.. med eleven som ble knivstukket på Kuben videregående i går. Håper han overlever, håper han (regner med at det er tale om en gutt) ikke får varige mén.
Ikke første gang noen knivstikker hverandre på videregående skoler her til lands, eller nesten slår hverandre ihjel – i storefri. Man blir ikke lenger sjokkert, ikke engang overrasket. Kanskje noen løfter øyebrynene, men ikke mer enn en millimeter, eller to. Grov vold i norsk skole er trolig blitt vanligere enn lekselesing.

Jeg tilhører en annen generasjon enn disse knivstikkende slynglene, og det hender jeg kommer i tanker om min egen tid på videregående skole … eller gymnas, som det het den gangen. Jada, det er lenge siden, omtrent på den tiden Odvar Nordli var statsminister, de fire S-ene dominerte skøyteisen og bensinen kostet under 5 kroner liter’n.
Det var andre tider, også på gymnasene rundt om i landet. Gymnaset jeg gikk på, lå i sentrum av byen der jeg bor, rett ved jernbanestasjonen. Mellom 200 og 300 elever.
Vi møtte opp hver morgen til rett tid. Vi satt ved pultene våre, laget ikke støy og spetakkel. Ikke alle fulgte med i timen hele tiden, og noen tok seg tid om annen en liten blund og ingen lærer brydde seg om det.
I friminuttene oppførte vi oss som folk. Vi sto ute i friluft, noen av oss med en sigg i munnviken. Vi  snakket om løst og fast, noen oppsøkte Narvesen og kjøpte en avis, som ble lest av flere i løpet av dagen. Noen leste Ny Tid og Klassekampen, de var sosialister og kommunister, uten å vite noe særlig om hva de trodde på, men de kom til fornuft etterhvert – de fleste av dem.
Vi oppførte oss nesten som voksne, snakket normert talemål. Ingen slåss, ingen knivstakk noen, ingen solgte hasj og andre ulovlige rusmidler. Det skal nevnes at noen av oss laget falske leg, slik at vi kunne gå på polet fredag og kjøpe en halvflaske vodka, eller annen berusende drikk.
Vi var ikke englebarn, men vi slåss aldri, ingen knivstakk og etter storefri gikk vi inn og gjøv løs på andre halvdel av dagen. Ikke alle timer gjorde oss nevneverdig klokere, og noen lærere var ganske trøtte og lengtet etter pensjonsalder, men vi noterte oss det vi syntes virket viktig. Etterpå gikk vi hjem og gjorde lekser, eller noen av dem, nok til å være noenlunde forberedt til neste dag.
Slik gikk dagene, ukene og årene. Ganske begivenhetsløse, kanskje litt kjedelige, men vi lærte noe og var klokere enn da vi begynte. Etter tre år kledde vi oss i rødt og drakk oss fulle noen uker … jeg hørte aldri om noen som slåss, hvertfall ikke på vår skole. Ingen stakk noen med kniv.
Hvorfor var det slik? Hvorfor så lite dramatikk. Tja, det var en annen tid, og Norge var annerledes enn nå.
Vårt gymnas var veldig monokulturell, ingen elever med opprinnelse i Pakistan, Afghanistan, Somalia eller andre land fra Midtøsten og Afrika. Ikke ved byens andre gymnas heller.
Kuben videregående på Økern er også ganske monokulturelt. 76 prosent av elevene er minoritetsungdom, de fleste med høy melaningehalt.

Jeg leste nettopp litt i VG, om Ingrid Leila Cathrine Kvalheim og Nadia Isabell Wium Almsbakken. De er to norske, veldig unge jenter som tidlig i livet har funnet meningen med det … livet, altså. De har konvertert til islam.
Det synes jeg er veldig fint. Det er alltid fint når mennesker finner ro og sjelefred i en tro, eller en ideologi.

Jeg er mye eldre enn disse jentene men jeg har også en historie å fortelle. Den ligner Ingrids og Nadias:
I forrige uke – fredag kveld etter Kveldsnytt, tror jeg – fikk jeg øynene opp for nazisme, og jeg har allerede sysselsatt en skredder for tilvirkning av en SS-uniform med skarpt definert snitt og standartenführers insignier. Med jernkors av 1. klasse blir det sus i serken.
Jeg sliter litt med en strak 35-graders høyrearm i luften. Jeg har nemlig en gammel skulderskade, men jeg kjenner en fysioterapeut som sier han kan hjelpe meg, slik at jeg kan prestere en ordentlig, stram Hitler-hilsen i løpet av bare noen uker.
Jeg er i full gang med å lese Mein Kampf. Skal hilse og si at det er spennende lesning! Ikke bare det, den boken er veldig lettlest. Jeg har lært masse, og nå er jeg snart fullbevaren jødehater… og det synes naboen min – som er muslim – er kjempefint, for da har vi felles interesse, sier han.
Artig at naboen min og jeg er blitt så gode venner. Jeg har funnet ut at å være nazist er omtrent som å være muslim, bare små, ubetydelige forskjeller, slik som at jeg liker bacon og bikkjer og han liker dadler og geiter, men naboen min sier at det er greit, så lenge jeg hater jøder og støtter Hamas og sånn. Han sier at det ikke går an å være muslim uten å være jødehater.
Også har jeg lært litt historie av naboen min. Han har fortalt om det nære og varme vennskapet mellom Hitler og Amin al-Husseini, som var stormufti av Jerusalem og skikkelig jødehater.
De to hadde det veldig hyggelig i Berlin under krigen. De satt ofte samme og drakk kaffe og spiste søte kaker  og snakket om hvor fint det hadde vært om alle jøder i verden var døde. Og det er jeg helt enig i, for det er jo slik at jøder er onde, de forgifter drikkevannskilder og dreper småbarn, hvorfra de tapper blod som de bruker i brødbaking. Det har naboen min fortalt, og han er skikkelig intelligent. Han visst gått på universitetet i Kairo, men han mistet vitnemålene da han flyttet fra Afghanistan til Norge for noen år siden..
Helt forferdelig, dette med jøder. De er så fæle og onde, men jeg er lykkelig, for endelig har jeg funnet min plass i livet. Jeg har funnet noe å tro på, akkurat som Ingrid og Nadia. Jeg er nazist og jeg vil bli som naboen min og han er muslim. Han sier at jeg godt kan være nazist og muslim på samme tid, og det har jeg tenkt til å være. Jeg skal konvertere. Og da får jeg en gratis kopi av Koranen, som naboen min sier er like god og spennende som Mein Kampf. Gleder meg til å lese den. Hei Hitler!!!

Tjuefem år er passert siden 11. september 2001. NRK TV presenterte i formiddag en gjennomgang av denne dystre datoen i New Yorks historie. I studio: Programleder Tom Nilssen, som gir ordet til reporter Tarjei Elias Valle.
Han redegjør, hjulpet av dramatiske bilder. Han snakker om de to flyene som dundret inn i tvillingtårnene på Manhattan, med et drøyt et kvarters mellomrom. “2606 mennesker mistet livet i New York denne morgenen, som følge av terrorangrepet.”
Ikke et ord om hvem terroristene var. Ikke ett eneste.

Valle taler videre om flyet som rammet Pentagon. 125 mennesker mistet livet. Ikke er ord om hvem terroristene var. Ikke ett eneste.
Valle snakker om det fjerde flyet, som styrtet på et jorde i Pennsylvania, etter at passasjerer ombord hadde forhindret terroristene å nå sitt mål. Alle i flyet døde.
Ikke et ord om hvem kaprerne var. Ikke ett eneste.
Dernest ser vi president Bush, som sitter i et klasserom på en barneskole i Sarasota, Florida. En mann kommer inn og hvisker aller siste nytt i presidentens høyre øre. Han reiser seg og går ut av klasserommet.
Tilbake i studio. Tom Nilssen har fått inn en av veeeldig mange USA-eksperter helt lands: Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Tom Nilssen spør Løkke om hvordan han husker dagen for 25 år siden. Løkke – som er stamgjest i NRKs nyhetsavdeling – forteller at han husker svært godt. Han hadde nettopp begynt på studier i Bergen og var på middelaldervandring og … bla-bla-bla … ingenting om terroristene, ikke ett ord. Nilssen stiller ingen spørsmål derom.

Nestemann er Håvard Nyhus, politisk kommentator i NRK, for anledningen i Førde.
Han sier at 11. september endret folks ryggmargsreflekser og “har endret vår innstilling til samfunnet vårt. Og det er det som er så nedslående, at hvis målet til terroristene er å endre tankegangen vår, så har de på mange måter lyktes.”
Kloke ord, dette .. og Nyhus går så langt som nevne navnet til mannen som trakk i trådene og muliggjorde 11. september-terroren – Osama bin Laden.
Innslaget varte nesten ti minutter. Ikke et ord om hvem terroristene var. Ordene islam, islamister, muslimer var utelatt. Ikke et ord om rotårsaken, ingenting om Koranen. Ei heller no’ om den pedofile profeten Muhammed som daua for 1394 år siden.
Hvorfor tripper NRK så forsiktig og fryktsomt rundt grøten? Sammensatt, tror jeg. Vi vet at 72 prosent av norske journalister fordeler stemmene sine på Arbeiderpartiet, Rødt, SV og MDG… og alle vet at forbundet mellom venstresiden og ekstreme muslimer er varmt og hjertelig …. og alle politikere på venstresiden – især Kirsti Bergstø – vet at det er stemmer å hente blant muslimene i Norge.
Ja, også er det alminnelig redsel. Folk frykter muslimer. Vold og terror funker, som bare faen.
Hertil skal nevnes at LO i dag minnes 11.september 2011. De har et seminar omhandlende terror, ikke så mye om terror begått av muslimer, som er den overlegent hyppigst forekommende. LO-folkene foretrekker å snakke om terror utført av høyreekstreme mennesker, og de synes nok det er greit at du tror 11. september-terroristene var hjemmehørende på ytterste høyreflanke.
Alt dette tatt i betraktning: Hva skal unge mennesker tro, de som anløp livet etter 2001, som ikke har erindringer om 11. september. Mange vil nok bare tro at det sikkert var noen fæle nazister som hadde tiltvunget seg plass bak spakene i disse flyene, og de vil kanskje – når de blir foreldre – si til sine barn at .. ja, det var visst noe greier med no’n fæle høyreekstreme som forårsaket terroren 11. september, og at Bush-regimet visste hva som ville skje og ikke gjorde noe for å forhindre det… og ingen har hørt om Al Qaida, og Osama bin Laden er blitt en like ukjent størrelse som kirke- og undervisningsministeren i Einar Gerhardsens første regjering.

Gøy med Debatten i går. Tema var hatytringer på nett og Fritt Ords pris til Karpe … ja, disse to musikalske muslimene som ikke er så betatt av jøder og alle som ikke stemmer på Arbeiderpartiet og partiene lengre til venstre.

Prisutdelingen har vakt reaksjoner. Noen mener utdelingen er svarte natta. Andre – deriblant alle Hamas-klakører her til lands (de er mange) – synes Karpe fortjener all mulig ros og enda flere priser.
Bård Vegar Solhjell, styreleder i Fritt Ord, forsvarer tildelingen slik:
“De har satt ord på erfaringene til en generasjons minoritetsungdom, også har de gjort det gjennom en ganske nyskapende og viktige hiphop-språk. De har tatt minoritetskultur og gjort det til vår felles kultur.”
Trøst og bære, jeg håper da for faen at Solhjell tar feil. Kulturen til muslimske unggutter er for en stor del basert på alvorlig kriminalitet. Denslags sysler tar tid og energi, ikke rart at halvparten av dem ikke finner tid til å fullføre videregående skole.
Nåvel, det skal handle om Karpe og raptekstene deres. Programleder Steinar Suvatne viste noen eksempler:
“Jeg har fyrstikker, bleach og en kanne bensin. La meg tenne på en FpU-kar.”
“Jeg og Magdi har en bra plan som Egon, vi trenger bare noen gærninger som tør være med på’n. For hvis du tør å ta livet av Carl-Ivar, da har du mere guts og baller enn hva vi har»
Bård Vegar Solhjell mener at disse tekstbitene er kunst:
“Dette er en rapptekst, et kunstnerisk uttrykk og vi alle vet at kunstneriske uttrykk har særlig stor ytringsfrihet.”
Splitte mine bramseil. Kunst!? Fy faen med fett på, disse linjene kunne vært skrevet av en hvilken som helst slyngel i puberteten, men la gå .. vi sier at det er kunst. Det gir andre muligheter til å utvide ytringsrommet sitt, i lengde, bredde og i høyden.
Bare å kline til, koke sammen en tekst som rimer litt, og ingen kan fortenke noen i å låne litt fra en forlengst henfaren dikter, som døde i 1929 og bare ble 28 år. Det er jo helt vanlig i kunstverdenen å rappe litt.
Synes ikke det ble så aller verst, eller.. nææ, ikke så veldig bra, men sammenlignet med Karpe ..  helt på høyden:
Gi mig de hvite og stolte, de gløgge og gode menn,
de som har styrke og tæl og aldri faen går hen
og selger landet sitt, men kjemper til døden for det …
… men rekker å kverke Støre, Skjervø, Barth Eide, Solhjell og alle landets skjeggete og åndsformørkede muhammedanererere… sa’n…

Når sommeren viser seg fra sin aller blideste side og sola skinner og temperaturen stabiliserer seg på 25 grader, eller deromkring .. ja, så får man lyst på litt å leske seg med. Fort gjort å oppsøke nærmeste dagligvarehandel og kjøpe en sekspakning pils. Ikke fyll, neida … jeg er vanligvis ganske måteholden hva alkohol angår. Én, eller to bokser pleier holde, nok til at man kan lese dagens nyheter uten å gyse.

Nåvel, søndag klemtet telefonen. I den andre enden av tråden min gode venn …eh … la oss holde ham anonym. Vi kan kalle ham Terje.
– Kommer du nedover?
– Eehh .. jeg hadde egentlig tenkt meg tirsdag, og det er dessuten søndag og ingen selger øl.
– Men det er nå det er fint vær. Ikke tenk på øl, jeg har.
Etter et par sekunders tenketid:
– Ok, jeg kommer.
– Bra.Vi ses.
Jeg pakket det nødtørftigste, slengte meg på motorsykkærn og kjørte avsted. Mot sør, i skjerpende retning Nøtterøy, der Terje og hans ualminnelig vennligsinnede kone – la oss kalle henne Anne – har et prima landsted ikke langt fra saltvann. Jeg pleier besøke dem hver sommer. Ska’kke ringeakte tradisjoner.
Rart med det, når man sitter avslappet og komfortabelt i en hagesofa og myser mot ettermiddagssolen blant venner og prater om løst og fast, litt om Gianni Infantino og president Trump, et og annet om det det norske fotballandslaget, som vi er så gla’ i.. litt om Putin og sannsynligheten for at noen mektige menn snakker sammen og beslutter at nok er nok og arresterer sin statssjef, kanskje tildeler ham et 9 millimeters nakkeskudd og lar klokka tikke et par uker før de publiserer den triste nyheten om at Vladimir Putin er død, etter langvarig kreftbehandling som dessverre ikke hadde den ønskelige virkning … ja, når man sitter sånn, blant gode, gamle venner høyt hevet – 21 trappetrinn – over husets grunnplan, oppå et berg, i skyggen av en 200 år gammel eik, med utsyn til en vimpel som blafrer i rødt, hvitt og blått mot skyfri himmel … ja, så er det simpelthen ualminnelig hyggelig, og man registrerer nesten ikke at ølet glir friksjonsfritt forbi drøvelen og ned i magen, hvorfra alkohol tas opp i blodet som hjertet pumper rundt om i kroppen og helt opp til hjernen.
Fort gjort å miste oversikten over antallet halvlitersbokser konsumert. Da er det absurd lett å glemme forsettet om å bremse litt og gå over til kaffe, eller annet alkoholfritt. Denne kinkige problematikken kan lett kompliseres ved ytterligere tilbud av drikkevarer.
Ja, det hadde seg nemlig slik at min venn Terje hentet en flaske Bombay Sapphire og kjøleskapskald tonic. Vanskelig å si nei, ække lett å unndra seg tilbudet om G&T, det er jo sommerdrikken par excellence og var kanskje den aller viktigste bærebjelken i opprettholdelse av Det britiske imperiet.
Herfra og ut skal jeg ikke gå i detaljer, men overgangen fra full og kanskje litt morsom mann til fyllik er tidvis kort og kan måles i sekunder. Hvordan jeg tok meg ned de 21 trappetrinnene på slutten av kvelden? Nææ, det fikk jeg først vite dagen etter – ved frokostbordet.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fært med denne hendelsen i Berlin i går kveld, tenker jeg … denne mannen som kjørte inn i en flokk mennesker som feiret mangfold og alle kjønnene vi har og sånn. Trolig islamstisk terror, på en måte. Han heter visst Abdul.
– Tysk statsborger, neppe terror.

– Ja, han noen røtter fra Libanon med hva så .. og han er bare litt over tjue år og kanskje nettopp fått førerkort, tenker jeg…
– .. men han…
– .. hva slags bil kjørte han?
– Ehh…
– En Citroën. Fransk bil, det forklarer det meste.
– Hææ??
– Da jeg var barn hadde vi en Renault Dauphine som familiebil. Fryktelig kjøretøy. Alt var galt med den bilen. Den kokte i alle oppoverbakker, den brukte masse olje, dørene var vanskelige å åpne, bensinmåleren virket ikke, speedometeret virket bare av og til, motoren startet bare når den var kald, noen ganger startet den ikke i det hele tatt. Vi kjørte på sommerferie med den Renaulten, uten sikkerhetsbelter …pappa bak rattet med hjertet i halsen, mamma ved siden av, nervøs og kjederøkende, broren min og jeg satt i baksetet og dempet angsten med kortspill og Donald-blader.
– .. men..
-.. det verste, vet du hva det verste var?
– Nei..
– Bremsene var dårlige og det aller verste var at gassvaieren hengte seg opp av og til. Hva skjer når bremsene ikke virker og gassen henger seg opp på høyt turtall?
– Men..
– .. heldigvis hadde vi aldri noen folkemengde foran oss, og på den tiden var det ingen Pride-arrangementer.
– Men han krasjet i et tre, og rett etter steg han ut og knivstakk noen.
– Du må huske at denne Abdul er en ung mann, bare en gutt i realiteten. Sikkert veldig forvirret og redd, kanskje i sjokk, på en måte .. og da kan man gjøre overilte saker og ting, tenker jeg.
– Men han er en kjenning av politiet og hadde islamist…
– … det der er bare spekulasjoner, tenker jeg. Jeg er også en kjenning av politiet, jeg kjenner flere politifolk .. nei, hadde denne gutten i Berlin hatt en ordentlig bil, kanskje en Ford .. ja, så hadde ikke dette skjedd

La oss kalle ham Billy, ettersom han ikke heter det. Det er god skikk å holde sakesløse, unge mennesker anonyme. Billy er ikke bare ung, han er nesten helt ny. Han anløp livet for tre år siden og hadde bursdag tidligere i sommer, og jeg … er faren til mammaen hans.

Prima burdagsfeiring. Mange ville feire Billy, og han gjorde ingenting for å forpurre den gode stemningen. En kvikk og livlig gutt, blid og god. Smittende latter. Helt perfekt. Mammadalt, jepp … men det skal ingen i vide verden holde mot ham, det er som det skal være, de fleste tøffe menn med integritet var mammadalter som smågutter.
Jeg vet ikke om noen av festdeltagerne tenkte så mye på fremtiden og det den vil bringe Billy. Tenkte ikke så mye på den jeg, heller … men jeg gjorde meg en og annen tanke på veien hjem.
Utgangspunktet er det beste. Solide og gode foreldre som elsker ham og vil gi ham kjærlighet i lange baner og god oppdragelse, herunder det beste av hevdvunne norske verdier. Søstre, besteforeldre, søskenbarn, tanter og onkler … alle vil bidra så godt de formår, slik at Billy blir en staut og høvisk mann med stiv ryggrad og smidig hjerne.
Ække bekymret for Billy, jeg er mer bekymret for landet vårt. Tiden flyr, som ville hester over alle hauger, ned og opp ad daler og i full galopp over moer og enger, og i 2041 er Billy atten år, ferdig med videregående og på nedadgående ølrus undrende på hva han skal gjøre med resten av livet.
Fremtidsprognoser er besværlige greier, beheftet med en hel haug usikre variabler, mange ukjente størrelser og kanskje en sort svane av nifseste slag, men en kan fornemme fliker av fremtiden basert på foreliggende fakta, tidens melodi og verselinjer.
I Norge har vi nå et ukjent antall kjønn, og det kan godt tenkes at Billy – til tross for svært guttaktig fremtoning – i 3. klasse på barneskolen får servert dette spørsmålet av en ekkel og enfoldig heks av en raddislærer i overgangsalderen:
– Har du kjent etter, Billy… føler du deg som gutt, eller jente … eller noe imellom?… og når Billy er 18 år, kan det meget vel tenkes at antall kjønn har økt eksponentielt, til et tall langt forbi vanlige folks fatteevne.
Det skjer mye rart i Norge. Jeg har nesten ikke blitt overrasket av noe etter 11. september 2001, men jeg ble litt paff da jeg fikk vite at den norske stat, ved Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet), helhjertet støtter homofile menns sex- og narkosammenkomster.
Neida, kødder ikke. Bare å guugle. Staten har siden 2024 gitt 450 000 kroner til ChemFriendly, slik at medlemmene der kan møtes og kombinere møljesex og inntak av tunge narkotiske stoffer. Drugs ække gratis, og det vet saksbehandlerne i Bufdir.
Ja, det går utforbakke med Norge. Vi skammer oss over vår egen kultur og våre lave melaninverdier. Å være hvit, etnisk norsk er nesten blitt noe obskønt, som vekker harme og forargelse, og nåde dem som antyder stolthet over anetavle som stikker noen hundre år bakover, eller helt til borgerkrigstiden.
Statsminister Støre sa det slik, under valgkampinnspurten 31. august i fjor, på Youngstorget:
“Og la meg si det tydelig, det er ikke noe som heter et stolt, hvitt Norge. Det er rasisme.”
Uttrykt annerledes: Hvite, etnisk norske nordmenn har ingen grunn til å føle stolthet over norsk kultur og historie. De som likevel gjør det, er noen jævlige rasister.
Billy er hvit, han er blond og er attpåtil bestykket med blå glugger. I 2041 bør han passe seg. Ja, det er faen meg alvor.
Alle vet at statsminister Støre ikke går av veien for en løgn eller to, ei heller et og annet stykke tjukk desinformasjon. 13. desember 2024 sa han:
“Muslimene i Norge beriker samfunnet vårt på alle nivåer og har gjort det i 50 år.”
Du store og vide hurlumhei … en vestlig statssjef som hyller æresvold, konebanking, kjønnslemlestelse, tvangsgifte, knivstikking, skyting og ran på gater og streder, gjengvoldtekter, homohat … og antisemittisme, som langt på vei er legitimert av regjeringen Støre, til frykt for vår bittelille jødiske minoritet og glede for vår stadig voksende bestand av muslimer, som hater jøder mer enn de hater bikkjer og bacon.
Støre slipper unna med slike absurde ytringer. Trolig fordi 72 prosent av norske journalister oppgir å stemme Arbeiderpartiet, SV, MDG og Rødt. Norske medier er sjokkerende maktlojale og meningskorridorenes bredde måles i millimeter. Hertil skal nevnes at de tre største aviskonsernene, Amedia, Schibsted og Polaris Media, kontrollerer 74,5 prosent av det norske avismarkedet. Demokratisk problem? Er paven katolikk?
Jau jau, som bestemor Aashild pleide si når hun var opprådd for ord, men denne teksten handler jo om Billy og hans fremtid. Hva tenker han i 2041, når Forsvaret vil ha ham med på laget – kanskje som spesialsoldat – for å forsvare folk og drott og mamma og pappa?
La oss forutsette at Billy er en reflekterende og tenkende ung mann, som kan litt om norsk historie og europeisk idéhistorie. Kanskje tenker han som så:
Nei, for svarte svingende. Dette er for drøyt. Gidder ikke. Ikke no’ å slåss for. Norge er føkka, jeg flytter til Texas.

Av det nylig publiserte Integreringsbarometeret 2026 fremgår at den norske befolkningens innvandringsskepsis er økende. Folk flest har fått med seg at mange innvandrere er svært glade i vold, ikke jovial gla’vold, men grov vold, ikke uofte mange mot én og ikke bare med never og spark, men med kniver, skrutrekkere og skytevåpen… ja, og voldtekter, da .. det holdt jeg på å glemme, og da er det ofte snakk om gjengvoldtekter, tre fire melaninrike unge menn som går løs på en ung, norsk kvinne som får livet sitt snudd opp ned.

72 prosent av de spurte i innledningsnevnte undersøkelse mener at økt innvandring vil føre til mer kriminalitet, og det gjør det jo beviselig, selv om norske medier forsøker å dekke til denne grimme virkeligheten så godt de kan. Kan godt tenkes at denne prosentandelen gjorde et kraftig hopp etter tildragelsene i Bergen sentrum 17. mai.
Jeg har ikke fast adresse i grisgrendt strøk i en avdal på Vestlandet, der muslimer er like sjeldne som viltvoksende kaktuser på Spitsbergen … nei, jeg bor en by der innvandrerandelen er høy, eller jævlig høy, om det tillates å uttrykke seg litt folkelig.
En elv renner gjennom byen, fra vest til øst. Jeg bor på nordsiden, der muslimsbestanden er moderat, men føler jeg meg trygg? Ja, innenfor mine egne vegger, men tid om annen må man forlate huset, og man vet jo at voldelige muslimske ungdommer reker omkring i denne byen til langt på natt, og de er blitt veldig mobile i de senere år, bestykket som de er med disse nymotens befordringsmidlene kjent som elsparkesykler, og den kliss nye bybroen vår gjør det enkelt å ta seg over elven og tilbake igjen.
De kan plutselig dukke opp på steder langt fra sine hjemmeadresser på sørsiden, det bidrar ikke nevneverdig til hyggelig atmosfære i gamle villastrøk med mispelhekker, eplehager og syrinbusker. Ikke underlig at man nøler med å stige ut av eget hus.
I unge år løp jeg 60-meter’n på 7.8, men det er en stund siden og jeg vet ikke om jeg er kar om løpe fra unge innvandrergutter, selv om de er i dårlig form. Det fikk meg til å tenke, for noen år siden: Hvordan kompensere for manglende fart? Hva er det muslimer frykter og avskyr, nesten like mye som hardkokte demoner viker tilbake for hvitløk, vievann og korsets tegn. Etter et par sekunders intensiv tenkning: Bikkjer og griser.
Rent svinehell at jeg hadde en venn som var sjef for et slakteri i byen der jeg bor. Han var så vennlig at han fra tid til annen skaffet meg nylig avskårne grisehoder. En annen venn av meg hadde ei bikkje han aldri gadd gå tur med, han likte bedre å spille sjakk med seg selv fra morgen til sen kveld og drikke Gammel Dansk av kjøkkenglass. Han ble veldig gla’ da jeg foreslo å lufte bikkja hans tid om annen.
Sant å si følte jeg meg ganske trygg da jeg flanerte omkring med et blodig grisehode i plastpose og i bånd en gammel labrador retriever, som av og til lød navnet sitt, Slappen.
Men tiden løper avsted som ville hester over alle hauger, slakterisjefen fikk hjerteinfarkt og døde midt under et samleie med en dame som ikke var kona hans. Ikke lenge etter følte Slappen seg slappere enn på lenge og oppga både puls og blodomløp.
Nå vet jeg ikke riktig hva jeg skal gjøre. Heldigvis er det få muslimske, unge menn å se i siviliserte strøk på nordsiden, men hvor lenge varer det?
Regjeringen har varslet innstramming i innvandrings- og integreringspolitikken, men man kan jo selvsagt ikke stole på statsminister Støre, som er svært betatt av islam.
Han virker ikke særlig fornøyd med etnisk norske og melaninfattige nordmenn. Etter mye å dømme vil han mer enn veldig gjerne innføre en hel haug nye innvandrere fra Midtøsten og Afrika, med sikte på ny nasjonsbygging og etablering av “det store vi”. Man kan nesten ikke tolke ham annerledes.
Den 13 desember 2024, i anledning Handlingsplan mot muslimfiendtlighet, 2025-2030, sa han dette om muslimer bosatt i Norge:
“De beriker samfunnet vårt på alle nivåer…”

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fælt med disse innvandrerguttene som gikk løs på en blåruss i Bergen 17. mai. Sparket og slo, brukte grov vold.
– Ikke tro på alt du ser og hører.

– Gammelt triks, man kler seg ut på en måte og gir seg ut for noen andre.. som får skylda.
– Ååå?
– Du må spørre deg.. hvem har interesse av at melaninrike innvandrerungdommer blir stilt i dårlig lys?
– Eehh..
– Det er Fremskrittspartiet det og andre mørke krefter i samfunnet vårt, rasister som vil spre hat og frykt i befolkningen.
– Mener du at at Fremskr..
– .. jeg sier ikke at det er FpU som står bak, men alle vet at Fremskrittspartiet hater innvandrere og vil ha dem ut av landet.
– Men..
– Kan være snakk om pappagutter fra Bergens bedre strøk… Fana, Nesttun, Nordnes, Møhlenpris… Bergen er stappfull av rasister…
– Ehh…
– .. som har kjøpt parykker og brun skokrem. Ganske utspekulert.
– Men hva med blårussgutten som ble banket.
– Trolig en medsammensvoren kompis.
– Hææ?
– Han hadde sikkert tykk polstring under russedressen, for å tåle realistiske slag og spark. Rasister er grenseløse. Det er no’ alle vet.

Det stunder til 17. mai, is og pølser og Norge i rødt, hvitt og blått. Noen skal tale denne dagen. Noen skal ikke tale, deriblant de fleste av oss, inkludert Asle Toje – forsker, forfatter, samfunnsdebattant og nestleder i Nobelkomiteen. Det har 17.mai-komiteen i Oslo bestemt.
Først skulle han tale, ble det bestemt. Toje gledet seg helt sikkert. Det er nemlig slik fatt at han er svært gla’ i landet vårt og så frem til å hylle krigsseilernes formidable innsats ved Krigsseilermonumentet på Bygdøy.
Men sett slikt, det ble litt ugreie og baluba i komiteen, gitt. Ikke alle medlemmene der er overhåndtagende betatt av Toje, deriblant Marthe Scharning Lund (Ap).

Hun likte slett ikke tanken på at Toje skulle få holde tale. Hun mener at det må være grenser for nasjonalt sinnelag på nasjonaldagen. Det ble helt bestemt bestemt at Toje må finne på andre sysler. En av hennes komitékolleger – som hadde foreslått Toje – ble forbanna, trådte ut av komiteen i protest og slamret noenlunde dannet med døren.
Slik Lund og resten av 17.mai-komiteen ser det, er Toje for kontroversiell. Hans kronikk –  under tittelen Vil Norge overleve det som kommer?, publisert i Aftenposten rett før jul i fjor – forårsaket inni gamperæva mye ståk og ståhei, og mange på venstresiden dyppet sine bredeste pensler i mørkebrun beis.
Kommentarfeltene i sosiale medier flommet over av begreper som fascist, rasist, nazist og kanskje også samlebegrepet  anarkofabelfascistfantastnazirasist … ja, for det blir uggen stemning når noen såvidt antyder at innvandringen til Norge fra veldig fremmede kulturer har nådd et metningspunkt, og at tilstrømningen ikke later til å avta i nevneverdig grad.
Bedre da å slippe til talere av en helt annen støpning. La meg presentere Zamran Ahmad Butt, som av 17. mai-komiteen er gitt æren av å tale ved graven til Christian Magnus Falsen, allment kjent som “Grunnlovens far”.
Butt er styremedlem i Islamic Cultural Centre, som i sin visjon for fremtiden vil jobbe for et samfunn basert på islamske verdier, som høyst sannsynlig ikke sammenfaller med forlengst henfarne Falsens tanker og ideer om et godt samfunn for flest mulig.
Ingen kan utelukke at Butt dagdrømmer om et skrekk- og gruregime styrt av en kalif – kanskje  Fahad Qureshi – med privat adresse på Slottet, overdådig pimpet i islamsk stil, Stortinget omgjort til glorete riksmoské, hvorfra bønnerop med lydstyrke 142 decibel … fem ganger daglig.

Islamske verdier er jo ganske røffe, praktiseringen nådeløs … død over alle vantro – især jøder, død over alle som våger å fornærme profeten Muhammed, selvmordseksplosjoner, bånn gass med bil inn i menneskemengder, gjengvoldtekter, ran, knivstikking, tvangsekteskap, pedofili, æresdrap, kjønnslemlestelse, den ikke så hyggelige skikken med å pælme homofile ut fra høye bygninger … ja, listen er lang og lenger enn lang.
Avstanden mellom Butt og Falsen er rundelig anslått 200 år, den mentale differansen flere hundre tusen kilometer. Falsen ville ha et fritt og selvstendig Norge og skrev etter Riksforsamlingen på Eidsvoll:
“Intet var oss dyrebarere enn Norges Ære, intet helligere end at redde vort Fædreneland fra uberegnelige ulykker.”