Årets siste dag. Nesten ikke til å unngå at man kommer i tanker om utgående beholdning. Enda verre: Ens liv.
Best å kvele slike tanker i emningen, før de utarter og formørker dagen. Ikke lett. Hjernen er en mangfoldig innretning og ettersom det stunder til nytt år, kom den til å erindre nyttårsaften for noen år siden, ganske mange år siden.
Ikkeno’ hyggelig minne. Ikke gildt å rippe opp i, men jeg forteller historien, med filantropisk sinnelag og profylaktisk forsett … en advarsel, slik at menn hist og her i landet skal slippe radikal og ulykksalig kursendring i løpet av nesten ingen tid.
Det begynte med en invitasjon, til min kjæreste – la oss kalle henne E. Nyttårsløyer hos noen venner av henne. Invitasjonen inkluderte ledsager. Siden det var tale om ukjente mennesker, besluttet jeg å legge grunnlag i god tid, hadde sant å si ikke nerver til annet. Utpå ettermiddagen hadde jeg tilført meg en og annen dram og noen flasker juleøl klasse 3.
Kjæresten min, en av de mest elskelige og godeste menneskene i Akershus fylke og omegn, kvitret:
– Legg deg nedpå litt, du .. så blir du nok kvikk og fin til vi skal dra.
– Mange takk, kjære … du er helt perfekt og trolig for livstid nektet adgang til alle verdens botaniske hager fordi alle alperoser og kashmirorkideer der øyeblikkelig vil visne hen og dø av misunnelse ved blott og bart synet av din uforlignelige ynde.
– Flere tusen takk, skatt. Jeg vekker deg om to timer.
Tre timer senere sto vi på en trapp og dyttet på en ringeklokke. Jeg korket lommelerken og la siste hånd på min doble windsor rett før vertinnen åpnet døren. Jeg myste og fikk såvidt øye på henne i en sky av tyll og taft og silke og sånt. Hun ønsket oss aller hjerteligst velkommen. Noen sekunder etter dukket hennes mann opp og spurte om jeg ville ha en velkomstdrink.
– Er paven katolikk, svarte jeg retorisk. Jeg drakk to.
Jeg ble presentert for alle gjestene. For det meste par, hvorav en av mennene hadde så mye flass på sin svarte dressjakke at jeg spurte om han ikke kunne avse litt kokain til meg også. Han svarte ikke.
Pent rigget bord. Porselen og krystall og sølvbestikk. Jeg glidekysset min borddames lanke og benyttet samtidig anledningen til å studere den meget rause utringingen hennes. Jeg konstaterte at hun ikke hadde en lekker blonde-BH på, som såvidt dekket ganske store brystvorter.
Min kjære E satt nesten midt imot meg på den andre siden av bordet og sendte meg et underlig blikk. Jeg løftet et glass med noe mot henne og smilte så vinnende jeg formådde, uten å høste nevneverdig respons. Jeg konsentrerte meg om min borddame igjen.
Hun het Mette Mari og hadde sin prins ved sin høyre side. Helt i tråd med rådende etikette i noenlunde møblerte hjem konverserte jeg henne ganske belevent. Jeg avga også noen treffsikre komplimenter, men sausenebbet fikk jeg ikke helt taket på. Jeg mistet det – i fanget hennes.
– Ååååååå …… fyyy faaaaaaaen … skrek hun og hadde nok ikke i tankene at man skal være forsiktig med lange kjoler; hun plantet begge stiletthælene sine i nedre kjolekant og reiste seg med full kraft. Kjolen med de tynne skulderstroppene ble helt borte, og alle sluttet å forsyne seg av den fine, gyldne festkalkunen. Hun hadde ikke truse på. Bare stay ups, gitt. Hun skrek igjen, kanskje fordi hun bare hadde to hender, som hun lynraskt flyttet ned og la over sitt nybarberte venusberg. Øredøvende stillhet.
Puppene sto rett ut i luften og sa liksom hei, alle sammen – godt nyttår. De var nokså små og meget spisse. Best å passe seg, tenkte jeg … fort gjort å stikke seg, men i slike situasjoner er jeg uredd, og her var tale om å redde en pikes ære. Jeg reiste meg og klamret håndflatene omkring de små.
Myke og silkefine, tenkte jeg og rakk ikke tenke så mye mer før en knyttneve – tror den tilhørte prinsen hennes – traff meg midt i trynet. Brillene fløy avsted, det ene glasset knuste mot et serveringsfat fra Porsgrunds Porselænsfabrik. Jeg ramlet over bordet og traff kalkunen så brutalt at den fikk en stygg bulk.
Mette Mari løp skrikende og gråtende fra bordet med kjolen subbende etter. Hun snublet, falt og landet på magen. Kjolen var ikke unntatt Newtons 1. lov og stoppet ikke før den lå i en haug på ryggen hennes. Lårene hennes skilte lag, og opptil flere fikk innsyn i fortrolig materie, hvorfra en tynn hvit tråd stakk ut og antydet fruktbar alder.
I moden ettertid har jeg tenkt at kjæresten min omtrent på det tidspunktet sluttet å være kjæresten min. Hun lignet et av kunsthistoriens mest berømte bilder.

Uten kjæreste, uten briller, uten nevneverdig verdighet, men med blodig nese. Ikke lenge etter fant jeg meg selv i en drosje. Sjåføren: – Jeg kom så fort jeg kunne, det hastet visst fryktelig…

Durek Verrett har ifølge Dagbladet funnet norske røtter og har proklamert:

Dagbladet lener seg til et bildebevis hentet fra Instagram: Sjamanen sammen med tre svært melaninfattige mennesker etterfulgt av teksten This is my Norwegian family tree, my cousin @realwlb, his lovely wife, and daughter @amelia_lup @emilyy_o.
Troverdig? Njææ … ingen navn, bare kontohenvisninger. Dagbladet har trolig ikke giddet finne ut hvem disse menneskene er, slik avisen ikke gadd faktasjekke Durek Verretts tidligere redegjørelse om sin bakgrunn:
“Jeg er en hybrid av reptil og Andromeda.”
Ikke krystallklar tale, dette .. men vi får tro han mener fødsel og oppvekst i en fremtredende familie bosatt et eller annet sted i Andromedaga-galaksen, beliggende rundelig regnet 2 537 000 lysår fra oss her på Jorden … og at han på et tidspunkt ble et reptil – kanskje 1,5 millioner år siden – og noe senere gjorde en laaang reise og ble født påny 17. november 1974 i Sacramento, California.
På instabildet medvirker også hans kjæreste, Märtha .. formodentlig for å styrke Dureks påstand om norske aner. Spørs om det funker. Jeg har aldri hørt noen si at Märtha er tilbakestående, men jeg har heller aldri hørt noen si at hun ikke er det..

Julen er tid for tradisjoner. Vi pynter med det samme som før, vi synger de samme sangene, spiser det samme som alle år før, går vekselvis med- og moturs rundt juletreet og de samme som årene før drikker for mye børst og må på toalettet i en fart.
Vi liker også de gamle julehistoriene, selv om vi vet nøyaktig hvorledes de ender. Rimelig da at jeg bidrar med en julefortelling, som bare er fortalt én gang – noen dager før julen 2020:

EN JULEFORTELLING
Jeg har sett meg ut en juletre. Det står der … lubbent og høyreist og aner fred og ingen fare. Men 22. desember er det ingen nåde. Da tar jeg frem øksa, spytter litt på eggen og feier over med et bryne arvet av morfar.

Jeg har på forhånd kontrollert julepynten og registrert at beholdningen av englehår er kraftig redusert. Altfor lite til et helt juletre. Underlig. Jeg undret meg. Undret og undret og undret, skrapte hodebunnen … helt til jeg erindret:
Lille julaften i fjor satt jeg på do og leste A Christmas Carol, av Charles Dickens. Jeg pleier det rett før jul.
Jeg var oppslukt av den ikke så hyggelige Ebenezer Scrooge og hans tidligere venn og avdøde forretningspartner, Jacob Marley … som fra dødens aller traurigste jammerdal, i form av gjenferd tynget av tunge kjettinger, advarer Scrooge mot sin egen vanskjebne: Evig straff og pinsler for onde gjerninger begått i levende live.
Marley er storsinnet og empatisk og vil skåne sin venn, tenkte jeg og la ikke merke til at dorullen var tom, bare noen få kvadratcentimeter igjen, og dorullkjerner kan ikke brukes til noe, bortsett fra dorullnisseproduksjon.
Ikke dopapir noe sted. Det var som faen. Hva gjør jeg nå? Tar av meg t-skjorta og bruker den? Men jeg hadde ikke t-skjorte på, bare en hvit, nystrøket skjorte.
Rive ned gardinene fra vinduet på veggen bak meg? Jeg slo det fra meg, orket ikke dra ut og kjøpe gardinstoff. Gadd ikke sy.
Så kom jeg i tanker om juletreet … nei, ikke kurvene døtrene mine tilvirket på skolen for drøyt tjue år siden, ikke papirlenkene heller. Hadde ikke hjerte til det, dessuten er ikke glanspapir særlig godt egnet.
Knekke av en grankvist fra juletreet … stive og stikkende barnåler i endetarmsåpningen og nære omegn? Næææ.
Så kom jeg på det: Englehår, som illuminert av juletrelys er så uendelig vakkert. Jeg tygde en stund på dette alternativet og kom til at jeg ikke hadde noe valg, og englehår lar seg sikkert gjenskaffe.
Jeg løftet meg forsiktig opp og krabbet avsted, med god avstand mellom lårene og rumpa høyest mulig. Det er noen meter fra toalettet til pletten der juletreet pleier stå. Det tok tid å komme frem. Jeg tok den tiden jeg trengte  og hektet av noen remser englehår. Krabbet tilbake og tenkte: Bra at ingen ser meg nå.
Englehåret fungerte utmerket, men det ble ikke så lekkert etterpå, og jeg kviet meg for henge det på treet igjen. Jeg lot det falle ned i dovannet. Dyttet på cisterneknappen.
Da så jeg det – dusjkabinettet. Gudbedre … at det går an, tenkte jeg. Kunne jo bare flådd av meg klærne og steget inn i dusjen, kanskje vasket håret samtidig.
Jaja, sånn går det når man taper blikket for de nære ting…

Nylig sendte Human-Etisk Forbund (heretter HEF) – ved leder Magne Kvalbein, avdeling Hamar – et brev til de kirkelige fellesrådene i nær omegn. Vedlagt, ifølge VG: Liste over bygninger og monumenter med kors som ligger ved gravplassene og brukes til gravferdsseremonier.
KvaIbein vil avkristne Hamar, Stange og Løten. I brevet fremsettes anmodning om at noen snøggast råd må klatre på kapell og kirkebygg og røske av kors og andre ting som kan påminne om Den hellige treenighet … og rett i restavfallet med gamle, rustne jernkors hvorunder levningene av døde begravet på 1800-tallet.
Begrunnelse: Kors og andre kristne symboler virker “påtrengende og truende for dem som ikke tilhører et utvalgt livssyn”.

Man kan ikke annet enn undres over hvilke mennesker Magne Kvalbein og resten av HEF vil beskytte. Er det tale om den samme gjengen som Jens Bjørneboe ramset opp i et av sine dikt: Halliker, sodomitter, blottere, transvestitter, pederaster, fetisjister, diktere, masochister, drankere, morfinister… eller er det bare tale om åtte potter stalinister, fire merker satanister og 250 000 muslimer… eller har HEF bare sine egne medlemmer i tankene, i antall pålydende omlag 120 000 gudløse sjeler – 2 prosent av befolkningen.
HEF vil avvikle kristendommen i Norge og fjerne Gud. Risikabelt foretagende, det der. Vet ikke om det er så lurt. Om Gud er død, er alt tillatt, sa Fjodor Dostojevskij. Flaks for ham at han døde i 1881, i god tid før den russiske revolusjon, borgerkrigen og Stalins terrorregime.

Snart semifinale. Frankrike-Marokko. Det blir faen meg spennende. Uten å tenke meg særlig om, ville jeg holdt med Frankrike. Etter nærmere ettertanke håper jeg Marokko vinner. Hvorfor? Fordi jeg ønsker at færrest mulig skal dø.
Det har seg nemlig slik at det bor cirka sju millioner muslimer i Frankrike, og langt fra alle er av ikkevoldstypen.
Jeg vet ikke om matematikeren Johann Carl Friedrich Gauss hadde muslimer i tankene da han klekket ut sannsynlighetsfunksjonen vi kaller normalfordelingen, også kjent som Gauss-kurven.

Uansett er det fascinerende hvorledes verdiene anretter seg så vakkert symmetrisk, flest i midten og gradvis færre på flankene. Denne sannsynlighetsfordelingen har vist seg gyldig på forbløffende mange områder. Eksempelvis kan den anslå hyppigheten av egenskaper hos mennesker i en populasjon, slik som høyde, vekt, intelligens og en hel haug andre saker og ting.
De fleste av oss er noenlunde normale og klynger oss rundt y-aksen, midten av kurven. Jo lengre ut på flankene vi kommer, desto mer avstikkende er vi. MC-klubbene Bandidos og Hells Angels er godt kjent med Gauss-kurven og har på sine lærjakker påsydd merket 1%, som antyder at de lever helt i randsonen av samfunnet og kan finne på litt av hvert – og det gjør de.
Ja, det er på venstre side av kurven de aller verste er … voldsmenn, serieøksemordere, giftblandere, likskjendere, pedofile, kommunister, nazister, anarkofabelfantastrasistnasjonalsosialister, sauepulere og noen skjemtegauker vil kanskje tilføye en og annen psykomanipulativ svigermor … men denne gruppen domineres av menn, som jo sies å utgjøre det ekstreme kjønn.
En liten artighet hertil: Normalfordelingsfunksjonen anvendt på den tyske befolkningen mellom 1933 og 1945 ville vist at de alle fleste tyskere – kvinner og menn – ikke hadde noe imot forestillingen om et renraset tusenårsrike, de protesterte ikke nevneverdig mot krig, okkupasjon av andre land og drap på millioner av mennesker, deriblant seks millioner jøder. Alle marsjerte i takt. Massedrap var normativt, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich var helt normale.
Kanskje noe lignende gjelder for muslimer. Vi vet jo at muslimske verdier avviker signifikant fra vestlige. Mange muslimer synes vold og drap er grei skuring, især hvis det går ut over de som ikke tror noe særlig på profeten Muhammed.

Hvordan vil muslimer i Frankrike reagere på tap mot Frankrike? Kommer det an på antall baklengsmål? Hva om det blir straffekonkurranse og Marokko taper knepent?
Vel, man er henvist til gjetninger. Det er jo litt uggen stemning i Frankrike, mellom den hvite, franske majoriteten og de melaninrike muslimene, som hater vestlighet og alt dertil. Et tap kan utløse…
Nei, man vil helst ikke spekulere, men vi husker 7. januar 2015 og angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. 12 mennesker drept. To dager senere avlivet gærne muslimer fire mennesker i et jødisk supermarked.
Glemt er ikke kvelden 13. november 2015, da muslimer gikk amok og drepte 130 mennesker i Paris.
Skolelærer Samuel Paty ble 16. oktober 2020 halshugget på åpen gate i en forstad til Paris, fordi han hadde vist elevene sine noen Muhammed-karikaturer og snakket om ytringsfrihet.
Det er rundelig anslått 7 millioner muslimer i Frankrike. 1 prosent av disse er 70 000.
Grunn til å tro at også fransk politi har gjort noen regnestykker og forberedt seg deretter. La oss håpe Marokko slår Frankrike i kveld. Insh’Allah!!

Når jeg ser meg i speilet, synes jeg at jeg ligner Brad Pitt. For å være helt oppriktig, ser jeg tøffere ut… eller kjekkere, som kvinner ikke ugjerne sier når de vil beskrive en mann de vil stifte bekjentskap med.

Ja, det er slik jeg ser det, eller meg selv – for å være helt nøyaktig. Jeg er veldig fornøyd med å ligne Brad Pitt, det må jeg si. Ikke mange ser ut som Brad Pitt. Jeg er heldig. Forleden dag nevnte jeg dette for en av mine døtre, hvilket utledet:
– Hææ?
– Ja, Brad Pitt. Jeg ligner.
Hun begynte å le. Dernest granskende blikk, det virket som hun lette etter spor av ironi, eller no’ sånt, men jeg er ikke av den ironiske typen .. nei, jeg er ikke det. Jeg synes ikke noe om det, ironi.
– Når oppdaget du at du ligner Brad Pitt?
– En stund siden. Husker ikke dagen nøyaktig. Tror det var begynnelsen av november.
Hun lo igjen og jeg syntes hun begynte å bli irriterende, og når noen er irriterende, blir man jo irritert – og det ble jeg.
– Jamenseherda, sa jeg og hevet hodet noen centimeter og anrettet meg i halvveis profil. – Ser du det nå?
Hun begynte å le igjen. Synd å si at jeg ikke ble skuffet. Jeg får si det som det var, jeg ble simpelthen sur og ikke lite mutt. Ja, jeg ble det.
Hun kastet av seg latteren, hektet opp munnvikene til et underlig smil og sa:
– Jeg synes du ser ut som pappaen min, jeg. Det er mer enn godt nok.
Jeg forholdt meg taus. Taushet er jo virkningsfullt og får hvem som helst til å tenke seg om, reflektere og ta selvkritikk.
– Men du, pappa… du lager vel karamellpudding til julaften, slik du pleier.
Jeg syntes dette skiftet av samtaletema var ganske utspekulert, ganske kultent, men det er jo slik at når man ikke kan argumentere godt nok… ja, så skifter man tema på et blunk og begynner å snakke om noe helt annet. Dessert, i dette tilfellet… og jeg kunne ikke høre noe spørsmålstegn avslutningsvis. Nei, jeg kunne ikke det.
– Jeg vet ikke, vi får se.
– Får se, men du lager da alltid karamellpudding til julaften.
– Gjør jeg? Vel, jeg tror ikke jeg gjorde det i fjor.
– Joda, pappa. Det gjorde du … og julen før det og julen før det igjen. Du har gjort det så lenge jeg kan huske.
– Det kan jeg ikke huske. Jeg sier ikke at du tar feil, men jeg sier heller ikke at du har rett.
– Nå tuller du fælt, pappa.
Jeg skal innrømme at jeg husket det, jeg skal det, i all fortrolighet – for dere som leser dette, men jeg ville ikke huske det da. Nei, det passet ikke inn. Jeg ville at hun skulle føle … jeg vet ikke riktig hva, men jeg svarte:
– Du husker mye rart, jenta mi. Vel vel, vi får se. Det er lenge til jul.
– Nei, det er ikke lenge til jul, pappa. Det er rett om hjørnet. 14 dager.
– Rett om hjørnet er mindre enn fjorten dager… mye mindre. Det trodde jeg du visste.
Hun var taus, avvæpnet, jammen var hun det. Kan ikke si annet en at jeg frydet meg litt. Alltid en god følelse å vinne diskusjoner, sette folk på plass, påpeke pletten der skapet skal stå.
– Jaja, så sier vi det, men nå må jeg nesten dra avsted, pappa.
– Javel, men det var hyggelig at du slo et slag innom … det var det, sa jeg og merket at jeg ikke mente det helt og holdent, men det er ikke så farlig, det viktigste er at man sier det som passer.
Etter at hun var reist, begynte jeg å tenke på min frapperende likhet med Brad Pitt. Jeg gikk inn på badet hvori et stort speil. Jeg poserte og syntes jeg lignet Brad Pitt på en prikk. Jaja, kanskje ikke frisyren, men resten. Definitivt. Kanskje ikke så like neser, og smilet .. vel, en liten differanse ved nærmere granskning. Pitts ansikt er kanskje litt mer … hva skal man si .. definert. Ja, kanskje, men alt i alt ubetydelige forskjeller. Bare pirk.
Etter en stunds ettertanke, kom jeg på andre tanker … eller nei, ikke andre tanker, men tanker om tanker. Er det ikke metakognisjon, det heter .. jeg tror det, eller jeg tror at jeg tror det, og det holder for meg.
Nåvel, jeg måtte innrømme for meg selv at min datter kanskje ikke var så langt bortenfor bakenfor. Sant og si har hun stundimellom rett i et og annet. Jeg ligner kanskje ikke så mye på Brad Pitt som jeg trodde, men hva så? Ja, jeg bare spør.
Er det ikke ens egen oppfatning og mening som teller, til syvende og sist? Jeg trodde det. Slik har det jo vært de siste tyve årene. Følelser har etterhånden kommet til å bety mer og mer, og jeg synes ikke man bare skal endre på noe som er godt innarbeidet, men ennå finnes de som insisterer på faktaorientering i alt og ett. Jeg skal ikke nevne navn og det har jeg da heller ikke gjort.
Vi lever i en underlig tid. Ingenting er som før og ingen vet noe sikkert om fremtiden. Best å holde seg fast i noe, og hva er bedre enn å holde seg fast i enn seg selv, en kjenner seg selv…. egne følelser og oppfatninger.
Nok hertil å nevne en gammel venn av meg, eller venninne. Ja, saken er den at han for en tid tilbake begynte å føle seg som kvinne, ikke hvilken som helst kvinne, men Wenche Foss. Selveste Wenche Foss.
Min venn heter ikke Wenche, men han kaller seg det og han føler seg som Wenche Foss. Hertil må anføres at han synger En herre med bart med klokkeklar røst og øksekvass diksjon. Jeg føler at han nesten synger denne sangen bedre enn Wenche Foss gjorde..
Min venn har gjennomført et kveldskurs i can-can. Han barberer beina og danser can-can som bare det. Jeg vet ikke om Wenche Foss noen gang danset can-can, men om hun gjorde det, var hun ikke flinkere enn min venn Wenche. Det er jeg sikker på.
Wenche har vært gift leeenge. I begynnelsen var kona skeptisk til Wenches kursendring, men nå har hun godtatt det, de titulerer seg tidsriktig som hun og hen og handler klær sammen. De snoker i hverandres sminkepunger, men deler ikke alltid klessmak. Wenche liker fotside kjoler og raffinert undertøy, herunder stay ups med blondekanter.
Wenche og hens hustru lever lykkelig sammen og de er oppgitt over Jenny Klinge på Stortinget, som hevder at det bare finnes to kjønn. Helt uhørt. Veldig gammeldags. Så bakstreversk at jeg nesten må le – og det måtte jeg nå (hehehehehehehehe).
Godt at vi har mennesker som Kaveh Rashdi. Han er kjendislege og mener at det finnes mange kjønn, nesten uendelig mange, og av disse flere hundre sideordnede kjønnsvarianter. Det er bra. Doktor Rashdi er fremtiden i fastlegebransjen.
Rashdi er trolig muslim og det får meg til å tenke på noe jeg leste ganske nylig, om en engelsk skolelærer som fortalte elevene sine at de som styrtet flymaskiner i World Trade Center 11. september 2001, var muslimer.
Læreren fikk en hel haug med klager, han ble politianmeldt og West Midlands-politiet igangsatte etterforskning.
Til pass for denne læreren.
Kan godt tenkes at de som fløy inn i Twin Towers, var muslimer, men altså … må man absolutt bruke så spesifikke ord og termer? Kunne ikke denne læreren vist litt takt og tone og sagt noe omtrent slik: De som styrtet inn i tvillingtårnene var mennesker med  alternativ livsstil, med opprinnelse i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS.
Denne luftfartsepisoden skjedde for drøyt 20 år siden, da det var populært med fakta, objektive sannheter og sånt, men nå … ja, det er så lenge siden 2001 at nesten ingen husker hva som skjedde den gangen.
Vel vel, så er det snart jul igjen og jeg ønsker meg ingenting. Jeg ligner Brad Pitt og har det jeg trenger, bortsett fra et kveldsstudium i astrologi.
Ja, det er julegaven til meg selv. Jeg skal studere astrologi, faget som mer enn noe annet gir oversikt i tilværelsen og dyp innsikt i livets uendelige mangfoldighet. Et overflødighetshorn av kunnskap. Bare å fråtse, hogge inn, som en grådig hai. Ja, det skal jeg. Gleder meg…

Natt til i går ble en bonde i 40-årene skutt og drept på egen eiendom i Lavangen, Troms. Politiet avviser pressens spørsmål om hendelsesforløpet og avgir ingen kommentar til bildet bragt av flere aviser:
Avdødes hjullaster, med venstre vindu perforert av minst 15 prosjektiler – trolig 9×19 mm fra Heckler & Koch-pistoler.
Hvorfor rykket politiet ut, midt på natta … og hva skjedde? Politiet vil ikke si no’. Man er henvist til fantasi og forestillingsevne. La oss kalle den drepte mannen Mannen.

Kan ikke utelukke at det foregikk slik:
Mannen har kanskje drukket for mye kaffe om kvelden og får ikke ikke sove, attpåtil grubler han over hvorfor hjullaster’n hans ikke vil starte. Plutselig går det opp et lys.
Han kler på seg, går ut og avdekker motoren. Han fikler litt et par sekunder, slenger igjen panseret, klyver opp i førerhuset, lukker døra og vrir om tenninga. Motoren tenner øyeblikkelig. Han ruser den kraftige motoren litt, registrerer at den fungerer som den skal. Jippi.
Han gir gass og kan ikke unnlate å kjøre litt omkring på egen eiendom. Hei, hvor det går. Jess, alt er i orden. Brillefint. Mannen er glad. Han er i sitt rette element og kjører en testrunde rundt huset så fort han kan.
Noen hundre meter bortenfor har naboen våknet.
Hun synes ikke det er noe særlig hyggelig å bli vekket av motorstøy og ståk midt på natta. Hun ringer politiet og overdriver litt. Hun jobber kanskje innen psykiatrien og bruker noen fremmedord som gjør inntrykk og mer enn antyder at naboen er helt gærn.
Ettersom det aldri skjer no’ spennende i Lavangen, er det ikke nei i noens munn på politikammeret. Et par betjenter spinner avsted. De gleder seg. Endelig skjer det noe. Tjo-hoo.
Mannen har nettopp parkert hjullaster’n og skrudd av motoren. I det han er på vei ut av førerhytta, ser han en politibil i full fart inn på gårdsveien. Hva faen, tenker han.
To politibetjenter hopper ut av bilen og nærmer seg raskt. De er aggressive og roper høyt. De spør om navn. Mannen svarer ikke. Betjentene gjentar spørsmålet. Mannen er forfjamset og lurer på hva som står på. Han besvarer ikke spørsmålet.
Han blir bedt om å stige ned. Mannen merker at han begynner å bli sint. Han adlyder ikke. En av betjentene rykker frem, prøver å ta tak jakka til Mannen og dra ham ned. Mannen trekker seg tilbake og sparker i befippelsen ut i løse luften
Hva som skjer i betjentenes hoder vet ingen, men det kan tenkes at de har glemt hva de er og hvilket samfunnsoppdrag de skal skjøtte.
En av dem trekker tjenestepistolen opp av hylsteret, uten å tenke så mye over det. Den andre gjør det samme, uten å tenke så mye over det. Sånt kan være mer smittsomt enn influensa, det.
Mannen føler sinne iblandet frykt. Uten å tenke seg om setter han seg inn i førerhytta, slenger igjen døra og starter motoren. Den brøler.
Mannen har ingen plan, men han er provosert og synes det er i overkant å bli konfrontert med to politibetjenter som sikter på ham med pistol, på hans egen eiendom. Hva galt har han gjort?
Han setter hjullaster’n i bevegelse, og det er omtrent her min fantasi glipper, men etterhvert er scenen slik: En veltet politibil og minst femten kulehull i hjullasterens venstre sidevindu.
Det store kjøretøyet har stoppet. Etter litt fikling greier en av betjentene å skru av motoren. Det blir stille. Dødsens stille.
Betjentene er oppskaket. De får seg ikke til å tro at det som skjedde har skjedd, de vil ikke tenke så mye over det. Vil gjerne skru tiden tilbake, ta det om igjen. Har ikke lyst til å tenke på om denne mannen i hjullaster’n egentlig utgjorde noen fare for dem, men de vil hevde det … selvsagt vil de det. Må jo det.
Spesialenheten for politisaker har til oppgave å etterforske hvis det foreligger mistanke om at politiet har gjort noe straffbart i tjeneste, og nå skal denne enheten finne ut om disse to betjentene har gjort noe galt.
Det betyr at de to kan slappe helt av og glede seg til jul. Spesialenhetens henleggelsesprosent har ligget på 96 prosent de siste årene. Hva gjelder saker der politiet har avfyrt skudd: 100 prosent.

Det foreligger representantforslag på Stortinget om forbud mot hijab i barnehage og grunnskole. Stortinget inviterte via sin nettside alle interesserte til innsending av skriftlig innspill om dette forslaget, med frist 7.des. kl. 23.59.

Det var i går, det. Jeg rakk det ikke, kom for sent i gang og noen minutter før midnatt oppsto kluss med nettilgangen, i det jeg var ferdig med teksten og skulle til å sende den avsted.
Både ergerlig og irriterende. Nåvel, jeg får nøye meg med å publisere mine betraktinger om dette forslaget her.
La meg si det like ut, jeg er hundre prosent mot hijabforbud for jenter i barnehage og grunnskole. La meg begrunne:
Muslimer er muslimer er muslimer og de mener at profeten Muhammed er verdenshistoriens aller mest fremragende eksemplar av homo sapiens. Muhammed er som Freias melkesjokolade en gang var – ingen over, ingen ved siden. Grunnpremisset for denne hijabdebatten må være at Muhammed er forbilde for alle muslimer
Hvordan var Muhammed? Jo, han var drapsmann og: Pedofil. Det vet alle, han giftet seg med Aisha da hun var seks år og feide over henne tre år senere.
Herfra gjelder enkel logikk av plankekjøringstypen. Enkleste sort matematikk. Mange muslimer kan komme til å resonnere slik: Hvis Muhammed – fred være med Ham – kunne ha sex med småjenter, kan vel jeg også.
Dette er nok muslimske småbarnsforeldre klar over, og muslimske fedre vet nok hva det er snakk om – uten å snakke så mye om det. I Norge finnes mange muslimer, og det må anses som det rene sjansespill å la småjenter ferdes omkring i barnehager og på skole uten hijab.
For dette omstridte hodeplagget har den forbløffende egenskapen at det på et blunk fjerner alle tilløp til sexlyst. En sprengkåt muslimsk gutt med sans for unge jenter gidder ikke se to ganger på ei jente med hijab. Han går uanfektet videre. Uttrykt på annen måte: Hijab av – ståtiss. Hijab på – ikke ståtiss.
Videre resonnementer er overflødige. Det må anses hevet over enhver rimelig tvil at hijab forhindrer seksuelle overgrep.
Konklusjon: Muslimer vil være som Muhammed og representantforslaget om forbud mot hijab i barnehage og grunnskole må forkastes – snøggast råd.

TUR I TIGERSTADEN – 2

Hvorfor går jeg heller ikke over Grønland på ski, slik Nansen gjorde i 1888. Det ville vært mindre nerveslitende, men nå går jeg her, midt i Oslo sentrum. Tabbe. Sant å si regnet jeg med å bli slått sønder og sammen hvilket øyeblikk som helst.
Jeg så to tynne skikkelser gående foran meg. Svarte hettegensere. Jeg antok at de var representanter for den kulturen som krever masse respekt og fraber seg utidige øyekast. De gikk sakte, jeg turte ikke gå forbi.
Folk overalt og rundt omkring. Ståk og ståhei. Byens larm og trikkers gny. Jeg forsøkte hele tiden å detektere potensielle voldsmenn i mylderet av mennesker.
På tide med et bærekraftig trygghetstiltak, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig et triks på lur, ikke i ermet, men i en av lommene. Jeg smatt inn i et portrom og åpnet en boks med brunkrem. Den var mørk brun. Jeg smurte inn ansiktet. Jeg hadde lommespeil og sørget for jevn og fin brunfarge, omtrent som kakao.
Ut igjen og skulle du sett… jeg gled trinnløst inn i bybildet. Jeg følte meg mye tryggere.
Brillefint, tenkte jeg, men jeg hadde ikke påregnet nedbør. Det begynte å regne. Faen, tenkte jeg og kom på at jeg ikke hadde sjekket kremens vannfasthet. Det var meget lettoppløselig, omtrent som akvarellfarge. Mennesker omkring stirret og dreide hoder.
Fy faen med fett på, dette er livsfarlig, tenkte jeg. Noen kan oppfatte dette som black face-rasisme av aller verste sort og knivstikke meg 25 ganger i hvert hjertekammer for dernest å skjære over halsen slik at jeg ramler som et halalslakt på fortauet og avgir fem liter blod som renner avsted, ned i en kum, koagulerer og blir prima blodpudding for alle rottene i hovedstadens underjordiske avløpsverden.
Jeg snek meg videre og forbannet meg selv. Hvorfor hadde jeg gått med på å møte Dottir på denne kanten av byen? Jeg holdt vaktsom øye med omgivelsene og så ikke en ung dame med barnevogn. Jeg mistet balansen og ramlet over vogna og rev med meg mammaen i fallet. Flaks for henne at jeg traff asfalten først med henne oppå. Hun slapp fra det med fortumlet forvirring. Jeg fikk en skramme på høyre kinn og en svær våt flekk på jakka.
Hun reiste seg og skrek:
– Jævlaidiotærrublindeller???
Jeg hadde ikke lyst til å innlede konversasjon med henne. Jeg hastet videre og ble svært glad da jeg så gateskiltet som mer enn antydet Hausmanns gate.
Jeg prøvde å roe meg ned, få ned pulsen. Skjerpe meg. Jeg fant omsider det rette etablissementet og tumlet inn. Ved et bord ikke langt fra døra satt Dottir.
– Hei, pappa… men hvordan er du ser ut? Hva er skjedd?
Jeg gjenvant omsider pust og taleevne, ga henne et resymé.
– Hahahahaha… du er morsom, pappa. God fantasi, må jeg si. Jeg tipper at du tjuvstartet øldrikkingen på Burns og på vei hit snublet og ramlet oppi en hekk, eller ned i Akerselva…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tider henruller, og mye ække som før. I deler av Oslo er grov vold, knivstikk og skyting blitt svært populært og nesten like vanlig som nesepilling … og ettersom det nesten er jul og nyttårsaften, er ikke sommeren langt unna, noen vil hevde at det praktisk talt er sommer, og sommer er – som alle vet – reprisetid… ikke uhøvelig da å bringe en reprise fra høsten 2019. Litt redigert, men ikke mindre aktuell enn før:

TUR I TIGERSTADEN
En dag for ikke lenge siden kontaktet jeg en av døtrene mine, la oss bare kalle henne Dottir. Jeg foreslo å møtes i byen der hun bor og drikke litt øl og snakke om løst og ikke mye fast – vi er begge gla’ i øl og en prat.
Etterpå angret jeg litt. Hun bor nemlig i Oslo, denne forunderlige by mange ikke forlater før alle fortennene er slått ut og en kniv sitter fast mellom to ribbein. Kan ikke si annet enn at jeg var nervøs da jeg gikk av toget på Oslo S.
Jeg kikket forsiktig omkring og så ingen som drepte hverandre, bare en svær metalltiger flankert av noen turister som smilte, lo og ante fred og ingen fare.
Jeg holdt øye med alle omkring meg, begynte å gå. Da jeg rundet et gatehjørne, holdt jeg på å kræsje rett inn i en ung gutt. Jeg skvatt flere millimeter i været. Han hadde ikke hettegenser, men han var nokså brun i huden. Jeg slappet av litt da jeg så at han var etnisk norsk og kanskje bare hadde vært i Syden sammen med faren og moren sin.
Men skjelven i buksa var jeg. Skjelvingen ga seg ikke, og jeg syntes det var vanskelig å gå ordentlig. Jeg tenkte at jeg er et svært lett offer for voldshungrige ungdomsgjenger, som en skadet sebraunge på savannen, der sultne hyener lusker omkring i det høye gresset og bare venter på det rette øyeblikket…
Jeg prøvde å trøste meg med byrådsleder Raymond Johansens ord:

Jeg gjentok det for meg selv… Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by. Igjen og påny… som et mantra. Prøvde å få meg selv til tro det.
To unge gutter, definitivt ikke av norsk avstamning, kom mot meg på fortauet. Jeg fikk hjerteklapp og skjenet ut i veibanen. En drosjesjåfør tråkket bremsepedalen så hardt at bremsevæsketemperaturen trolig steg to grader. Takket være hans kvikke reaksjon, unngikk jeg påkjørsel og sykehusinnleggelse… jeg tok meg fort over på den andre siden av gaten og pustet ut.
De brune ungdommene snudde seg, så etter meg og tenkte nok det var ergerlig at jeg hadde sluppet unna så lett, men jeg hadde lagt igjen mobiltelefon og kontanter hjemme. Det er jo sånne saker som ryker først i denne byen, og samtidig vanker det blodig nese og kanskje noen knivstikk hist og her.
Jeg gikk videre og sørget for ikke å se på mennesker omkring meg, for jeg vet jo at mange ungdommer i denne byen ikke tåler å bli sett på. Det kalles blikking. Det er visst svært provoserende. Det har jeg både hørt og lest. Et blikk i gal retning … og du risikerer avlivning.
For disse ungdommene er respekt mye viktigere enn kebab og cola, det har jeg også hørt og lest. Dette med respekt er visstnok et kulturanliggende. Jo lenger sør man kommer i verden, desto viktigere er respekt. Det er ikke nok å bare dra til Jylland.
Nåvel, jeg snek meg videre, forsøkte å gjemme meg i meg selv og jeg tror hjertet mitt slo henimot 150 slag i minuttet…
Resten i morra

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå