Jeg har aldri hamstret dagligvarer, jeg har aldri fulgt nevneverdig med på hvor mye dopapir jeg til enhver tid har i kåken. I forgårs kveld oppdaget jeg at det bare var et par flak igjen på min siste dorull. Heldigvis hadde jeg noen servietter igjen fra julaften – med nisser og reinsdyr på.
Jeg har flere servietter, men det er fine, sirlig broderte linservietter tilvirket av min mormor til hennes eget bryllup i 1930. Jeg lot dem ligge i fred da jeg måtte på do et par timer senere. Jeg rotet omkring i papirkurven min og rev forsiden av siste Morgenbladet. Det fungerte greit, men jeg tenkte at jeg måtte komme i butikken i løpet av dagen etter, som var i går.
Jeg gikk i butikken, men fånyttes. Ikke en eneste dassrull. Ikke tørkerull, heller. For å dempe følelsen av bomtur, kjøpte jeg en sixpack pils.
Det samme i neste butikk. Ikke doruller, ikke tørkeruller, men de hadde øl. Likeens i den tredje butikken.
Jeg dro hjem med 18 bokser øl. Jeg åpnet en av dem og ga meg til å tenke alternativt.
Jeg kom i tanker om påsken 1979, da jeg var på hyttetur med gutta, men ingen hadde husket dopapir til utedoen. Typisk gutter, men vi løste det ganske greit; ekornbestanden i området var ganske høy, og småtrollene var tillitsfulle, eller kanskje bare jævlig sultne. De spiste cashewnøtter av hendene våre.
De luktet ikke så godt etterpå, disse ekornene… og de ble litt sure og grinete, men slik er livet på landet noen ganger.
Jeg bor i tettbygd strøk og ekorn reker ikke rett som det er rundt i nabolaget mitt, men det gjør katter. Jeg hadde naboens katt i tankene, en ung hannkatt ved navn Borkman… jada, oppkalt etter Ibsens J. G. Borkman.
Jeg er gla’ i katter og treffer Borkman rett som det er, og hver gang bøyer jeg meg ned, klør ham i og rundt ørene og sier noen vennlige ord. Han maler som en kaffekvern.
Borkman vet hvor jeg bor. Undertiden stikker han innom og lurer på om det er en fiskebolle å få, eller litt kokt torsk. Det hender.
Klokken var ikke så mange, tidlig på kvelden, men jeg visste at tarmene var i full sving med prosessering av middagen, nedbrytning til en brun, sigarformet tingest som før eller siden ville bane seg vei ut og stupe ned i dovann.
Verdt et forsøk, tenkte jeg og gikk ut av huset. Jeg satte meg på en stol i carporten, åpnet en boks tunfisk og plystret høyt. Etter et snaut minutt rundet Borkman hushjørnet stille som en ånd. Han nærmet seg på kvikke poter. Jeg lot ham lukte litt på fisken og gikk mot inngangsdøren. Borkman fulgte etter.
Han fikk hele boksen pent anrettet på en tallerken fra Porsgrunn. Han jafset i seg alt på et blunk og slikket seg leeenge om munnen.
Etterpå la han seg i sofakroken og kattevasket seg litt. Han sovnet. Etter en time måtte jeg på do. Jeg skal ikke gå i detaljer, men Borkmans myke pels gjorde susen.
Det skal nevnes at Borkman ikke lot til å trives så godt som erstatning for Lambi toalettpapir. Litt muggen, var han… og han har luktet bedre. Men Norge er i unntakstilstand, og da må alle være solidariske, alle må bidra med sitt – det har statsministeren sagt.
Hva er greia med å hamstre dasspapir? Eller alt annet? Har vi ikke vann og såpe hjemme? Da klarer jeg meg fint👍