige Frans fra Assisi eller Martin Luther King jr. … nix, det er tale om Rustam Louis Foss, mannen som med svær kniv ville avlive alle han så i Thereses gate på Bislett.
Han Iøp omkring, ropte allahu akhbar og ville drepe, ikke ulikt mange andre muslimer, men så kom politiet kjørende i full fart. Foss ville kverke politifolkene, også … han var på vei inn i politibilen med kniv parat og mord i blikket, men da smalt det – mange ganger. Foss ble perforert, trolig av prosjektiler fra en 9 mm pistol. Han døde kort tid etter på sykehus.
Helt vanlig at døden opphøyer folk til noe de ikke var i nærheten av – det vet alle som har vært i begravelse – og det virker som Rustam Louis Foss har oppnådd status som martyr; åstedet for hans bortgang ser nå ut til å bli permanent minnested for mannen som av han venner beskrives slik:
“Aktiv, blid og sosial fyr”, “en ekstremt sosial og omgjengelig gutt”, “blid og hjelpsom”, “det var absolutt ikke noe vondt i den fyren”, “han hadde veldig stor kjærlighet til folk rundt seg” … og artig er en dames erindring om Rustam Louis Foss’ karriere som bryter, fortalt til VG:
“Han drev aktivt med bryting, men kuttet ut dette nærmest over natten”, forteller hun. Han skal ha skadet armen til en annen utøver på en voldsom måte og: “Han tålte ikke å skade noen. Han ble aldri den samme igjen”, sier damen til VG.
Alt i alt: Man får inntrykk av en heidundrende flott kar, et overflødighetshorn av empati, men ingen snakker så mye om fortiden hans og sommeren 2019, da han gikk amok med kniv og knivstakk en tilfeldig mann ni ganger før politiet ankom og elektrosjokkbehandlet ham litt.
TV2 var raskt ute med å navngi knivmannen på Bislett. Nyhetsredaktør Karianne Solbrække om beslutningen:
“Vi har landet på å gjøre dette for å nyansere bildet av ham, ivareta ettermælet hans på best mulig måte og for å skape en mulighet for å beskrive hvem han var.”
En nyhetsredaktør føler altså ansvar for ettermælet til en fyr som inderlig ønsket å stikke kniven sin i tilfeldig omkringværende mennesker.
Pikant appendiks: Karianne Solbrække var en gang kjæresten til den svært kriminelle og voldelige islamisten Arfan Bhatti…

UTEN FAST BOPEL

Man kan ikke unnlate å undres over hva slags folk som sitter på Stortinget. Det virker jo ikke som alle der er helt sikre på hvor i landet de bor, hvilket for mange representanter har gitt lubben avkastning, også for Eva Kristin Hansen, som har lagt flere hundre tusen kroner til sin sparekonto.
Nå er hun ikke stortingspresident lenger, hun er trolig under politietterforskning og blir nok innkalt til avhør, men i går fikk vi alle høre henne si dette for åpen mikrofon i Stortinget:
I 2014 så kjøpt æ meg inn i min manns bolig av veldig fammiliære årsaka, altså han trængt at æ kjøpt meg inn i den, så vi gifta oss, også gjorde æ det, altså kjøpt ut mora hannes som eid i den boligen sånn at han kunna kjøpt seg bil.
Fint å være folkelig, men dette er kanskje i meste laget.


Vel vel, men så er det stortingsdirektøren, da. Hun heter Marianne Andreassen og uttalte seg slik om Hansen-saken tirsdag kveld:
Det har vært flere saker av lignende karakter, der reglene har blitt misforstått på dette punktet. Behovet for tydeligere regler er et viktig læringspunkt for administrasjonen. Derfor vil ikke administrasjonen gjøre mer med denne saken.
Stortingsdirektøren ville altså ikke gjøre no’ nummer ut av stortingspresidentens pendlerjuks, fordi det er så mange som har jukset på samme vis.
Altså: Stortingsdirektør Andreassen mener at hvis mange gjør noe straffbart, er det greit. En ganske røff rettstenkning, dette. Prinsipielt betyr det at hvis mange nok forsøker så godt de kan å drepe hverandre … ja, så er det grei skuring. Hvilket – sånn helt en passant – ser ut til å være gjeldende politikk i noen bydeler i Oslo.

BARE EN TANKE…

Antirasistisk Senter vil – på vegne av norsk minoritetsungdom – ikke ha no’ av det som kalles etnisk profilering, som går ut på at politiet stopper ungdom for å slå av en liten prat. Senteret forslår en kvitteringsordning: Når politiet stopper en innvandrerungdom, skal der utstedes en kvittering hvorpå anført når, hvor og hvorfor ungdommen ble stoppet … omtrent samme system som i dagligvareforretninger, bortsett fra at alle vil ha kvittering, slik at man lettere kan dokumentere at politietaten på daglig basis driver med grov rasisme og forskjellsbehandling.


Kanskje det er en god idé .. vet ikke, men tør jeg foreslå:
Når en innvandrerungdom skal ut og gå seg en tur – etter to timers lekselesing – tar han ikke på seg mørk boblejakke, hettegenser og mørk joggebukse … i stedet ifører han seg en pen bukse med press, en fin jakke, hvit skjorte og kanskje et pent knyttet slips … og lar kniven ligge hjemme.
Når han så er ute med kompiser, dropper han kebabnorsk og snakker normert bokmål .. og når noen av kameratene utpå kvelden vil rane og knivstikke noen, foreslår han i stedet et parti sjakk hjemme hos ham.
Kan godt tenkes at det hjelper, at politiet helt og holdent mister interessen og aldri stopper ham mer. Vel, det var bare en tanke…

PRAGMATISK

Min eneste venn i hele verden ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket et kjøkkenglass GT, var jeg i muntert lune og løftet telefonen på første klemt:
– Er det den karen … lenge siden. No’ nytt, Ralf?
– Jeg er litt matt, av dette identitetskjøret. Før i tiden var Norge et homogent land der alle lignet hverandre, mente omtrent det samme, alle så de samme TV-programmene, samene på Finnmarksvidda holdt på med sitt og alle muslimene bodde i Midt-Østen.
– Nåja…
– Nå er det en hel haug ulike grupperinger her til lands, som har funnet seg selv og slått seg sammen med andre som har funnet akkurat det samme. Skarpe fronter overalt … antirasister som mener at alle andre er rasister, melaninrikinger mot melaninfattige, klimahysteriske dommedagsprofeter mot røkla, det tredje kjønn er på full fart inn, kulturminister Anette Trettebergstuen skal utrede innføring av et nytt, valgfritt kjønn og det siste er avblomstrede kvinner i 50-årene som nekter for at de er mindre attraktive enn for 30 år siden..
– Åååå .. eldre damer har funnet en identitetsmarkør og startet en aksjonsgruppe?
– Ja, sånn cirka. Det begynte med en svensk dame som pleide å være på TV ganske ofte, men som nå ikke vil være på TV, fordi hun har fått så mange rynker og har tilløp til hengekinn..

– Følger du ikke med .. og i går kveld var det hurlumhei på Debatten. Mange sinte damer i studio som kjeftet på to psykologer som bare har referert til en rekke undersøkelser som alle konkluderer med at kvinners verdi på sjekkemarkedet synker med alderen.
– Jeg lytter..
– Disse kvinnene sier at Norge er et patriarkat om holder kvinner nede, især de som har passert 50.
– Javel, men hvorfor er du opptatt av dette? Du er jo godt gift.
– Sånt smitter, nå har også Øydis begynt å fingranske seg selv i speilet.
– Øydis …  så pen som hun er.
– Hun har oppdaget helt nye rynker og mener øyelokkene er ute av kurs, og hun klager over for mange rynker i pannen når hun himler med øynene.
– Kan hun ikke bare slutte å himle med øynene?
– Hun har prøvd, klarer ikke slutte, sier hun… med det verste er at dette går ut over sexlivet vårt.
– Ååå?
– Øydis er bekymret for hvordan ansiktet hennes tar seg ut når vi har sex.
– Hæææ??
– Ja, hun sier hun mister kontroll og er usikker på om rynker og folder forsterkes, eller no’ sånt…
– Så hva gjør dere, da?
– Jeg tar henne bakfra.

 

RETTROENDE, ELLER BARE LITT SINNSSYK

Ikke alle liker å snakke om den litt leie blandingen heidundrende sinnssykdom og islam … til tross for aktualisering: Mannen som drepte fem mennesker i Kongsberg og etter eget utsagn konverterte til islam i 2017, og knivdesperadoen på Bislett som her om dagen flere ganger ropte allahu akhbar og ville kverke  de fleste omkring seg i Thereses gate. Forresten taust i det siste om drapsmannen i Kongsberg; politiet har ikke sagt mye om Bråthens beveggrunner, bortsett fra at det handler om psykiatri.
Vel, muslim, eller ei .. men henimot uomtvistelig: Er man psykotisk, er det ikke optimalt å hengi seg til islam i tillegg … og er man muslim, er det best å ikke pådra seg psykose.
En og annen mener troen på Muhammed og Allah er så sinnssvak at den bør innlemmes i ICD-10-klassifikasjonen av psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Jeg er ikke blant dem, men blant psykosesymptomer er hallusinasjoner – især stemmer som ikke finnes, vrangforestillinger, forfølgelsesvanvidd, oppfarenhet, voldsutøvelse … hvilket naturlig utleder refleksjoner om Muhammed, som i tiden omkring år 610 tasset mye rundt for seg selv i ørkenen utenfor Mekka.
Hvorfor alene? Kanskje fordi han ikke var av den typen noen gadd invitere til fest. Uansett: Han soset omkring i ørkenen og det var ikke den stein, eller det tre som ikke hilste ham velkommen med ordene: Fred være med deg, Allahs apostel.
Hva mer var: Midt på natten, mens Muhammed lå og sov i en hule benevnt Hira, dukket jammen engelen Gabriel opp, gitt. Gabriel hadde med seg et stykke brokade hvorpå noe var nedskrevet. Les og forkynn, sa Gabriel. Hva som sto på den stoffbiten, er litt uklart for meg, men det var omtrent slik islam ble til.
Oppsummert: Muhammed var ensom kar som gikk så mye alene i ørken at han trolig ble litt koko og hørte mange rare stemmer. Kan godt tenkes at at han også brukte altfor mye cannabis, som på den tiden var et helt vanlig rusmiddel på den arabiske halvøya.
Så dro han hjem til Mekka og fortalte alle at han var blitt Allahs profet. Forkynnelsen gikk tregt, han fikk ikke mange tilhengere. Noen mente nok at han burde skjerpe seg og oppsøke hjelp for disse vrangforestillingene sine, kanskje også trappe ned hasjrøykingen.
Etter alt å dømme tok ikke Muhammed dette med godt humør, tvertimot, han ble ganske grinete og dro nordover, til Medina. Der møtte han mer forståelse, både for sitt religiøse påfunn og stadig esende ego. De som ikke viste nevneverdig entusiasme for hans religiøse ideer, fikk svi … ikke bare det, de ble drept i hopetall, deriblant en hel haug jøder, som nok var de verste Muhammed visste.

Under slike hypervoldelige omstendigheter er det fort gjort å utvikle paranoia og gampesvære, irreversible vrangforestillinger, med en tung glasur av schizofreni. Da er det tale om ganske røff psykose, som kombinert med grandiost selvbilde lett kan utarte til enda mer vold … og vold ble det:
Sjokkerende mange vantro ble drept, og Muhammed reiste til Mekka for å ta hevn over de som noen år tidligere hadde mobbet ham. Han tvang Mekka-menneskene til å tro på både Allah og ham selv, og ville de ikke det … ja, så mistet de hodene sine.
Kanhende Muhammed etterhånden skjønte at religionen hans var litt for krevende for mange. Ikke utenkelig at han da røkte en drøy tjall og fikk en glitrende idé, som ville sukre konseptet litt:
Alle rettroende muslimer som blir drept under jihad, vil straks etter opphør av puls og pust oppstige til himmelen og med evig ereksjon få tilgang til 72 overkåte og smellvakre jomfruer døgnet rundt – til evig tid.

DEN GRIMME VIRKELIGHET

Tidvis slår jeg et slag innom en pub i byen der jeg bor. Det gjorde jeg forleden kveld. Jeg var tørst og bestilte to halvlitere, hvorav den ene ble borte på et blunk. Den andre ville jeg kose meg litt med.
Ved et bord bare noen meter bortenfor satt to forholdsvis unge menn. Unge og unge, de var nok i 40-årene et sted. De samtalte kameratslig, og ettersom jeg ikke hadde annet fore, spisset jeg ørene litt:
– Åssen går ‘e på damefronten. Blitt no’ butikk i det siste?
– Jeg sveiper for det meste til venstre, men i forrige uke sveipet jeg til høyre, det gjorde hun også. Vi møttes på en café bortved torget, husker ikke navnet på den.
– Jeg lytter.
– Vel, jeg tror hun må ha kjørt profilbildet sitt gjennom et helt nytt og revolusjonerende bilderedigeringsprogram

– Jeg kom i tanker om Picasso og noen av hans kvinneportretter – i kubistisk stil. Ansiktet hennes hang liksom ikke helt sammen. Jeg tror hun må ha løyet på alderen. Ikke faen om hun var 39…
– Hehehe .. mange damer er jo 39 i mange år.
– Ikke mange damer på 39 har tilløp til rumperynker rundt munnen, nedfallskinn og patina som en 60 år gammel Chevrolet.
De to lo litt og klinket sammen ølglassene sine. Jeg var spent på fortsettelsen:
– Det mest irriterende ved henne var vrangforestillingene. Hun trodde hun var deilig, hun var kledd som om hun var deilig og snakket som om hun var deilig.
– Nok snikksnakk, feide du henne?
– De fleste forhold forløper slik … innvikling, utvikling og avvikling. Hvor lang tid den prosessen tar, varierer naturligvis. Noen bruker 30 år, jeg brukte snaut 30 minutter…

TO SOM TENKER MASSE OM KNIVMANNEN PÅ BISLETT OG SAMER OG SÅNN

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen i anledning en partitilstelning i dag formiddag, omtrent klokken 10.00:
– Fælt med denne mannen som ble skutt av politiet på Bislett i sted.
– Ja, fryktelig, tenker jeg.
– Men var det nødvendig å skyte ham?
– Du kan så si, han hadde jo ikke drept noen.
– Nei, og dessuten er det veldig spesielt at noen medier å skriver at gjerningspersonen ropte den islamske trosbekjennelsen da han holdt på som verst, tenker jeg.

– Den trosbekjennelsen har jeg hørt mange ganger og den kan høres veldig ut som joik, slik som samene gjør når de er på fest.
– Ååå .. tror du det var en same?
– Vel, politiet vil ikke ut med mannens identitet…
– Men jeg har hørt at han ropte allahu akhbar.
– Jeg tenker at det kan ha vært ganding.
– Hæææ?
– Jeg har en venninne som er sosialantropolog og spesialist på urbefolkninger. Hun tror det var ganding. Det er noe samene driver med, en slags trolldomskunst de bruker når de vil gjøre folk vondt på en måte.
– Åååå…
– Ja, dessuten hadde han en svær kniv, og hvem går rundt med svære kniver?
– Samer?
– Nettopp, og i hvilken by bor flest samer?
– Oslo?
– Du sa det…

FESTEN SOM UTARTET LITT…

En bekjent av meg – la oss kalle ham Terje – ble 50 år sist sommer. Han ønsket å gjøre noe spesielt ut av dagen. Han ville ha temafest i hagen sin, men var i tvil om hva slags konsept han skulle velge.

En venn av ham foreslo samefest: Alle festedeltagerne oppstæsjet med samekufte, stjernelue og skaller på føttene … omseggripende fyll, røff joik, et par utstoppede reinsdyr tjoret fast til en gamme hvori bar med masse 96 prosent sprit i femliterskanner.
En annen foreslo muslimfest: Alle festdeltagerne med svære løsskjegg, høyvannsposebukser, lang kjortel og gammel, stygg dressjakke hvorunder tøyseselvmordsbombeinnretning … hijab, burka, niqab, en svær stabel koraner, bønnetepper, 200 gram hasj, skilt med pil i retning Mekka, macheter, kniver og masse annet utstyr som muslimer er så gla’ i.
En tredje foreslo LHBT-fest: Alle festdeltagere oppkledd som skrullehomser, krafthomser, leppestift-, traktor- og skurtreskerlesber, forvirrede transpersoner, små prideflagg i rumpesprekker og et stort øverst i flaggstanga.
Min bekjente Terje var og er en veldig politisk korrekt kar. Han forkastet disse forslagene, var redd for anklager om kulturell appropriasjon og rasisme, fryktet tips til lokalavisene hvori straks etter svære skandaleoppslag og evig fordømmelse.
Han ville selv utrede alternativer og velge ett. Han spurte seg selv: Hvilken gruppe vil ikke ha no’ imot en ironisk konseptfest med islett av raff satire? Etter ganske kort tenketid: Nazistene.
Det er jo ikke så mange nazister her til lands og de som finnes, vil sikkert ikke ta seg nær av en liten, privat nazifest, og ingen avis i hele Norge vil formidle minste ansats til identitetsforsvar for denne gruppen, resonnerte Terje.
Så ble det naziparty. Ettersom Terje var jubilant, var han selvskreven som Hitler, en annen – ganske røslig, matglad kar – skaffet seg en ekstremt jålete hotellportieruniform, pimpet den opp med svære epåletter og var Hermann Göring.
Én gikk litt motvillig inn i rollen som Heinrich Himmler, men fant tonen etter et par stive drinker. En annen fylte med latter og lyst rollen som den ikke lite forvirrede Rudolf Hess, Terjes kone ville ikke være Eva Braun, men lot seg overtale. En av de andre damene ville være sangersken Zarah Leander, “Hitlers nattergal”.
Ingen ville være Josef Mengele, én kom litt for sent til castingmøtet og måtte være Joseph Goebbels, jeg kom enda senere og måtte finne meg i å være Reichkommisar Josef Terboven. Han som kom aller sist, måtte være Vidkun Quisling.
Nåvel, det ble litt av en fest, det meste foregikk i hagen. Det var stramme uniformer, Horst Wessel-sangen og hanemarsj med blankpussede, svarte skaftestøvler, tysk 30-tallscabaret med lettkledde damer, latter og løyer, hei og hå, nakkeskudd med kruttlappistol, skrik og skrål og grov kasernehumor, masse brennevin, sjampis og skjørlevnet henimot hanegal.
Nazi-Terje hadde ikke invitert noen av naboene sine, sant å si hadde han ikke skjenket dem en tanke. Det burde han kanskje ha gjort; han bor i tettbygd strøk. Stemningen i nabolaget er ikke som før…