TO SOM TENKER MASSE OM UTDANNELSE

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg leste på NRKs nettside om en familie i Sør-Østerdal som blir straffeforfulgt bare fordi de vil at ungene deres skal få undervisning.
– Hæææ??
– Ja, det er snakk om fire brødre i alderen 9 til 19 år. Skolene er jo stengt, og foreldrene vil nok at guttene deres skal få undervisning allikevel. De har sendt guttene til en skole i utlandet.
– Det var lurt, tenker jeg.
– Ja, den eldste ble sendt avsted i fjor høst. Jeg tenker at det er fordi foreldrene fulgte ekstra godt med, forutså koronakrisen og stenging av skoler her i landet.

– Men nå er foreldrene siktet for grov frihetsberøvelse. Faren sitter i varetekt og moren har reist ut av landet.
– Fy fela…hva slags land er det vi bor i, diktatur? Er det plutselig blitt forbudt å lære barn matematikk, naturfag, grammatikk, historie, norsk, engelsk, tysk, fransk, samfunnsfag og kanskje litt O-fag?
– Ehhh… ja, det er ikke bra. Politiet tror guttene er bragt ut av landet mot deres vilje.
– Hehehehe… jaja, gutter er gutter… de vil jo heller klatre i trær og stå på skateboard enn sitte stille i et klasserom.
– Det tenker jeg også.
– Hva slags skole er guttene sendt til?
– Ehh… koranskole, i Somalia, eller Kenya. Man er ikke helt sikre…

UNDER KRIGEN…

… var det risikabelt å være en av gutta på skauen som slåss mot nazistene. De risikerte å bli angitt, arrestert, forhørt og torturert på Victoria Terrasse under ledelse av Siegfried Wolfgang Fehmer.
Ikke helt risikofritt å dra til skogs i dag, heller; de som reiser til hytta i disse dager, må regne med å bli angitt… utkant-Norge er full av angivere som ringer til lensmannen straks de ser en lampe som ikke skal lyse.
I Luster i Sogn er to hytteeiere angitt. Politiet rykket ut og bragte på det rene at de to hadde vært på hytta en god stund, kanskje kom de før koronaviruset entret Norge. Nå må de to regne med rettsoppgjør – en saftig bot, eller rett i fengsel.
Ivar Kvalen er ordfører i Luster og han oppfordrer til fortsatt angiveri, eller som han sier:
– Eg ber folk om å respektere forbodet.

IKKE KAKER

Lars Gule, i 1977 arrestert og fengslet i Beirut for planlegging av bombeattentat i Israel og nå terrorforsker og ansatt ved Oslomet, er skikkelig sinna på Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr fordi de med kakespising feiret utsendelsen av mulla Krekar.


Gule skrev et innlegg på facebook med tittelen FY FAEN!! hvorunder han hevder at Listhaug og Kallmyr er ondskapsfulle, men han nevner ikke med et ord all ondskapen Krekar med jevne mellomrom har gitt uttrykk for siden han kom hit til landet i 1991.
Krekar har vært en landeplage i nesten 30 år. Han ønsker alle vantro – unntatt Brynjar Meling – en pinefull død og han har drapstruet flere personer bosatt i Norge, inkludert Erna Solberg.
Krekar er muslim av aller verste sort, som helst så at Norge var et kalifat med ukentlige halshugginger på Eidsvolls plass og steinkast mot kvinner som ikke er så nøye med hijaben.

Jeg synes Listhaug og Kallmyr kjøpte for liten kake, og jeg har ikke inntrykk av de drakk seg fulle på sjampis. Annerledes i min bekjentskapskrets… en av gutta ble så oppglødd og henrykt av Krekars flight til Italia at han glemte hele koronaen og inviterte til fest uten kaker, men med masse børst, øl og tøyter.
Knallhard feiring og verten hadde vært forutseende nok til å hyre en burlesquedanser utkledd som Scheherazade. Hun levde seg slik inn i 1001 og en natt-nummeret sitt at det utartet til rå striptease, kun iført niqab.
Noen hadde kjøpt inn drøyt tre kilo kokain og andre hadde medbragt nøster av weed svære som fotballer. Henimot midnatt ankom en trupp muntre horer i maxitaxi fra Oslo. Alle dreit i korona, og ingen hadde husket dong. Jeg våknet formiddagen etter kliss naken på en svær flytemadrass i svømmebassenget i kjelleren, med tungt hode og en hore på hver arm.
I ettertid har ingen av festdeltagerne angret et sekund. En av gutta sa det slik:
– Korona, ganske sikkert… trolig klamydia attpå, men gudbedre… Krekar er ute av landet og jeg ville ikke vært den festen foruten, ikke faen.

JA, DA SÅ…

Når Gitte – min eneste venninne i hele verden – ringer, tar jeg telefonen. Hun er ikke henfallen til småsnakk:
– Jeg har brutt ensomheten og isolasjonen… holdt jo på å bli gæærn.

– Nei, nå skal du høre her, sa Gitte og fortalte om en omtrent jevnaldrende mann som bor rett over gangen for henne i borettslaget der hun bor. Gitte la merke til at denne mannen også var alene og bare gikk ut for å handle tid om annen. Han virket frisk, og hun la en enkel plan. Den gikk ut på at hun tilfeldigvis traff ham i gangen da han var på vei inn igjen. Hun ba ham på middag. Etter maten drakk de seg fulle og hadde sex.
– Var det så lurt, Gitte… i disse smittetider.
– Vi holdt enmetersgrensen.
– Ååå??
– Doggystyle…

DEN ONDE TEATERKRITIKER

Er Karen Frøsland Nystøyl psykopat? Et drøyt spørsmål, en dristig antydning. La meg forklare: Nystøyl er teaterkritiker, og i går formiddag var hun invitert til NRKs nyhetssending for å avgi tips til hjemmeunderholdning, nå som hele Norge er stengt – teatrene inkludert.
Hun rådet alle til å grave i NRKs arkiver, nærmere presisert: Fjernsynsteatret. Hun anbefalte Shakespeares Kong Lear, Kirsebærhagen av Anton Tsjekhov, Jon Fosses Namnet, Ibsens Brand… ikke akkurat lystspill, dette… og man må undres på hva som feiler denne Nystøyl, og jeg ble ganske forskrekket da hun nådeløst slo til og anbefalte varmt Vildanden av Henrik Ibsen, produsert i 1970.


Er hun ond? Vet ikke Nystøyl at mange mennesker lever i isolasjon og ensomhet nå om dagen. Noen er kanskje hensunken i tung depresjon og nattsvart angst, redde for koronasmitte og en smertefull død.
Er ikke Nystøyl på det rene med at Fjernsynsteatret nesten ødela en hel generasjon? Jeg var ung gutt da jeg så Vildanden på TV. Jeg aner ikke hva mine foreldre tenkte på. Vildanden er ikke for barn og folk med svake nerver. Vildanden er jævlig sterk kost, som bør ha aldersgrense 45 år.
Stykket foregår hovedsaklig hjemme hos familien Ekdal. Der bor den ekstremt patetiske Hjalmar, hans jordnære kone Gina, deres ualminnelig søte tenåringsdatter Hedvig og gamle løytnant Ekdal, Hjalmars far.
En særegenhet ved det ekdalske hjem er loftet, der den gamle løytnanten – og leilighetsvis også Hjalmar – går på jakt. Ja, de jager på loftet, for der bor nemlig noen kaniner, og rett som er det er høres skudd så skarpe at Gina skvetter og Hedvig nesten tisser på seg.
Ikke bare kaniner på loftet, høns og duer, også… men viktigst: En skadeskutt villand, reddet opp fra “havsens bunn” av bikkja til mannen som ikke siktet ordentlig: Grosserer Werle, som egentlig er faren til Hedvig; for det ville seg slik at den gamle grossereren kjørte Gina på tjukken da hun var i tjeneste hos ham, før hun traff Hjalmar.
Det som gjør Vildanden til en nifs orgie av elendighet, er Gregers Werle, grossererens sønn… skummel som bare faen, patologisk besatt av sannhet og rettskaffenhet. Hans førstefilosofi er den ideale fordring. Så hardt rir han denne kjepphest at alt omkring ham blir forgiftet og visner. Selv ikke den kloke kynikeren doktor Relling – som poengterer viktigheten av livsløgner – greier å snakke Gregers til fornuft.


Til slutt går det så galt at 14 år gamle Hedvig tar sin fars pistol, går inn på loftet og skyter seg selv i brystet. Hun dør.
Hjalmar er ganske sløv, han skylder på Gud for Hedvigs død, men Gud medvirket ikke til den stakkars pikens død. Det var altsammen Gregers Werles verk.
Stykkets siste replikkveksling er mellom Werle og doktor Relling. Doktoren tar siste ord, i matt resignasjon over Gregers Werles overhåndtagende dumskap:

Jeg var ikke gamle gutten da jeg så denne dystre forestillingen, i svart-hvitt. Jeg var vettskremt, stiv av skrekk… såvidt jeg hadde motorikk til å pusse tennene og tisse før jeg la meg. Jeg fikk ikke sove, tenke bare på stakkars Hedvig, offer for voksnes uendelige dumskap. Jeg var litt forelsket i henne, Hedvig var søt som en karamell dyppet i sjokoladesaus – spilt av Anne Marit Jacobsen.
Men denne ungpikesødmen veide ingenlunde opp for den absurde og helt elleville galskapen i Ekdals hjem. Vildanden kan rasere den sterkestes immunforsvar og gi koronaviruset lekende lett spill. Det bør Karen Frøsland Nystøyl tenke litt over…

TO SOM ALDRI SLUTTER Å TENKE

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker på en måte at det er bra å tenke på no’ annet enn bare dette koronaviruset, jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Jeg tenker lissom litt på disse kirkebrannene… kirken i Dombås som ble satt i brann, og kirken i Sel som ble påtent. Jeg tenker at det er han dærre fæle satanisten Varg Veum som har begynt å brenne kirker igjen. Han sitter i fengsel nå og har innrømmet alt. Han burde bli hardt straffet, kanskje lovens strengeste straff, tenker jeg.
– Ehh… du mener Varg Vikernes, tenker jeg… men det er ikke han som har gjort det.

– Det er visst en muslim i 20-årene.
– Ååå.. er det det? Kanskje han kjedet seg litt på asylmottaket og ikke hadde noe å gjøre. Det er myndighetenes feil, de gidder jo ikke gjøre noe for våre nye landsmenn, ikke no’ fritidsklubber, ikke no’ av noe… ikke rart at man kan komme til å tenne på en kirke på en måte… og er det så farlig… vi har jo så mange kirker, tenker jeg og mange av dem står tomme.
– Han sier til politiet at han tente på kirkene som hevn for at noen brant Koranen i Kristiansand i fjor.
– Ja, men det skjønner jeg godt. Det er jo religionsfrihet her i landet og man skal ikke krenke andres tro, spesielt ikke muslimenes… de er veldig sårbare, tenker jeg. Dessuten er jo islam fredens religion på en måte, det vet alle.
– Når jeg tenker meg nøye om, tenker jeg også det.

JA, SÆRLIG…

Kinesiske myndigheter rapporter om full kontroll på koronaviruset og ingen nye smittede. Men de frykter at tilreisende fra andre land skal bringe inn viruset og smitte kinesere.

Man kan aldri stole på kommunister, sa min grandonkel Albert når han hadde lyst til å si det, og alle vet at kommunistpartiet i Kina har diktatorisk makt over alt og alle, forbyr helt vanlig journalistikk, setter meningsmotstandere i fengsel og ljuger så det ljomer fjellimellom når det anses hensiktsmessig.
I tillegg vet man at kinesere, bortsett fra de tre små på Højbro plass, er barnslig besatt av respekt og frykt for å tape ansikt. De vil gjerne opprettholde et så positivt inntrykk som mulig – også lenge etter at resten av verden har forstått hvordan det egentlig står til.
I Kina bor 1,4 milliarder på 9,6 millioner kvadratkilometer. Hvor sannsynlig er det at kineserne har funnet og isolert alle koronasmittede? Hva om det om noen uker viser seg at kinesere dør i hopetall av korona? Det har nok kommunistpartiet allerede tenkt på:
Tilreisende utlendinger får skylda, især amerikanere, som blir satt i treukers isolat og må betale skyhøye bøter og tollsatser for innførsel av Covid-19…

DØDEN SYKLER I NATTEN

Tirsdag kveld ble jeg vettskremt av Debatten med programleder Fredrik Solvang og hans gjest, lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg, som spådde massedød forårsaket av koronaviruset. Straks etter programmet forskanset jeg meg bak alle husets vegger og ladet morfars gamle revolver – i tilfelle noen smittebærere skulle ringe på, kanskje noen fra Jehovas vitner, eller en selger fra Get.
Flere enn jeg ble skremt, hundretusenvis av TV-seere ble etterlatt i sjokkstilstand. Men i går ville Solvang gjøre det godt igjen, programmet var ment som “reaksjon på reaksjoner fra programmet i går.”
Brillefint, tenkte jeg og skrudde på fjernsynet. Fire gjester i studio. Men hva faen… Oslo-biskop Kari Veiteberg står i full bispemundur og er klar for en begravelse hvilket sekund som helst, eller hun har nettopp kommet fra en.
Hun snakker salvesesfullt om de som skal dø hvilket øyeblikk som helst og: Det kan vera godt å høyra ein song og tenna eit ljos, tegn eit korstegn, skal eg be for deg?, eg sei som engelen, frykt ikkje


Forøvrig var disse ordene hyppig brukt i programmet: Ensomhet, død, dødelighet, overdødelighet, skrøpelighet, isolasjon, angst, livets slutt, redd for døden, bekymra, respiratormangel, verdig død, bisettelse, pårørende, verdige rom for avskjed…
Takkskarrufaenmegha, Fredrik Solvang. Jeg følte meg så mye bedre. Din kødd!
Jeg besluttet å videreføre isolasjonen, men ensomheten tar på. Fraværet av menneskelig kontakt gjør noe med en, og jeg har begynt å snakke med meg selv. Jeg har ikke hamstret, ikke annet i kjøleskapet enn øl. Magen er tom, men jeg går ikke i butikken, våger ikke.
Begynner å bli sulten, henimot midnatt i går hallusinerte jeg; jeg kikket ut vinduet og så en skikkelse iført mørk kappe sykle bortover veien med en langljå festet til bagasjebrettet, eller hallusinerte jeg ikke… vet ikke.
Jeg har sluttet å vaske meg, pusser ikke tenner, barberer meg ikke, går i de samme klærne og har ikke skiftet underbukse på en stund.
I dag tidlig ringte jeg nærmeste begravelsesbyrå og ba om billigst mulig anbud på min egen begravelse – uten prest og med enkleste sort kiste… den klassiske, hvitmalte sponplatevarianten. Alt i alt, med 4,5 prosents honnørrabatt: 18 520 kroner.
Jeg sleper meg omkring i mitt eget hjem og undres på om dette kunne vært unngått. Ikke utenkelig… hvis Fredrik Solvang hadde hatt litt mer empati og omsorg og kanskje hadde rundet av disse fæle programmene sine med en Donald Duck- film, eller en munter sketsj med Leif Juster…

ALDRI MER 9. APRIL

I går kveld satte jeg meg til foran fjernsynet med en kopp kaffe med fløte, fyrstekake og kamferdrops. Jeg var i godt humør og lys til sinns. Jeg ville se Debatten, med Fredrik Solvang.


Etter programmet ble jeg sittende, helt paralysert. Solvangs gjest, lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg, skremte vettet av meg. Hun sammenlignet Covid-19 med tyskernes invasjon 9. april 1940. Jeg levde ikke da, men det gjorde faren og moren min, og de syntes ikke det var no’ særlig hyggelig å ha 350 000 tyskere rekende omkring overalt.
Nazistene avviklet ytrings- og informasjonsfriheten. De henrettet gode nordmenn og torturerte på det groveste hvem det skulle være.
Fy faen, tenkte jeg… på tide å ta noen grep. Først spente jeg opp en tråd tvers over oppkjørselen, hektet på noen gamle fiskebollebokser. Jeg la ut pappspiker på utetrappa og i en fart monterte jeg på ytterveggen en bevegelsesaktivert 1000 watts lyskaster.
Jeg hentet ned fra loftet min fars gamle vadmelsnikkers, sixpence og beksømstøvler. Jeg dempet belysningen i hele huset til minimum. Fra nattbordskuffen plukket jeg opp morfars gamle Webley-revolver. Jeg matet tønna med seks røffe patroner.
Aldri mer 9. april, tenkte jeg og var innstilt på å lage et svært hull i pannen til førstemann til å ringe på…

KULTURMINNEKVELD PÅ TØYEN TORG

I disse tider holder nordmenn seg stort sett hjemme, og når vi går ut, unnlater vi å samle oss i svære heseblesende klynger i ugjennomsiktig tåke mettet av dråpesmitte. Mange hengir seg til klassiske innendørsaktiviteter som Monopol, Scrabble og familievold, men det sier seg selv at dette kan bli kjedelig i lengden… spille de samme spillene og slå på de samme menneskene dag ut og dag inn.


Det var nok slik noen på Tøyen i Oslo resonnerte sist mandag kveld. De ville bryte monotonien, komme seg ut i frisk luft.. nei, de ga seg ikke til å spasere rundt Sognsvann, de gikk ikke på ski i marka, rasket ikke over tilfrossede skogstjern på nyslipte skøyter… nei, de tok med seg kniver og møttes til slåsskamp på Tøyen Torg.
Cirka 20 menn og gutter i alderen 15 til 30 år gikk løs på hverandre i møljeslagsmål. Det gikk unna så fillene føk, og noen ble knivstukket. Politiet var på pletten etterhvert og gjenkjente noen av de involverte friskusene, som sikkert hadde vært ute en vårkveld før. Tre ble pågrepet, én ble bragt til Ullevål sykehus, en annen sendt til legevakta.
Jeg vet ikke hvem disse mennene er, man er henvist til gjetninger, men alle vet at det er flere hundre år siden det var vanlig blant nordmenn å gå løs på hverandre med kniv og forsett om å drepe.
Man kan ikke annet enn undres på hvem disse slåsskjempene er og hvorfor de ville kverke hverandre, men det kan ikke utelukkes at de er interessert i folkelige tradisjoner fra forgangne tider og ville slå et slag for gamle, norske kulturuttrykk, og at denne slåsskampen er å anse som et kulturminnearrangement.
Når jeg tenker meg grundig om, og det gjorde jeg nettopp, er det den mest sannsynlige forklaringen…