En bekjent av meg – la oss kalle ham Terje – passerte rundt tall sist sommer. Han ønsket å gjøre noe spesielt ut av dagen. Han ville ha temafest i hagen sin, men var i tvil om hva slags konsept han skulle velge.

En venn av ham foreslo samefest: Alle festedeltagerne oppstæsjet med samekufte, stjernelue og skaller på føttene … omseggripende fyll, røff joik, et par utstoppede reinsdyr tjoret fast til en gamme hvori bar med masse 96 prosent sprit i femliterskanner.
En annen foreslo muslimfest: Alle festdeltagerne med svære løsskjegg, høyvannsposebukser, lang kjortel og gammel, stygg dressjakke hvorunder tøyseselvmordsbombeinnretning … hijab, burka, niqab, en svær stabel koraner, bønnetepper, 200 gram hasj, skilt med pil i retning Mekka, macheter, kniver og masse annet utstyr som muslimer er så gla’ i.
En tredje foreslo LHBT-fest: Alle festdeltagere oppkledd som skrullehomser, krafthomser, leppestift-, traktor- og skurtreskerlesber, forvirrede transpersoner, små prideflagg i rumpesprekker og et stort øverst i flaggstanga.
Min bekjente Terje var og er en veldig politisk korrekt kar. Han forkastet disse forslagene, var redd for anklager om kulturell appropriasjon og rasisme, fryktet tips til lokalavisene hvori straks etter svære skandaleoppslag og evig fordømmelse.
Han ville selv utrede alternativer og velge ett. Han spurte seg selv: Hvilken gruppe vil ikke ha no’ imot en ironisk konseptfest med islett av raff satire? Etter ganske kort tenketid: Nazistene.
Det er jo ikke så mange nazister her til lands og de som finnes, vil sikkert ikke ta seg nær av en liten, privat nazifest, og ingen avis i hele Norge vil formidle minste ansats til identitetsforsvar for denne gruppen, resonnerte Terje.
Så ble det naziparty. Ettersom Terje var jubilant, var han selvskreven som Hitler, en annen – ganske røslig, matglad kar – skaffet seg en ekstremt jålete hotellportieruniform, pimpet den opp med svære epåletter og var Hermann Göring.
Én gikk litt motvillig inn i rollen som Heinrich Himmler, men fant tonen etter et par stive drinker. En annen fylte med latter og lyst rollen som den ikke lite forvirrede Rudolf Hess, Terjes kone ville ikke være Eva Braun, men lot seg overtale. En av de andre damene ville være sangersken Zarah Leander, “Hitlers nattergal”.
Ingen ville være Josef Mengele, én kom litt for sent til castingmøtet og måtte være Joseph Goebbels, jeg kom enda senere og måtte finne meg i å være Reichkommisar Josef Terboven. Han som kom aller sist, måtte være Vidkun Quisling.
Nåvel, det ble litt av en fest, det meste foregikk i hagen. Det var stramme uniformer, Horst Wessel-sangen og hanemarsj med blankpussede, svarte skaftestøvler, tysk 30-tallscabaret med lettkledde damer, latter og løyer, hei og hå, nakkeskudd med kruttlappistol, skrik og skrål og grov kasernehumor, masse brennevin, sjampis og skjørlevnet henimot hanegal.
Nazi-Terje hadde ikke invitert noen av naboene sine, sant å si hadde han ikke skjenket dem en tanke. Det burde han kanskje ha gjort; han bor i tettbygd strøk. Stemningen i nabolaget er ikke som før…

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå