… en god stund før årtusenskiftet, har forlengst skjønt at statsminister Jonas Gahr Støre nærer et nokså elastisk forhold til sannhet … eller uttrykt mer hverdagslig: Støre ljuger så det lyser i tussmørket.

Han har lang erfaring som løgner, og man må undres på når i livsløpet han oppdaget løgnens fortreffelighet i kinkige situasjoner. Startet han allerede som fireåring, etter at mors kakeboks plutselig en dag var tom:
– Nei, det vak’ke meg, det var sikkert Unni.
Unni er en av Støres to storesøstre og seks år eldre, og var det ikke Unni, så var det helt sikkert Carin som plyndret kakeboksen. Han kan ha sagt til mammaen sin:
– Kjære mamma, jeg følger nøye med på meg selv og opplever at jeg aldri stjeler de søte, gode kakene dine fra den blå boksen som står innerst i spiskammeret mellom Porsgrunn-serviset du arvet fra mormor og strykejernet ditt , men altså … jeg har to søstre, mamma…
Mamma smeltet nok av Jonas’ søte og velformulerte løgn og klappet ham på hodet og sa kanskje:
– Kjære søte gutten til mamma… jaja, jeg får bake noen flere kaker, da .. og da forsto unge Jonas at løgn er minst like bra som sannhet – om ikke bedre.
Nåvel, ingen vet når Støre begynte å raffinere løgnene sine, slik at han ikke så lett skulle bli avslørt. Kan det ha vært da han opptrådte som statsminister Gro Harlem Brundtlands koffert- og veskebærer på 90-tallet?
Det vet man ikke, men noen år senere – som statsminister Stoltenbergs utenriksminister – var han ganske rutinert. Løgnene smatt ut av ham like friksjonsløst som en halvliter øls ferd mot en durkdreven alkolikers magesekk.
Og det ballet på seg. Sist kjente løgn fra Støres lepper er denne historien om ferjer og studielån, som han i kjent stil har forsøkt å bortforklare med svevende ordremser, kursivert med kopier av Jens Stoltenbergs karakteristiske hodebevegelser.
Det er med alt dette i mente vi må vurdere Støres uttalelser. Man kan ikke gå ut i fra at han snakker sant. Absolutt ikke. Vi må påregne løgner, mange løgner … han har jo nettopp påbegynt sin andre periode som statsminister.
I går var han tilstede ved markeringen av 100-årsjubileet til synagogen i Trondheim. Han var der sammen med kong Harald, som av regjeringen Støre ikke fikk lov til å sende Israel kondolanser etter terrorangrepet 7. oktober, 2023.
Dagsrevyen gadd ikke sende reportasje fra begivenheten. Ei heller no’ innslag i ninyhetene, bare en liten snutt i Kveldsnytt, klokken 23.10 .. og da hadde halvparten av den norske befolkningen trukket dyna over seg. Norske jøders liv og levnet har jo begrenset interesse i NRKs nyhetsavdeling.
Jeg måtte annetsteds hen for å finne noe om hva Støre sa i anledning denne 100-årsmarkeringen, der også Chana Arberman (98) var tilstede. Hun overlevde såvidt holocaust, men mistet over 50 familiemedlemmer.
“Den økende antisemittismen – både her og i mange andre land – bekymrer meg. Vi har alle et ansvar for å stå opp mot antisemittisme. Alle i vårt land skal føle seg trygge”, sa Støre.
Han sier det rette, det alle forventer, men mener han det? Kan det være at han innvortes sa:
Antisemittisme bryr jeg meg ikke døyten om. Om den øker, eller avtar.. det gir jeg blanke faen i. Jødene i Norge teller uansett ikke flere enn 1500 sjeler. Det er ikke derfra Arbeiderpartiet henter velgere.
Støre sa også at krigen i Midtøsten har skapt et mer betent ordskifte og at det er blitt vanskeligere å være jøde i Norge:
“Vi har hørt at det blir vanskeligere, mer utrygt, mer ensomt”, sa han.
Dette er ikke en løgn, han har nok hørt et og annet om jøders levekår i Norge… ja, man hører jo så mangt, men det er jo ikke alt man hører som er helt sant. Han legger inn en usikkerhet. Han og noen andre har hørt noe,  men er det sant?
Kunne han ikke bare vært ærlig og sagt: Det er blitt livsfarlig å være jøde i Norge … og hvis han hadde ønsket å være helt ærlig, kunne han tilføyet: .. og det skyldes i all hovedsak den store og jødehatende muslimske befolkningen i Norge, og det er derfor det er gjort store sikkerhetsforanstaltninger her i dag.. bevæpnet politi, stengt luftrom og politidrone i luften over oss.
Men det sa ikke Støre. Muslimene utgjør en stor minoritet, hvorav mange er tilbøyelige til å stemme Arbeiderpartiet… hvilket minner meg på hva han sa om muslimer i desember i fjor, i anledning lansering av Handlingsplan mot muslimfiendtlighet, 2025-2030:
“De beriker samfunnet vårt på alle nivåer” .. som jo ikke er sant, men som trolig dro noen stemmer ni måneder senere, ved årets stortingsvalg.
Glemte nesten å nevne at regjeringen i juni i år lanserte Strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. Hertil ytret kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery:
“Vi må kjempe for et offentlig ordskifte som er fritt og åpent, uten villedende og skadelig påvirkning. Spredning av desinformasjon truer ikke bare samfunnsdebatten, men også tilliten vi har til hverandre og til demokratiet vårt.”

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har to døtre som er altfor gamle til å gå på Blindern videregående skole, eller hengi seg til studier ved Universitetet i Tromsø (UiT). Det er jeg faen meg gla’ for; ved disse utdanningsinstitusjonene jobber nemlig to rabiate, klin gærne ekstremister. De er å anse som høyanriket gift for unge mennesker som ennå ikke har lært seg å tenke klart og kritisk.
La meg først presentere Torgeir Salih Holgersen:

Han er er lektor ved Blindern vgs og underviser i geografi, samfunnsfag og historie. Endatil lærebokforfatter og styremedlem i ekstremistpartiet FOR, som lykkeligvis nesten ikke fikk stemmer ved årets stortingsvalg.
Han er hardkokt motstander av NATO og vestlige verdier, hva mer er: Han er Hamas-fan og hardkokt antisemitt, og han liker å ytre seg ganske fritt og frimodig på X, slik han gjorde 18. oktober i år:

Stiv sammenligning, dette .. men litt artig, ettersom jeg tidligere i år, i august, beiset huset og i samme slengen penslet et standpunkt og lot det stå i ti dager, godt synlig for forbipasserende.

Torgeir Salih Holgersen mener altså at jeg er nazist. Nåvel, ham om det .. men la oss fortsette:
Den andre ekstremisten er Farhat Taj, en ganske uskjønn kvinne med pakistansk opphav. Hun er 1.amanuensis ved Universitet i Tromsø, Institutt for barnevern og sosialt arbeid. Selv er hun ikke så veldig sosial av seg og bruker facebook som kanal for hat så tjukt og svart at man nesten må le.

Hun ække no’ gla’ i afghanere og beskriver dem som “parasitter. Hun oppildner til bombing av Afghanistan og ytrer ønske om at Kabul må brenne både opp og ned.
460 personer, medregnet noen kolleger, har gått sammen om anmeldelse, etter paragraf 185 i straffeloven (hatparagrafen).
Farhat Taj er også Hamas-fan og ikke så gla’ i jøder. Hun ønsker Israel bort fra klodens overflate. På sosiale medier kliner hun til:
“Sionister er ren ondskap og det samme er deres skapelse – staten Israel. Ingen i verden er trygge fra deres onde gjerninger. De er en universell trussel mot hele menneskeheten» og “Hele Israel er et samfunn av psykopater – avskyelige og foraktelige mennesker”.
Hva gjelder radikalisering, snakker man oftest om unge mennesker… men både Holgersen og Taj er voksne, og sistnevnte er kanskje midt i klimakteriet. Spørsmålet er: Hva skjedde, hvorfor ble de så jævlig gærne?
Det er vanlig å snakke om tre årsaker til radikalisering: Traumer, sårbarhet og trangboddhet.
Vel, Farhat Taj har adresse Nøkkelstien 9 i Alta. Ifølge 1881 bor tre andre personer på denne adressen, altså fire mennesker på samme adresse. Kan bli trangt om plassen.
Taj er pakistaner og kan ha blitt traumatisert som liten pike. Kanskje en grisete onkel forgrep seg på henne, det er jo ganske vanlig blant muslimske menn. Sårbar? Vel, hun ser ut til å være i høstlig årsklasse og kanskje menopusen har truffet henne midtskips. Alle vet at det utløser hormonkluss, hetetokter og sterkt nedsatte åndsevner.
Hva med Torgeir Salih Holgersen? Vanskelig kasus. Man er henvist til gjetninger. Han er ikke oppført i 1881, men kan selvsagt bo trangt – uten tilgang til hage med epletrær og rosebed.
Imidlertid stusser jeg over mellomnavnet hans, Salih. Det virker litt arabisk. Kan det tenkes at Holgersen røk på en muslimsk kvinne og giftet seg med henne. Kanskje denne hustruen er litt av en furie og tøylesløs islamist, som forteller mannen sin hva han skal mene, si og skrive .. ellers blir det ikke no’ på’n…

I disse dager minnes vi begynnelsen på den store og omseggripende karikaturstriden. Alt begynte med Jyllands-Posten, som 30. september 2005 publiserte tolv tegninger av den ganske ekle profeten Muhammed. Det ble uggen stemning i Danmark.
Ikke lenge etter trykket Aftenposten en faksimile av disse tegningene. Dagbladet gjorde det samme. Ingen dramatikk.
Den 10. januar 2006 trykket den norske avisen Magazinet en aktualitet vedrørende ytringsfrihet, med utgangspunkt i Jyllands-Postens Muhammed-tegninger, under tittelen Ytringsfriheten er truet. Men hvordan illustrere oppslaget? En elg i solnedgang som drikker fra et stille tjern langt pokkerivold inni Finnskogen? Et stilleben av et eple og en pære på et umbrafarget bord med skjeve bein? Nei, med faksimile av Jyllands-Postens karikaturtegninger. Selvsagt.
Da ble det bråk, et helvetes lurveleven. Magazinets redaktør, Vebjørn Selbekk, ble rikskjendis i løpet av nesten ingen tid og: Hatobjekt for alle muslimer i Norge og en hel haug andre muslimer rundt om i verden, især Midt-Østen.
Drapstrusler i overdådig antall. Selbekk hadde ikke lyst til å få halsen skåret over av en klinkokosmuslim. Han og hans familie gikk i dekning.
Redaktør Selbekk følte seg ganske alene i verden. Ikke mye støtte å fra noen kanter. Mye taushet. Noen stakk fingeren i været og vendte kappen i henhold til vindretningen, slik som tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik:
“Denne handlingen vitner om mangelfull respekt for islam, og for det muslimer holder hellig.”
I Midt-Østen gikk muslimene amok. Både den norske og danske ambassaden i Damaskus ble stukket i brann. Det bredte seg et hat så tjukt og farlig som bare muslimer kan tilvirke.
Statsminister Jens Stoltenberg ga sin utenriksminister carte blanche. Om å gjøre å roe gemyttene, koste hva det koste ville. Jonas Gahr Støre gikk til verket.
Han fortalte de gærne muslimene i inn- og utland at Vebjørn Selbekk var en kristen ekstremist og at det var jaggu leit at Norge har en slik fæl redaktør, som ikke har noe respekt for dere muslimer og deres tro. Beklager, beklager, beklager..
Støre ga Selbekk skylda for alt det inntrufne og gikk ikke av veien for å lyve litt på Dagsrevyen. Han sa at Magazinet var den eneste norske publikasjonen som hadde publisert disse tegningene. Jada, Støre har ved flere anledninger løyet glatt og uten blygsel. Det faller ham lett og helt naturlig.
Støre og Stoltenberg forrådte sin landsmann Vebjørn Selbekk og sviktet norske verdier, herunder ytringsfriheten. Litt Quisling-stil over det hele.
Hva nå, tyve år etter? Hvem vant, eller hva vant? Svaret er selvsagt rettroende og voldelige muslimer. De skremte vettet av oss. Islamkritikk er et risikoforetagende, og ingen avistegner i Norge er inne på tanken om å lage en billedlig fremstilling av profeten Muhammed .. man vil jo nødig bli av med hodet sitt. Frykt funker, terror virker, muslimene vant.
Hertil kan nevnes Finn Graff, Dagbladet-tegneren som i det minste innrømmet at han ikke turte nærme seg et slikt vågestykke.
Jeg har litt dårlig samvittighet overfor Graff. Jeg misbrukte ham litt i en tegning jeg lagde for noen år siden, i anledning en tegnekonkurranse for medlemmene i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og Røff Islamkritikk og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, forkortet: FfAshYHoigaVflBoRIodOModÆDAØ.

Ettersom jeg er formann i denne foreningen, gjorde jeg alt for å vinne konkurransen … listig manipulasjon og bestikkelser av groveste sort. Fånyttes. Jeg måtte nøye meg med andreplass. Denne tegningen vant:

Da det ble kjent at Charlie Kirk var død, må vi anta at noen i NRKs utenriksredaksjon bare minutter senere trådte sammen til møte, for å legge opp dekningen av dette attentatet, i tråd med rådende USA-journalistikk. La oss si at tre personer stimlet sammen i et lite rom innerst i en lite beferdet korridor på Marienlyst i Oslo .. og låste døra.
Vi kunne benevnt dem Sigurd, Sofie og Elisabeth, men la oss – av plasshensyn og bokstavøkonomi – kalle dem P1, P2 og P3 :
P1: – Ja, skal vi se … denne Kirk var ikke så godt kjent her til lands. Jeg har snakket med mange kolleger, bare noen få har hørt om ham. Det betyr at de aller fleste av lytterne og seerne våre er heeelt blanke, som igjen betyr at vi kan dra på litt, uten at så mange reagerer. Her er mye snadder, mange mulige vinklinger. Han var jo en høyreekstrem drittsekk … bortimot nazist, mener mange. Det må vi få formidlet uten at vi sier det rett ut, det beste er å få noen andre til å gjøre det, noen utenfor huset. Mange eksperter å velge mellom. Forslag?
P2: – Hva med Lars Gule, han er jo en gammel traver som stiller opp på kort varsel når som helst på dagen og natta.
P1: – Nja, ulempen er at han er litt utbrukt, og de fleste – til og med helt unge mennesker – vet at han har en litt dunkel fortid som terrorist på 70-tallet nedi Midt-Østen. Planen var at han skulle ta seg inn i Israel og sprenge noen jøder langt avsted, såvidt jeg husker.
P2: -Ja, faen … det er sant.
P1: – Viktig at vedkommende ikke har påviselig partitilhørighet til Rødt, eller SV. Vi trenger noen som fremstår noenlunde nøytrale, helst fra akademia.
P3.: (knising)
P1: – Jada… men titler gjør inntrykk. En professor er nå engang professor, for å si det sånn, også er det viktig at de ikke ser ut som venstreaktivister, selv om de er det. Det må være noen som virker troverdige og etterrettelige.
P3: – Hehehe … jeg tenkte litt på Harald Klungtveit.
P1: – Utelukket, han ligner en overlevning fra AKP-tiden og altfor mange tåler ikke trynet hans. Nei, det vi trenger er et friskt pust, som kan opptre med autoritet og samtidig har utseendet noenlunde på sin side, gjerne en kvinne.
P3: – Ok, men hva med innholdet? Hvor langt kan vi gå? Jeg har en idé, som kanskje kan … ehh.. videreføres. Hva om vi får noen til å sammenligne Charlie Kirk med Baldur von Schirach?
P2: – Hææ … Baldur hvem?
P3: – Han var i mange år leder for Hitler-jugend, og Kirk samlet unge mennesker til MAGA- bevegelsen. Det von Schirach var for Hitler, var Kirk for Trump. Hva synes dere?
P1: – Litt i overkant, og folk begynner å bli lei Hitler-analogier. Synd, men sant. Imidlertid kan det kanskje tenkes at noen vil si noe om Anders Behring Breivik, om Kirk hadde noe til felles med ham. Samme tankegods, eller no’ sånt. På den måten får vi en norsk link.
(P2 og P3 ser beundrende på sin sjef)
P1: – Men … og dette er overmåte viktig, ingen grunn til å betone Kirks familiesituasjon. Vi trenger ikke nevne en sørgende kone og to små barn som skal vokse opp uten faren sin. Det skaper bare støy i formidlingen. Det er dessuten ikke særlig relevant i denne saken.
(P2 og P3 ser enda mer beundrende på sin sjef)
P1: – Ok, P2 … du snakker med Fredrik og lager inngangen til Debatten, det Fredrik skal si, noe om transseksualitet, våpenlovgivning, etniske minoriteter, identitet, abort og sånne ting … ja, du finner ut av det. Sigrid Sollund tar jeg meg av.
P2: – Men jeg visste ikke hvem Kirk var før i går kveld.
P1: – Delegering. Du finner noen som hjelper deg
P2: – Men tror du..
P1: – … Fredrik gjør som han blir fortalt. Det gjør han alltid, han vet hvorfra lønna hans kommer, men vi må ha navnene på to eksperter før 11.00. La oss sette igang.
Synd å si at NRKs utenriksredaksjon ikke lyktes med valg av eksperter.
Hilde Løvdal Stephens, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, var invitert til Dagsnytt 18 torsdag, der hun blant annet sa dette om Charlie Kirk:
“Altså, han var i et landskap som var litt mellom det som vi kanskje kan kjenne i Norge og i frikirkelandskapet, lavkirkeretten, og Anders Behring Breiviks virkelighet. Han brukte samme retorikk…”

Noen timer senere er hun gjest i Debatten og snakker videre om Kirk:
“Han brukte antidemokratiske virkemidler til å undergrave demokratiet”.
Stephens nevnte ikke at Charlie Kirk var en av de få i USA som våget stille opp til åpen debatt i åpent lende, over hele USA, uten nevneverdig sikkerhet omkring seg. Hun snakket ei heller om den tindrende klare sammenhengen mellom demokrati og ytringsfrihet. Ingenting om Kirks kamp for ytringsfrihet. Ingen varme tanker sendt i retning enke og to små barn. Ikke ansats til medfølelse.
Dagen etter vartet NRK opp med Hilmar Mjelde, som tjener til livets opphold som professor ved Høgskulen på Vestlandet, Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag… en litt blodfattig kar som kanskje opprettholder puls og blodomløp ved inntak av brekkbønner, kikerter, sylteagurker og havremelk.

Mjelde hadde heller ikke noe godt å si om Charlie Kirk, som han – med litt sjenerende strilemål – omtalte som “denne Kirk”. Han brukte det mest av taletiden på nedrakking av president Trump, eksemplifisert ved:
“Trump er den første presidenten som ikke prøver å utøve moralsk lederskap”.
Dette er selvsagt bare tøys og tull og lirumlarum. Skjegget hans gråner, Mjelde burde vite bedre; ække så lenge siden Richard Milhous Nixon satt i Det ovale kontor, før han ble pælma ut.
Nåvel, disse to leverte helt i henhold til NRKs interne retningslinjer vedrørende journalistikk om amerikansk politikk og samfunnsliv. Hva angår denne Mjelde, var han den mest siterte forskeren i 2024 (khrono.no). På litt horete vis har han selv redegjort for sin popularitet:
“Jeg er veldig tilgjengelig, og så tror jeg at jeg forstår ganske godt hva media trenger, både i innhold og form. De må ha noe som kan brukes og som krever minst mulig bearbeiding.”

Søndag 31. august var flere tusen mennesker samlet på Youngstorget, til minne om Tamima Nibras Juhar, som natt til 24. august ble drept på jobb. Statsminister Jonas Gahr Støre holdt tale, hvori: “Og la meg si det tydelig, det er ikke noe som heter et stolt, hvitt Norge. Det er rasisme.”
Man er vant til å mye forunderlig fra Støres stemmebånd, man blir ikke særlig overrasket, men denne uttalelsen er ganske aparte. Sitatet kan omformuleres slik, uten å miste meningsinnhold: Hvite, etnisk norske nordmenn har ingen grunn til å føle stolthet over norsk kultur og historie… de som likevel gjør det, er noen hællvetes rasister.

Personlig føler jeg meg truffet. Jeg er veeeldig hvit, hvilket har sammenheng med at det meste av min mors samlede pigmentmasse var fordelt i prikker på og omkring nesen, hun hadde blå glugger og rødt hår, tidvis anlagt i to tjukke fletter.
Nåvel, Støre vil at vi skal glemme både nær og ikke så nær fortid, ta flere hundre kilometers avstand til alt som har gjort Norge til Norge.
Støre synes ikke vi norske, hvite nordmenn skal være stolt av kulturarven vår .. vi skal ikke prale av Ibsen, Hamsun, Undset, Munch, Grieg, Nansen, Amundsen, kokken Lindstrøm og deLillos … og trønderne må selvsagt vise måtehold i hyllesten av Åge Aleksandersen og ikke hause opp minnet etter Nils Arne Eggen … især hvis melaninrike muslimer er innenfor hørevidde; de kan nemlig bli fryktelig lei seg .. for de har jo ikke mye annet enn Koranen å slå i bordet med, og alle som har bladd litt  i den, vet at den er et jævlig makkverk og dessuten dørgende kjedelig.
Vi må ikke være stolte av Magnus Lagabøtes landslov av 1274 og Grunnloven av 1814, ei heller av at vi uten nevneverdig baluba, med med politisk kløkt, løsrev oss fra Sverige i 1905 og utviklet en sivilisert, demokratisk rettsstat med stabile betingelser for industri, næringsliv og gode liv for norske borgere.
Skrytelisten er henimot uendelig. Dette formatet legger ikke opp til full gjennomgang, men jeg tror nok vi kan si at Norge alt i alt er en dundrende suksess som – ifølge Støre – hvite, etniske nordmenn ikke har noen grunn til å være stolte av.
Men noen må vel ha grunn til å føle stolthet i dette landet, ifølge statsministeren?
Vel, 13. desember i fjor lanserte regjeringen enda en Handlingsplan mot islamfiendtlighet. Støre holdt en tale hvori mye rart, eksempelvis at muslimene i Norge beriker samfunnet vårt på alle nivåer og har gjort det i 50 år.
Hertil skal nevnes at regjeringen i juni i år lanserte Strategi for å styrkje motstandskrafta mot desinformasjon (2025-2030).
La oss være ærlige, Støres panegyriske hyllest av muslimer i Norge er så inni gamperævva langt bortenfor virkeligheten at det det nesten ikke går an, men ingen rakk opp hånden og ba om utdypning; det var ikke lagt opp til spørsmål fra salen, gitt.
Alle vet at innvandring fra Midt-Østen og Afrika er et gigantisk tapsforetagende samfunnsøkonomisk sett. I tillegg kommer skyting hist og her, knivstikking, narkokjør, ran og grov vold i alle relasjoner, tvangsgifte, sosial kontroll, rasering av småpikers kjønnsorganer, sterk aversjon mot demokrati og ytringsfrihet, homohat, antisemittisme … listen er lang, så lang og dyster at integrering av muslimer virker som et håpløst foretagende. Assimilering helt utenkelig.
Absolutt intet positivt bidrag til det norske samfunnet? Vel, kebab skal visst være populær nistemat for drita fulle, hvite nordmenn på vei hjem fra byen natt til søndag, hvorav flere ikke lenge etter spyr og således serverer rester til glupske og ukritiske måker.
I 2009 sa Støre at radikal islam ikke er noe problem i Norge og at “all retorikk som kobler muslimer med fare, vold og terror må vi slå ned på”, som betyr at Støre ikke tolererer nedsettende snakk om islam og dens tilhengere. Støre er hardkokt motstander av ytringsfrihet, heri inkludert islamkritikk. Samme år motsatte han seg avvikling av blasfemiparagrafen, ikke fordi han ville verne om troslivet til baptister, Smiths venner, astrologer og nysatanister, men for å verne om rettroende muslimers hypersensitive følelsesliv.
Statsminister Støre har ikke endret mening siden 2009. Ennå tror han på “det store vi” og det multikulturelle samfunn. Ganske bemerkelsesverdig, til og med Angela Märkel har forlengst innsett multikulturalismens havari.
Nei, nå gidder jeg ikke skrive mer om Støre. Håper ikke han vinner valget. Hva jeg skal stemme? Tror det blir KrF denne gangen…

Han visste ikke helt hvordan han skulle bo, denne Djordje Wilms. Derfor ble han plassert i en botreningsanstalt på Kampen i Oslo, i regi av barnevernstjenesten.
Det gikk ikke så bra. Wilms er kanskje ikke av den lærenemme sorten, kan tenkes at han aldri har behersket kunsten å styre den gule strålen midt i dovannet, eller i nærheten av det, men knivbruk… ja, det hadde han lært seg et og annet om.
Natt til 24. august var Tamima Nibras Juhar på jobb. Hun skulle passe på at alt gikk greit for seg på dette lærestedet for individer som ikke kan bo, men hun var alene, ingen kolleger tilstede … og Wilms hadde kniv. Det gikk ikke bedre enn at han drepte henne. Juhar ble bare 34 år.
I politiavhør er fremkommet at Wilms ikke likte Juhars bakgrunn og hudfarge i nevneverdig grad. Politiet plasserer ham i kategorien “høyreekstrem” og han har i nær fortid gitt uttrykk for beundring for Hitler og hans prosjekt, som gikk ad undas 62 år før han anløp livet.

Wilms ser ut som en konfirmant, han har kanskje helt nylig fått hår på pikken og han har ganske sikkert ikke åpnet en historiebok. Wilms er én blant mange millioner unge, dumme menn… men bare et lite fåtall av dem dreper unge kvinner. Hertil passende å skyte inn at Wilms er tysk statsborger og har gener fra Serbia – en litt uggen kombinasjon, historisk sett.
Etter drapet på Juhar, ville Wilms hente skytevåpen og oppsøke et moské og avlive noen muslimer der. Det ble det ikke noe av. Politiet fikk fatt i ham.
En litt lang innledning, dette … men la meg anføre mitt egentlige poeng:
Hvorfor er disse høyreekstreme, eller nazistene – eller hva de nå enn kaller seg – så sinte på muslimer. Hvorfor hater de muslimer?
Kan grunnen være – slik ovenfor antydet – at de de ikke gidder sette seg inn i nær historie, at de ikke er i stand til å se klare sammenhenger?
For det er jo slik at islam og nazisme så å si er brødre i ånden. Begge leder til ufrihet, tvang, underkastelse, død og pine og massegraver… og rettroende muslimer og nazister har én svært samlende anskuelse: Jøder er verdens verste avskum og bør drepes hvorhen de er.
Ikke til å undres over at naziregimet i Tyskland kom så godt overens med muslimer. De delte hovedinteresse: Jødeutryddelse.
Hertil skal nevnes at muslimske SS-avdelinger ble etablert og at Hajj Amin al-Husseini, palestinsk leder og stormufti av Jerusalem, under krigen oppholdt seg mye i Berlin – ikke uofte i selskap med Hitler. De ble kompiser, forent i glødende jødehat.

Helt naturlig å knytte til seg samarbeidspartnere med samme mål. Hadde jeg vært nazi, eller noe i nærheten av det, ville jeg øyeblikkelig og uten opphold søkt forbund med likesinnede, kanskje de som holder til i Rabita-moskeen i Oslo…

Jeg malte huset mitt i sommer. Pen grønnfarge, dempet diskré, ingenlunde avstikkende og sjenerende for forbipasserendes øyeoptikk. Man skal jo ikke påføre medmennesker unødige belastninger; jeg er jo en dannet dydsetiker oppvokst i et møblert hjem … nåja, halvmøblert, for å være mer presis.
Meningsfylt arbeid, men ganske monotont, litt kjedelig i det lange løp. Koste-koste-koste, opp og ned og til siden, innimellom og bortimellom. Opp i stige, ned igjen, opp, ned… etterhånden fikk jeg en idé:
Hva med å addere ytterligere mening til arbeidet, gjøre bruk av ytringsfriheten og markere et standpunkt? Jeg hadde ikke blåfarge for hånden, men man bruker det man har, som moren min pleide si når hun manglet ingrediens til en matrett. Jeg dyppet penselen og gikk i gang. Ikke lenge etter:

Vestveggen. Godt synlig fra gaten.
Jeg bor ganske tett på nærmeste nabo. Fruen der i huset hadde en drøy time senere et lite ærend utendørs. Hyggelig dame. Hun smilte og påkalte oppmerksomhet. Hun lurte på hvor lenge jeg hadde tenkt å la flagget stå. Jeg svarte vet ikke og at det ikke haster med overmaling, jeg hadde flere veggflater å dekke.. og dessuten, opplyste jeg, var jeg litt lei, hadde malt innpå fjorten dager og planla noen dager på landet, uten malerkost.
Hun lo litt anstrengt og jeg tenkte mitt: Hun hadde nok foretrukket det palestinske flagget, ikke fordi hun er Hamas-fan, men fordi det ville vært helt ufarlig og i tråd med rådende, norsk utenrikspolitikk.
Hun hadde kanskje i tankene melaninrike klinkokosmuslimer som ville gå amok og kanskje plassere en tidsinnstilt bombe ved husveggen min, som ved detonasjon ville løse opp huset mitt i flere millioner små biter spredt i en radius av 750 meter, og hva med henne og hennes manns hus, vil fasaden mot meg bli trykket inn flere meter, slik at grunnmur og bunnsvillen skiller lag og kjøkkenet forvandles til blott et vemodig minne?
Jeg leste tankene hennes og sa at det går nok bra. Ingen kjente tilfeller av islamsk terror i byen vår, og de fleste muslimer er innerst inne ikke så betatt av konseptet selvmordsaksjon, selv om martyrium utløser fri tilgang til 72 dryppende våte jomfruer alle timer i døgnet i all evighet.
Jeg sa til henne at byens avdeling av Palestinakomiteen kanskje vil aksjonere litt, stillferdig og i ly av augustnatt overmale med FRITT PALESTINA og vedlegge et hakekors, for å antyde at alle som støtter Israel er noen fæle anarkofabelfantastnazirasistfacister som burde vært deportert og satt i leir på en avsidesliggende plett av et utilgjengelig ørkenområde i et land styrt etter Koranens alle verste skrekkoggru-vers og ikke lenge etter avviklet med hodeavkapping, slik skikken er i hjemtraktene til de Palestinakomiteen sympatiserer med.
Nåvel, jeg beroliget nabofruen så godt jeg formådde. Jeg sa til henne at sannsynligheten for en bombeeksplosjon i vårt fredelige boligområde er lav, sikkert mindre enn fem prosent, til tross for ikke ubetydelig innvandrerandel ellers i by’n. Ettersom jeg er en nokså vennlig mann, unnlot jeg å si at en sannsynlighet aldri er lik null.
Hun ønsket meg god tur på landet.
To dager senere dro jeg og ble borte fire netter. Gøy på landet. Jeg koblet helt ut og gadd hverken høre, eller lese nyheter. Jeg hugg ved, drakk øl og spiste fenalår til alle måltider og tenkte som så, at om det smeller i byen der jeg bor og huset mitt forsvinner i et helvetes smell som kan høres i sju prestegjeld… ja, så er jeg uten fast bopel, men jeg har ihvertfall ikke latt meg presse til taushet av denne åndssløve palestinamobben som hjemsøker hele den vestlige verden og sprer jødehat like intenst og målrettet som bønder sprer kumøkk om våren.
Nåvel, jeg kom hjem. Huset sto slik det har stått i alle år. Jeg gikk løs på nordveggen, som er ganske vrien. Mye arbeid. Det tok noen dager. Dernest tok jeg fri noen dager og henga meg til andre sysler.
Vestveggen var også ferdig. Det eneste som gjensto, var overmaling av min lille meningsytring.

Vet ikke om nabofruen ble beroliget, jeg .. eller om hun hadde vent seg til veggen min hvorpå det israelske flagget i grønt. Kanskje hun endatil satte pris på det, når hun hver morgen åpnet ytterdøren, satte seg på trappa, drakk dagens første kaffekopp og myste mot sola.

Splitte mine bramseil, den tittelen er helt i overkant. Jeg innser det. Ligner ikke meg å skrive slike stygge ord, jeg er jo en nokså dannet mann, den var ment bare som kladd, men så er det slik fatt at jeg tidvis spiser mens jeg skriver og fra en brødskive falt litt appelsinmarmelade, som traff tastaturet og rant ned mellom tre-fire taster, deriblant rettetasten.
Alle vet at appelsinmarmelade er seige greier, det stivner fort, herder som superlim før man får sukk for seg. Så hva gjør man, når rettetasten ikke er til å rikke? Vel, livet går videre.. akkurat som ordene i en tekst, slik som denne.
Når sant skal sies, er ikke tittelen hentet ut av løse luften. Morten Hegseth er profilert skinkerytter … nei, faen… jaja, rettetasten sitter ennå dønn fast, men la meg omformulere:
Hegseth er kjendis og programleder, riktig en gla’homse, som hvert år i hele juni ikke går av veien for å spjåke seg ut og ytre seg ganske fritt og frimodig om seksuell praksis, også på nasjonaldagen. På et privat Pride-arrangement sa han at homser er heldigere stilt 17. mai enn barn som går i bunad og spiser is, fordi han og hans venner kan gå omkring med bare bunadssølje og spise pikk.

Det var barn tilstede under denne tilstelningen, men Hegseth mener at barn bør tåle såpass, hvilket nesten må tolkes som at han synes barn i alle aldre bør erkjenne og aller helst bejuble skikken med å dytte tissene sine inn i hverandres munner.
Jadajada, gammelt nytt, dette … men av litt nyere dato er Hegseths TikTok-ytringer om de som ikke hjertelig omfavner Foreningen FRI, dens meninger og formål:
“Det finnes små kristenkonservative grupperinger, det finnes andre grupperinger. De er få og de er ekstreme. De er problemet. De er ondskapen.”
Kristenkonservative, onde? Njææ… hvor har han det fra? Er det uttrykk for ondskap at man ikke applauderer menn som har sex med menn? Jeg tror heller man kan si at kristenkonservative flest har en annen smak, de er litt gammeldagse og foretrekker å føre sitt tilstivnede lem inn i det hullet som er plassert omtrent midt på ens hustru.
Hegseth retter baker for smed. Det aller meste av homohatet kommer fra helt annet hold. Dets kilde er – hold dere fast, folkens – islam. Selvfølgelig er det slik. Alle vet jo det, men Morten Hegseth tør ikke si det offentlig, fordi han redd. Han husker 25. juni 2022 og hvem som skjøt og drepte to mennesker. Han vet at muslimer er voldelige, og han er lett gjenkjennelig i Oslos gater og streder.
Han velger et lavrisikokonsept. Han går løs på kristne, konservative mennesker … for han vet jo at de aldri kommer til å krumme et eneste hår på hans hode.

En kvinne valgte seg april og sa:
Det er bare dere muslimer som kaller jenter for horer og lærer barna det, det gjør ikke kristne.
Denne setningen er av politiet kostnadsvurdert til 9000 kroner. Hun som ytret disse 18 ordene, ble bøtelagt. 500 spenn per ord. Nokså stivt.

I hvilken sammenheng disse ordene ble fremsagt, vet jeg ikke.. men rimelig er det å anta at den bøtelagte kvinnen var utendørs da hun kort redegjorde for sin mening om muslimers kvinnesyn.
Om opptakten til denne ytringen, vet jeg intet .. men det kan jo tenkes at kvinnen fant disse ordene helt passende i situasjonen hun var i. Hva slags muslimer hun sa dette til, vet jeg heller ei, man er henvist til gjetninger … tenkes  kan at det er tale om helt vanlige muslimer, og helt vanlige muslimer er veldig gla’ i ytringsfrihet for seg og sine trosfeller, men ikke så betatt av minste tilløp til islamkritikk.
Politiet kategoriserer kvinnens utsagn som hatkriminalitet. Underlig, etter en kjapp semantisk analyse av angjeldende setning, leser jeg ikke hat… men man kan ikke annet enn anerkjenne faktainnholdet.
Hun kunne selvsagt tatt seg tid til å tenke seg om, formulert seg annerledes og dermed sluppet bot. Hun kunne sagt:
I islam verdivurderes kvinner på svært mangslungent vis og noen tituleres endog skjøger. I vår kristne, vestlige  sivilisasjon er vi mer måteholdne hva angår omtale av kvinnekategorier, og hvis vi må snakke om kvinner som tilbyr sex mot monetær godtgjørelse, foretrekker vi termene kurtisane, kokotte, holddame, gledespike eller løslerkefugl.
Kan man forvente at man skal tenke ut denne ytringen i full fart på et fortau med flere melaninrike og kanskje aggressive muslimer omkring seg? Neppe, men hun kunne ytret seg generelt og unngått bot: Islam er en jævlig drittreligion. Som ikke er raffinert islamkritikk, men ueffent er det ikke  – sett hen til virkeligheten.
Etter hva jeg leser i aviser, vil ikke kvinnen betale boten. Hun synes nok det er for drøyt å bli bøtelagt for å si sannheten. Hvis hun fastholder standpunktet om ikke betale 9000 kroner, kan saken havne i retten. Det blir gøy. Man må tro at en halvgod advokatfullmektig får henne ut av knipen.

Tid om annen sitter jeg på do, leser nyheter og drikker litt av et glass GT. Jeg er svak for denne kombinasjonen. Laptopen på en krakk og endetarmsåpningen plassert slik at ulekkert, brunt og ikke så velduftende materie overlates til tyngdekraften og utfører perfekt svalestup ned i toalettvannet.
Mest dårlige nyheter, selvsagt … verden tar seg ikke så bra ut nuomstunder, jeg savner gode nyheter, slik som at et par dusin Hamas-terrorister kom til å sprenge seg selv langt opp i luften etter å glemt en snubletråd koblet til en utløsermekanisme festet til en trekilos semtexbombe påtenkt IDF.
Vel vel, man får nøye seg med de nyhetene som finnes… deriblant den om at Filter Nyheter står på konkursens rand, og ingen er villig til å overta det økonomiske ansvaret og videreføre driften. Det er ser mørkt ut for Filter Nyheter, og redaktør Harald Skoglund Klungtveit må kanskje finnes seg annet å sysle med.
Jeg nipper til GTen og kjenner en søt følelse av skadefryd bre seg over hele meg inkludert nedre regioner hvorfra enda en bæsj tar sats og forbereder seg til ny tilværelse i det kommunale kloakknett.
Samtidig føler jeg litt skam, jeg gjør det. Jeg er jo tilhenger av ubegrenset ytringsfrihet, sånn noenlunde innenfor for grensene beskrevet i straffeloven, og den gjelder for alle … sauebønder, heroinister, revisorer, strippersker, rørleggere, gynekologer, kommunister, gærne muslimer .. og Harald S. Klungtveit, som – om han hadde vært født tredve år tidligere – kanskje hadde funnet seg en prominent plass blant kadrene i AKP (ml).
Nåvel, Klungtveit er no’ for seg sjæl, han har gjort det til livsstil å balansere på slakk line mellom aktivisme og journalistikk. I mange år har han lusket omkring i Oslos gater og streder med sitt fotografiapparat og knipset alle han tror kan være nynazister, eller no’ som ligner, og han går ikke av veien for å ta seg inn fra gateplan og inn i bygninger for å fotografere mistenkelige journalistkollegers gjøren og laden.

Noen mener at han driver med barnslig overvåkning, andre synes han gjør en god jobb med å kartlegge alle som kan tenkes å nære høye tanker om Det tredje riket, som varte i 12 år og fikk en bråstopp i 1945.
Hvor mange eksponeringer han har lagret på sine minnebrikker, vet ingen… men faktum er at det ikke finnes så mange nazister i Norge, hverken nye eller gamle. Senter for ekstremismeforskning (C-REX) oppgir et antall som antyder at de aller fleste av dem får sitteplass på et middels stort gatekjøkken.
Klungtveit er redd for vold og terror. De fleste av oss er det, men enkle sannsynlighetsbetraktninger leder oss ikke i retning naziterror, den peker mot terror utført av muslimer som mener at Koranen er høyt hevet over Norges lover. Det finnes drøyt 200 000 muslimer, hvis bare én prosent av dem er klin kokos .. ja, trøste og bære. Det er  faen meg 2000 individer, det.
Men Klungtveit er av Den nye vinen. Han er wide awake og godt plassert ute på venstre flanke et sted… blant de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og kødder med muslimer, men kjemper til døden for dem…