Litt av en rabagast, Marius Borg Høiby. I morgen skal han i retten. Tiltaleskrivet utgjør en ganske lubben bunke A4-flak, 38 punkter – hvorav fire voldtekter. Rimelig å anta at denne karen ikke står så høyt i kurs, blant folk flest.
Høibys stilling ble ikke bedre da det for et par uker siden ble kjent at han i 2020 fraktet 3,5 kilo marihuana fra Lørenskog til Tønsberg, og: Pressebilder eksponert av Høiby den senere tid antyder at han kan være av den sorten som jevnlig kjører omkring hist og her i landet med noen kilo cannabis … og en og annen pose med hvitt til eget bruk – til opprettholdelse av sinnets munterhet.

Hettegenser, caps, mørke briller og svær dunjakke, som noen hevder er vinteruniformen for polykriminelle med perforert neseskillevegg.
Jeg anbefaler ikke Høiby å møte opp i Oslo tingrett med disse klærne. Bør han oppsøke Ferner Jacobsen, finne seg en dress i fineste ullstoff, hvit skjorte, matchende slips og kanskje en Corneliani-frakk?
Nei, nei og nei påny… han bør snøggast råd skaffe seg det plagget som får hvem som helst til å se ut som en staut og stødig kar som aldri har vært inne på tanken om å bryte straffeloven på noe punkt.
Angjeldende plagg er helt magisk. Det utstråler soliditet, tradisjon og konformitet. Hvilket? Lusekofta, selvsagt.
Lusekofta er uovertruffen, det vet kriminelle som har vært i retten noen ganger, eksempelvis David Toska og Arfan Bhatti.
Sistnevnte så ganske skummel ut på frifot…

… men i retten, i 2009:

Ser du forskjellen? Hvem kunne tro at denne karen var så fæl som alle skulle ha det til?
David Toska så slik ut da han var i retten etter NOKAS-ranet i 2004:

Ligner på en prikk en blid og jovvvial odelsgutt. Riktig en hederskar. Mange av de tilstedeværende i salen – kanskje også aktor – trodde at her var en ung mann som var kommet i dårlig selskap og blitt narret med på tidenes pengeran, som gikk så galt at en politimann ble skutt og drept, men det var ikke Toska som skjøt, det var en av disse slemme guttene han var blitt kjent med.
Per Orderud benyttet seg også av hjemmestrikktrikset da han sto tiltalt for medvirkning til drap på foreldrene sine og søster’n, men han gjorde en lei tabbe. Det var en genser, ikke kofte. Fint mønster, men uten lus.

Så gikk det ikke bedre enn at han ble idømt lovens strengeste straff. Dumming.
Nåvel, det kan ikke utelukkes at Marius Borg Høiby i noen grad er forhåndsdømt, men det er aldri for sent å rette opp inntrykket, eller deler av det. Jeg håper Marius Borg Høiby leser dette og finner seg en gild lusekofte til i morra.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tolkning av president Trump later til å ha blitt en egen disiplin blant journalister både her og der, især etter presidentens tale i World Economic Forum i går.
Om alles frykt for overtagelse av Grønland, sa han:
I don’t have to use force, I don’t want to use force, I won’t use force.
Om det er slik fatt at ingen vil gi ham Grønland:
You can say yes, and we vill be appreciative… or you can say no, and we will remember.
Noen vil lese dette bokstavelig, slappe helt av og hevde at det er helt normalt at hele verden lenge vil huske at Trump og hans administrasjon ikke fikk Grønland, på samme måte som de fleste som bulket bilen sin forrige uke, ikke glemmer det på en stund.
Men: Kan vi tillate oss en slik enkel og tilforlatelig tolkning, er ikke det litt uansvarlig og slumsete i en tid som vår, preget av utrygghet og usikkerhet som den er?
Litt av en nøtt, dette transkriberte utdraget av Trumps tale. For uinnvidde nesten like ubegripelig som tidlig kileskrift. Hva mener Trump? Hva mener han egentlig? For det er jo stooor forskjell på hva man mener og hva man egentlig mener.
Især dette med “…and we will remember” hvis ingen i verden vil gi ham Grønland. Ja, dette er nifst. Hva ligger i disse fire ordene? Hvilke skumle implikasjoner? Nesten så det går kaldt nedover på alles rygger.
Da er det godt at vi har journalister som tar dette på alvor, slik som NRKs Håvard Grønli, i Politisk kvarter i dag tidlig, som på direkten satte seg i kontakt med statsminister Jonas Gahr Støre i Davos og spurte:
– Er det di tolkning etter det siste døgnet at Trumps prosjekt e å ta over heile Grønland?
Støre svarer bekreftende på dette og sier at Grønland nærmest er blitt en besettelse for presidenten.
Grønli: – Høyrde du mest truslar, eller høyrde du mest avdramatisering?
Støre svarte, trolig helt i tråd med virkeligheten: – Jeg hørte mest Donald Trump.
Det må sies at Håvard Grønli ikke er den eneste norske journalisten som sysler med Trump-tolkninger. Kryptografi er blitt en egen journalistisk sjanger. Må nesten le litt, og man kan lett komme i tanker om Beatles-albumet Abbey Road, utgitt høsten 1969. Som ble opphavet til den berømte Paul is dead-teorien.
På platecoveret er de fire avbildet idet de går over et fotgjengerfelt i Abbey Road. Lennon først, i hvit dress – han er presten. Dernest Ringo, i svart dress – han er begravelsesagenten, tredjemann er Paul McCartney, med en sigg i høyre klype og barbeint … ja, barbeint, dessuten går han i utakt med de andre gutta … ja, i utakt. Bakerst trasker Harrison, kledd i dongeri – han er graveren.

Mange mente at dette bildet var en kodet melding, men etter dechiffrering et tindrende klart bevis for at Paul McCartney var dau som ei sild da bildet ble tatt, og at mannen som forestiller ham er en kopi, en som ligner, kanskje justert litt av drivende dyktige plastikkirurger.
Mange tror nok ennå at McCartney er død. Mange varianter av hans siste stund på her på Jorden. En av dem:
Under studioarbeidet med Sgt.Pepper’s-albumet forlot McCartney plutselig lokalet, ut på gata, satte seg i en Austin Healy. Han ga gass, men kom ikke så langt før han kræsjet i en lyktestolpe og døde. Da var klokken 05.00, onsdag 9. november, 1966.
Vel vel, de fleste i dag mener at Paul McCartney lever .. men hva med Elvis? Han er vel død? Nei, for faen … han lever. Alle vet jo det.

Min yngste datter og hennes mann har ei bikkje. Kan godt tenkes at den i denne tekst vil være anonym. La oss da bare kalle ham Kiro.
Verdsatt medlem av familien. En vennlig sjel. Kjærlig, ikke minste ansats til aggresjon. Morsom, full av spillopper. Rikholdig sjarmeregister, han møter alle med raust innstilt sinn og vispende hale. Når han tigger ved bordet, gjør han det så diskré at ingen noterer noe bak øret med tanke på irettesettelse ved senere anledninger.
Han er bortimot lytefri. En 20 kilos muskelansamling med forbløffende topphastighet og kroppskontroll.

Vi er gode venner, Kiro og jeg … og det er ikke nei å spore noe sted i hans vesen når jeg tid om annen foreslår å dra på tur. Ikke tale om et kvarters tid bortom nærmeste skogholt … nei, når Kiro og jeg begir oss avsted, kjører vi til en av Norges aller kuleste plasser og blir der. Det gjorde vi forrige uke.
Mine nærmeste og jeg er nemlig så heldige å eie en liten plett miom ufser og nutar i hjertet av Vest-Telemark, der moren min og to søstre anløp livet i god tid før Hitler ga ordre om invasjon av Polen.
Nåvel, da Kiro og jeg ankom Bortenfor bakenfor – som jeg stundimellom kaller dette stedet – pustet vi ut og hørte ingenting. Her er så stille at man kan høre en skogmus bæsje i tørr nysnø. Kiro legger snuta an mot bakken, løper rundt og danner seg et førsteinntrykk av de nærmeste omgivelsers duftbilde.
Jeg fjerner den dumme hundeselen, går innenfor og legger armbåndsuret mitt i et skap. Kiro er travelt opptatt med å ikke være inne. Jeg fyrer opp i vedovnen og tenker at himmelen er her og nå.
Ved skumring har Kiro lagt på seg innpå tre kilo, baller av snø innfiltret i pels. Inn på badet. Lykkelig hund med varmt blikk, liggende på lune fliser.
Bekmørk januar. Utelys avslått. Stjerner.
Intet fjernsyn, ingen datamaskin. Dempet radio hvori Dagsnytt 18 på hell. Kiro finner seg en krok i sofaen, og jeg oppleter en Wodehouse med bokmerke omtrent midtveis. Senere tilvirkning av pizza. Kiro følger nøye med. Han liker ost.
Kiro er meget aktiv og energisk, men ikke av den sorten som står opp 05.59 og med insisterende kroppsspråk mer enn antyder at det er på tide å komme seg ut i frisk luft. Nei, han slapper av. Etter en stund hopper han oppi senga og legger seg inntil. Strekker seg ut. Jeg klapper ham på hodet, og vi sover tre timer til. Gentleman’s dog.
Vi våkner til en kliss ny dag med solstråler såvidt klar av fjellene i sørøst. Vi spiser frokost og kommuniserer på vår måte og er enige om alt, inkludert mitt behov for en kopp kaffe før minste tilløp til aktivitet.
Kiro møter dagen som om han aldri hadde sett en dag før. Han er overalt, hist og her og hundre meter ned i grendeveien. Kaffen har tjent sin hensikt og skal ut. Jeg stanser, stiller meg opp ved brøytekanten. Kiro har registrert avbrekket. Han liker øyekontakt og setter full fart oppover, mens jeg lager gul snø. I det jeg knepper igjen, løfter han høyre bakbein og kontrasignerer like ved.
Sjelden her i egnen å støte på omkringrekende mennesker. Jeg liker det. Med ei bikkje som Kiro, trenger man ikke annet selskap, men ingen rår over usannsynligheter.
Noen går oppover. Jeg kan ikke se hvem det er, men vedkommende har noe i enden av et bånd. Kiro stopper. Holder seg i ro. Vurderer. Han nærmer seg de to i luntende, godlynte byks som signaliserer høvisk adferd og intet ondt i sinne.
På samme vis som to skiløpere på kryssende kurs over Grønland stopper og hilser, gjorde også vi det.
Røde kinn, grønn boblejakke, blonde hårtuster stikkende ut fra blå strikkelue. Vi kom i snakk og presenterte oss uten å gå i detaljer. Hun var fra nabobygda, opplyste hun, pleide av og til gå tur med hunden sin her i bygda. Jeg sa hvor jeg kom fra og hvor jeg var nå.
– Gild hund, sa hun og hørtes ut som mormoren min, som kunne vært 131 år om ikke døde for 35 år siden.
– Takk, denna au, sa jeg og pekte på bikkja hennes. – Høt førr slag æ det, spurte jeg.
Hun smilte bredt og sa at det var litt av hvert, terrier av variant jeg har glemt og Jack Russel.
– Men det va’ arrangera, ikkje tilfeldigt bakom låa, sa hun og strammet båndet litt. Bikkja hennes bjeffet, likte ikke Kiros nærvær i nevneverdig grad. Kiro tok hintet, klatret opp i skråningen på oversiden av veien og henga seg granskning av en granlegg.
– Hev du mobil på deg, spurte hun.
– Nei, løy jeg.
Hun nappet opp en brøytepinne og risset et nummer inn i en snøfonn.
– Gunhild, sa hun.
Vi rundet av med litt snikksnakk og bød hverandre adjø. Kiro og jeg fortsatte nedover. Ikke samme vei tilbake. Vi gjorde en rundtur. Siste etappe i bratt lende. En rødstrupe lettet fra einerbusk og det begynte å snø…

… eller mer presist: I Europa. Synd, men sant .. verdens aller fineste, flotteste og fjongeste verdensdel … mest raffinerte, mest sofistikerte og siviliserte.

I 1990 sto Europa for 25 prosent av verdens verdiskapning. Nå: 14 prosent. Gjeldsgraden i de fleste EU-land nærmer seg 100 prosent. Frankrike og Storbritannia er på konkursens rand, begge land har også i mange tiår begått utstrakt selvskading, ved storimport av ikke-integrerbare mennesker fra Midt-Østen og Afrika.
Tyskland: Avindustrialisering, massearbeidsledighet og politisk fragmentering.
Norge? Vi har olje, fisk, energiproduksjon … men skolelevene våre lærer mindre og mindre og mange av dem kan ikke lese og skrive ordentlig etter 10 år, og bare noen hist og her kan i hodet legge sammen 64 og 36. Norske studenter vil heller enn natur- og realfag studere sosiologi, sosialantropologi, kunsthistorie. kritisk raseteori og tverrfaglige kjønnsstudier…
Norge ligger etter hva angår forskning og utvikling. Dobbelt så mange patentsøknader i Finland som i Norge. Sverige har seks ganger så mange toppuniversiteter som Norge.
Innehavere av gode hoder med raffe ideer lurer på hvilket land de skal flytte til, det står oftest mellom Sveits og Sverige. De som har masse penger, har allerede flyttet til Sveits, eller vurderer det. Felles for disse gruppene er vegring mot å bli flådd av den norske stat. Kapital- og hjerneflukt.
Attpå: Storsatsing på det grønne skiftet, som neppe kan kalles særlig lukrativ og en innvandrerbefolkning som steller i stand ganske mye ugreie og dessuten koster milliarder av kroner.
De som er 90 år, kan slappe av. De skal snart dø og vil ikke merke noe særlig til Norges fremtidige utvikling. Ikke sikkert jeg heller vil oppleve noe som vil endevende tilværelsen, jeg skal uansett greie meg, men jeg har et barnebarn, som er tre år til sommer’n og 30 år i 2053. Jeg vil at han skal få leve i et trygt, fritt og demokratisk land hvori alle muligheter til å skape et godt liv.
Jeg har tenkt litt, et par sekunder: Hva er det som gjør et land godt og fritt og velstående? Det er mennesker, det. Hvilke mennesker på Jorden er de gløggeste, mest oppfinnsomme, som skaper verdier og velstand ut av nesten ingenting? Det er jøder, det.
Andelen jødiske Nobel-prisvinnere er 22 prosent. I 1948 var Israel bare en sand- og steinhaug. I dag er det en heidundrende suksess på de fleste områder, til nabolandenes bitre irritasjon og overhåndtagende misunnelse.
Tenk om Norge hadde justert innvandringspolitikk et par hakk i retning kost-nytteprinsippet og lagt til rette for jødisk innvandring med øyeblikkelig virkning. La oss si 5000 til å begynne med. Det kunne gjort susen og gitt utslag på BNP i løpet av nesten ingen tid … og PST hadde kanskje fått tak i noen med arbeidserfaring fra Mossad. Det hadde vært no’.
Problemet hertil er at jøder ikke vokser på trær. De finnes nesten ikke. De utgjør bare snaut 16 millioner mennesker i verden. 0,2 prosent. 7,3 millioner av dem bor i Israel og vil nødig flytte derfra. Resten er 8,5 millioner, og de fleste av dem bor i USA og trives der.
Rekrutteringen kan blir mer enn vrien. Hvorfra skal disse jødene komme, og: Vil de komme? Vi snakker om Norge, Europas mest antisemittiske land, med en statsminister som etter Hamas-terroren 7. oktober 2023 nektet kongen kondolanser til Israel, og som 13. desember 2024 uttalte – i anledning Handlingsplan mot islamfiendtlighet – at muslimene i Norge beriker samfunnet vårt på alle nivåer og har gjort det i 50 år.
Ja, da så. Da blir det ikke lett. Jødene ække dumme. De vil nok takke høflig nei. De skjønner nok hvor landet ligger, hvori henimot 250 000 muslimer. Synd, de kunne ha hevet både bruttonasjonalproduktet og sivilisasjonsnivået her til lands.

I disse dager feirer jeg 20 år som hardbarket islamofob. Jeg anvender denne termen bare ugjerne, det er jo et tulleord, men likevel i bruk både hist og her, især blant muslimer, som ikke liker at noen snakker nedsettende om islam og profeten Muhammed.

Islamofobi. Hvem fant på dette underlige ordet? Aner ikke, men det var en britisk organisasjon ved navn Runnymede Trust, tilsvarende Antirasistisk Senter i Norge, som på 90-tallet relanserte det og spredte det vidt omkring i hele verden og vel så det. Hvordan det gikk til?
Vel, la oss si at noen i Runnymede snakket sammen, kanskje samtalen forløp omtrent slik:
Runny1: – Islams image er på nedadgående. Ja, ehh … litt mye terror i det siste. Vanlige briter begynner å bli skeptiske til islam. Vi må finne på noe. Forslag?
Runny2: – Kunnskap. Folk vet for lite om islam. Vi må på en eller annen måte utdanne befolkningen, få folk til å forstå at islam ikke har noe med terror å gjøre, at islam er en fredelig religion og at disse terroristene ikke er ekte og sanne muslimer.
Runny1: – Holdningskampanjer?
Runny2: – Ja, og pengene sitter løst og politikerne er jo positive, eller … ja, de fleste av av dem vegrer seg for å snakke nedsettende om islam og muslimer. Myndighetene er på vår side. Her ligger det mange muligheter.
Runny1: – Ja, også kan vi sikkert få overtalt noen imamer til åpne opp moskeene litt, slik at folk ser at det ikke foregår noe skummelt der, og at muslimer er fredelige mennesker som bare vil godt for alle her i landet, men som er ofre for stygge fordommer og sånne ting.
Runny2: – Dialog er viktig. Hvis vi kan få kirken til å komme muslimene i møte … opprette møteplasser. På den måten kan man bryte ned fordommer og sånn.
Runny3: Vel og bra, men mer faktakunnskap om islam er ikke så bra, tror jeg. Jeg har et ganske snedig forslag, som er veldig fort gjort å gjennomføre og det koster ingenting.
Runny1 og 2: – Åååååå???
Runny3: – Hva er billigere enn fish and ships, men likevel dyrebart som gull, hva kan være bare luft, men likevel mektigere enn sverd?
Runny1og 2: – Ehhh..
Runny3: – Fy faen, dere er sløve. Ord, selvsagt. Ord.
Runny1 og 2: – Ehhh..
Runny3: – Og hva er det folk flest frykter mest?
Runny1 : – Strømregninger?
Runny2: – Samlivsbrudd?
Runny3: – Dere er virkelig noen kjøtthuer. Det er utestengelse, tap av sosial aktelse, venner som plutselig blir borte, isolasjon, ensomhet…
Runny2: – Eehh.. ja, jo..
Runny3: – Jeg har konstruert et ord, ett eneste ord, som kan forandre verden. Snu opp ned på alt. La oss være ærlige, hva vil vi egentlig, hva er vår agenda?
Runny1: – Ehh..
Runny3: – Vi muslimer er en minoritet her til lands, og vi har trosfrihet. Vår jobb er å verne om muslimer, vår kultur og religiøse tro, og ingen har satt begrensninger for bruk av virkemidler.
Runny2: – Det er sant.
Runny1: – Du holder oss på pinebenken. Hva er ordet?
Runny2: – Ja, hva er ordet???
Runny3: – Islamofobi.
Runny2: – Hæææ??
Runny3: – Dere er treige, men ålreit, la meg forklare. Hva er fobi? Jo, det finnes mange fobier. Felles for disse er angstlidelse, absolutt irrasjonell frykt for noe som ikke er farlig. En slags sinnssykdom, og de færreste vil la seg  assosiere med sinnssykdom. Har noen av dere hørt noen si jeg er sinnssyk, jeg .. og det er jeg veldig forøyd med?
Runny1 og 2: (lattter)
Runny3: – Altså, islam er fredens religion og ikke noe å være redd for, og de som er redde, er sinnssyke og lider av gampesvære, irrasjonelle vrangforestillinger. Vi skal selvsagt ikke gå så hardt ut, vi skal bare lansere dette ordet, som på egenhånd vil spre seg som ild i knusktørt gress. Ordet selv vil gjøre jobben, bane seg vei. Alle journalister vil kaste seg over det, sluke det rått … BBC, The Guardian, Daily Mirror, Tribune, Morning Star, The Socialist… ordet kommer til å bli spre seg videre, vidt omkring, overalt, bli et ord like vanlig som epletre og fotballkamp, brukt i alle redaksjoner, opptatt i alle ordbøker, deriblant Oxford Learner’s Dictionaries og encyclopediadotcom.
Runny1: – Gudbedre..
Runny2: – Saft suse…
Runny3: – Hva synes dere?
Runny1: – Gennnialt.
Runny2: – Makeløst.
Runny3: – Et magisk ord, om jeg får si det selv. Ordet rasist har jo mistet mye av kruttet, men å bli kalt islamofob, det vil faen meg være stigmatiserende så det holder, og selv de verste og ekleste islamkritikerne vil betenke seg og trekke seg tilbake og skrive om noe helt annet, kanskje hagestell…
Ja, slik gikk det trolig til at ordet islamofobi anløp verden. Runny3 fikk rett. De færreste vil vedstå seg den verste av alle fobiske lidelser, men nå ser det ut til at også islamofobi står i fare for å miste piffen, og mange venter i spenning på neste trylleord fra muslimer som misliker islamkritikk og ytringsfrihet.
Islamofobi vil nok holde stand ennå en stund, og i oppslagsverk forklares ordet som et sett av forestillinger basert på fordommer tatt fra løse luften, kunnskapsløshet og fri fantasi .. hvilket selvsagt er det reneste visvas og lirumlarum. Christopher Hitchens definerte islamofobi slik:
A word created by fascists and used på by cowards to manipulate morons.
Selv er jeg svak for denne:
Islamofobi er en tilstand hos et menneske som vet mer om islam enn muslimer og Palestinakomiteen liker.
Godt nyttår, forresten:)

… muslimer i verden? En hel haug. Tallene varierer, mellom 1,5 og 2 milliarder … og det blir stadig flere. Hvorfor? Fordi muslimene opererer med et meget sterkt rekrutteringskonsept. Er du født inn i en muslimsk familie, er løpet kjørt. Da er du muslim. De få som betakker seg, risikerer å miste hodet, eller bli skutt i bakhodet. De færreste synes det er kult.
Muslimske kvinner føder mange barn, gjerne et dusin hver. Det blir det mange muslimer av… også har vi konvertitter, slik som Sølva Nabila Saxelin. Hun lot seg intervjue på NRK Radio for noen dager siden og fortalte at hun konverterte til islam som 18-åring og nå er hun 50.
Man kan ikke annet enn bli litt sjokkert. En hvit kvinne, etnisk norsk, som frivillig lar seg innlemme i den mest åndsfattige religion av alle – den mest kvinnefiendtlige attpå.
Ja, dette med vestlige kvinner og konvertering til islam er rare greier. Jeg kan i farten bare tenke meg én grunn til at norske, hvite kvinner hopper over til islam: Mellom måltidene kan de spise halvannet kilo søtsaker og annet snacks hver dag og bli så fete de vil… for de kan jo bare skjule kroppene sine under svarte, heldekkende tekstiler … og bollefjes blir nesten borte bak niqab og stramtsittende hijab.
Nåvel, det er uansett lett å bli muslim. Det tar bare den tiden det tar å si la ilaha illa allah wa muhammad rasul allah, som på norsk betyr det er ingen gud utenom Allah, og Muhammad er Hans sendebud.
Så fort gjort er det å bli muslim at man kan bli muslim uten å vite det. Ettersom det i dag er vintersolverv og nesten sommer – og sommer er jo reprisetid – publiserer jeg påny en liten tekst fra høsten 2021:

DEN UVILLIGE KONVERTITTEN
Jeg ringte min venn Ralf i går kveld. Han løftet telefonen på første klemt:

– Jepp, det er den karen, Ralf. Du, han der Espen Andersen Bråthen som drepte fem mennesker i Kongsberg. Han minner meg om den artige historien din fra Marokko. Kan du ikke fortelle den igjen, jeg husker ikke detaljene.
– Den gangen jeg ble muslim i en fart?
– Ja.
– Det er lenge siden. Hadde såvidt fylt 20. Var på ferie i Marokko med kjæresten min, Laila. Du husker henne?
– Uforglemmelig.
– Vel, vi var i Marrakech. En dag vimset vi omkring i by’n, og jeg ble drivende full. Dessuten kjøpte jeg litt tjall og rullet meg en feit en. Jeg røkte som besatt og bælmet øl mot tørsten. Jeg hadde aldri før røkt hasj … vel, det gikk ikke så bra. I tillegg begynte Laila å flørte med en marokkaner ved navn Mahmed.
– Greit at jeg ler litt?
– For all del, men jeg ble litt sur og gikk min vei, eller sjanglet. Etterhvert satte jeg meg ned på et fortau med ryggen opp mot en vegg. Begynte å synge og lalle i fylla. Tror det var noe med Laila, Laila, hva ska’ du med rasshølet Mahmed, ‘a?
– Du slette tid….
– Plutselig ble jeg omringet av en hel haug fillete og skjeggete muslimer. De smilte og lo, bablet i munnen på hverandre og omfavnet meg. Jeg skjønte ingenting. De dro meg avsted til nærmeste moské. Dette var rett før fredagsbønnen. Jeg tror de var veldig fornøyd med at en blond, ung gutt fra nord konverterte til deres religion.
– En språklig misforståelse, var det det ikke?
– Jepp, etterpå skjønte jeg at fyllebablet mitt om Laila ble tolket som trosbekjennelsen i islam… la illaha illa allah wa muhammad rasul allah.
– Splitte mine bramseil, hvordan kom du deg ut av den knipen?
– Vel, jeg mistolket Laila. Hun var ikke så veldig interessert i denne araberen Mahmed. Hun hadde fulgt etter meg og registrerte at jeg ble dratt med inn i denne moskeen.
– Hun var litt handlekraftig, Laila… var hun ikke?
– Veldig. Hun løp over gaten, rev opp døren til moskeen og dundret inn. Høyhælte sko, flagrende hår, raus utringing og menstruasjon på andre dagen..
– Hehehehe..
– Disse muslimene ble helt sjokkert, henimot handlingslammet. Jeg var allerede blitt anrettet i bønnestilling, med med hodet mot Mekka og ræva i været, men Laila bannet og svor, røsket tak i meg og dro meg ut på gaten. Løp, sa Laila. Vi løp.
– Flaks.
– Det var på nære nippet, ja. Der ser du hvor fort gjort det er å bli muslim, det tar bare den tiden det tar å fremsi den islamske trosbekjennelsen, eller noe som ligner. Ikke underlig at verden er full av muslimer…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag, omtrent ved middagstider:
– Skikkelig fært med denne skytingen nede i Australia, tenker jeg. Tenk å skyte på helt uskyldige menneske på en strand. Over ti drepte.
– Åja … ja, jeg hørte om det.
– Jøder som feiret hanukka og ante fred og ingen fare, på en måte. En av gjerningsmennene er visst pakistaner… og .. ja, pakistanere er jo vanligvis muslimer.
– Jeg har sett bilde av ham. Er ikke så sikker.

– Tenk deg om. Hvem i Australia er det som har vært undertrykt i flere hundre år av hvite mennesker, og som har grunn til å være fortvilet.
– Hææ?
– Urbefolkningen, aboriginene. Ja, han ligner på en aborigin som nettopp har vært hos frisøren og barbert seg, tenker jeg.
– Men…
– … til slutt har det blitt for mye, på en måte. En dråpe for mye, så å si. Så har han fått med seg en kamerat og gått til aksjon. Det er forståelig, tenker jeg.
– Men det var jo jøder som ble drept. Jødene har vel ikke undertrykket aboriginene?
– Kanskje ikke, men de er hvite og skytterne trodde det var hvite australiere.
– Men det var hanukka.
– Aboriginene vet ikke når det er hanukka. De fleste ikkejøder vet ikke hva hanukka er. Ikke jeg heller, men det er visstnok en høytid.
– Det er jo helt..
– … husk at de stakkars aboriginene ikke er inkludert i det australske samfunnet og mange av dem kan ikke lese og skrive, men de kan føle undertrykkelse. Du må ikke se på disse handlingene som terror, men som et fortvilet rop om hjelp.
– Man hva med …
– … også er det helt typisk at muslimer får skylda. Det er alltid sånn, tenker jeg.
– Men…
– .. og forresten .. hva skulle alle de menneskene på en badestrand å gjøre. Det er jo vinter og snart jul…

Det sies at Winston Churchill skal ha ytret dette da han en gang så sin politiske rival, labour-lederen Clement Attlee, ankomme i drosje: En tom taxi stanset og ut steg Clement Attlee.
WC er forlengst henfaren, men om han hadde vært i levende live, hadde han torsdag i forrige uke kanskje levert en like giftig og utsøkt fornærmelse idet statsminister Jonas Gahr Støre ankom 10 Downing Street og steg ut av en svart bil, i anledning signering av utvidet forsvarssamarbeid mellom Norge og Storbritannia.
Keir Starmer tar imot Støre og sammen setter de seg ned ved peisen i White State Drawing Room, med invitert presse tilstede.
Støres første besøk i den britiske statsministerboligen, dette. Stivt smil og kanskje litt svimmel, forfjamset av å finne seg selv i bygningen som har tjent som statsministerbolig siden 1735, hvori Winston Churchill i perioden 1940-45 satt og drakk Pol Roger-champagne av svære glass, røkte lubne sigarer og la planer om hvordan banke dagslyset ut av nazistene på den andre siden av Den engelske kanal.
Det faller seg naturlig for en politiker av Starmers lille format å pynte seg med store ord og således håpe på anerkjennelse som betydningsfull statsmann. Med Støre ved sin høyre side – sittende ytterst på stolen og beina småpikelig anbragt – snakker Starmer om britisk-norsk sikkerhetssamarbeid og sier at Norge og Storbritannia tenker og handler likt og:

Støre sitter og nikker og nikker og nikker og er hjertens enig, men noe skurrer.
Samme verdier? Hvilke verdier? Vel, fort gjort å tro at Starmer har i tankene antikkens idealer, 1700-tallets opplysningstid og senere utvikling av moderne, demokratiske prinsipper, herunder alminnelig stemmerett og ytringsfrihet, men man må ikke la seg bløffe av en mann med et så tomt blikk som Starmers, av noen tolket som tegn på svake mentale funksjoner.
Anyway, det er forskjell på ord og gjerninger. Starmer har helt siden han tiltrådte statsministerposten i fjor sommer tilført landet en solid dose mennesker som holder Koranen og profeten Muhammed høyt hevet over vestlige verdier og britiske lover.
I løpet av dette årets første åtte måneder kom de i et antall av rundelig regnet 28000. Illegale immigranter i småbåter over kanalen, straks etter installert i hoteller og vartet opp som de var turister fra California … og nåde de britene som protesterte og påpekte av mange av disse nyankomne etter bare noen dager i det nye landet bega seg ut på gater og streder for å finne seg en britisk pike å voldta, eller et forsvarsløst offer å rane … og politiet – som til punkt og prikke følger ordre fra sentrale myndigheter – etterforsker heller småbarnsmødre som på sosiale medier skriver kritiske ytringer om disse avsindige tilstandene enn å opprettholde lov og orden blant de nyankomne fra land som president Trump nokså treffende benevner shithole countries. Hertil kan godt nevnes 108 millioner pund (1,4 milliarder kroner), den månedlige kostnaden for kost og losji og klær og stæsj for disse immigrantene i 2024 og -25 (Reuters).
Statsminister Støre nikker med jevne mellomrom til statsminister Starmers lille forelesning om verdier, som om han satt på første rekke i et klasserom med streng lærer ved kateteret.
Nåvel, hvilke verdier er det disse to egentlig går inn for, og som de deler?
Både Starmer og Støre går helhjertet inn for det multikulturelle samfunn, som – la oss være ærlige – i praksis har vist seg å være grønt lys for heidundrende utfoldelse av ellevill volds- og drapskultur – herunder uvøren omgang med håndgranater og andre eksplosiver, ran og vinningsforbrytelser, sosial kontroll, tvangsgifte, æresdrap,  konedrap, barnemishandling, skamfering av småpikes kjønnsorganer, krav om begrenset ytringsfrihet (bortfall av islamkritikk), insisterende ønske om spesialbehandling i en rekke anliggender, forlangender om respekt for deres pedofile profet og en hel haug andre absurditeter.
Storbritannia er i ferd med å knele under islams åk, vanlige briter har fått nok og kjenner ikke igjen sitt eget land. Noen politikere – også i Starmers eget parti – har tatt hintet og varslet innstramminger, men det kan være seneste laget. Sverige er helt kjørt og er trolig utenfor rekkevidde av rehabilitering. Danmark ligger bedre an og kan sies å være en foregangsnasjon i den svært vriene disiplinen deislamisering.
Hva med vårt land? Vel, ingen tvil om at vi har en statsminister som er svært betatt av muslimer og deres åndsmørke. I 2009 – tre år etter det store karikaturspetakkelet – sa han i et intervju med NRK at det ikke er noen grunn til å advare mot radikal islam i Norge. Han var utenriksminister på den tiden og ytret ønske om å skape “det norske vi”, og i desember 2024 sa han om muslimer her til lands: “De beriker samfunnet vårt på alle nivåer”, som må bety at han – blant mye annet – synes det er greit at unge muslimer praktiserer grov kriminalitet på åpen gåte døgnet rundt.
Støre har store ører og lytter mye … han opplever at EUs varslede innstramming i innvandringspolitikken kan ha noe for seg. Han dilter etter og varsler det samme her i Norge, men vi får se hva det blir til. Erfaringsmessig ingen grunn til å gjøre seg illusjoner.
Imidlertid fint at Norge og Storbritannia går sammen om beredskap og styrkeoppbygging i våre sjøområder, og fregattene vi kjøper fra britene kan komme godt med, i tilfelle konflikt med en ytre fiende, men det hjelper lite.. hvis vi la oss overmanne av indre fiender, som mer enn gjerne vil omdanne europeiske nasjoner til no’ som ligner på en prikk drittlandene de kom fra…

Min eneste venninne i hele verden – den uforlignelige Gitte – ringte for en halvtime siden, og når Gitte ringer, løfter jeg telefonen. Ja, jeg gjør det.
– Næmen, er det den jenta… hyggelig.
Gitte er ikke den som spiller tid med snikksnakk:
– Fått med deg noen NRK-nyheter i dag?
– Ehhh..
-Tenkte med det. Jeg er hjemme med syk mus. God tid til å fordype meg i NRKs nyhetsformidling
(Til orientering: Min venninne Gitte er den eneste kvinnen jeg kjenner som av arbeidsgiver er innvilget fri i menstruasjonsperioden, fra første til siste bloddråpe.)
Gitte:- Som du kanskje vet, har noen land meddelt at de ikke vil stille med artister til neste års Eurovision, ettersom Israel skal være med.

– NRK får kritikk for ikke å bli med på boikotten, men i Dagsrevyen i går sa kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen at hun ikke tror på boikott og at det er om å gjøre å være prinsipiell
– Når begynte du å interessere deg for EurovisIon.. nærmer deg overgangsalderen?
– Ikke vær frekk. Jeg gir faen i Eurovision, men jeg lyttet videre til Haugen og vet du hva hun sa?
– Aner ikke.
– Jeg siterer: Vi har vært veldig opptatt av at NRK er en offentlig finansiert allmennkringkaster, vi rapporterer og informerer om det som skjer i verden og vi tar ikke stilling, vi tar ikke side, og vår uavhengighet er fundamentet for at vi skal kunne levere på vårt oppdrag.

– Kjent stoff.
– I dag formiddag bragte NRK – ved reporter Arne Fosland – en reportasje fra Minneapolis i Minnesota. Der bor USAs største opphopning av somaliere, som frykter Trump og innvandringspolitiet ICE. Bystyrerepresentant Jamal Osman sier til NRK at ICE er etter dem hele tiden. Det føles som en krigssone, sier han. Folk tør ikke forlate hjemmene. Fosland nevner ikke med ett ord årsaken til at Trump-administrasjonen er grinete. Det er dokumentert at det somaliske miljøet i Minnesota ved triksing med velferdsmidler har tusket til seg over én milliard dollar av skattebetalernes penger. Stor skandale. Det utelukkes ikke at noen av disse penga er overført til terrorgruppen Al-Shabaab i Somalia, men dette vil ikke NRK informere om, man vil jo ikke støte muslimer. Det vet reporter Arne Fosland.
– Blitt nyhetsjunkie?
– Bare når jeg blør, men det er mer. Hørt om Marianne Riddervold?
– Ehh..
– … forsker i NUPI. En hyppig gjest i NRKs nyhetsstudio. Hun pleier levere etter avtale, for å si det sånn. I dag snakket hun om Ny nasjonal sikkerhetsstrategi, utarbeidet av Trump-administrasjonen. I den uttrykkes frykt for sivilisasjonskollaps i Europa, forårsaket av masseinnvandring fra land mange av oss ikke liker så godt og fallende fødselsrater i den opprinnelige befolkningen. Utvisking av europeisk identitet og skamfert selvfølelse.
– Henimot spot on.
– Riddervold sier videre at USA frykter det kan utarte til at Europa slutter å være Europa og at grunnlaget for NATO-traktaten smulder hen og blir borte.
– Sa hun no’ om islam?
– Hun sa ikke ordet islam, men hun sa … jeg siterer: Så det er jo helt klart en rasistisk undertone her.
– Ganske vanlig å sette likhetstegn mellom faktabaserte ytringer og rasisme. Har du mer?
– Njaa.. bare den daglige dosen om Hamas og Israel. NRK rapporter at 360 palestinere skal ha vært drept siden 10. oktober.
– Kilden er palestinske helsemyndigheter?
– Som jo er Hamas. Tallet får støtte av FN, og der er jo Francesca Albanese, FNs spesssialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i Gaza og på Vestbredden.
– Hardkokt jødehater?
– Det hevdes fra mange hold.
– Har du mer?
– Niks, det var det.
– Når omtrent kan du begunstige meg med neste nyhetsanalyse?
– Vel, syklusen min er regelmessig og forutsigbar… men nå må jeg faen meg legge på. Det lekker.

Ettersom jeg ikke abonnerer på Aftenposten, leser jeg avisen bare av og til og knapt nok det… men her forleden stablet omstendighetene seg således til at jeg kunne legge labben på papirutgaven datert 26., denne måneden.
Artig med papiraviser. De er anvendelige på flere måter, eksempelvis opptenning i vedovn, eller som dopapir .. hvis man har glemt å kjøpe ruller i butikken og ikke har for hånden en gammel og utvasket T-skjorte som lett lar seg rive opp i passende stykker og straks etter avhende i restsøppelbeholderen.
Nåvel, jeg åpnet avisen og fikk blikk på en kommentar, under tittelen Det norske nederlaget, nedtastet av Harald Stanghelle, norsk presses gran’ ol’ man, som sjelden skriver noe som noen vil kategorisere som tant og fjas, eller verre.
Stanghelles skrivende stund er 26. november, og under første mellomtittel lar han oss ikke glemme samme dato i 1942, da 529 norske jøder ble ført ombord i D/S Donau. Klokken 14.55 la skipet ut fra Amerikalinjens kai, utstikker 1. Mot sør. Ankomst Stettin fire dager senere. Dernest tog videre, til gasskamrene i Auschwitz-Birkenau. Bare ni av passasjerene overlevde.
Stanghelle nærer bekymring, på vegne av våre jøder. Han advarer oss, minner oss om hva jødehat kan utløse. Han risser opp nåtidig jødeliv:
“Noen er truet. Andre mobbes. Og altfor mange må skjule jødiske symboler i et preventivt selvforsvar. Det er farlig å gå med kippa på Karl Johan. Et smykke med davidstjerne rundt halsen kan utløse vold i et klasserom. Dette er norsk virkelighet anno 2025.”
Stanghelle frykter at “holocaust er på vei ut av det kollektive synsfelt.” Det er omtrent her i teksten Stanghelle kommer litt ut av kurs, hvis man skal være litt pirkete. Han påpeker at noen – uten å nevne Palestinakomiteen – tillyste propalestinske demonstrasjoner på selveste dagen for markeringen av Novemberpogromen, 9. november 1938, da Hitler-regimet ga carte blanche for drap på tyske jøder, hypervold, ødeleggelser av mange tusen forretninger og nedbrenning av drøyt 250 synagoger.
En beklagelig “datokollisjon”, ifølge Stanghelle. “Arrangørene hadde ikke tenkt over at 9. november er en merkedag på veien mot masseutryddelse”
Fyldig ironi, eller vil Stanghelle ha oss til å tro at ingen i Palestinakomiteen hadde minste lille anelse om hva denne datoen betyr for jøder i Norge og i resten av verden?
Nåvel, det ble fakkeltog denne dagen, arrangert av Antirasistisk Senter i samarbeid med LO og Norsk Folkehjelp – med statsminister Jonas Gahr Støre i spissen.
Jødene deltok ikke i denne markeringen, de arrangerte sin egen. Hvorfor? Fordi norske jøder følte at dagen ble frarøvet dem. De vet jo at de ingen venner har i Antirasistisk Senter, som de facto er en organisasjon til beskyttelse og vern av muslimers liv og levnet og ekstremt mørke åndsliv.
Mye bra i Stanghelles kronikk. Han skriver godt om antisemittisme og norske jøders stadig vanskeligere livssituasjon, deres angst og beven, hvordan de føler seg tvunget til å skjule sin identitet, men han kunne ha kalt en spade en spade og ikke ferrolegert graveinnretning tilvirket med tanke på å flytte jord, grus og stein og andre masser fra et sted til annet.

Noen linjer om hva denne frykten kommer av hadde vært helt naturlig i et slikt tekststykke. Stanghelle kunne ha påpekt virkeligheten og nevnt den befolkningsgruppen i Norge der jødehatet er aller tjukkest – muslimene.
Han gjorde ikke det, til tross for at han for åtte år siden oppfordret norske medier til å avvikle berøringsangst og taushet hva gjelder problemer knyttet til innvandring og integrering.
Nå er Stanghelle nesten 70 år. Han er tørr bak øra og burde tillate seg litt frispråk og stilt seg i rekken av barn, fulle folk og pensjonerte professorer … som jo har ry på seg for å fortelle sannheten.