Ramadan er ikke over. En røff tid for muslimene. De må holde ut enda en drøy uke før de kan gnafse i seg alskens godsaker døgnet rundt og vel så det. Kan ikke annet enn synes synd på dem. Ikke hyggelig å være sulten hele tiden, tom mage og lavt blodsukker kan gi adferdsavvik nokså sjenerende for nærmeste omgivelser … ja, jeg tenkte å skrive en og annen linje om det.

For å gjøre det enkelt for meg selv, startet jeg opp min selvbygde KI-maskin, nylig oppgradert med det aller nyeste innen halvlederteknologi og amplitudemodulert algoritmestyring. Jeg ville favne bredt og tastet inn:
Lag en tekst til ettertanke, om ramadan.
Jeg dyttet på startknappen, og etter et par sekunder var teksten fiks ferdig. Jeg ble temmelig overrasket da teksten viste seg å være nesten identisk med en tekst jeg selv skrev for nesten fire år siden. Jaja, tenkte jeg … det stunder til sommer, og alle vet at sommer er reprisetid:

BETENKNING TIL ETTERTANKE
Stundimellom hoper begivenhetene seg opp på uartig vis … stive strømpriser, dyrt drivstoff, høye matvarepriser, krig både hist og her, usikker sikkerhetssituasjon, verdensorden på ville veier … men: Muslimene blant oss må tåle enda mer.

Månen er nemlig ubønnhørlig og dens bevegelser tillater muslimer inntak av mat og drikke bare mellom solnedgang og soloppgang, eller når det ikke er mulig å skjelne mellom en hvit tråd og en svart.
Sikkert noen som jukser og midt på dagen tar med seg trådene, tre-fire kebaber og to liter cola inn et lite rom med lystette gardiner, eller på annen måte unndrar seg profeten Muhammeds vilje og i fullt dagslys propper seg med de fineste lammeretter og søteste desserter – og attpå et par kilo dadler og et glass te hvori fire spiseskjeer sukker.
Skikkelige muslimer, derimot, tar ikke lett på fasten, de tar ramadan på ramme alvor og vel så det. Hertil må nevnes at ramadan også utelukker sex, hvilket betyr at man er tjent med noen regler og forskrifter – og de finnes, deriblant:
Under ingen omstendighet skal en kvinne bøye seg til bønn foran en mann.
Svært gammeldags og kvinnediskriminerende forordning? Ikke hvis man tenker seg litt om:
De to siste årene er hjemmebønn blitt vanlig. La oss forestille oss en familie på fire – mamma, pappa og to døtre. Pappa ned på kne for å be. Mamma og de to døtrene gjør en frekk feministisk finte og bøyer seg ned foran ham, med nesa pekende rake veien mot Mekka og stussen i været.
La oss videre si at det er sent i fastemåneden – slik som nå –  og det ikke har blitt no’ på pappa på en god stund. Han ser opp og frem … tre rumper i været. Røde blodceller iler til og fyller til randen svamplegemer nedentil.
Lite mat og drikke gjør noe med de kognitive prosesser, herunder også evnen til konsekvensanalyse, kanskje skrint næringsinntak også har forpurret synsnervene, slik at han ikke ser forskjell på endestykkers størrelse og beskaffenhet og: Eiere.
En svært delikat situasjon, det er sikkert og visst, men da er det bare to som kan gripe inn og avverge unevneligheter. Det er Muhammed og Allah, det. Begge er allmektige og ser alt, og i fastetiden er de nok ekstra årvåkne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I anledning Kvinnedagen vil jeg gjerne fortelle en historie, som .. ja, jeg forteller den bare ugjerne, men jeg gjør det likevel, ettersom det er viktig – for menn i alle aldre. Det handler om samtykke … og viktigheten av å ikke bruke slips i enkelte situasjoner.

Det startet med et telefonanrop, som så mye annet i livet. Ukjent nummer, men jeg løftet telefonen. Jeg var litt forvirret de første sekundene, før det gikk opp for meg at det var en gammel flamme som satt i den andre enden av telefontråden, i en bil. Hun var på gjennomreise. Om hun kunne stikke innom og hilse på?
Sant å si var jeg litt paff, jeg pleier ikke omgås ekser, og det er jo fire-fem år siden vi så hverandre sist, men jeg sa “jada, bare sving innom, hyggelig”.
En halvtime senere ringte dørklokka. Jeg åpnet og hun smatt inn. Marskjølig klem. Hun duftet seg selv og diskré parfyme, smøg ut av en rød ullkåpe og sparket samtidig av støvlettene. Brannbilrød leppestift og moderat sminke. Det samme blonde hårverket. La oss kalle henne Jenny.
“Næmen, så hyggelig å seg deg”, sa hun.
“Det samme”, sa jeg og hengte opp kåpa.
“Kaffe?”
“Og croissanter fra i går”, sa jeg.
Vi satte oss i stuen og snakket mye løst og lite fast. Jeg kunne ikke la være å tiltuske meg noen blikk. Jenny hadde ikke tapt seg nevneverdig, hun var kledd dertil. Raus utringing, kort skjørt, svarte strømper .. kanskje stay ups, tenkte jeg, men jeg utviklet ikke tanken, lot den falle. Ekser er ekser.
“Kom og sett deg her”, sa hun og banket litt på sofaen… “jeg har nettopp blitt bestemor og har noen bilder.”
Jeg reiste meg og satte med ved siden av henne. Hun bladde i mobilen sin og viste frem en hel haug bilder av et lite barn, liggende på rygg, på magen, i barnevogn, i badekaret.. og jeg sa “veldig søt”, “pen unge”, “ligner på moren” … ja, sånne ting som ferske bestemødre vil høre.
Nesten umerkelig satte hun seg nærmere meg. Kjente hennes høyre hofte mot min venstre. Hun fortsatte bestemorsnakket sitt, og jeg tenkte at dette er ganske kjedelig å høre på. Jeg grep en croissant og plugget inn små og ganske intetsigende responsord som passet inn i monologen hennes.
Plutselig la hun fra seg telefonen, lente seg tilbake og la venstre lår på høyre:
“Og du da, blitt bestefar?”
Joda, snart tre år siden, svarte jeg, men tok ikke frem mobiltelefonen.. og det var da jeg registrerte det: Soveromsblikket. Det skjeve smilet, med oppovervipp i høyre munnvik. Kjent stoff, halvveis glemt, men ikke til å ta feil av.
Jenny er litt aparte. Hun kan male som en katt, både på inn- og utpust … ja, hun høres virkelig ut som en katt, og jeg visste hva som kom:
“Vi skal ikke … ja, for gamle dagers skyld…?”
“Ehh … hva da?”
Hun økte volumet på malingen og la inn et par mjau. Dultet meg i siden og plantet et kyss på kinnet mitt:
“Come on!”
“Men vi er ikke lenger…”
” .. kjærester .. nei, men hva gjør det”, sa hun med lav, ru stemme. Dernest klangdybde med én oktav opp på siste ord:
“Men vi kan vel pule litt?”
“Nei, altså… ”
“… du har fått bul på buksa di, Torjus. Hvordan gikk det til?”
Jeg flyttet meg litt høyre og sa at forholdet vårt forlengst er historie og at det er noe som sømmer seg, og noe ikke.
“Helandussen, er du blitt en sånn gørrkjedelig moralfilosof”, sa Jenny og la sin høyre lanke på bukseskrittet mitt.
“Jøye meg”, la hun til.
“Nei hør her .. du kan ikke, har du ikke hørt om samtykkeloven?”
“Hæ?”
“Den trådte i kraft i fjor sommer. Av den følger at sex skal være frivillig for begge parter. Samtykke må foreligge fra begge, ved ord eller handling. Hvis ikke, er det voldtekt.”
“Men Torjus, da”, malte hun .. “det virker som om tissen din har gitt samtykke for leeenge siden, og det ser ikke ut som den har skiftet mening. Kognitiv dissonans?”
“Men…”
“… jeg er ganske fuktig der du vet, kom nå … så går vi og legger oss litt.
Hun reiste seg og tok tak i slipset mitt. Ja, det er slik fatt at jeg på søndager pleier å knyte slips før jeg går i kirken. Jeg hadde glemt å ta det av, og nå strammet det så hardt at jeg nesten mistet pusten.
“Kom så.”
Jeg var sjanseløs. Valget var enten å besvime, og kanskje dø av oksygenmangel på parkettgulvet, halvveis mellom sofaen og soverommet … eller gi etter og utholde det som måtte komme og derigjennom berge livet.
Etter en times var hun ferdig, og det var jeg også. Hun dyttet en brystvorte i mitt høyre øre og lo…
“Sånn, det var da ikke så ille … eller?

Agr Soni er programleder i NRK P3 og liker ikke Lise Sørensen no’ særlig. Sørensen er en ung, konservativ, vakker ung dame med langt blondt hår og blå øyne … hun er ganske melaninfattig, sånn cirka det stikk motsatte av Soni, som er meget melaninrik og ser ut som han kan ha kommet til verden i en avdal i nordøstlige Pakistan, der det er helt vanlig å holde seksuelle aktiviteter innenfor slekta og ganske uvanlig at noen kan lese.
Nåja, det får holde med ytringer som Store norske leksikon og Antirasistisk senter trolig vil definere som rabiat rasisme, men la meg komme til saken:.
Lise Sørensen var gjest i podcasten Damer i blått og snakket litt om innvandring og integrering og sånne saker som folk flest ikke tør snakke offentlig om.
Hun snakket blant annet om frykt for at etnisk norske nordmenn en gang i fremtiden kan komme i mindretall, hvilket jo ikke er no’ hyggelig å tenke på.
Det skapte baluba og lurveleven på Tik-Tok. Sørensen la ut en snutt der hun forklarte nærmere hva hun mente, hvori inkludert denne lille ordremsen: “… etnisk norske mennesker med norske røtter…”, som jo er no’ av det aller verste man kan si nutildags…

… og da var det at Agr Soni gikk bananas, spilte inn en liten motsnutt og sa “hold kjeft!”, og skrev: “Kan noen gi den dama litt pikk?”

Oppfordring til voldtekt, by proxy? Tja, det kan tolkes slik. Mange muslimer (jeg antar at Soni er rettroende muslim, eller kulturmuslim) går jo ikke av veien for en voldtekt, eller flere … sånn er det bare, det ligger til kulturen, så å si – om det er lov å være litt frispråklig.
Kan jo tenkes at Soni ikke mente det bokstavelig, at det bare er vanlig sjargong blant individer med opprinnelse i Asia med Tyrkia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og europeiske land utenfor EU/EØS, slik Statistisk sentralbyrå benevner landene vi i Vesten nødig vil sammenligne oss med.
Document, der Sørensen jobber, henvendte seg til Soni og spurte om hva han mente med sin kommentar og om den var akseptabel. Soni svarte ikke, overlot respons til sjefen sin, som sa at dette tar vi internt.
Noen snakket sammen, en halvtime senere svarer sjefen, på vegne av Soni:
“Det var uheldig ordbruk av meg, og det anerkjenner jeg. Det var ment som satire/humor, men det kom ut feil. Det beklager jeg!”
Ja, det kom litt feil ut … det gjorde det. Satire/humor? Nææ… ikke slik vi er vant til, vi etnisk norske, melaninfattige og stolte nordmenn med sporbare røtter tilbake til 1100-tallets borgerkriger..

Hva rasisme angår, er det i kongeriket Norge stort gap mellom tilbud og etterspørsel – altfor lite rasisme, stor etterspørsel. Derfor var ikke AUF-leder Gaute Skjervø sen om å la seg intervjue av VG i går. Han sa, blant annet:
“Dette er rasisme, ekstrem fremmedfiendtlighet og et uttrykk for en radikalisering i ytre høyre”.

Denne historien begynner i USA, med republikaner og kongressmedlem Randy Fine, som 15. februar tastet på X:
“If they force us to choose, the choice between dogs and muslims is not a difficult one.”
Fine foretrekker hunder fremfor muslimer. Han har skapt litt baluba i Kongressen og nære omegn, og mindretallsleder i Representantenes hus, Hakeem Jeffries (D) hevder at Randy Fine er «islamofobisk, avskyelig og uforbederlig intolerant» og synes han bør finne seg annet å sysle med,  helst et godt stykke fra kongressbygningen.
Fine liker bikkjer, det gjør jo ikke muslimer i nevneverdig grad, derfor har han lansert et lovforslag titulert The protoecting puppies from sharia act, ment å beskytte hundehold mot hundehatske muslimer.
Jaja, jeg vet ikke så mye mer om denne Fine, men Espen Teigen, journalist i Document og tidligere FrP-politiker, er også glad i bikkjer, især gjeldende Fritz, hans ti måneder unge Golden retriever.
Teigen skrev på X, 22. februar:
“Kunne ikke vært mer enig med Randy Fine. Hvis valget står mellom å beholde hunder eller muslimer i Norge, er ikke det et vanskelig valg».
Gefundenes fressen for AUF-leder Gaute Skjervø, som ytret seg slik innledningsvis nevnt i denne tekst.
Teigen har presisert at han ikke likestiller muslimer med hunder, men han uttrykker misnøye med muslimers krav om særbehandling i mange anliggender … og at de ikke er overhåndtagende innstilt på å tilpasse seg det norske samfunnet og våre verdier.
Således er bikkjer enklere. De er ikke kravstore, de nøyer seg med en neve tørrfor et par ganger daglig, en tur i ny og ne, pinnekasting, litt kos bak øret og de assimilerer seg hvor det skal være. De bæsjer litt hist og her, men de pusher ikke narkotika, de stimler ikke sammen og gjengvoldtar norske kvinner, de knivstikker ikke, skyter ikke med håndvåpen på gater og streder, kaster ikke håndgranater, spenner ikke på seg selvmordsvester og sprenger sakesløse forbipasserende langt opp i luften, skamferer ikke unge pikers kjønnsorganer, driver ikke igjennom tvangsekteskap, utøver ikke æresvold og generell vold, de ønsker ikke å drepe jøder, har ikke lappen og er således uten mulighet til å kjøre drosje og antaste halvfulle jenter som vil hjem fra en tur på by’n…
Har AUF-leder Skjervø rett, er Teigen rasist? Nææ… tru’kke det, men han mener og sier det mange mener og ikke sier … og man kan ikke fortenke ham i at han foretrekker hunder fremfor muslimer. Det tror jeg mange gjør. Hva med Arfan Bhatti og Zaniar Matapour .. hadde vi ikke vært bedre tjent med en springer spaniel og en elghund?
Norskpakistanske Mohsan Raja ble i 2015 av Aftenposten kåret til årets Oslo-borger, hvilket avisen angret en stund etter; Raja er straffedømt flere ganger for vold og narko. Riktig en friskus, og blid ble han ikke da Espen Teigen tilkjennega sine meninger om bikkjer og muslimer. Han skrev til Teigen:
“Hvis valget står mellom å drepe en flue og deg, så hadde ikke det vært en vanskelig valg”. En liten skrivefeil her, men det rokker ikke ved meningsinnholdet… også denne attpå: “Jeg ber om at du brenner i helvete”.
Charming.

Her forleden anbefalte jeg Marius Borg Høiby å skaffe seg en lusekofte med tanke på møte med påtalemakten i Oslo tingrett, men sent søndag kveld rykket politiet ut og anholdt ham, gitt. Det var no’ med ugrei adferd, trusler og uvøren bruk av kniv og sånne greier. Politiet kjørte ham avsted, satte ham på celle – fire uker i varetekt … og dagen etter var han på sykehus.
Røffe dager for Marius Borg Høiby, men han stilte opp i Oslo tingrett i går, ikke med lusekofte, men i brun genser – ifølge NRK.
En tabbe, selvsagt, Lusekofte er obligatorisk for alle som står tiltalt i en alvorlig straffesak. Dette vet formodentlig  Høibys forsvarere meget godt. Man får tro at denne glippen beror på en inkurie, og at forsvarerne nå jobber knallhardt for å skaffe en lusekofte så fort som faen, slik at aktoratet vil slappe av litt og kanhende se mellom fingrene på et og annet tiltalepunkt.
Men hvis lusekoftetrikset ikke virker, hva da? Vel, da bør Høibys forsvarere bruke flestemannseide kunnskaper om arv, ikke videreføring av eiendom, penger og løsøre, men egenskaper og personlighetskarakteristika overført fra slektsledd til annet, i dette tilfellet fra mor og far – kronprinsesse Mette-Marit og Morten Borg.
Det opplagte spørsmålet, som forsvarerne bør stille:
Kan vår klient ene og alene lastes for hele innholdet i alle tiltalepunkter? Er han ikke i noen grad predestinert til straffbar adferd. Studier antyder at personlighetstrekk i stort monn er arvelige, med en estimert sannsynlighet på 40-60 prosent.
Stikkordet er dømmekraft. Har Marius Borg Høiby arvet foreldrenes dømmekraft og evne til konsekvensanalyse?
Kan godt tenkes at Mette-Marit etterhvert ble drita lei det dølle livet som prinsesse på Skaugum og savnet tiden før hun traff kronpen på Quart-festivalen i 1999. Kanskje fikk hun et tilbakefall. Ønsket hun å gjenoppleve sin glade og nokså utagerende ungdom?
“You tickle my brain”, skrev hun til Jeffrey Epstein i november 2012, fire år etter at det ble kjent kloden om at Jeffrey Epstein var dømt for tukling med mindreårige jenter.
Kan tenkes at Mette-Marits hjerne er lettkilt, men faktum er at seksuell tenning oppstår i hjernen og kan utarte til – i kvinners tilfelle – tiltagende fuktighet nedentil.

Niks, jeg antyder ikke at Epstein og kronprinsessen har hatt sex .. nei nei, det ville vært absolutt utilbørlig og tarvelig, men jeg kan heller ikke hevde det motsatte.
Uansett: De to har hatt et ganske fortrolig vennskap, og kronprinsessen bodde hos Epstein, i januar 2013. Fire dager og nettene imellom – uten kronprins Haakon Magnus. I Palm Beach, Florida.
Hva med pappaen, Morten Borg? Straffedømt for både vold og fyllekjøring og i 2000 dømt for oppbevaring av et halvt hekto kokain. Kronprinsessens bror, Espen Høiby, ble i 2003 idømt 60 dagers ubetinget fengsel for grov vold mot en tidligere kjæreste … og bakom lurer minnet om morfar Sven O. Høiby, som etter datterens inntreden i kongehuset, gjorde seg til hele Norges klovn, fyrstelig betalt av Se og Hør.
Her har forsvarer Ellen Holager Andenes no’ å ta tak i. Hun er litt av et rivjern og ingen kan nekte henne å prosedere formildende omstendigheter:
Vi ser et mønster her. Er ikke Marius så å si et offer for genetikk? Kan vi forlange at han skal oppføre seg stikk i strid med sin natur? Kan vi det?

Litt av en rabagast, Marius Borg Høiby. I morgen skal han i retten. Tiltaleskrivet utgjør en ganske lubben bunke A4-flak, 38 punkter – hvorav fire voldtekter. Rimelig å anta at denne karen ikke står så høyt i kurs, blant folk flest.
Høibys stilling ble ikke bedre da det for et par uker siden ble kjent at han i 2020 fraktet 3,5 kilo marihuana fra Lørenskog til Tønsberg, og: Pressebilder eksponert av Høiby den senere tid antyder at han kan være av den sorten som jevnlig kjører omkring hist og her i landet med noen kilo cannabis … og en og annen pose med hvitt til eget bruk – til opprettholdelse av sinnets munterhet.

Hettegenser, caps, mørke briller og svær dunjakke, som noen hevder er vinteruniformen for polykriminelle med perforert neseskillevegg.
Jeg anbefaler ikke Høiby å møte opp i Oslo tingrett med disse klærne. Bør han oppsøke Ferner Jacobsen, finne seg en dress i fineste ullstoff, hvit skjorte, matchende slips og kanskje en Corneliani-frakk?
Nei, nei og nei påny… han bør snøggast råd skaffe seg det plagget som får hvem som helst til å se ut som en staut og stødig kar som aldri har vært inne på tanken om å bryte straffeloven på noe punkt.
Angjeldende plagg er helt magisk. Det utstråler soliditet, tradisjon og konformitet. Hvilket? Lusekofta, selvsagt.
Lusekofta er uovertruffen, det vet kriminelle som har vært i retten noen ganger, eksempelvis David Toska og Arfan Bhatti.
Sistnevnte så ganske skummel ut på frifot…

… men i retten, i 2009:

Ser du forskjellen? Hvem kunne tro at denne karen var så fæl som alle skulle ha det til?
David Toska så slik ut da han var i retten etter NOKAS-ranet i 2004:

Ligner på en prikk en blid og jovvvial odelsgutt. Riktig en hederskar. Mange av de tilstedeværende i salen – kanskje også aktor – trodde at her var en ung mann som var kommet i dårlig selskap og blitt narret med på tidenes pengeran, som gikk så galt at en politimann ble skutt og drept, men det var ikke Toska som skjøt, det var en av disse slemme guttene han var blitt kjent med.
Per Orderud benyttet seg også av hjemmestrikktrikset da han sto tiltalt for medvirkning til drap på foreldrene sine og søster’n, men han gjorde en lei tabbe. Det var en genser, ikke kofte. Fint mønster, men uten lus.

Så gikk det ikke bedre enn at han ble idømt lovens strengeste straff. Dumming.
Nåvel, det kan ikke utelukkes at Marius Borg Høiby i noen grad er forhåndsdømt, men det er aldri for sent å rette opp inntrykket, eller deler av det. Jeg håper Marius Borg Høiby leser dette og finner seg en gild lusekofte til i morra.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tolkning av president Trump later til å ha blitt en egen disiplin blant journalister både her og der, især etter presidentens tale i World Economic Forum i går.
Om alles frykt for overtagelse av Grønland, sa han:
I don’t have to use force, I don’t want to use force, I won’t use force.
Om det er slik fatt at ingen vil gi ham Grønland:
You can say yes, and we vill be appreciative… or you can say no, and we will remember.
Noen vil lese dette bokstavelig, slappe helt av og hevde at det er helt normalt at hele verden lenge vil huske at Trump og hans administrasjon ikke fikk Grønland, på samme måte som de fleste som bulket bilen sin forrige uke, ikke glemmer det på en stund.
Men: Kan vi tillate oss en slik enkel og tilforlatelig tolkning, er ikke det litt uansvarlig og slumsete i en tid som vår, preget av utrygghet og usikkerhet som den er?
Litt av en nøtt, dette transkriberte utdraget av Trumps tale. For uinnvidde nesten like ubegripelig som tidlig kileskrift. Hva mener Trump? Hva mener han egentlig? For det er jo stooor forskjell på hva man mener og hva man egentlig mener.
Især dette med “…and we will remember” hvis ingen i verden vil gi ham Grønland. Ja, dette er nifst. Hva ligger i disse fire ordene? Hvilke skumle implikasjoner? Nesten så det går kaldt nedover på alles rygger.
Da er det godt at vi har journalister som tar dette på alvor, slik som NRKs Håvard Grønli, i Politisk kvarter i dag tidlig, som på direkten satte seg i kontakt med statsminister Jonas Gahr Støre i Davos og spurte:
– Er det di tolkning etter det siste døgnet at Trumps prosjekt e å ta over heile Grønland?
Støre svarer bekreftende på dette og sier at Grønland nærmest er blitt en besettelse for presidenten.
Grønli: – Høyrde du mest truslar, eller høyrde du mest avdramatisering?
Støre svarte, trolig helt i tråd med virkeligheten: – Jeg hørte mest Donald Trump.
Det må sies at Håvard Grønli ikke er den eneste norske journalisten som sysler med Trump-tolkninger. Kryptografi er blitt en egen journalistisk sjanger. Må nesten le litt, og man kan lett komme i tanker om Beatles-albumet Abbey Road, utgitt høsten 1969. Som ble opphavet til den berømte Paul is dead-teorien.
På platecoveret er de fire avbildet idet de går over et fotgjengerfelt i Abbey Road. Lennon først, i hvit dress – han er presten. Dernest Ringo, i svart dress – han er begravelsesagenten, tredjemann er Paul McCartney, med en sigg i høyre klype og barbeint … ja, barbeint, dessuten går han i utakt med de andre gutta … ja, i utakt. Bakerst trasker Harrison, kledd i dongeri – han er graveren.

Mange mente at dette bildet var en kodet melding, men etter dechiffrering et tindrende klart bevis for at Paul McCartney var dau som ei sild da bildet ble tatt, og at mannen som forestiller ham er en kopi, en som ligner, kanskje justert litt av drivende dyktige plastikkirurger.
Mange tror nok ennå at McCartney er død. Mange varianter av hans siste stund på her på Jorden. En av dem:
Under studioarbeidet med Sgt.Pepper’s-albumet forlot McCartney plutselig lokalet, ut på gata, satte seg i en Austin Healy. Han ga gass, men kom ikke så langt før han kræsjet i en lyktestolpe og døde. Da var klokken 05.00, onsdag 9. november, 1966.
Vel vel, de fleste i dag mener at Paul McCartney lever .. men hva med Elvis? Han er vel død? Nei, for faen … han lever. Alle vet jo det.

Min yngste datter og hennes mann har ei bikkje. Kan godt tenkes at den i denne tekst vil være anonym. La oss da bare kalle ham Kiro.
Verdsatt medlem av familien. En vennlig sjel. Kjærlig, ikke minste ansats til aggresjon. Morsom, full av spillopper. Rikholdig sjarmeregister, han møter alle med raust innstilt sinn og vispende hale. Når han tigger ved bordet, gjør han det så diskré at ingen noterer noe bak øret med tanke på irettesettelse ved senere anledninger.
Han er bortimot lytefri. En 20 kilos muskelansamling med forbløffende topphastighet og kroppskontroll.

Vi er gode venner, Kiro og jeg … og det er ikke nei å spore noe sted i hans vesen når jeg tid om annen foreslår å dra på tur. Ikke tale om et kvarters tid bortom nærmeste skogholt … nei, når Kiro og jeg begir oss avsted, kjører vi til en av Norges aller kuleste plasser og blir der. Det gjorde vi forrige uke.
Mine nærmeste og jeg er nemlig så heldige å eie en liten plett miom ufser og nutar i hjertet av Vest-Telemark, der moren min og to søstre anløp livet i god tid før Hitler ga ordre om invasjon av Polen.
Nåvel, da Kiro og jeg ankom Bortenfor bakenfor – som jeg stundimellom kaller dette stedet – pustet vi ut og hørte ingenting. Her er så stille at man kan høre en skogmus bæsje i tørr nysnø. Kiro legger snuta an mot bakken, løper rundt og danner seg et førsteinntrykk av de nærmeste omgivelsers duftbilde.
Jeg fjerner den dumme hundeselen, går innenfor og legger armbåndsuret mitt i et skap. Kiro er travelt opptatt med å ikke være inne. Jeg fyrer opp i vedovnen og tenker at himmelen er her og nå.
Ved skumring har Kiro lagt på seg innpå tre kilo, baller av snø innfiltret i pels. Inn på badet. Lykkelig hund med varmt blikk, liggende på lune fliser.
Bekmørk januar. Utelys avslått. Stjerner.
Intet fjernsyn, ingen datamaskin. Dempet radio hvori Dagsnytt 18 på hell. Kiro finner seg en krok i sofaen, og jeg oppleter en Wodehouse med bokmerke omtrent midtveis. Senere tilvirkning av pizza. Kiro følger nøye med. Han liker ost.
Kiro er meget aktiv og energisk, men ikke av den sorten som står opp 05.59 og med insisterende kroppsspråk mer enn antyder at det er på tide å komme seg ut i frisk luft. Nei, han slapper av. Etter en stund hopper han oppi senga og legger seg inntil. Strekker seg ut. Jeg klapper ham på hodet, og vi sover tre timer til. Gentleman’s dog.
Vi våkner til en kliss ny dag med solstråler såvidt klar av fjellene i sørøst. Vi spiser frokost og kommuniserer på vår måte og er enige om alt, inkludert mitt behov for en kopp kaffe før minste tilløp til aktivitet.
Kiro møter dagen som om han aldri hadde sett en dag før. Han er overalt, hist og her og hundre meter ned i grendeveien. Kaffen har tjent sin hensikt og skal ut. Jeg stanser, stiller meg opp ved brøytekanten. Kiro har registrert avbrekket. Han liker øyekontakt og setter full fart oppover, mens jeg lager gul snø. I det jeg knepper igjen, løfter han høyre bakbein og kontrasignerer like ved.
Sjelden her i egnen å støte på omkringrekende mennesker. Jeg liker det. Med ei bikkje som Kiro, trenger man ikke annet selskap, men ingen rår over usannsynligheter.
Noen går oppover. Jeg kan ikke se hvem det er, men vedkommende har noe i enden av et bånd. Kiro stopper. Holder seg i ro. Vurderer. Han nærmer seg de to i luntende, godlynte byks som signaliserer høvisk adferd og intet ondt i sinne.
På samme vis som to skiløpere på kryssende kurs over Grønland stopper og hilser, gjorde også vi det.
Røde kinn, grønn boblejakke, blonde hårtuster stikkende ut fra blå strikkelue. Vi kom i snakk og presenterte oss uten å gå i detaljer. Hun var fra nabobygda, opplyste hun, pleide av og til gå tur med hunden sin her i bygda. Jeg sa hvor jeg kom fra og hvor jeg var nå.
– Gild hund, sa hun og hørtes ut som mormoren min, som kunne vært 131 år om hun ikke døde for 35 år siden.
– Takk, denna au, sa jeg og pekte på bikkja hennes. – Høt førr slag æ det, spurte jeg.
Hun smilte bredt og sa at det var litt av hvert, terrier av variant jeg har glemt og Jack Russel.
– Men det va’ arrangera, ikkje tilfeldigt bakom låa, sa hun og strammet båndet litt. Bikkja hennes bjeffet, likte ikke Kiros nærvær i nevneverdig grad. Kiro tok hintet, klatret opp i skråningen på oversiden av veien og henga seg granskning av en granlegg.
– Hev du mobil på deg, spurte hun.
– Nei, løy jeg.
Hun nappet opp en brøytepinne og risset et nummer inn i en snøfonn.
– Gunhild, sa hun.
Vi rundet av med litt snikksnakk og bød hverandre adjø. Kiro og jeg fortsatte nedover. Ikke samme vei tilbake. Vi gjorde en rundtur. Siste etappe i bratt lende. En rødstrupe lettet fra einerbusk og det begynte å snø…

… eller mer presist: I Europa. Synd, men sant .. verdens aller fineste, flotteste og fjongeste verdensdel … mest raffinerte, mest sofistikerte og siviliserte.

I 1990 sto Europa for 25 prosent av verdens verdiskapning. Nå: 14 prosent. Gjeldsgraden i de fleste EU-land nærmer seg 100 prosent. Frankrike og Storbritannia er på konkursens rand, begge land har også i mange tiår begått utstrakt selvskading, ved storimport av ikke-integrerbare mennesker fra Midt-Østen og Afrika.
Tyskland: Avindustrialisering, massearbeidsledighet og politisk fragmentering.
Norge? Vi har olje, fisk, energiproduksjon … men skolelevene våre lærer mindre og mindre og mange av dem kan ikke lese og skrive ordentlig etter 10 år, og bare noen hist og her kan i hodet legge sammen 64 og 36. Norske studenter vil heller enn natur- og realfag studere sosiologi, sosialantropologi, kunsthistorie. kritisk raseteori og tverrfaglige kjønnsstudier…
Norge ligger etter hva angår forskning og utvikling. Dobbelt så mange patentsøknader i Finland som i Norge. Sverige har seks ganger så mange toppuniversiteter som Norge.
Innehavere av gode hoder med raffe ideer lurer på hvilket land de skal flytte til, det står oftest mellom Sveits og Sverige. De som har masse penger, har allerede flyttet til Sveits, eller vurderer det. Felles for disse gruppene er vegring mot å bli flådd av den norske stat. Kapital- og hjerneflukt.
Attpå: Storsatsing på det grønne skiftet, som neppe kan kalles særlig lukrativ og en innvandrerbefolkning som steller i stand ganske mye ugreie og dessuten koster milliarder av kroner.
De som er 90 år, kan slappe av. De skal snart dø og vil ikke merke noe særlig til Norges fremtidige utvikling. Ikke sikkert jeg heller vil oppleve noe som vil endevende tilværelsen, jeg skal uansett greie meg, men jeg har et barnebarn, som er tre år til sommer’n og 30 år i 2053. Jeg vil at han skal få leve i et trygt, fritt og demokratisk land hvori alle muligheter til å skape et godt liv.
Jeg har tenkt litt, et par sekunder: Hva er det som gjør et land godt og fritt og velstående? Det er mennesker, det. Hvilke mennesker på Jorden er de gløggeste, mest oppfinnsomme, som skaper verdier og velstand ut av nesten ingenting? Det er jøder, det.
Andelen jødiske Nobel-prisvinnere er 22 prosent. I 1948 var Israel bare en sand- og steinhaug. I dag er det en heidundrende suksess på de fleste områder, til nabolandenes bitre irritasjon og overhåndtagende misunnelse.
Tenk om Norge hadde justert innvandringspolitikk et par hakk i retning kost-nytteprinsippet og lagt til rette for jødisk innvandring med øyeblikkelig virkning. La oss si 5000 til å begynne med. Det kunne gjort susen og gitt utslag på BNP i løpet av nesten ingen tid … og PST hadde kanskje fått tak i noen med arbeidserfaring fra Mossad. Det hadde vært no’.
Problemet hertil er at jøder ikke vokser på trær. De finnes nesten ikke. De utgjør bare snaut 16 millioner mennesker i verden. 0,2 prosent. 7,3 millioner av dem bor i Israel og vil nødig flytte derfra. Resten er 8,5 millioner, og de fleste av dem bor i USA og trives der.
Rekrutteringen kan blir mer enn vrien. Hvorfra skal disse jødene komme, og: Vil de komme? Vi snakker om Norge, Europas mest antisemittiske land, med en statsminister som etter Hamas-terroren 7. oktober 2023 nektet kongen kondolanser til Israel, og som 13. desember 2024 uttalte – i anledning Handlingsplan mot islamfiendtlighet – at muslimene i Norge beriker samfunnet vårt på alle nivåer og har gjort det i 50 år.
Ja, da så. Da blir det ikke lett. Jødene ække dumme. De vil nok takke høflig nei. De skjønner nok hvor landet ligger, hvori henimot 250 000 muslimer. Synd, de kunne ha hevet både bruttonasjonalproduktet og sivilisasjonsnivået her til lands.

I disse dager feirer jeg 20 år som hardbarket islamofob. Jeg anvender denne termen bare ugjerne, det er jo et tulleord, men likevel i bruk både hist og her, især blant muslimer, som ikke liker at noen snakker nedsettende om islam og profeten Muhammed.

Islamofobi. Hvem fant på dette underlige ordet? Aner ikke, men det var en britisk organisasjon ved navn Runnymede Trust, tilsvarende Antirasistisk Senter i Norge, som på 90-tallet relanserte det og spredte det vidt omkring i hele verden og vel så det. Hvordan det gikk til?
Vel, la oss si at noen i Runnymede snakket sammen, kanskje samtalen forløp omtrent slik:
Runny1: – Islams image er på nedadgående. Ja, ehh … litt mye terror i det siste. Vanlige briter begynner å bli skeptiske til islam. Vi må finne på noe. Forslag?
Runny2: – Kunnskap. Folk vet for lite om islam. Vi må på en eller annen måte utdanne befolkningen, få folk til å forstå at islam ikke har noe med terror å gjøre, at islam er en fredelig religion og at disse terroristene ikke er ekte og sanne muslimer.
Runny1: – Holdningskampanjer?
Runny2: – Ja, og pengene sitter løst og politikerne er jo positive, eller … ja, de fleste av av dem vegrer seg for å snakke nedsettende om islam og muslimer. Myndighetene er på vår side. Her ligger det mange muligheter.
Runny1: – Ja, også kan vi sikkert få overtalt noen imamer til åpne opp moskeene litt, slik at folk ser at det ikke foregår noe skummelt der, og at muslimer er fredelige mennesker som bare vil godt for alle her i landet, men som er ofre for stygge fordommer og sånne ting.
Runny2: – Dialog er viktig. Hvis vi kan få kirken til å komme muslimene i møte … opprette møteplasser. På den måten kan man bryte ned fordommer og sånn.
Runny3: Vel og bra, men mer faktakunnskap om islam er ikke så bra, tror jeg. Jeg har et ganske snedig forslag, som er veldig fort gjort å gjennomføre og det koster ingenting.
Runny1 og 2: – Åååååå???
Runny3: – Hva er billigere enn fish and ships, men likevel dyrebart som gull, hva kan være bare luft, men likevel mektigere enn sverd?
Runny1og 2: – Ehhh..
Runny3: – Fy faen, dere er sløve. Ord, selvsagt. Ord.
Runny1 og 2: – Ehhh..
Runny3: – Og hva er det folk flest frykter mest?
Runny1 : – Strømregninger?
Runny2: – Samlivsbrudd?
Runny3: – Dere er virkelig noen kjøtthuer. Det er utestengelse, tap av sosial aktelse, venner som plutselig blir borte, isolasjon, ensomhet…
Runny2: – Eehh.. ja, jo..
Runny3: – Jeg har konstruert et ord, ett eneste ord, som kan forandre verden. Snu opp ned på alt. La oss være ærlige, hva vil vi egentlig, hva er vår agenda?
Runny1: – Ehh..
Runny3: – Vi muslimer er en minoritet her til lands, og vi har trosfrihet. Vår jobb er å verne om muslimer, vår kultur og religiøse tro, og ingen har satt begrensninger for bruk av virkemidler.
Runny2: – Det er sant.
Runny1: – Du holder oss på pinebenken. Hva er ordet?
Runny2: – Ja, hva er ordet???
Runny3: – Islamofobi.
Runny2: – Hæææ??
Runny3: – Dere er treige, men ålreit, la meg forklare. Hva er fobi? Jo, det finnes mange fobier. Felles for disse er angstlidelse, absolutt irrasjonell frykt for noe som ikke er farlig. En slags sinnssykdom, og de færreste vil la seg  assosiere med sinnssykdom. Har noen av dere hørt noen si jeg er sinnssyk, jeg .. og det er jeg veldig forøyd med?
Runny1 og 2: (lattter)
Runny3: – Altså, islam er fredens religion og ikke noe å være redd for, og de som er redde, er sinnssyke og lider av gampesvære, irrasjonelle vrangforestillinger. Vi skal selvsagt ikke gå så hardt ut, vi skal bare lansere dette ordet, som på egenhånd vil spre seg som ild i knusktørt gress. Ordet selv vil gjøre jobben, bane seg vei. Alle journalister vil kaste seg over det, sluke det rått … BBC, The Guardian, Daily Mirror, Tribune, Morning Star, The Socialist… ordet kommer til å bli spre seg videre, vidt omkring, overalt, bli et ord like vanlig som epletre og fotballkamp, brukt i alle redaksjoner, opptatt i alle ordbøker, deriblant Oxford Learner’s Dictionaries og encyclopediadotcom.
Runny1: – Gudbedre..
Runny2: – Saft suse…
Runny3: – Hva synes dere?
Runny1: – Gennnialt.
Runny2: – Makeløst.
Runny3: – Et magisk ord, om jeg får si det selv. Ordet rasist har jo mistet mye av kruttet, men å bli kalt islamofob, det vil faen meg være stigmatiserende så det holder, og selv de verste og ekleste islamkritikerne vil betenke seg og trekke seg tilbake og skrive om noe helt annet, kanskje hagestell…
Ja, slik gikk det trolig til at ordet islamofobi anløp verden. Runny3 fikk rett. De færreste vil vedstå seg den verste av alle fobiske lidelser, men nå ser det ut til at også islamofobi står i fare for å miste piffen, og mange venter i spenning på neste trylleord fra muslimer som misliker islamkritikk og ytringsfrihet.
Islamofobi vil nok holde stand ennå en stund, og i oppslagsverk forklares ordet som et sett av forestillinger basert på fordommer tatt fra løse luften, kunnskapsløshet og fri fantasi .. hvilket selvsagt er det reneste visvas og lirumlarum. Christopher Hitchens definerte islamofobi slik:
A word created by fascists and used på by cowards to manipulate morons.
Selv er jeg svak for denne:
Islamofobi er en tilstand hos et menneske som vet mer om islam enn muslimer og Palestinakomiteen liker.
Godt nyttår, forresten:)