Av det nylig publiserte Integreringsbarometeret 2026 fremgår at den norske befolkningens innvandringsskepsis er økende. Folk flest har fått med seg at mange innvandrere er svært glade i vold, ikke jovial gla’vold, men grov vold, ikke uofte mange mot én og ikke bare med never og spark, men med kniver, skrutrekkere og skytevåpen… ja, og voldtekter, da .. det holdt jeg på å glemme, og da er det ofte snakk om gjengvoldtekter, tre fire melaninrike unge menn som går løs på en ung, norsk kvinne som får livet sitt snudd opp ned.

72 prosent av de spurte i innledningsnevnte undersøkelse mener at økt innvandring vil føre til mer kriminalitet, og det gjør det jo beviselig, selv om norske medier forsøker å dekke til denne grimme virkeligheten så godt de kan. Kan godt tenkes at denne prosentandelen gjorde et kraftig hopp etter tildragelsene i Bergen sentrum 17. mai.
Jeg har ikke fast adresse i grisgrendt strøk i en avdal på Vestlandet, der muslimer er like sjeldne som viltvoksende kaktuser på Spitsbergen … nei, jeg bor en by der innvandrerandelen er høy, eller jævlig høy, om det tillates å uttrykke seg litt folkelig.
En elv renner gjennom byen, fra vest til øst. Jeg bor på nordsiden, der muslimsbestanden er moderat, men føler jeg meg trygg? Ja, innenfor mine egne vegger, men tid om annen må man forlate huset, og man vet jo at voldelige muslimske ungdommer reker omkring i denne byen til langt på natt, og de er blitt veldig mobile i de senere år, bestykket som de er med disse nymotens befordringsmidlene kjent som elsparkesykler, og den kliss nye bybroen vår gjør det enkelt å ta seg over elven og tilbake igjen.
De kan plutselig dukke opp på steder langt fra sine hjemmeadresser på sørsiden, det bidrar ikke nevneverdig til hyggelig atmosfære i gamle villastrøk med mispelhekker, eplehager og syrinbusker. Ikke underlig at man nøler med å stige ut av eget hus.
I unge år løp jeg 60-meter’n på 7.8, men det er en stund siden og jeg vet ikke om jeg er kar om løpe fra unge innvandrergutter, selv om de er i dårlig form. Det fikk meg til å tenke, for noen år siden: Hvordan kompensere for manglende fart? Hva er det muslimer frykter og avskyr, nesten like mye som hardkokte demoner viker tilbake for hvitløk, vievann og korsets tegn. Etter et par sekunders intensiv tenkning: Bikkjer og griser.
Rent svinehell at jeg hadde en venn som var sjef for et slakteri i byen der jeg bor. Han var så vennlig at han fra tid til annen skaffet meg nylig avskårne grisehoder. En annen venn av meg hadde ei bikkje han aldri gadd gå tur med, han likte bedre å spille sjakk med seg selv fra morgen til sen kveld og drikke Gammel Dansk av kjøkkenglass. Han ble veldig gla’ da jeg foreslo å lufte bikkja hans tid om annen.
Sant å si følte jeg meg ganske trygg da jeg flanerte omkring med et blodig grisehode i plastpose og i bånd en gammel labrador retriever, som av og til lød navnet sitt, Slappen.
Men tiden løper avsted som ville hester over alle hauger, slakterisjefen fikk hjerteinfarkt og døde midt under et samleie med en dame som ikke var kona hans. Ikke lenge etter følte Slappen seg slappere enn på lenge og oppga både puls og blodomløp.
Nå vet jeg ikke riktig hva jeg skal gjøre. Heldigvis er det få muslimske, unge menn å se i siviliserte strøk på nordsiden, men hvor lenge varer det?
Regjeringen har varslet innstramming i innvandrings- og integreringspolitikken, men man kan jo selvsagt ikke stole på statsminister Støre, som er svært betatt av islam.
Han virker ikke særlig fornøyd med etnisk norske og melaninfattige nordmenn. Etter mye å dømme vil han mer enn veldig gjerne innføre en hel haug nye innvandrere fra Midtøsten og Afrika, med sikte på ny nasjonsbygging og etablering av “det store vi”. Man kan nesten ikke tolke ham annerledes.
Den 13 desember 2024, i anledning Handlingsplan mot muslimfiendtlighet, 2025-2030, sa han dette om muslimer bosatt i Norge:
“De beriker samfunnet vårt på alle nivåer…”

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fælt med disse innvandrerguttene som gikk løs på en blåruss i Bergen 17. mai. Sparket og slo, brukte grov vold.
– Ikke tro på alt du ser og hører.

– Gammelt triks, man kler seg ut på en måte og gir seg ut for noen andre.. som får skylda.
– Ååå?
– Du må spørre deg.. hvem har interesse av at melaninrike innvandrerungdommer blir stilt i dårlig lys?
– Eehh..
– Det er Fremskrittspartiet det og andre mørke krefter i samfunnet vårt, rasister som vil spre hat og frykt i befolkningen.
– Mener du at at Fremskr..
– .. jeg sier ikke at det er FpU som står bak, men alle vet at Fremskrittspartiet hater innvandrere og vil ha dem ut av landet.
– Men..
– Kan være snakk om pappagutter fra Bergens bedre strøk… Fana, Nesttun, Nordnes, Møhlenpris… Bergen er stappfull av rasister…
– Ehh…
– .. som har kjøpt parykker og brun skokrem. Ganske utspekulert.
– Men hva med blårussgutten som ble banket.
– Trolig en medsammensvoren kompis.
– Hææ?
– Han hadde sikkert tykk polstring under russedressen, for å tåle realistiske slag og spark. Rasister er grenseløse. Det er no’ alle vet.

Det stunder til 17. mai, is og pølser og Norge i rødt, hvitt og blått. Noen skal tale denne dagen. Noen skal ikke tale, deriblant de fleste av oss, inkludert Asle Toje – forsker, forfatter, samfunnsdebattant og nestleder i Nobelkomiteen. Det har 17.mai-komiteen i Oslo bestemt.
Først skulle han tale, ble det bestemt. Toje gledet seg helt sikkert. Det er nemlig slik fatt at han er svært gla’ i landet vårt og så frem til å hylle krigsseilernes formidable innsats ved Krigsseilermonumentet på Bygdøy.
Men sett slikt, det ble litt ugreie og baluba i komiteen, gitt. Ikke alle medlemmene der er overhåndtagende betatt av Toje, deriblant Marthe Scharning Lund (Ap).

Hun likte slett ikke tanken på at Toje skulle få holde tale. Hun mener at det må være grenser for nasjonalt sinnelag på nasjonaldagen. Det ble helt bestemt bestemt at Toje må finne på andre sysler. En av hennes komitékolleger – som hadde foreslått Toje – ble forbanna, trådte ut av komiteen i protest og slamret noenlunde dannet med døren.
Slik Lund og resten av 17.mai-komiteen ser det, er Toje for kontroversiell. Hans kronikk –  under tittelen Vil Norge overleve det som kommer?, publisert i Aftenposten rett før jul i fjor – forårsaket inni gamperæva mye ståk og ståhei, og mange på venstresiden dyppet sine bredeste pensler i mørkebrun beis.
Kommentarfeltene i sosiale medier flommet over av begreper som fascist, rasist, nazist og kanskje også samlebegrepet  anarkofabelfascistfantastnazirasist … ja, for det blir uggen stemning når noen såvidt antyder at innvandringen til Norge fra veldig fremmede kulturer har nådd et metningspunkt, og at tilstrømningen ikke later til å avta i nevneverdig grad.
Bedre da å slippe til talere av en helt annen støpning. La meg presentere Zamran Ahmad Butt, som av 17. mai-komiteen er gitt æren av å tale ved graven til Christian Magnus Falsen, allment kjent som “Grunnlovens far”.
Butt er styremedlem i Islamic Cultural Centre, som i sin visjon for fremtiden vil jobbe for et samfunn basert på islamske verdier, som høyst sannsynlig ikke sammenfaller med forlengst henfarne Falsens tanker og ideer om et godt samfunn for flest mulig.
Ingen kan utelukke at Butt dagdrømmer om et skrekk- og gruregime styrt av en kalif – kanskje  Fahad Qureshi – med privat adresse på Slottet, overdådig pimpet i islamsk stil, Stortinget omgjort til glorete riksmoské, hvorfra bønnerop med lydstyrke 142 decibel … fem ganger daglig.

Islamske verdier er jo ganske røffe, praktiseringen nådeløs … død over alle vantro – især jøder, død over alle som våger å fornærme profeten Muhammed, selvmordseksplosjoner, bånn gass med bil inn i menneskemengder, gjengvoldtekter, ran, knivstikking, tvangsekteskap, pedofili, æresdrap, kjønnslemlestelse, den ikke så hyggelige skikken med å pælme homofile ut fra høye bygninger … ja, listen er lang og lenger enn lang.
Avstanden mellom Butt og Falsen er rundelig anslått 200 år, den mentale differansen flere hundre tusen kilometer. Falsen ville ha et fritt og selvstendig Norge og skrev etter Riksforsamlingen på Eidsvoll:
“Intet var oss dyrebarere enn Norges Ære, intet helligere end at redde vort Fædreneland fra uberegnelige ulykker.”

Det er vackrast när det skymmer. All den kärlek himlen rymmer ligger samlad i ett dunkelt ljus över jorden, över markens hus … skrev Pär Lagerkvist i sitt mest kjente dikt.
Lagerkvist har rett. Det er vemodig vakkert når kloden dreier og solen svinner i vest, småfuglene går til ro og alle snille barn sover. Ja, det er vakkert når det skumrer og varsler natt med mild fralandsvind og søte drømmer i soveværelser opplyst bare av strølys fra gatelampene utenfor.
Ikke alle er enige i Lagerkvists vurderinger av hva som er vakkert. Noen holder seg med en helt annen estetikk, deriblant Bassam Hussein, professor ved NTNU.
Den 21. april var han i Litteraturhuset i Trondheim 21.
Tema: Krigen mellom Iran og USA /Israel.
Deltagere: Den gamle AKP-kaderen Pål Steigan og Bassam Hussein.
Arrangør: Sosialistisk Forum Trondheim
Steigan er først ut. Jeg har ikke giddet høre på den gamle raddisen. Dernest professor Hussein, som er palestiner og leverer en helt egen historiegjennomgang på litt dårlig norsk … men det han sier, er ikke til å misforstå:
“7. oktober, den viktigste hendelse i vår historie – hvertfall i vest-Asia”.
Jepp, professor Hussein snakker om denne datoen i 2023, da Hamas-terrorister gikk amok og drepte 1200 forsvarsløse israelere, deriblant kvinner og små barn … og returnerte med 251 gisler.
Så kliner professoren til:
“… 7. oktober, vakreste ting som har skjedd i vårt århundre.”
Kanskje ikke annet å vente. Vi vet jo at mange muslimer dyrker død og fordervelse, professor Hussein er en av dem. Litt overraskende, imidlertid: Nesten ingen reaksjoner. Professorens ytring passerer som god fisk. At landets store bestand av innfødte raddiser – heri inntatt Palestinakomiteen – ikke reagerer, er som forventet. Ei heller overraskende at innvandrere fra muslimske land forholder seg tause, men resten .. de som synes det er verdt å hegne om demokrati og frihet og vestlige verdier? Nesten ingenting.

Noen dager senere var FrP-rådgiver Hårek Hansen på en bar i Oslo, under landsmøtet til FrP i samme by. Hansen var dritings og henvendte seg til noen journalister, deriblant TV2s Lars Joakim Skarvøy, kanskje den nedrigste og minst etterrettelige av alle norske journalister. Han været en skandale og trykket på mobiltelefonen sin. Opptak, i dølgsmål.
Hårek Hansen er tjukk i hue. Man snakker ikke med Skarvøy i fylla, og du sier hvertfall ikke at pakistanere er nullvarianter og ikke bør få barn. Det er slikt man kan si blant venner, og kanskje utdype litt om bidrag til BNP, kostnader knyttet til bekjempelse av kriminalitet og denne litt underlige skikken med å gifte seg med fetttere og kusiner – som jo ikke alltid faller heldig ut på barselavdelingen ni måneder senere.
Nåvel, Skarvøy løp fort som faen sin redaksjon, trolig med et fett flir under nesen.
Det ble baluba og fullt kjør i alle aviser, på sosiale medier og på Debatten i går.
Hva er verst, en klink edru professor som i offentlighet hyller bestialske drap på sivile jøder, eller en drita full politisk rådgiver som sier det mange ikke sier, men langt på vei er enige i.
Noen vil si at både professor Hussein og Hårek Hansen er noen fæle rasister, og at stillingen er 1-1, men det betyr selvsagt ikke at Åsa Vartdal og Espen Aas inviterer til debatt om den rabiate professor Hussein og i hvilket monn han oppfordrer andre muslimer til jødedrap… nei, det sømmer seg jo ikke, passer ikke. Vi er jo, alt tatt i betraktning – heri også regjeringen Støre – en ganske antisemittisk nasjon vi med, vi små en alen lange, et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange…

Appendix:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dårlig stemning mellom pave Leo XIV og president Trump. Paven kritiserer Trump for krigen mot skrekk- og gruregimet i Iran, men unnlater å si noe om hvor mange iranske borgere dette terrorregimet har drept siden ayatollah Khomeini grep makten i 1979. Ei heller snakker paven noe om Irans støtte til og finansiering av muslimsk terror både hist og her i verden.
Palmesøndag uttalte pave Leo: “Gud avviser bønn fra ledere som starter kriger og har blod på hendene.”
Selvfølgelig går ikke Gud god for kriger, i motsetning til Allah – som helhjertet går inn for krig, terror, massedrap, total ufrihet og faenskap til evig tid. Hertil skal neves at pave Leo nylig sa: “Christians and muslims can live together and be friends” .. hvilket rimer jævlig dårlig med hvordan mange vestlige land ser ut etter mange tiårs overhåndtagende innvandring fra muslimske land, eller shithole countries, som president Trump benevner dem.
Trump er sur på Leo og mener at han bør slutte å være så jævlig høy i hatten og heller konsentrere seg om den katolske kirkens kjerneoppgaver, som ikke er å knulle uskyldige, sakesløse korgutter i ræva – som har vært sædvane helt siden pavekirken ble etablert i Roma for omtrent 1990 år siden.

De fleste mener at korgutter bør få lov til å gå i fred for kåte, pedofile prester og kardinaler … hvilket minner meg på at jeg for noen år siden skrev et lite tekststykke om akkurat dette ømtålige emnet. Ettersom det snart er sommer – og sommer er jo reprisetid – publiserer jeg påny:

OM PAVEN, KORANEN OG KORGUTTERS RUMPESTUMPER
Pave Frans er opprørt og fly forbanna, fordi noen satte fyr på Koranen utenfor en moské i Stockholm forrige uke. Han skal ifølge Nettavisen ha sagt:
“Jeg er opprørt og kjenner avsky over slike handlinger. Alle bøker som ansees for å være hellige, må respekteres av respekt for de mennesker som tror på den.”
Litt artig at paven forsvarer en slik drittbok, som er omtrent like leseverdig som Hitlers Mein Kampf og Maos sitatsamling, hyppigst kalt Lille røde.

Nåvel, paven har selvsagt ytringsfrihet og kan si hva han vil, men hvordan bør svenskene reagere på pavens utspill? Hva med å se hen til Norge og kong Sverre Sigurdsson, som var vår konge i perioden 1184 -1202.
Det hadde seg nemlig slik at Sverre ville begrense kirkemakten. Det likte ikke pave Innocens III og lyste Sverre i bann. Det sies at da Sverre fikk nyss om bannlysningen, kommenterte han slik:
“Det var da som bare faen.”
Andre kilder, som jeg liker å stole på, hevder at Sverre lo rått og sa:
“Jævla rævpulere. Hvis paven og hans menn skal kritisere andre, bør de først gi faen i å forlyste seg med små korgutter i sakristiet.”
Innocens var populært pavenavn i gamle dager. Den siste Innocens – den trettende – døde i 1724. Vatikanet tenkte nok som så at dette navnet – som antyder uskyld og renhet – ikke lenger var så passende og at det på et hemmelig møte i et bortgjemt rom i Vatikanet ble besluttet å droppe Innocens-navnet; for det er jo slik at en slu kjeltring av en bruktbilselger ikke blir mer redelig og ryddig av å kalle seg Ærlige Ronny.
Allment kjent er at bakstikk i uskyldige korgutter har vært skikk og bruk i Vatikanet helt siden 32, da den Den hellige Peter som første pave innledet sitt pontifikat.
Er du homopedo og helt besatt av tanken om å putte tissen inn i små korgutters anusåpninger, trenger du ikke å oppsøke yrkesveileder. Neida, bare å la seg immatrikulere ved Pontificia Università Gregoriana i Roma, eller et av de mange andre pavelige universiteter rundt omkring i verden. Når alle eksamener er unnagjort, er det bare å søke prestestillinger.
Den katolske kirken liker ikke å snakke om dette. Pave Frans er heller ikke så betatt av slike samtaler. Det beste er å dysse det ned, og etter en liten skriftestund og et par Ave Mariaer, er alt glemt og tilgitt.
Pave Frans mener at Koranen er hellig. Javel, men jeg synes han bør befatte seg med viktigere saker og ting. I september 2016 helligkåret han Mor Theresa, etter noens mening feilaktig. Hva med kline til med no’ som monner, erklære unge korgutters rumpe for privat og strengt forbudt område … ja, han kan simpelthen helliggjøre denne kroppsdelen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Thorbjørn Jagland var ikke så høy i hatten 12. februar, da Økokrim rykket inn i hans leilighet i Oslo, etter siktelse om grov korrupsjon knyttet til vennskapet med Jeffrey Epstein.
Bosted endevendt. Senere på dagen bar Økokrim-folka ut en hel haug dokumentesker, plasserte dem i en bil og kjørte avsted. Da Jagland og hans advokat kom ut av leiligheten, flokket journalister seg om ham. En av dem spurte:
– Hvordan føles dette?

Bare løgn og dikt. Selvsagt va’kke Jagland gla’ for at hans befatning med Jeffrey Epstein blir opplyst. Tvertimot, han ble veldig uglad og sikkert ganske nedfor. Skrekk og gru, angst og beven.
Så ille ble det at han ble innlagt på sykehus, frivillig eller ved tvang. Siden han ingen sett snurten av ham. Advokaten hans, Anders Brosveet, har opptrådd som Jaglands pressetalsmann og tuklet det litt til, hvilket har avledet tolkning i retning selvmordsforsøk, men det var visst ikke riktig så dramatisk, det var bare tale om selvmordsrisiko og hasteinnleggelse på sykehus.
Denne gangen forgikk det i stillhet, i kontrast til 15. januar 2002, da han – etter tapt kamp om ledervervet partiet, mot Jens Stoltenberg – kollapset på Stortinget og i en fart ble kjørt til  Rikshospitalets akuttavdeling. Ingen lege fant noe galt, Jagland trengte bare litt fred og ro. Han slappet av noen dager i sykesenga og ble utskrevet et par dager senere, med en 14-dagers sykemelding, som gjorde det mulig for ham og kona å dra til Israel og besøke Terje Rød-Larsen og hans kone, Mona Juul.
I dag melder Nettavisen at Jagland fortsatt oppholder seg på sykehus. Ikke godt å si hva som feiler ham. Man er henvist til gjetninger. Somatikk, eller psykiatri? Et saftig hjerteinfarkt i kombinasjon med dobbeltsidig lungebetennelse og urinsyregikt … og litt rabies og fotsopp attpå?
Eller ligger han neddopet i en seng på en dørgende stille avdeling med olivengrønne vegger og pleiere som går omkring på gummisåler, med diazepam-medikamenter i frakkelomma? I så fall er det fare for liggesår – etter to måneder.
Eller er han frisk som en fisk og later som han er syk. Bare feig og vil være pasient så lenge som mulig, i håp om at alle – især journalister – skal glemme at han finnes og ikke vil stille ham kinkige spørsmål om hans vennskap med Jeffrey Epstein?
Uansett … Jagland er et interessant kasus. Hans CV er imponerende. 16 år på Stortinget. Han har vært alt i Arbeiderpartiet: AUF-leder, parlamentarisk leder, partileder, utenriksminister … og statsminister, fra høsten 1996 til han ved stortingsvalget året etter sa til velgerne at han ville gå av ved valgresultat svakere enn 36.9.
Det ble 35 prosent. Jagland kastet kortene, alle partikolleger rev seg i håret og ga seg ende over. Den gamle partikjempen Haakon Lie kommenterte slik:
“Thorbjørn Jagland var som statsminister en katastrofe. Det verste er at han ikke skjønner det sjøl.”
Da Lie i 1992 fikk vite at at Jagland var valgt til partiformann etter Gro H. Brundtland,  kommenterte han: “Gråt, mitt elskede parti, gråt.”
Noen mener at Haakon Lie var i røffeste laget, men Trygve Bratteli – vanligvis mild om munnen – registrerte tidlig at det var no’ greier med den unge Jagland: “Hvis han der får noe makt i dette partiet, skalker jeg alle luker!”
Alt i alt må man vel kunne si at Thorbjørn Jagland ikke er av den gløggeste sorten. Som så mange politikere, lider han kanskje av 106-syndromet: IQ 106 gir akkurat nok selvtillit til å tro at du kan noe, men for lite til å gi innsikt.
Jeg liker å sammenligne Thorbjørn Jagland med tidligere fotballspiller John Carew, som gikk fra klubb til klubb til klubb til klubb .. ti i alt. Ingen ville ham i lengden, men han tjente til livets opphold og vel så det. Maksimalt utbytte av begrenset talent.
Ofte slik med udugelige mennesker at de blir sparket oppover, der de ikke kan gjøre noe skade. I Jaglands tilfelle bar det ut av landet, til Strasbourg. Europarådet. Der satt han som generalsekretær i ti år. Hans virke der er omdiskutert, og det var i denne perioden han viklet seg inn i vennskap med Jeffrey Epstein.
Hvorfor Epstein? Hvorfor ville han bli venn med en sexforbryter?
Tja, kanskje fordi ingen andre gadd være kompisen hans. Jeg har en teori. Premiss først:
Jagland var aldri en av gutta i Arbeiderpartiet, han dreit seg ut som statsminister,  ingen forsto hvorfor han ga Nobels fredspris til Obama i 2009, ei heller Obama. Jagland skrev bøker og høstet latter og hån. Hakket før idioterklæring.
Men Epstein … han ville være Jaglands venn. Ikke sikkert Jagland brukte så lang tid på å tenke over grunnen til det.
Teori: Thorbjørn var så hypp på å være en av gutta at han at straks og uten opphold tok imot Epsteins vennskapstilbud, og med Epsteins venner ble han virkelig en av gutta… og når du er en av gutta, må du jo følge opp litt og være like tøff som de andre gutta. Kanskje derfor han i 2012 sendte denne mailen til Epstein:
I have been in Tirana (Albania) extraordinary girls. Going to Jordan, Palestine and Israel. Back on Thursday.
Kanskje ville Jagland med denne teksten antyde at han hadde feid over noen horer i Tirana før han dro videre til Midtøsten. Joa, det er jo litt tøft å knulle horer i forbifarten på gjennomreise. Det er jo det, men jeg tror ikke Jagland brukte pikken sin til annet en å pisse med, på et hotellrom i Tirana.
Hvordan kunne det gå så galt med Thorbjørn Jagland? Vel, han har selv skrevet noe som kan gi en pekepinn: “Jeg har ikke for vane å se meg så veldig mye tilbake. Heller ikke fremover.”

.. på mitt sorte hjerte i dag. Det er jo årets aller helligste dag, og da skal man ikke tenke på mye annet enn at Jesus sto opp fra graven og hvilken betydning det har hatt for verdenshistorien, men det kan være vrient å avholde seg fra nyheter, fort gjort å sneie innom en og annen publikasjon, eksempelvis Nettavisen, som har en sak om ploging i skiløyper, personifisert ved Trine Kjus, journalist i Romerikes Blad.

Hun er ganske oppskjørtet og klager på menn i moden alder som påpeker at hun med sin plogepraksis ødelegger løyper og saboterer den finstemte flyten og tempoet i søndagsløypene.
Hun hevder at “Mora di er en ploger” er det nyeste nye av utskjellinger i langrennsløyper her til lands, og hun husker godt da hun i fjor fikk tilsnakk av en mann i kondomdress.
Kan godt forstå at menn i kondomdress kan være et litt ugreit innslag i norske skiløyper. Ikke på grunn av kondomdressen, ei heller innholdet, men kombinasjonen, som jo ofte ikke er særlig lekkert å se til.
Nåvel, Trine Kjus må ta seg sammen. Hun må ta et valg. Enten lære seg å gå ordentlig på ski og derigjennom slutte å irritere erfarne og dannede markatravere i nikkers… eller: Finne på noe helt annet, spille ludo innendørs med familien, strikke en genser eller hekle grytekluter…
Ploging er jo unorsk virksomhet. Jeg tipper Vidkun Quisling ploget når han gikk på ski i marka. Vi har en stolt skitradisjon i Norge: Sondre Norheim, brødrene Hemmestveit, Ruud-gutta, Ole Ellefsæter, Gjermund Eggen, Oddvar Brå, Ivar Formo, Petter Northug, Klæbo…
Ingen av disse staute karene ploget, kanskje bortsett fra ved helningsvinkel større enn 35 grader, i stummende mørke ved midnattstider, med promille høyere enn 1,9 og en springer spaniel i kort line.
Også var det fyllefanten over alle fyllefanter, som attpåtil er stål- og betongkommunist med fast plass på Stortinget. Ja, det er tale om Mímir Kristjánsson, som i fylla sendte truende meldinger til en 61 år gammel mann fra Bryne. Det hadde seg nemlig slik at 61-åringen hadde dristet seg til å ytre seg litt kritisk til Kristjánssons meninger om mangt og meget.
Så ble det litt tasting, da. Kristjánsson fyrte av noen ikke så hyggelige meldinger, gjengitt i VG:
Nå holder du kjeft!
Jeg bor i Stavanger, [adresse]
Kom hit så banker jeg deg
Eller?
Hvordan er det med fitten?

Dette med “fitten” er ikke lett å bli klok på. Hva mener Mímir? Undres han på om Bryne-mannen er i form til nevekamp (fit for fight), eller snakker vi en Bergen-inspirert bøyning av en litt vulgær benevnelse på det kvinnelige kjønnsorgan? Man er henvist til gjetninger.
Nåvel, i en senere melding skriver han:
Kom hit, så skal du møte mine HA-venner
Nei, var ikke så tøff?
Hallo!!!
Rimelig tolkning er at Mímir Kristjánsson har mange venner i Hells Angels og at disse godt kan la seg overtale til å banke opp en kødd fra Bryne, gi ham en skikkelig lærepenge.
Dagen etter angret Kristjánsson som bare faen. Han la seg flat, skyldte på fylla og innrømmet at han ikke har noen venner i HA, men: Kanskje han ønsker seg noen HA-venner, kriminelle som de er og ikke fremmede for i flokk banke opp én person.
Noen mennesker blir voldelige i fylla, og er snille som to uker gamle kattepuser i edru tilstand, men Mímir Kristjánsson er jo full det meste av tiden, har jeg hørt rykter om… og er ikke vilje til utøvelse av grov vold en egenhet ved kommunismen og dens tilhengere?
Hardkokte kommunister anerkjenner jo ikke meningsmotstanders ytringsfrihet, og Mímir .. ja, han ville banke opp en 61 år gammel mann fra Bryne og således sette stopp for dennes ytringer. Målet helliger middelet.
Har vi ham nå? Er glansen gått av ham? Den sjarmerende fylliken er kanskje ikke så søt og sjarmerende likevel. Ser vi den sanne Mímir? Er han bare en helt vanlig drittkommunist, som ikke tåler så inderlig vel meninger han ikke har selv. Kan god tenkes, det…

Appendix: Nevnes må at jeg under skriving av denne tekst drakk to halvlitersbokser Aass Pilsner og brukte litt narkotika, men bare litt… som kan ha forårsaket skrivefeil, mangelfull tegnsetting og setningsskader. 

Det skumleste du kan gjøre i Norge, er å kritisere Israel, sa historieprofessor Hilde Henriksen Waage da hun og fire andre Midtøsten-eksperter 24. mars var samlet i Domus Bibliotheca for å svare på forhåndsinnsendte spørsmål og henvendelser fra salen.
Tema: Midtøsten og alt det rare og forunderlige som foregår der i trakten.
Ordstyrer: Rima Iraki (leppestiftmuslim og tidl. NRK-ansatt)
Referent: Martin Toft, Uniform (nettavis for UiO)

Selvsagt er Waages påstand bare tull og tøys og erkesludder. Det er ikke skummelt å kritisere Israel, det er tvertimot veeeldig trygt og du får mange venner og flere dusin skulderklapp i løpet av nesten ingen tid og to tomler opp. Du blir invitert til å gå i tog og skråle ingen sionister i våre gater og from the river to the sea, Palestine will be free, eller den mer direkte varianten: Palestine is islamic from the river to the sea.
Jeg tror nesten vi kan si at antisemittisme er helt stuerent i Norge, og regjeringen Støre gjør ikke  mye for å demme opp for den. Jødehat er på mote, grei skuring, og den politiske venstresiden her til lands, heri inkludert mange samfunnsforskere og Midtøsten-eksperter, har lenge stått støtt i et kjærlig forbund med muslimer av alle slag, også de som synes det er greit å skjære hodet av jøder og alle andre som ikke tror no’ særlig på den pedofile og hypervoldelige profeten kjent som Muhammed.
Tror Waage på seg selv, mener hun virkelig at Israel-kritikk er det skumleste man kan sysle med i Norge? Jeg tror ikke det. Hun fyrer av en løgnaktig påstand i et nokså lukket forum, kanskje bare med trofaste meningsfeller tilstede. Hun tar en sjanse og lar det stå til. Hun tenker nok som så at om denne ytringen skulle tilflyte offentligheten, vil ingen heve øyebrynene. Hun risikerer ingenting. Det er dessuten blitt ganske vanlig å holde seg med helt private sannheter.
Hva er farlig i Norge i dag …. å overdosere LSD helt ute på tuppen av Prekestolen, eller holde gjennomsnittshastighet pålydende 120 km/t mellom Seljord og Høydalsmo – på motorsykkel? Begge deler, åpenbart.
Men det er også farlig å kritisere islam. Prøv å sette fyr på Koranen midt på Grønland torg i Oslo og se hva som skjer. Trolig rekker du ikke se mye før du har en kniv sittende dønn fast mellom to ribbein … og det siste du hører er et øredøvende ALLAHU AKHBAR.
God påske:)

Ramadan er ikke over. En røff tid for muslimene. De må holde ut enda en drøy uke før de kan gnafse i seg alskens godsaker døgnet rundt og vel så det. Kan ikke annet enn synes synd på dem. Ikke hyggelig å være sulten hele tiden, tom mage og lavt blodsukker kan gi adferdsavvik nokså sjenerende for nærmeste omgivelser … ja, jeg tenkte å skrive en og annen linje om det.

For å gjøre det enkelt for meg selv, startet jeg opp min selvbygde KI-maskin, nylig oppgradert med det aller feteste innen halvlederteknologi og amplitudemodulert algoritmestyring. Jeg ville favne bredt og tastet inn:
Lag en tekst til ettertanke, om ramadan.
Jeg dyttet på startknappen, og etter et par sekunder var teksten fiks ferdig. Jeg ble temmelig overrasket da teksten viste seg å være nesten identisk med en tekst jeg selv skrev for nesten fire år siden. Jaja, tenkte jeg … det stunder til sommer, og alle vet at sommer er reprisetid:

BETENKNING TIL ETTERTANKE
Stundimellom hoper begivenhetene seg opp på uartig vis … stive strømpriser, dyrt drivstoff, høye matvarepriser, krig både hist og her, usikker sikkerhetssituasjon, verdensorden på ville veier … men: Muslimene blant oss må tåle enda mer.

Månen er nemlig ubønnhørlig og dens bevegelser tillater muslimer inntak av mat og drikke bare mellom solnedgang og soloppgang, eller når det ikke er mulig å skjelne mellom en hvit tråd og en svart.
Sikkert noen som jukser og midt på dagen tar med seg trådene, tre-fire kebaber og to liter cola inn et lite rom med lystette gardiner, eller på annen måte unndrar seg profeten Muhammeds vilje og i fullt dagslys propper seg med de fineste lammeretter og søteste desserter – og attpå et par kilo dadler og et glass te hvori fire spiseskjeer sukker.
Skikkelige muslimer, derimot, tar ikke lett på fasten, de tar ramadan på ramme alvor og vel så det. Hertil må nevnes at ramadan også utelukker sex, hvilket betyr at man er tjent med noen regler og forskrifter – og de finnes, deriblant:
Under ingen omstendighet skal en kvinne bøye seg til bønn foran en mann.
Svært gammeldags og kvinnediskriminerende forordning? Ikke hvis man tenker seg litt om:
De to siste årene er hjemmebønn blitt vanlig. La oss forestille oss en familie på fire – mamma, pappa og to døtre. Pappa ned på kne for å be. Mamma og de to døtrene gjør en frekk feministisk finte og bøyer seg ned foran ham, med nesa pekende rake veien mot Mekka og stussen i været.
La oss videre si at det er sent i fastemåneden – slik som nå –  og det ikke har blitt no’ på pappa på en god stund. Han ser opp og frem … tre rumper i været. Røde blodceller iler til og fyller til randen svamplegemer nedentil.
Lite mat og drikke gjør noe med de kognitive prosesser, herunder også evnen til konsekvensanalyse, kanskje skrint næringsinntak også har forpurret synsnervene, slik at han ikke ser forskjell på endestykkers størrelse og beskaffenhet og: Eiere.
En svært delikat situasjon, det er sikkert og visst, men da er det bare to som kan gripe inn og avverge unevneligheter. Det er Muhammed og Allah, det. Begge er allmektige og ser alt, og i fastetiden er de nok ekstra årvåkne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I anledning Kvinnedagen vil jeg gjerne fortelle en historie, som .. ja, jeg forteller den bare ugjerne, men jeg gjør det likevel, ettersom det er viktig – for menn i alle aldre. Det handler om samtykke … og viktigheten av å ikke bruke slips i enkelte situasjoner.

Det startet med et telefonanrop, som så mye annet i livet. Ukjent nummer, men jeg løftet telefonen. Jeg var litt forvirret de første sekundene, før det gikk opp for meg at det var en gammel flamme som satt i den andre enden av telefontråden, i en bil. Hun var på gjennomreise. Om hun kunne stikke innom og hilse på?
Sant å si var jeg litt paff, jeg pleier ikke omgås ekser, og det er jo fire-fem år siden vi så hverandre sist, men jeg sa “jada, bare sving innom, hyggelig”.
En halvtime senere ringte dørklokka. Jeg åpnet og hun smatt inn. Marskjølig klem. Hun duftet seg selv og diskré parfyme, smøg ut av en rød ullkåpe og sparket samtidig av støvlettene. Brannbilrød leppestift og moderat sminke. Det samme blonde hårverket. La oss kalle henne Jenny.
“Næmen, så hyggelig å seg deg”, sa hun.
“Det samme”, sa jeg og hengte opp kåpa.
“Kaffe?”
“Og croissanter fra i går”, sa jeg.
Vi satte oss i stuen og snakket mye løst og lite fast. Jeg kunne ikke la være å tiltuske meg noen blikk. Jenny hadde ikke tapt seg nevneverdig, hun var kledd dertil. Raus utringing, kort skjørt, svarte strømper .. kanskje stay ups, tenkte jeg, men jeg utviklet ikke tanken, lot den falle. Ekser er ekser.
“Kom og sett deg her”, sa hun og banket litt på sofaen… “jeg har nettopp blitt bestemor og har noen bilder.”
Jeg reiste meg og satte med ved siden av henne. Hun bladde i mobilen sin og viste frem en hel haug bilder av et lite barn, liggende på rygg, på magen, i barnevogn, i badekaret.. og jeg sa “veldig søt”, “pen unge”, “ligner på moren” … ja, sånne ting som ferske bestemødre vil høre.
Nesten umerkelig satte hun seg nærmere meg. Kjente hennes høyre hofte mot min venstre. Hun fortsatte bestemorsnakket sitt, og jeg tenkte at dette er ganske kjedelig å høre på. Jeg grep en croissant og plugget inn små og ganske intetsigende responsord som passet inn i monologen hennes.
Plutselig la hun fra seg telefonen, lente seg tilbake og la venstre lår på høyre:
“Og du da, blitt bestefar?”
Joda, snart tre år siden, svarte jeg, men tok ikke frem mobiltelefonen.. og det var da jeg registrerte det: Soveromsblikket. Det skjeve smilet, med oppovervipp i høyre munnvik. Kjent stoff, halvveis glemt, men ikke til å ta feil av.
Jenny er litt aparte. Hun kan male som en katt, både på inn- og utpust … ja, hun høres virkelig ut som en katt, og jeg visste hva som kom:
“Vi skal ikke … ja, for gamle dagers skyld…?”
“Ehh … hva da?”
Hun økte volumet på malingen og la inn et par mjau. Dultet meg i siden og plantet et kyss på kinnet mitt:
“Come on!”
“Men vi er ikke lenger…”
” .. kjærester .. nei, men hva gjør det”, sa hun med lav, ru stemme. Dernest klangdybde med én oktav opp på siste ord:
“Men vi kan vel pule litt?”
“Nei, altså… ”
“… du har fått bul på buksa di, Torjus. Hvordan gikk det til?”
Jeg flyttet meg litt høyre og sa at forholdet vårt forlengst er historie og at det er noe som sømmer seg, og noe ikke.
“Helandussen, er du blitt en sånn gørrkjedelig moralfilosof”, sa Jenny og la sin høyre lanke på bukseskrittet mitt.
“Jøye meg”, la hun til.
“Nei hør her .. du kan ikke, har du ikke hørt om samtykkeloven?”
“Hæ?”
“Den trådte i kraft i fjor sommer. Av den følger at sex skal være frivillig for begge parter. Samtykke må foreligge fra begge, ved ord eller handling. Hvis ikke, er det voldtekt.”
“Men Torjus, da”, malte hun .. “det virker som om tissen din har gitt samtykke for leeenge siden, og det ser ikke ut som den har skiftet mening. Kognitiv dissonans?”
“Men…”
“… jeg er ganske fuktig der du vet, kom nå … så går vi og legger oss litt.
Hun reiste seg og tok tak i slipset mitt. Ja, det er slik fatt at jeg på søndager pleier å knyte slips før jeg går i kirken. Jeg hadde glemt å ta det av, og nå strammet det så hardt at jeg nesten mistet pusten.
“Kom så.”
Jeg var sjanseløs. Valget var enten å besvime, og kanskje dø av oksygenmangel på parkettgulvet, halvveis mellom sofaen og soverommet … eller gi etter og utholde det som måtte komme og derigjennom berge livet.
Etter en times var hun ferdig, og det var jeg også. Hun dyttet en brystvorte i mitt høyre øre og lo…
“Sånn, det var da ikke så ille … eller?