Årets siste dag. Nesten ikke til å unngå at man kommer i tanker om utgående beholdning. Enda verre: Ens liv.
Best å kvele slike tanker i emningen, før de utarter og formørker dagen. Ikke lett. Hjernen er en mangfoldig innretning og ettersom det stunder til nytt år, kom den til å erindre nyttårsaften for noen år siden, ganske mange år siden.
Ikkeno’ hyggelig minne. Ikke gildt å rippe opp i, men jeg forteller historien, med filantropisk sinnelag og profylaktisk forsett … en advarsel, slik at menn hist og her i landet skal slippe radikal og ulykksalig kursendring i løpet av nesten ingen tid.
Det begynte med en invitasjon, til min kjæreste – la oss kalle henne E. Nyttårsløyer hos noen venner av henne. Invitasjonen inkluderte ledsager. Siden det var tale om ukjente mennesker, besluttet jeg å legge grunnlag i god tid, hadde sant å si ikke nerver til annet. Utpå ettermiddagen hadde jeg tilført meg en og annen dram og noen flasker juleøl klasse 3.
Kjæresten min, en av de mest elskelige og godeste menneskene i Akershus fylke og omegn, kvitret:
– Legg deg nedpå litt, du .. så blir du nok kvikk og fin til vi skal dra.
– Mange takk, kjære … du er helt perfekt og trolig for livstid nektet adgang til alle verdens botaniske hager fordi alle alperoser og kashmirorkideer der øyeblikkelig vil visne hen og dø av misunnelse ved blott og bart synet av din uforlignelige ynde.
– Flere tusen takk, skatt. Jeg vekker deg om to timer.
Tre timer senere sto vi på en trapp og dyttet på en ringeklokke. Jeg korket lommelerken og la siste hånd på min doble windsor rett før vertinnen åpnet døren. Jeg myste og fikk såvidt øye på henne i en sky av tyll og taft og silke og sånt. Hun ønsket oss aller hjerteligst velkommen. Noen sekunder etter dukket hennes mann opp og spurte om jeg ville ha en velkomstdrink.
– Er paven katolikk, svarte jeg retorisk. Jeg drakk to.
Jeg ble presentert for alle gjestene. For det meste par, hvorav en av mennene hadde så mye flass på sin svarte dressjakke at jeg spurte om han ikke kunne avse litt kokain til meg også. Han svarte ikke.
Pent rigget bord. Porselen og krystall og sølvbestikk. Jeg glidekysset min borddames lanke og benyttet samtidig anledningen til å studere den meget rause utringingen hennes. Jeg konstaterte at hun ikke hadde en lekker blonde-BH på, som såvidt dekket ganske store brystvorter.
Min kjære E satt nesten midt imot meg på den andre siden av bordet og sendte meg et underlig blikk. Jeg løftet et glass med noe mot henne og smilte så vinnende jeg formådde, uten å høste nevneverdig respons. Jeg konsentrerte meg om min borddame igjen.
Hun het Mette Mari og hadde sin prins ved sin høyre side. Helt i tråd med rådende etikette i noenlunde møblerte hjem konverserte jeg henne ganske belevent. Jeg avga også noen treffsikre komplimenter, men sausenebbet fikk jeg ikke helt taket på. Jeg mistet det – i fanget hennes.
– Ååååååå …… fyyy faaaaaaaen … skrek hun og hadde nok ikke i tankene at man skal være forsiktig med lange kjoler; hun plantet begge stiletthælene sine i nedre kjolekant og reiste seg med full kraft. Kjolen med de tynne skulderstroppene ble helt borte, og alle sluttet å forsyne seg av den fine, gyldne festkalkunen. Hun hadde ikke truse på. Bare stay ups, gitt. Hun skrek igjen, kanskje fordi hun bare hadde to hender, som hun lynraskt flyttet ned og la over sitt nybarberte venusberg. Øredøvende stillhet.
Puppene sto rett ut i luften og sa liksom hei, alle sammen – godt nyttår. De var nokså små og meget spisse. Best å passe seg, tenkte jeg … fort gjort å stikke seg, men i slike situasjoner er jeg uredd, og her var tale om å redde en pikes ære. Jeg reiste meg og klamret håndflatene omkring de små.
Myke og silkefine, tenkte jeg og rakk ikke tenke så mye mer før en knyttneve – tror den tilhørte prinsen hennes – traff meg midt i trynet. Brillene fløy avsted, det ene glasset knuste mot et serveringsfat fra Porsgrunds Porselænsfabrik. Jeg ramlet over bordet og traff kalkunen så brutalt at den fikk en stygg bulk.
Mette Mari løp skrikende og gråtende fra bordet med kjolen subbende etter. Hun snublet, falt og landet på magen. Kjolen var ikke unntatt Newtons 1. lov og stoppet ikke før den lå i en haug på ryggen hennes. Lårene hennes skilte lag, og opptil flere fikk innsyn i fortrolig materie, hvorfra en tynn hvit tråd stakk ut og antydet fruktbar alder.
I moden ettertid har jeg tenkt at kjæresten min omtrent på det tidspunktet sluttet å være kjæresten min. Hun lignet et av kunsthistoriens mest berømte bilder.

Uten kjæreste, uten briller, uten nevneverdig verdighet, men med blodig nese. Ikke lenge etter fant jeg meg selv i en drosje. Sjåføren: – Jeg kom så fort jeg kunne, det hastet visst fryktelig…

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger