Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og samfunnsanalytiker. Det betyr ikke at han har mange gode ideer, og hans samfunnsanalyser er… tja, hva skal man si… ikke alltid spekket med fakta, etterrettelighet og frapperende stringens.
Han skriver som om det gjaldt livet, og tastaturet hans ser ingen utvei. Glitrende skribent? Njææ, han har en egen evne til å skrive laaangt om smått i et språk så dødt at det er helt fascinerende, slik han gjorde 14. mars i den flerkulturelle avisen Utrop, under tittelen: Høyreekstrem smitte øker faren for koronavirus
Hæææ??? Hva mener han… at mange nomstunder bryter enmetersgrensen og menger seg med nazister, blir smittet av tysk nasjonalsosialisme anno 1935, pådrar seg stokkstiv høyrearm, skaffer seg korona og straks etter med forsett gir seg til nyse, hoste og harke på alle som kommer i deres vei.. og kanskje forsøker å kline og tafse litt attpå?
Kanskje ikke, men han mener at Oslo universitetssykehus trakk tilbake en appell om hilsing på muslimdamemanér i en overgangsperiode etter påtrykk fra høyreekstreme elementer. Hertil må anføres at det ikke finnes mange høyreekstreme her til lands og at de neppe utgjør en pressgruppe; i en PST-rapport fra mars fjor er antallet anslått til 109.
Mange gjetter kanskje på at Herbjørnsrud er generell motstander av håndtrykk. Det er etter alt å dømme helt korrekt, og man kan lett tro at han slår et slag for endelig avvikling av denne hilsepraksisen: “Men i tillegg har den utbredte håndhilsningen i Norge ikke akkurat dempet smittespredningen her i landet.”
I Norge er håndhilsing ikke bare utbredt, det er standard, og vi har vi håndtrykket i flere hundre år, men Herbjørnrsud mener altså at denne hilseskikken er no’ ordentlig dritt, også i konkret forstand; han henviser til forskning både hist og her, som fastslår at E.colibakterier smitter ved håndtrykk – men det visste alle fra før, også SFO-barn.
Men så kommer konfekten i Herbjørnsruds tekst:
Han viser til at “sentrale norske politikere” (FrP, min anm.) i fjor høst – etter at noen muslimske damer ikke ville håndhilse på kronprinsen – i anledning valgkampen minnet velgerne på at “I Norge håndhilser vi på hverandre”. Herbjørnsrud kaller det en “kampanje”.
Han påpeker at initiativtagerne bak denne ondsinnede håndtrykkskampanjen har fått med seg flere andre partiers politikere, og at hele denne gjengen er ellevilt ansvarsløse ettersom “ingen av de aktive politikerne bak håndhilsekampanjen har de siste ukene gått ut og avlyst den i lys av korona-epidemien.”
Jeg orker ikke lese hele Herbjørnsruds tekst intensivt, dertil er den altfor lang, dum og kjedelig, men la meg avslutningsvis parafrasere den hyppig anvendte andetesten:
Hvis noen skriver som en raddis, snakker som en raddis og ser ut som en raddis… ja, så er det sannsynligvis tale om Dag Herbjørnsrud.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Faktisk.no (heretter bare Faktisk) har tatt på seg aktverdig samfunnsansvar formulert slik: Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Nåvel, kanskje ikke heeelt uavhengig; Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media som hver bidrar med én million kroner i årlig driftsstøtte: 6 millioner kroner.
Vel anvendte penger? Jeg skal ikke skrive skråsikkert om det, men faktum er at alarmen gikk i Faktisks redaksjon her om dagen. Kanskje var det Faktisks ansvarlige redaktør, Kristoffer Egeberg, som kom under vær med noe muffens og øyeblikkelig etter henvendte seg til faktasjekker Morten Langfeldt Dahlback:

Som tegningen antyder, var det ikke tilløp til nei i Dahlbacks munn. Han ryddet kanskje alle andre sysler unna og gikk løs på en twittermelding publisert 16. februar av Nick Hinton:
A Dean Koontz novel written in 1981 predicted the outbreak of the coronavirus!
Ingen tid å miste, best å gyve løs, få sannheten på bordet for å hindre at halvparten av alle nordmenn faller inn i en bekmørk, dobbeltsidig og irreversibel konspirasjonspsykose, som lett kan utarte, spre seg som et virus fjord- og elvelangs, gjennom dype daler og over alle hauger, langs kyst og over vidder… og kanskje utløse en gampesvær tsunami av selvmord overalt i hele landet, inkludert de trangeste viker, ytterste nes og der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Dahlback følte nok et ansvar.
For ordens skyld må nevnes at Dean Ray Koontz ikke er dokumentarforfatter, han skriver spenningsromaner og science fiction.
Nåvel, Dean R. Koontz’ roman The eyes of darkness (norsk oversettelse: Danny er ikke død) handler om et skikkelig fælt virus tilvirket av onde vitenskapsfolk og ugreie laboranter. Så dødelig er dette viruset at det nesten ikke går an.
Dahlback skriver en tekst ikke paginert, men den er 120 centimeter lang, målt med tommestokk på min laptop. Den starter slik og er datert 12. mars:
“Det fiktive viruset ‘Wuhan-400’ som beskrives i ‘The Eyes of Darkness’ av Dean Koontz, har bare overfladiske likheter med koronaviruset som har forårsaket covid-19-epidemien. I originalutgaven av ‘The Eyes of Darkness’ stammet dessuten det fiktive viruset fra Russland og het ‘Gorki-400’».
Dahlback trekker også inn i sin tekst den amerikanske spåkonen Sylvia Browne (1936-2013), som angivelig skal ha spådd utbredelse av en alvorlig lungesykdom i 2020, og at denne ville ha opprinnelse i Wuhan, Kina.
Bare visvas og lirumlarum, selvsagt… men Dahlback behersker den subtile ironis kunst og taster:
“Det er svært få grunner til å tro at Browne hadde evne til å spå fremtidige epidemier.”
Dahlbacks konklusjon fremgår allerede i hans folkeopplysende rapports tittel: Nei, thriller fra 1981 forutså ikke koronaviruset.
Min konklusjon: Når Faktisk faktasjekker 40 år gamle science fiction-romaner, kan de jo øke aktualitetsnivået og faktasjekke denne karen litt:

Alle lands helsemyndigheter overvåker nøye utbredelsen av coronaviruset. De vil jo helst forhindre at folk dør som fluer, som under Spanskesyken i perioden 1918-20. Man opererer med ulike farenivåer, tilsvarende beredskap og behandlingskapasitet.
Ingen vil innrømme det, men alle viruseksperter og smittevernsleger i hele verden følger godt med på alle bevegelser rundt én bestemt adresse i Weston, Connecticut – eiendommen til Keith Richards.
Hvis alt er rolig rundt huset hans, kan man slappe av… men hvis en ambulanse kjører tett opp til husets inngang, er det grunn til bekymring.
Alle leger kloden om er enige om én ting: Hvis Richards blir syk av corona, er det virkelig fare på ferde. Hvis han dør, er det krise… da kan alle dø.
Men det skjer ikke. Keith Richards overlever alt, selv om han er en av verdens mest usunne menn, tynn som et pinnedyr og Gud er kanskje den eneste som vet hvor mange tonn ulovlige stoffer han har puttet i seg i årenes løp, for ikke å snakke om all whiskyen.
Keith Richards er udødelig, sånn er det bare… og hvis han dør av corona, får ingen vite det, for da har alle vi andre vært døde en god stund…

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg har aldri hamstret dagligvarer, jeg har aldri fulgt nevneverdig med på hvor mye dopapir jeg til enhver tid har i kåken. I forgårs kveld oppdaget jeg at det bare var et par flak igjen på min siste dorull. Heldigvis hadde jeg noen servietter igjen fra julaften – med nisser og reinsdyr på.
Jeg har flere servietter, men det er fine, sirlig broderte linservietter tilvirket av min mormor til hennes eget bryllup i 1930. Jeg lot dem ligge i fred da jeg måtte på do et par timer senere. Jeg rotet omkring i papirkurven min og rev forsiden av siste Morgenbladet. Det fungerte greit, men jeg tenkte at jeg måtte komme i butikken i løpet av dagen etter, som var i går.

Jeg gikk i butikken, men fånyttes. Ikke en eneste dassrull. Ikke tørkerull, heller. For å dempe følelsen av bomtur, kjøpte jeg en sixpack pils.
Det samme i neste butikk. Ikke doruller, ikke tørkeruller, men de hadde øl. Likeens i den tredje butikken.
Jeg dro hjem med 18 bokser øl. Jeg åpnet en av dem og ga meg til å tenke alternativt.
Jeg kom i tanker om påsken 1979, da jeg var på hyttetur med gutta, men ingen hadde husket dopapir til utedoen. Typisk gutter, men vi løste det ganske greit; ekornbestanden i området var ganske høy, og småtrollene var tillitsfulle, eller kanskje bare jævlig sultne. De spiste cashewnøtter av hendene våre.
De luktet ikke så godt etterpå, disse ekornene… og de ble litt sure og grinete, men slik er livet på landet noen ganger.
Jeg bor i tettbygd strøk og ekorn reker ikke rett som det er rundt i nabolaget mitt, men det gjør katter. Jeg hadde naboens katt i tankene, en ung hannkatt ved navn Borkman… jada, oppkalt etter Ibsens J. G. Borkman.
Jeg er gla’ i katter og treffer Borkman rett som det er, og hver gang bøyer jeg meg ned, klør ham i og rundt ørene og sier noen vennlige ord. Han maler som en kaffekvern.
Borkman vet hvor jeg bor. Undertiden stikker han innom og lurer på om det er en fiskebolle å få, eller litt kokt torsk. Det hender.
Klokken var ikke så mange, tidlig på kvelden, men jeg visste at tarmene var i full sving med prosessering av middagen, nedbrytning til en brun, sigarformet tingest som før eller siden ville bane seg vei ut og stupe ned i dovann.
Verdt et forsøk, tenkte jeg og gikk ut av huset. Jeg satte meg på en stol i carporten, åpnet en boks tunfisk og plystret høyt. Etter et snaut minutt rundet Borkman hushjørnet stille som en ånd. Han nærmet seg på kvikke poter. Jeg lot ham lukte litt på fisken og gikk mot inngangsdøren. Borkman fulgte etter.
Han fikk hele boksen pent anrettet på en tallerken fra Porsgrunn. Han jafset i seg alt på et blunk og slikket seg leeenge om munnen.
Etterpå la han seg i sofakroken og kattevasket seg litt. Han sovnet. Etter en time måtte jeg på do. Jeg skal ikke gå i detaljer, men Borkmans myke pels gjorde susen.
Det skal nevnes at Borkman ikke lot til å trives så godt som erstatning for Lambi toalettpapir. Litt muggen, var han… og han har luktet bedre. Men Norge er i unntakstilstand, og da må alle være solidariske, alle må bidra med sitt – det har statsministeren sagt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klimadebatt er svært underholdende, og jeg prøver å følge med så godt jeg kan, men det var først for noen dager siden jeg registrerte at Greta Thunberg har fått et motstykke: Naomi Seibt, 19 år og fra Münster i Tyskland. Hun kaller seg klimarealist og tar avstand fra Greta Thunbergs spådommer om jordens snarlige totalkollaps.
Seibt, av noen kalt anti-Greta, mener Thunberg er altfor lite opptatt av fakta og savner mer nøkternhet og vitenskapelighet i  klimadebatten, som er jo er blitt ganske støyforurensende og dessuten henger nøye sammen med et annet og meget delikat politikkområde, nemlig innvandring og integrering; for det råder gjengs oppfatning blant klimaaktivister om at innpå alle klimaskeptikere i hele verden er rasister, fascister, nazister og islamhatere. Miriam Einangshaug i MDG er en av dem.

Seibt må regne med å bli overhøljet med skjells- og tabuord i tiden som kommer, og noen vil bruke hennes tyske genmasse for alt den er  verdt og hevde at hun er durkdreven nazist med gener fra oldefar som trolig var SS-soldat i Ukraina høsten 1941 og nakkeskjøt flere jøder enn epler på et epletre medio september… og en bestefar som var überallesgruppenführer i Hitlerjugend og etter skoletid hygget seg med å plage katter og fange fluer og nappe vingene ut med pinsett. Altså: En genetisk forklaring på Seibsts villfarenhet i klimaspørsmål.
Anyway, artig med disse to jentene… kanskje de møtes til debatt, Greta versus Naomi… den absolutt usjarmerende og humørløse svenska flickan från Stockholm mot den oversminkede og litt blidere kleine Mädchen von Münster. Gleder meg.

Hadde Philip Marlowe hatt hånd om Palme-drapet fra første stund, ville nok drapsmannen vært anholdt, siktet, tiltalt og dømt før utløpet av 1986. Han hadde lang erfaring med å løse kompliserte kriminalmysterier i Los Angeles og omegn, men privatdetektiv Marlowe døde lenge før Olof Palme og var således forhindret fra å si ja til engasjementstilling i det svenske politiet.

Men Krister Petersson, som har ledet Palme-gruppen de siste tre årene, har arbeidet hardt med å finne ut hvem som kvelden 28. februar i 1986 skjøt og drepte Olof Palme på åpen gate i Stockholm sentrum.
Han mener å vite hva som skjedde, hvorfor og hvem drapsmannen er, men er ikke klar for offentliggjøring av etterforskningsresultatet før utpå våren, men helst før sommeren. Til SVT har han snakket litt forblommet om sitt etterforskningsarbeid, men han ser frem til å presentere en “vettig løsning”.
Jepp, han sa det og det lover ikke godt. Petersson sier ikke at han har identifisert Palmes drapsmann. “Vettig” kan oversettes til fornuftig, eller rimelig. Altså: Petersson vil servere en fornuftig, og/eller rimelig løsning på Palme-drapet. En slags konseptuell konsensus, formodentlig frembragt ved knapp stemmeovervekt i Palme-gruppen.

Trolig var det et lignende enighetskonsept som lå til grunn for anholdelse av Christer Petterson i 1988. Ettersom man i haugen av teorier ikke fant en mer verdig drapsmann med storpolitisk motiv, fikk Petterson duge. Alt i alt en sannsynlig drapsmann… alkis, narkis og dagdriver som han var. Ganske passe, noe Sverige kunne slå seg til ro med.
Petterson ble i Tingsrätten dømt til livsvarig i 1989, men frikjent senere samme år i Hovrätten. Det syntes noen var veldig dumt og prøvde seg igjen, men Högsta domstolen avviste saken og begrunnet det med dårlige beviser. Rettsvesenet i Sverige fungerte, men ikke politiet.
Det begynte med at Hans Holmér fikk etterforskningsansvaret, men han gjorde så dårlig jobb at han ble sparket etter ett år. Etterfølger Ulf Karlsson forsøkte å rydde opp i rotet etter Holmér, men lyktes ikke nevneverdig og overlot etter et år jobben til Hans Ölvebro, som hadde det øverste politiansvaret til 1997, da Stig Edqvist overtok og i dag tror altså etterforskningsleder Krister Petersson han har svaret på det alle svensker lurer på.
Kanskje kommer Petersson trekkende med Stig Engström, eller Skandiamannen som noen kaller ham. Engström er en veldig passende drapsmann, særlig fordi han ha vært død i 20 år; man slipper rettssak og mye styr og man kan legge vekk hele saken og alle vil være glade.
Man kan si hva man vil om Olof Palme. Mange gjør det, mange gjorde det og noen mente at han var hardkokt kommunist på grensen til landssviker, men å kverke en demokratisk valgt regjeringssjef… det er en særskilt forbrytelse, et anslag mot en hel nasjon.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Så hva gjorde svensk politi? Jo, de stelte i stand et rot så inni granskauen kaotisk at ingen før har sett maken. Etterforskningen var preget av begrepene tro, håp, passende, forhåpentlig, sannsynlig, sannsynlighet, kanskje, formodentlig… teoriene var flere enn antallet hvite mark i et ukegammelt vannlik… noen mener at Palme-etterforskningen ligner svensk innvandrings- og integreringspolitkk og statsminister Stefan Löfvens totale tap av virkelighetsforståelse.
Ganske spennende er den drapsteorien som bygger på det omseggripende Palme-hatet som gjorde seg gjeldende da Palme levde, og at drapsmannen er å finne blant nazister og halvnazister i politiet, Säpo (Säkerhetspolisen) og i den svenske marinen.. men hvem har lyst til å etterforske kolleger og venner?
Denne teorien er ække ueffen, svensker er jo svake for nazikjør, det vet alle som kjenner svensk historie i perioden 1939-45… hvilket minner meg om faren min, som var født i 1924 og hva barneoppdragelse angikk, trodde på enkle og lettfattelige læresetninger:
– Pass deg for tyskere!
– Javel, pappa… andre jeg skal passe meg for?
– Svensker, selvsagt… det er samme ulla, men det har jeg nevnt for deg før. Er du tungnem, gutt?

Høøø… kameler? Min første reaksjon var rå latter, men den forstummet da jeg leste videre i en sak publisert i den anarkonazirasistislamohyperfobiske nettavisen Resett, om en mann i Somalia som slapp dødsstraff for drap og voldtekt mot at han overleverte offerets familie 75 kameler.
Reuters er Resetts kilde og man er etterhånden blitt vant med forunderlige nyheter fra muslimske land, men jeg sjekket litt hist og her, sneiet innom flere nyhetskilder… jo, det stemte.
Den 14.februar i fjor snappet tre menn til seg en 12 år gammel jente ved navn Aisha Ilyes Aden i Puntland-regionen i Somalia. De tok henne med seg hjem til en av de tre mennene. Den unge jenta ble ettertrykkelig gjengvoldtatt og drept –  de tre ville jo ikke ha noe sladring.
Etter en stund ble de knepet, alle ble dømt til døden. To av dem ble avlivet ved eksekusjonspelotong for noen uker siden og tredjemann, Abdisalan Abdirahman Warsame, ble løslatt 20. februar.
Mange ble opprørt av denne løslatelsen, men somalisk rettspraksis er litt spesiell, Warsame hadde nemlig gjort en deal med den døde ungpikens famille: 75 kameler, så glemmer vi hele greia…

Alle vet at Somalia ikke er en nasjon i vanlig forstand, og i Reuters’ tekst fremgår at regulære voldtektssaker ofte løses ved at offerets familie får kompensasjon, ikke ugjerne i form av kuer, sauer, geiter, kanskje hundre høner, kameler – men ikke griser.
Undertiden tvinges voldtektsofferet til å gifte seg med voldtektsmannen, for å unngå blodig klankrig og tilrettelegge for at skamfølelser og uggen stemning forsvinner med fralandsvinden, eller blir feid under et teppe som ikke er flygedyktig.
Ettersom de fleste somaliere er hardkokte sunnier, må man tro at profeten Muhammed går god for denne rettstenkningen. Han var jo også litt hard i klypa… og dessuten gla’ i småjenter – slik som forsøksvis antydet her:

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her om dagen falt det seg slik at jeg ble bråsulten, jeg kjente blodsukkeret forsvinne som pils og potetgull på guttetur. Jeg ble brått svimmel. Tilfeldighetene ville at jeg ikke var hjemme, men i en gatestubb nær sentrum i byen der jeg bor. Selv om jeg var litt redusert, greide jeg å kreke meg mot en bygningsfasade påskrudd et blått hengeskilt hvorpå CONDITORI i hvit, moderat sütterlinskrift.

Jeg resonnerte som så at et par croissanter ville gjøre meg godt, men noe gikk fryktelig galt, jeg bommet med noen meter, gikk mot gal dør, åpnet den og entret et rom der mange mennesker i alle aldre satt på stoler og leste i gamle ukeblader. Noen hadde munnbind på. Det virket som om de ventet på noe, eller noen… kanskje Godot.
Ettersom jeg var litt snørrete og forkjølet, kom jeg til å avgi et par host og noen hark… og jeg glemte rent å putte mulen i armhulen, slik skikken er blant folk man ikke kjenner så godt.
Plutselig reiste alle seg, holdt seg for munnen og styrtet ut forbi meg, jeg ble nesten løpt overende. Jeg var alene, rommet var tomt… men ikke lenge:
En dame ilte til. Hun hadde munnbind på og var taus, men hun var veldig handlekraftig. Hun dro meg avsted, åpnet en dør merket ISOLASJON, dyttet meg inn og lukket døren. Hun vred om låsen.
– Vent der, ropte hun så høyt at jeg hørte henne tydelig gjennom dørbladet.
Det var som faen, tenkte jeg… jeg er ikke på konditori. Jeg er på et legekontor. Først da kom jeg til å tenke på dette viruset som hjemsøker vårt land. Jeg ble nervøs. Et halvt minutt etter låste noen opp døren. En mann med buskete øyebryn og munnbind presenterte seg.
– Hva skjer, spurte jeg.
– Corona, sa legen og ga seg til å stille mange spørsmål jeg ikke oppfattet; jeg var i motstandsmodus og tenkte så det knaket. Jeg hadde lest et sted om Smittevernslovens paragraf 7-12, som gir Kongen anledning til å iverksette røffe tiltak i krig, eller i situasjoner som kan utløse krigshandlinger.
– Navn?
Jeg satset på at legen ikke var særlig kjent med norsk okkupasjonshistorie:
– Maximo Manus.
– Fødsels- og personnummer?
Jeg valgte meg en dag i mai tre år etter mitt fødselsår. Personnummeret tok jeg fra den dårlige luften omkring oss og plasserte et oddetall i midten.
– Adresse og telefonnummer?
Jeg husket telefonummeret til min ekskone, og alle større byer har en Henrik Ibsens gate – jeg valgte et lavt husnummer.
Legen noterte alt i en liten notisblokk og sa at jeg skulle gå rett hjem og bli der. Senere samme dag ville mitt fastlegekontor ta kontakt for vurdering av tiltak, eventuell behandling og mulig isolasjon.
– Fint, sa jeg og fikk gå.
Straks etter pustet jeg ut på fortauet. Jeg tok tre, fire skritt til høyre og entret konditoriet. Men der var alle bord opptatt. Jeg hostet og harket litt. Straks etter var halvparten av bordene ledige. Jeg slo meg til ved et av dem. En blid og meget elskverdig pike i strutteskjørt og steppesko dukket opp fra henimot løse luften:
– Hva skal det være, min herre?
– To croissanter og en kopp svart kaffe.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Representanter for venstresiden i norsk politikk hevder rett som det er at toleranse er hovedverktøyet i samfunnsbygging. Man må tolerere og godta, kanskje også applaudere og omfavne… eksempelvis representanter fra kulturer som synes det er greit å skjære hodet av folk som ikke tror på Muhammed.
Revolusjonsromantikerne i Rødt, SVere og Arbeiderparti-folk synes multikulturalisme er storartet, eksemplifisert ved Hadia Tajik som foretekker etnisk hvite menn, tvangsgifte blant pakistanere og somalieres oppkutting av småpikers kjønnsorganer.
Men et sted går grensen, også for folk i Arbeiderpartiet. Det ble uggen stemning da partiets gruppeleder i Vestby, Annette Mjåvatn, ble glad i Kenneth Lien Steen, Fremskrittpartiets gruppeleder i samme kommune… og det ble rett og slett for mye da de to flyttet sammen.

Arbeiderpartiet innkalte til gruppemøte, uten Mjåvatns tilstedeværelse. Man må tro at dette samboerskapet ble diskutert omtrent på samme måte som AKP-leder Pål Steigan og hans kadre på 70-tallet drøftet partimedlemmers sex- og samliv med henblikk på rådende “partilinje”.
Konklusjonen var tindrende klar: Nei, det gå’kke an å være kjæreste med en frepper. Vi kan ikke lenger ha tillit til Annette Mjåvatn.
Når noe er vanskelig å forstå, leter man etter forklaringsmodeller… hva om flertallet av denne arbeiderpartigruppen består av trasige, uskjønne damer i overgangsalderen, som nærer sjalusi fordi Mjåvatn er pen og har skaffet seg en kjekk kar…
Ifølge Nettavisen har hun meldt seg ut av Arbeiderpartiet. Selvsagt gjorde hun det, det er grenser for hva man tåler av intoleranse, og man kan for faen meg ikke være medlem av et politisk parti som vil regulere folks kjærlighetsliv.

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen er krafthomse, to ganger av nettstedet gaysir.no kåret til Norges mektigste lesbe… og hun er leder for Arbeiderpartiets kvinnenettverk.

Herav rimelig å utlede at Trettebergstuen (av plasshensyn heretter T.stuen) ikke liker menn så godt – Trond Giske inkludert. Hun mener at Giske bør gi faen og komme seg ut av Arbeiderpartiet. Hun begrunner dette med at noen har kontaktet henne – både kvinner og menn – og gitt utrykk for overveldende bekymring for Giskes bestrebelser med sikte makt og posisjon i partiet.
Ingen – bortsett fra kanskje T.stuen – vet hvem disse kvinnene og mennene er og hva de frykter. Hvis man gidder, kan man forsøke å fantasere over hva angjeldende menn er redde for.
Trond Giske ble ikke anmeldt, ikke tiltalt, ikke dømt. Ifølge mine kilder fikk han ikke snøret i bånn ved mange partitilstelninger. Ingen har rapportert om godartet celledeling i livmoren, ingen har hevdet seg voldtatt, hverken i våken, sovende eller beruset tilstand… mye tyder på at Giske ikke har nevneverdig bedre drag på damer enn Hans Olav Lahlum og jeg.
Jeg har en kompis som er notorisk kvinnejeger, en rundbrenner av sjeldent format – med lang erfaring. Han ler av Giske og kaller ham “dilettant” og “fusker i faget”.
Alt i alt multiplisert med sunn fornuft opphøyd i 3. potens og dividert på produktet av pi og det faktum at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole:
Hvor lenge skal en mann svi for å hatt uflaks med damene?

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen