“Jeg tuller med at vi er disipler av Pappi … Pappi er jo en slags Jesus-skikkelse”, sier Aftur Spildo Nerdrum innledningsvis i NRK-serien Familien Nerdrum. Stemmen hennes er ultrafeminin og myk som soloppvarmet Kviteseid-smør. Ingen tvil om at hun er gla’ i faren sin. Jeg tror hun elsker ham. Ser det på henne.
Jeg har sett alle episodene og er imponert, men mest: Misunnelig.
Svært sjelden jeg griper meg selv i misunnelse. Jeg tenker ikke mye over hva andre har, som jeg ikke har. Jeg synes ikke det gjør noe om naboen har finere bil enn jeg. Det skal dessuten ikke så mye til, bilen min er den styggeste i gata der jeg bor.
Jeg er misunnelig på Odd Nerdrum, må innrømme det. Misunnelse er egentlig ikke korrekt term. Jeg unner Odd Nerdrum alt godt, men hvor mange menn i Norge – etter å ha sett overnevnte TV-serie – tenker ikke: Å fy faen, Odd Nerdrum har jaggu meg fått det til. Helt konge. Skulle vært meg.
Alle menn vil være alfahann, eller sigma, men Odd Nerdrum er høyt hevet over mannskategorier. Ikke bare er han blant de få norske nålevende malere som vil bli husket om 100 år, kanskje den eneste … han har også skapt seg et lite, autonomt fyrstedømme vest av Stavern – et par pistolskudd fra bølgende saltvann og mange mentale lysår fra nærmeste ansats til modernisme og arbeiderpartilag.
Røvik gård. Her bor han med kone – tidvis benevnt Mammi – sønnene Öde og Bork, datteren Aftur, to barnebarn, to svigerbarn, hester, geiter og elever fra alle verdens kanter, som vil lære av den store mester Nerdrum.
Aftur ammer sitt nyfødte barn og skriver klassisk poesi i ledige stunder. Öde spiller piano og er familiens utenriksminister. Det er han – hjulpet av Mammi – som er drivkraften i etableringen av Nerdrum Museum i Stavern.
Öde er den mest modernistiske i familien og kan bruke en laptop. Med den søker han finansiell støtte fra mange hold. Fånyttes, ingen vil bidra, men det ække så farlig … Pappi har penger og en Mercedes Benz S 500, med 435 hestekrefter, som gjør det enkelt for Öde å komme seg rundt for skjøtte sitt ekstroverte verv.
Bork liker seg best hjemme og lager en svær platting av tunge bergarter som dyrene på gården kan reke omkring på … ja, også driver han en podcast der han inviterer utvalgte gjester til å snakke om klassiske verdier og rakke ned på alle tanker tenkt etter 1790. Odd Nerdrum er hovedgjest når han føler for det og gis overflod av anledninger til å ytre seg, uten nevneverdige motstand. Eksempelvis: The old things are always the best og alt det beste er gjort… som kan tolkes som at han selv nærmer seg dødsriket og ingen noen gang vil tangere kvaliteten i hans samlede verker.
I sentrum av dette lille universet går Odd Nerdrum omkring i kjortel, som en oldkirkelig patriark, opphøyet til et nivå unndratt alle hverdagslige banaliteter. Han kildesorterer ikke søppel, han samler ikke sammen skittentøy og mater vaskemaskinen, han tørker ikke støv, vasker ikke gulv, handler ikke dagligvarer, lager ikke mat, han pusser ikke opp, klipper ikke gress, luker ikke ugress … han gjør bare det han vil og det han kan: Å male.
Hans kone stuller og steller for ham, som om han var et lite barn. Passer på ham, skjemmer ham bort og sørger for å opprettholde hans eleverte og tidvis sutrete ego. Det er helt fabelaktig. Det eneste Odd Nerdrum må gjøre, er å tisse og bæsje … og det får vi tro han gjør selv.

Odd Nerdrum har tøyet og strukket maskulinitetsbegrepet til det absolutte ekstremalpunkt. Han realiserer hver dag alle menns drømmer. Han er sentrum, det faste og urokkelig punkt på Røvik gård, og alle andre går i faste baner omkring. Han er som Freias melkesjokolade – ingen over, ingen ved siden.
Mange irriterer seg nok over Odd Nerdrum, især kanskje malere som lager ubegripelige, abstrakte bilder i mange rare farger – som ingen vil kjøpe.
En og annen vil nok la seg provosere av idyllen og velstanden som fremgår av TV-serien om familien Nerdrum, noen vil sikkert mene at livet på Røvik gård er et liksomliv, slik som Aftur på pikelig og aller søteste vis antyder:
“Hele livet mitt har jeg gått rundt og trodd at jeg er i en film, jeg bare skaper filmscener rundt meg hele tiden.”
Noen ville nok – etter en slik erkjennelse – straks blitt redd og øyeblikkelig pakket kofferten og reist avsted, men ikke Aftur og hennes kjæreste Daniel. De bygger sitt eget hus på Røvik gård. Der skal de bo sammen med de to barna sine – og Öde.
Hva hadde rabagasten August Strindberg sagt, om han hadde levet i dag og besøkt Røvik gård og alle som bor der? Kanskje det samme som da han var på en utstilling med Carl Larssons malerier, grep tak i kunstneren, filleristet ham og sa: Så falskt at fløten skjærer seg.
Man kan undres: Vil noen noen gang flytte fra Røvik gård, i så fall hvem? Jeg tipper Öde.
Imens går livet sin gang på Røvik gård, med Odd Nerdrum som det selvfølgelige midtpunkt. Han er faen meg Norges heldigste mann – og en nasjonalskatt.

Dagen før nyttårsaften viderebragte NRK en pressemelding fra UNICEF: Fire småbarn frosset i hjel i Gaza. Søndag 29. desember ble det femte dødsfallet kjent, Jumaa al-Batran. Som bare ble 20 dager gammel før frosten tok ham. Uffda, tenkte jeg… er det så jævlig kaldt der nede?

NRKs tekst er ledsaget av faren, Yahia al-Batran, som holder noe avlangt i hendene, emballert i et hvitt tøystykke, knyttet igjen i begge ender. Han står der med mange mennesker omkring seg. Han er godt kledd, varme klær. Skoene hans ser kliss nye ut.
Faren sier at han og kona våknet i teltet deres denne søndagsmorgenen og fant lille Jumaa død, frosset i hjel. NRK bragte i denne saken ingen faktaramme om kropp og kulde. Ei heller noe om hvor dette lille barnet lå denne natten .. for seg selv, inntil mors eller fars bryst, pakket inn i alle tilgjengelige tekstiler.
Jeg gikk inn på yr.no og tastet inn Gaza. Jeg ble litt overrasket. Ingen kuldegrader. Derimot mange varmegrader. Litt kjølig om natten, men gode dagtemperaturer… slike jeg ville vært fornøyd med i juni her til lands.
I dag meldte NRK at nå truer vinteren i Gaza og “helsemyndigheter melder at minst åtte spebarn har frosset hjel”. NRKs nyhetsoppleser, Chetan Rastogi, sa ingenting om hvilke helsemyndigheter, men vi får tro det er palestinske, og de er underlagt Hamas.
Jeg sjekket været i Gaza, yr.no:

Som nordmann har jeg opplevd mange kalde vintre … jeg har i fylla ramlet i Drammenselva midt i januar, krysset Hardangervidda på ski i februar og vært uteligger i Oslo i mars… ja, er det ikke litt underlig, at noen fryser i hjel i Gaza i disse dager.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Natt til årets første dag. Mann i en Ford F-150 Lightning. Bånn gass i Bourbon Street, New Orleans. Han sikter seg inn og kjører over så mange han kan. 10 drept og minst 35 skadde.
Politiet iler til, skyter og dreper gjerningspersonen.
Dagsrevyen i kveld, NRK-korrespondent Anders Tvegård om gjerningspersonen:
“Medier her melder at det var en amerikansk statsborger, men identiteten er ikke kjent….”
Aaa.. come on… selvsagt visste Tvegård hvem det var tale om. Veldig mange visste det, til og med jeg – som er veldig sløv i dag, men hadde lest litt i VG. Tvegård jobber i NRK, og der hegner man om islam og er ikke så glade i å identifisere veldig melaninrike mennesker som setter seg fore å drepe flest mulig mennesker på kortest mulig tid.
Fyren heter Shamsud Din Jabbar og ser slik ut, eller så slik ut:

42 år gammel. Bosatt i Texas. I bilen han kjørte fant politiet et IS-flagg, våpen og noen eksplosiver, men før politiet fant disse sakene, måtte de skyte fyren. Straks etter så han slik ut:

Jaja, FBI er i full gang med etterforskning, og ingenting tyder på at Jabbar var kveker, eller baptist.. men det kan ikke utelukkes at han var muslim av den veeeldig rettroende sorten.. og de.. ja, de liker jo å drepe vantro mennesker… som det trolig var mange av på Bourbon Street klokka kvart over tre i natt.

Bilder: New York Post

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Onsdag morgen denne uken var arbeids- og inkluderingsminister Tonje Brenna på besøk i P4s julekanal. Hun var der for å snakke om jula og hva den betyr for henne.
Før hun gikk i studio hadde hun tenkt og tenkt og tenkt på hvordan hun skulle redegjøre for sitt forhold til jula. Hun vurderte kanskje å snakke litt om Alf Prøysen og Julekveldsvisa, og at hun bare mååå få med seg Sølvguttene klokka fem julaften, selv om hun vet hun blir så rørt at hun begynner å grine.
Kanskje var hun inne på å ville snakke litt om hvor mange som er ensomme i jula og hvor viktig det er å være medmennesker i denne høytiden… eller kanhende litt om sin barndoms jul og hvilke presanger hun husker best.
Hun forsøker å konstruere noen setninger bak sin panne, filer og pusser dem … slik at de blir gode og varme og vil gli friksjonsløst inn i alles ører… ja, hun tenker kanskje at hun skal bli statsminister en dag og at hun må snakke litt statsministeraktig og verdig om vår alles julehøytid.
Hun ankommer studio, setter seg ved mikrofonen og forteller at hun er helt ellevill i adventstiden og jula attpå og ikke kan få nok av juletrær og pynt og pinnekjøtt og alt som hører med. Hun er i siget og babler og babler … og oppsummerer:
“Jeg er ei skikkelig julehore.”
I ettertid angrer hun disse ordene:
“Jeg sa på radio forleden ‘jeg er ei skikkelig julehore’. Det var dumt.”
Kan denne upolerte talemåten skyldes lite utdannelse og ingen bokhylle i barndomshjemmet? Brenna har nesten ikke utdannelse. Hun fullførte videregående, men var mer opptatt av det sosiale enn av fagene, har hun sagt i et intervju med Utdanningsnytt. En kvinne av folket, oppvokst på et de folkeligste stedene i hele Norge: Jessheim.
Hva om hun blir statsminister? Kan det gå bra? Hva kan hun få seg til å si i viktige møter med andre statsledere? Skandaløse ordvalg som aviser kloden om slår opp med fete titler?
Eller var ordvalget hennes dønn presist. Kanskje Tonje Brenna simpelthen blir løsaktig når det nærmer seg jul. Koker og syder det nedentil når det stunder til 24. desember? Blir hun rett og slett ei skikkelig tøyte?
Hor i bibelsk forstand er sex med annens ektefelle. Den sekulære varianten er seksuelle tjenester mot godtgjørelse i kontanter. Det kan være tale om en enkel håndjobb, eller avsuging (med eller uten svelging), eller et saftig knull fordelt på ulike stillinger.

Neida, jeg tror Tonje Brenna bare er ei gla’jente, jeg .. som noen ganger glemmer å tenke over ordenes valør og lar det stå til, og hva utdannelse angår … hverken Einar Gerhardsen eller Trygve Bratteli hadde mer enn folkeskole.
Go’ jul, Brenna:)

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i kveld:
– Fært med den knivstikkingen i Oslo i dag, tenker jeg.
– Du tenker på hendelsen i en butikk i Maridalsveien?
– Ja, dette er jo rett ved Akerselva, på en måte … og det er vel sannsynlig at det er snakk om…
– … du mener melaninrike innvandrere?
– Ehh … ja, det er jo…
– … ja, det er fordommer, tenker jeg.
– Ehh..
– Alle vet at veldig mange fra det kritthvite og bemidlede borgerskapet på vestkanten synes det er spennende å reise østover i Oslo for å oppleve en litt annen og fargerik kultur, på en måte… på samme måte som hvite, privilegerte mennesker reiser til Afrika og hengir seg til safari og sånn, tenker jeg.

– Ja, sikkert et middelaldrende ektepar. De ville handle litt når de først var på de kanter, tenker jeg. Kan være lenge til neste gang.
– Du mener..
– … ja, de stakk innom en delikatesseforretning på Grünerløkka. Smak av Italia heter den og ligger i Vulkan kjøpesenter. De ville nok ha noen dyre oster og en kilo parmaskinke, med tanke på 1.juledagsfrokost hjemme i Oscars gate.
– Men..
– .. og alle vet at vestkantfolk er bortskjemte, egoistiske og er vant til å få det som de vil.
– Ja?
– Sikkert kø og trengsel i butikken, og varebeholdninger varer ikke evig, på en måte.
– Hææ?
– Parmaskinke.
– Hææ?
– Det oppsto nok en krangel om den siste parmaskinken og vestkantparet hisset seg opp, tenker jeg. Mannen rev nok emballasjen og prislappen av en kjøkkenkniv til salgs og stakk en annen kunde i magen, trolig en innvandrer, slik at blodet fosset ut på gulvet.
– Nei, dette…
-… men den sårede mannen greide å komme seg på beina. Han løp mot knivmannen, greide å få tak i kniven og dyttet den inn i skulderen til den ekle vestkantmannen hvis kone blandet seg inn og slo innvandreren hardt i hodet med Gucci-veska si, som inneholdt en nyinnkjøpt helflaske gin. Hun mister balansen og faller over et trancheringssett som er plassert slik at hun får to dype sår omtrent der hjertet er plassert. Mye blod, mye ståk og ståhei. Så kommer politiet og paramedic fra Oslo universitetssykehus. Alle tre blir kjørt til sykehus, to av dem er livstruende skadet.
– Men er ikke dette…
– … jo, det er helt fryktelig.. men sånn går det når hvite rasister fra vestkanten drar østover for å kjøpe parmaskinke til jul.

For to dager siden offentliggjorde regjeringen en ny Handlingsplan mot muslimfiendtlighet, 2025-2030. Det skjedde i regjeringens representasjonsbolig i Parkveien 45. Jeg har ikke lest rapporten, men jeg hørte og så presentasjonen via regjeringens Nett-TV.
Rapporten inneholder 30 tiltak mot muslimfiendtlighet fordelt på tre innsatsområder:
Dialog og et velfungerende demokrati
Kunnskap og kompetanse
Trygghet og sikkerhet
Siste område utleder tanker om min egen sikkerhet … ja, jeg bor i en by der mange muslimske ungdommer reker omkring med kniv, eller machete på innerlomma.
Nåvel, Støre åpnet seansen med dette om norske muslimer:
“De beriker samfunnet vårt på alle nivåer…”
Jeg vet ikke hva Støre har i tankene, han begrunner ikke påstanden, men mine tanker går til de som er ofre for grov kriminalitet begått av innvandrere og barn av innvandrere født i Midt-Østen og Afrika. Statistisk Sentralbyrås siste kriminalitetstall vedrørende disse gruppene er dyster lesning.
Støre: “Undersøkelser fra HL-senteret viser at 22 prosent i den norske befolkningen har det som forskerne kaller muslimfiendtlige holdninger. 22 prosent er et veldig høyt tall.”
Tuller Støre litt? Kanskje brukte HL-senteret termen islamfiendtlig? I så fall er tallet 22 svært lavt og sier noe om hvor saktmodige vi nordmenn er, hvor tolerante vi er overfor det intolerante.
“… og 31 prosent har utpregede fordommer mot muslimer. Det mener jeg er skremmende tall”, fremholder Støre.

Nuomstunder er det helt vanlig å erstatte fakta med fordommer. Man kunne sagt: 31 prosent av helnorske nordmenn har tilegnet seg så mye kunnskap om islam at de har forstått at denne ørkenreligionen er ren gift… og 31 prosent er et sørgelig lavt tall.
Nåvel, neste på talerlisten er kultur- og likestillingsminister Lubne Jeffery. Hun er hovedansvarlig for rapporten og snakker om hvor viktig kunnskap er, kunnskap om muslimer i Norge… formodentlig har hun ikke i tankene krimstatistikken til SSB, ei heller æreskultur, tvangsgifte, konebanking, sosial kontroll, skadeverk på småpikers kjønnsorganer, utsending av barn til hyperbrutale koranskoler i opprinnelsesland…
Neste på talerlisten er Sajid Raheem, daglig leder for Muslimsk dialognettverk. Han forbigår jeg uten kommentar, han bringer lite nytt, og jeg har dessuten andre ting å gjøre før jeg legger meg.
Til slutt snakker Masoom Zubairm, styreleder i Islamsk Råd, Norge. Bortsett fra å snakke om tøysebegrepet islamofobi, kursiverer også han behov for kunnskap om islam og muslimer. Han sier ikke noe om hvem som skal formidle denne kunnskapen, men han antyder:
“Kunnskapsformidling er derfor viktig, og det er sentralt at muslimer selv tilkjennes definisjonsmakten over egen tro.”
Dette er en gammel melodi; muslimer vil jo ikke ha noe av at vantro mener noe særlig om islam.
Arrangementet varte i 35 minutter. Fire talere. Tilhørerne bare hørte på og klappet når det passet inn. Ikke lagt opp til spørsmål fra salen.
Oppsummert:
Ingen av talerne nevnte med ett ord hva norske muslimer selv kan gjøre for å tilpasse seg det norske samfunnet og således redusere muslimfiendtlighet. Ingen sa: Vi muslimer må anerkjenne norsk lov, deriblant grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet, herunder retten til å brenne Koranen, eller: Muslimske foreldre må ta sønnene sine i nakken, slik at de ikke reker gatelangs, raner og knivstikker uskyldig forbipasserende.
Opprettholdelse av offerstatus. Ikke tilløp til selvkritikk. Som forventet.

… jeg ikke å skrive, det er så slitsomt… sitte helt i ro på en stol og dytte på taster, i en bestemt rekkefølge. Stolen er ikke så komfortabel, tastaturet er gammelt og fullt av rusk og rask og støv; knastene knaker og knirker, og noen av dem setter seg fast og lar seg såvidt løsne med en knivspiss.
Men det verste er å bruke hue, man må jo tenke en god del. Ække så gla’ i det lenger, synes jeg har tenkt nok. Da jeg var mye yngre enn jeg er nå, tenkte jeg ganske mye, men jeg kan ikke si at det har kastet av seg så mye… nei, kan ikke si det.
Nåvel, la meg nærme meg poenget:
Jeg ville så gjerne skrive ørlite grann om jødehat, men jeg ønsket å gjøre lett for meg selv. Jeg vil jo helst ikke bruke en lubben brøkdel av denne lørdagen til å beføle et tastatur. Flaks da at jeg for noen år siden skrudde sammen en autonom teksttilvirkningsinnretning, eller automatisk skrivemaskin, basert på det nyeste innen gunstig intelligens.

Jeg har oppgradert denne maskinen med det alle nyeste innen briggske logaritmemodulasjoner med superelastisk, semantikkoordinerende matriseintegral… ja, også har jeg tappet det gamle kjølevannet, fylt på nytt, strammet alle slangeklemmer og skiftet rullelager i radiatorviftene.
Så bra er denne maskinen blitt, at den bare trenger ett stikkord for å lage en tekst. Jeg tastet inn JØDEHAT, dernest ENTER og la meg på sofaen for en liten kåbbaistrekk.
Jeg sovnet … zzzzzz … og våknet en snau time senere. Da var teksten forlengst ferdig:

DEN FJERDE DØDSSYND
Vriene greier, vanskelig å forstå, henimot ubegripelig. Antisemittisme. Det er jo så inni gamperæva irrasjonelt. Hvorfor hate noe som nesten ikke finnes… ja, for jøder finnes jo nesten ikke. I gata der jeg bor, finnes ingen jøder. I byen der jeg bor? Aner ikke, ha’kke hørt om noen.

Da Hitler ble kansler i 1933, var Tysklands innbyggertall 67,7 millioner, hvorav 525 000 jøder.. og som alle vet, anklaget Hitler og hans venner jødene for all elendighet i Tyskland, inkludert den ydmykende Versaillestraktaten signert i 1919.
Ganske stivt stykke… kan det være slik at 0,77 prosent av en befolkning er i stand til å legge et tjukt lag av forfall og fordervelse, sult og nød over resten av befolkningen – 99,23 prosent – i et 468 787 kvadratkilometer stort land? Selvsagt ikke, og det var ikke jødene som startet 1. verdenskrig, og de aller fleste tyskere så aldri snurten av en jøde. De fleste jødene bodde i byene, flest i Berlin.
Igjen: Hvorfor hate noe som nesten ikke finnes?
For flere enn noen få år siden besluttet jeg å bli litt klokere; jeg oppsøkte et bibliotek og lånte JØDEHAT – Antisemittismens historie fra antikken til i dag, skrevet av Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorenz.
Riktig en tjukkas av en bok. Mye kjent stoff, men nytt for meg var teologiprofessor Martin Luthers overhåndtagende aversjon mot jøder. Han sparte ikke på kruttet:
“Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslanger som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.”
Ble jeg klokere av denne boken? Jeg ble ikke dummere, men jeg kan ikke erindre at den i nevneverdig monn inneholdt utlegninger om det det kolossale hatet muslimer nærer overfor jøder.
Sitatet fra Luther er tidløst. Hvis vi bytter ut den kristne med hele verden, blir det helt tidsriktig, især i et muslimsk perspektiv. Ja, la oss vær ærlige, ingen nåtidsmennesker hater jøder mer enn muslimer. Muslimer vil jo gjerne – på bestialsk vis – drepe alle jøder i hele verden, slik naziregimet i Tyskland så inderlig ønsket.
Kan dette hatet ha noe med misunnelse å gjøre, forøvrig i katolisismen notert som dødssynd nummer fire?
Jeg tror det. Det er jo slik at mange mennesker krymper seg i misunnelse over de som er klokere, mer intelligente, flinkere, mer siviliserte, rikere … og svært irriterende for palestinere er det nok å ha slike prakteksemplarer som nærmeste nabo.
Jada, jøder er gløgge. Ta en titt på oversikten over vinnerne av Nobel-prisen, 22 prosent av dem er jøder, antallet arabiske nobelprisvinnere kan telles på det som er igjen av fingre på en pensjonert sagbruksarbeiders ene hånd.
Kuriosa hertil må nevnes Naguib Mahfouz, egyptisk forfatter og ateist, som ble tildelt Nobel-prisen i litteratur for 1988, men han var nok litt uvøren i boken Gebelawis barn, der han skrev litt for fritt om Allah. Muslimer liker jo ikke ytringsfrihet i nevneverdig monn; en gjeng jihadister utlyste en fatwa, og en dag i 1994 gikk to av dem til angrep på Mahfouz på åpen gate, med drap i sinne. Forfatteren ble brutalt knivstukket i nakken. Han overlevde, men ble aldri helt seg selv igjen.
Jødene i Israel er glupe og kløktige. Sånn er det bare. Ergerlig og fortærende for alle araberne som bor i landene omkring, og ikke så artig å bli tatt grundig ved nesen, slik som i september i år, da flere tusen personsøkere og walkie-talkier begynte å oppføre seg underlig… ja, de var så aparte at de eksploderte og ikke gjorde det så hyggelig å være Hizbollah-terrorist.
Irriterende å ha en slik nabo, som er så inni granskauen vellykket … høyt bruttonasjonalprodukt, høyteknologisk stormakt, alminnelig velstand og: Demokrati, endatil liberalt… som er det aller verste araberne vet: muslimer synes jo alle burde underkaste seg profeten Muhammed, be til Allah og leve slik man gjorde for 1400 år siden.
I de siste tiårene har Norge importert jødehat i stor stil. I dag har vi drøyt 200 000 muslimer i Norge, og det merkes. Innvandrere fra muslimske land står for det aller meste av kriminalitet her til lands og for noen få dager siden måtte politiet rykke ut til en adresse i Ullensaker, der en ung mann truet en nabo med kniv.
Politiets nærvær dempet ikke den unge syrers gemytt. Han gikk løs på en politibetjent og hadde kanskje til hensikt å skjære av hodet, slik skikken er blant mange muslimer. Han greide ikke det, bare noen ikke livstruende stikkskader i betjentens halsregion. Politiet skjøt ham, dernest ble han sendt avsted til sykehus.
Nei, sett slikt.. nå skriver jeg meg helt bort, det var jo jødene jeg skulle skrive om. Jepp, det finnes omlag 1500 av dem i Norge. De har ingen grunn til å føle seg trygge, og jeg tror ikke regjeringens Handlingsplan mot antisemittisme, lansert 11. november, vil gjøre noe fra, eller til.
Ved denne trykksaken hefter en åpenbar svakhet, den påpeker ikke hovedkilden til antisemittismen i Norge: Muslimer.. som støttet av norsk venstreside utgjør en ganske motbydelig allianse. Rapportskriverne later som om de ikke vet hvorfra det meste av antisemittismen kommer fra. Så mye uvitenhet simulerer de, at de foreskriver mer kunnskap via forskning. De vil altså forske frem kunnskap de aller fleste forlengst har skaffet seg.
Jeg tror man kan si at jødehatet her til lands eser ut i takt med økende antall muslimer. Gla’ jeg ikke er jøde. I byen der jeg bor er muslimene stedvis en trussel mot folkehelsa. Hadde jeg vært jøde, ville jeg ikke forlatt kåken min uten forlengst henfarne morfars Webley .455 under frakken. Ikke faen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Antisemittisme kommer til uttrykk på ulike vis. Noen løper omkring i gatene og roper from the river to sea, palestine will be free… mange av dem vet ikke hvilken elv det er tale om, men det ække så nøye, de ønsker uansett snarlig opphør av staten Israel og alle jøder pokkerivold, slik at Hamas kan overta og utvikle en dysfunksjonell drittstat basert på terror, drap, ufrihet, kvinneforakt, barneekteskap … et ytterst usivilisert skrekkoggruregime i tråd med Koranen og Muhammeds liv og levnet, med bruttonasjonalprodukt såvidt målbart og eksportinntekter fra noen dadler og en og annen fiken.
Andre skriver kronikker hvori massakren 7. oktober i fjor er helt utelatt og unnlater i samme slengen å nevne at Hamas dytter små barn og overvektige kvinner – kanskje endog fruktsommelige – foran seg, som skjold mot kuler og granatsplinter.
Jada, antisemittiske ytringer kommer i mange former og fasonger. Enkelte er kamuflert med glasur av snedige formuleringer tilsatt løgnaktige subtiliteter så lurendreierske at mange tror det de hører, eller ser.
Noen tenker helt nytt, eksemplifisert ved Volvo V70-konseptet:

Bildet er hentet fra Facebook. Ingen ord, intet argument. Dette er rett på sak. Bileieren sammenligner Israel med det tyske naziregimet, 1933-45. Man blir litt matt av en slik analogi, og jeg kan ikke annet enn minnes faren min, som – når jeg i barndommen gjorde noe aldeles riv, ruskende galt – ytret med lav og mild stemme: Jaja, gutten min … mot dumskapen er selv Vår Herre maktesløs.
Hvem som eier denne bilen? Vel, registreringsnummeret fremgår av bildet, men jeg er av den sorten som tid om annen liker å yte litt folkeopplysning, slik at dere slipper bryet med inntasting på Statens vegvesens sider:
Reidar Kaarbø, bosatt i Askøy kommune.

I går bragte Dagsrevyen et innslag hvori Geir Stomnås, pastor i Filadelfia-menigheten i Vennesla, advarte mot yoga. Han mener at praktisering av yoga kan åpne for “åndsmakter som ikke er fra den levende Gud”.
Pastoren fikk i samme innslag sitt pass påskrevet av noen unge yogadamer fra Kristiansand, som mener at Stomnås er litt av tullebukk.

Njæææ, ække så sikker på det. Jeg tror Stomnås er inne på no’. For ganske mange år siden var jeg kjæreste med en dame, som jevnlig henga seg til yoga. En dag ville hun ha med meg. Jepp, hun ville ha med meg på et yogaparti. Jeg reagerte naturligvis ganske negativt. Jeg husker ikke nøyaktig hvordan jeg responderte, men jeg kan ha ytret meg omtrent slik: Hææ… yoga, ække det bare no’ for kvinner og homser?
Nåvel, denne kjæresten min, la oss kalle henne Hilde, maste og sa at jeg ville ha veldig godt av en yogatime og at det dessuten ville være så hyggelig, atte…
Vel, jeg lot meg omsider overtale.
Bare damer, mellom 30 og 40 år. Jeg følte meg ganske utilpass. Hilde sa at jeg skulle stå rett bak henne og kopiere hennes bevegelser. Den mannlige instruktøren satte i gang, og jeg festet blikket på Hilde.
Som alle de andre damene, var Hilde iført tekstiler som satt klistret til alle hennes kroppsdeler. Hertil må nevnes at Hilde var ganske stram i ramma og hadde nøyaktig de formene som menn i alminnelighet setter så uendelig stor pris på… jeg lot meg henføre av hennes bevegelser på en slik måte at fantasien tok helt overhånd. Heldigvis hadde jeg på meg en ganske vid og romslig shorts, som skjulte hvilke omstendigheter jeg var kommet i… synd å si at mine tanker var hos Gud. Nei, de var nok ikke det…

… om å skrive tidenes intervju, ikke bare drømt, jeg har bedt med jevne mellomrom, over flere år, uten minste lille flik av brøkdelen av et svar. Ingenting. Taushet, så omseggripende at jeg kunne høre en bille bæsje på en bomullsdott.

Jeg hadde gitt opp hele prosjektet, men ikke helt og holdent. Jeg ville ikke gi opp. Hybris.. jada, et umulig foretagende, en ulaseggjørlighet så gampesvær at intet språk inneholder vokabular rikt nok til å ikle det et begripelig uttrykk.
Jeg har næret tvil om min forstand. Jada, jeg har det… har tenkt at jeg før eller siden blir hentet av noen og bragt avsted til en ikke så veldig åpen avdeling med murvegger malt i beroligende nyanser av grønt.
Nåvel, i den senere tid har jeg erkjent det umulige. Angjeldende intervjuobjekt er umulig å få tak i. Han er ikke av den sorten som holder seg med telefon, eller e-mailadresse, niks … ikke postkasse heller. Vet ikke om begrepet uten fast bopel er korrekt, men det er ikke helt galt heller, tror jeg… men:
I dag tidlig våknet jeg omtrent ved vanlig tid. Jeg oppsøkte kaffemaskinen, aktiverte den og gikk på do. Etter innpå 500 grams vektreduksjon, hentet jeg kaffe og installerte meg i lenestolen jeg ikke kan unnvære, slitt og fillete, men svært komfortabel.
– God morgen.
Jeg skvatt og tittet omkring, i alle himmelretninger. Ingen. Bare innbo, løsøre og støvholdig luft. Jeg satte fra meg kaffekoppen og var ved å reise meg.
– Slapp av, det er bare meg.
Sonor stemme. Overaltnærværende.
– Eh.. hvem?
– Gud, eller la oss si Jesus. Vi sier det. Du pleide jo som barn å begynne aftenbønnene med “Kjære Jesus ….” Jeg husker disse bønnene. Du ba aldri om fine julegaver til jul, men at mor, far, broren din og alle vennene dine skulle ha det bra, bikkja til mormoren din inkludert. Den het Kora, husker jeg.
– Eh..
– … men det er en stund siden. Hva skjedde? Du trenger ikke svare. Jeg vet jo alt. Allvitende, vet du… men nok snikksnakk. Jeg har bønnhørt deg, men dette blir ikke no’ portrettintervju. Jeg har et møte om 10 minutter.
Jeg hadde summet meg, kommet til hektene. Jeg sank ned i stolen og nippet til kaffen.
– Møte, med hvem?
– Vi er tre.
– Tre?
– Hehehe.. der lurte jeg deg litt. Artig. Jeg skal i møte med meg selv, men vi er tre. Du er kjent med treenigheten, ikke sant. Klart du er. Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Intrikate greier, men akkurat nå er jeg Jesus. Har du spørsmålene klare?
– Eh… ja, altså…
– .. jeg vet hva du skal spørre om. Det nærmer seg bursdagen min, eller det dere tror er bursdagen min, du vil spørre om hva jeg synes om at kommunalsjef for skole i Trondheim, Svein Johny Forren, vil forby skolegudstjeneste i Trondheim før jul. Forren og mange med ham vil ikke at barna skal få vite no’ særlig om meg.
– Blir du ikke lei deg?
– Joda, men jeg er vant til det … been around for a while, som de sier i Texas. Jeg er vant til avkristning, men jeg er optimist.
– Hvor sur er du på Human-Etisk Forbund?
– Hehehe .. ikke så veldig, og du vil bli forbauset over hvor mange ateister som på dødsleiet henvender seg til oss. Søtt. I seneste laget, men jeg lytter. Er jo gla’ i alle, jeg.
– Mange lurer på hvor du var i tiden 1939-45?
– Jeg var der, lys våken hele tiden. Det var jeg også 7. oktober i fjor. Du må ikke glemme at dere er skapt i mitt bilde, med fri vilje. For å si det enkelt og tidsriktig, vi er på tilbudssiden. De som har lest Bibelen, vet hva det handler om.
– Hva synes du om konkurransesituasjonen nå for tiden, det er jo cirka 1,5 milliarder muslimer i verden, rundelig regnet 20 prosent av verdens befolkning.
– Hehe.. morsomt.. vel, vi driver ikke med markedsanalyser her i går’n, men som tidligere mer enn antydet, dere er skapt for å gjøre frie valg, men jeg vil ikke anbefale noen å hengi seg til islam. Absolutt ikke.
– Du som er jøde, Jesus .. hva synes du om antisemittismen som brer som en bråtebrann … åndsforlatte muslimer som reker omkring i vestlige byer og vil drepe jøder, fremheiet av skrålende og uvitende raddiser som ikke ser hånd for seg, og her i Norge har vi en regjering som ser en annen vei og synes det er helt greit med litt jødehat hist og her.
– Antisemittisme er irrasjonalitet av uhyrlige dimensjoner, men den er nok kommet for å bli, akkurat som rotter i Marseilles havneområde og kakerlakker på hotellrom i Bagdad. Jødehat går aldri av moten. Om jeg får sitere  Matteus … Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriften og heller ikke Guds kraft.
– Jeg har alltid lurt på én ting…
– … jeg vet det. Du lurer på hvor Judas er. Jeg vet det selvsagt, men det er opplysninger unntatt offentlighet.
– Men…
– … jeg vet du har sympati for Judas. Det har jeg også, men tiden går, jeg må i møte.
– Sa du ikke ti minutter?
– En talemåte. Vi har ikke klokker her.
– Flere tusen takk for at du tok deg tid. Tror du vi ses?
– Kan tenkes. Mirakler skjer tid om annen. Uansett hyggelig å slå av en prat, men nå må jeg gå… ehh… det glemte jeg nesten. Din venninne Linda synes du banner for mye. Jeg vet du ikke mener noe vondt med det, men hun har et poeng, synes du ikke?
– Ehhh..
– Jo, hun har det. Adjø, min sønn.
– Ha det, Jesus.