Det stunder til stortingsvalg og det kan virke som om noen politiske partier værer stemmer og konkurrerer om hvem som besitter mest forakt for liv.
MDG vedtok på sitt landsmøte standpunktet rett til selvbestemt abort til uke 18. Arbeiderpartiet vedtok det samme, men SV og Rødt drar fra … kliner til og vedtar kraftig utvidelse av abortloven, slik at kvinner gis retten bare James Bond har hatt – license to kill. SV og kommunistene vil innvilge kvinners rett til selvbestemt abort til uke 22.
Drøy kost, men SV har røtter i hjerteløs stål- og betongkommunisme og Rødt er kommunister … og alle vet at Stalin, Mao og Pol Pot pleide fjerne det som ikke passet inn.
Et 22 uker gammelt foster er gjennomsnittlig 27 cm langt og veier 450 gram (babyverden.no). Det lille mennesket er i ferd med forberede seg på en røff og tøff verden der ute, det utvikler immunsystem – men mot abortinngrep er det selvsagt sjanseløst.
Oppsummert og rundet av til nærmeste, sannsynlige prognose: Menneskefostre går en mørk fremtid i møte.
Dyrs velferd, derimot, er ivaretatt ved lov. MDG er mer opptatt av dyrs velbefinnende enn menneskers, de vil avvikle all jakt og frede sjøpattedyr, og noen – ikke bare i NOAH – mener at vi må slutte å fiske fordi fisken føler seg ille til mote ved å bite på kroken og blir veldig nedfor. Hvis den blir fisket opp og lagt i båten, ligger den og gisper etter luft til den dør. Fryktelig. Hvis den unnslipper kroken med en rift i tunga, blir den traumatisert for resten av livet, og det finnes jo ikke psykoterapeuter i havet.
Sist søndag ettermiddag var en mann i Sandnes ute en tur. Han ville mate ender og svaner, men så var det bare det at en frekk og nebbete måke blandet seg inn og ville knabbe maten. Mannen ble irritert og tok tak i måken, ristet den litt og slengte den på sjøen. Måken gikk ut av tiden, som det heter i nekrologer.
Jeg orker ikke guugle antall aborter årlig i Norge, men måker er måker er måker og hvem har ikke tidvis hatt lyst til å kverke en av dem.
Noen ser det ikke slik, men så måkedrapsmannen som matet ender og varslet politiet – som rykket ut.
Mannen er avhørt. Sak er opprettet. Han kan vente seg straff, trolig en saftig bot og streng beskjed om å ikke kverke flere måker.
Gleder meg til pinsen. Tilfeldighetene hopet seg slik sammen at jeg her en dag mottok og svarte ja på forespørsel om å bekle rollen som Per Orderud i et spel planlagt iscenesatt natt til pinseaften, basert på hendelsene før og under samme aftens trippeldrap på Orderud gård i 1999.
Jeg ble litt fornærmet … det er trolig ikke blant folk flest festet seg et inntrykk av Per Orderud som en intellektuell overdådighet, snarere tvert om. Hertil kan anføres at min aktelse for juridisk embedseksamen falt da det ble kjent at Per Orderud uten å lyve kan oppføre cand. jur. på sin CV… skjønt, han er jo ikke ukjent med dokumentfalsk; faren hans kunne ikke huske å ha signert papirer vedrørende overdragelse av gårds- og bruksnummer til sønnen sin.
Nåvel, castingansvarlig sa til meg at det krever sin mann å spille en tafatt tøffel. Således gikk det til at jeg myknet og takket ja. Jeg ville nok gjort det uansett, her er jo tale om norsk kriminalhistories mest fabelaktige kapittel.
Jeg har begynt å øve meg på å være Per. Ved medikamentell behandling er ordforrådet redusert med 70 prosent, og jeg har melket noen kuer hos noen jeg kjenner og matet hønene deres.
Dramaets ramme er arveomtvistet jord, og i agrare strøk kan sånt utarte, denne gangen gikk det hardt for seg … blodet sprutet veggimellom da de tre i kårboligen nådeløst ble avlivet ved utstrakt brukt av skytevåpen.
Persongalleriet i Orderud-saken er ganske aparte. Foruten Per er det Veronica, som kom til gards som veterinærstudent i praksisperiode og ikke utenkelig hadde i tankene oppstigning til bondekone og med all sin kvinnelighet listig tilnærmet seg odelsgutten som trolig ikke hadde vært inne i annen kvinne siden han forlot sin mors underliv. Lett match.
Kristin Kirkemo er halvsøster’n til Veronica og var nok den mest utagerende i denne gjengen, guttegærn guttejente med langt lys hår, leppestift og store heipådegpupper … med sans for lettliv og pulverpreparater.
Avdøde Lars Grønnerød var Kristins kjæreste og håpløst forelsket. Han var kjøpmannssønn født med sølvtøy i snakketøyet og jobbet en stund som butikksjef i familieforetagendet, men ble etterhvert lei og sluttet, han syntes krim var morsommere enn kram og dessuten setter jo jevnlig bruk av narkotika en festlig spiss på tilværelsen.
Spelet heter Drøy på landet og er satt opp i anledning at Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker dette året skal si ja, eller nei til Pers og Veronicas begjæring om ny rettsbehandling av saken.
En god venn av meg har skrevet manus og har ansvar for både regi og produksjon. Han kjenner en kar som eier et småbruk ypperlig egnet som location. Bryggerhuset, beliggende tjue meter fra våningshuset, skal tjene som kårbolig. Tre statister – to med kveldspermisjon fra et sykehjem og en 47 år gammel dame som alltid har ønsket seg sekretærjobb i Forsvarsdepartementet – skal spille de døde.
I det siste er det fremkommet angivelig nye opplysninger om den såkalte 180-mannen og Skytteren, som noen mener var den som dro i avtrekkerne, men jeg forstår på min venn at han vil legge seg på kjent stoff fremkommet i pressen og Nes herredsrett, men han lover en kreativ vri på drapsnatten.
Imidlertid medvirker kjente og kjære rekvisitter som en gulbrun ullsokk med hvite striper, et Nerdrum-litografi, en Ruger-pistol av kaliber .22 og en .38 Colt-revolver benevnt Lillegutt … og femten tonn fryselagret snø skal danne omgivelsene til Norges mest omtalte juleselskap. Drøy på landet er sosialrealistisk anlagt, men ikke strengt dokumentarisk. Enkelte innendørsscener er ganske artige, og jeg er spent på hvem som skal spille Veronica.
Stundimellom ferdes jeg på rulleskøyter. Blades – fire hjul på rekke. Aldri om natten. Men jeg gjorde det forleden natt.
Jeg gikk rundt og rundt inne i en hall. Den var mørk og veggene var ikke av betong eller andre byggematerialer med stramme molekylbindinger, men draperier av dyprødt, tungthengende fløyelsstoff som ikke beveget seg i takt med musikk hvis kilde jeg ikke kunne lokalisere, men som ved intens lytting var en blanding av Bowies The Bewlay Brothers og Albinonis Adagio.
Jeg vippet opp høyre skøyte og stanset. Lyttet. To helt ulike musikkstykker, finurlig flettet i hverandre, kanskje i en roterende tonemikser utenfor mitt synsfelt. En underlig symbiose, men ikke ueffen.
Jeg sparket fra og tenkte at jeg går nesten like pent på skøyter som Johann Olav Koss gjorde på 90-tallet. Plutselig forstummet Bowie og Albinoni, ble erstattet av en munter boogie woogie fra et ustemt piano. Jeg var midt i en sving, underlaget endret seg til blank is. Jeg mistet rytmen. Feilskjær. Venstre skøyte forsvant under meg. Fall. Isen åpnet seg, en drøy meters revne. Ramlet ned.
Jeg rutsjet avsted… i et isrør med innfelte, mangefargede lamper formet som liggende åttetall. Nedover. Fortere og fortere. Ikke bra, tenkte jeg. Ingen kontroll og jeg lurte litt på hvorfor jeg plutselig hadde en bukett tulipaner i klypa. Tulipaner i flere farger.
Jeg kan ikke redegjøre for hvordan jeg kom meg ut av isrøret, men jeg hadde forlyttet meg ganske langt, og jeg kjente angen av sjø. Det regnet. Foran meg:
Et svært hus i New England-stil. En overdådighet med to skiferpiper, ytterpanel av grå osp.
Døren var malt med noe nær british racing green. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg er ved kysten av Massachusetts eller deromkring, men jeg var i Norge, det var jeg nokså sikker på … noe med luften, med lyset. Dessuten sto en norskregistrert, grå Golf i oppkjørselen.
Jeg feide vekk imaginære støvpartikler fra jakka, rettet litt på skjerfet i halsen og banket på. Etter et drøyt halvminutt svingte døren innover: En dame med begge føttene i grønne gummistøvler og resten i hagearbeidsantrekk.
Grånet blondine. Litt avblomstret, men en blomstret bluse veide opp. Først så hun spørrende på meg, men straks la hun ansiktet i blide folder, hun smilte og jeg skimtet hvorledes hun trolig så ut midt på 80-tallet.
– Det er deg! Jeg har ventet på deg, Torjus. Kom inn … er blomstene til meg?
Jeg ville spørre om hvordan hun kunne kjenne navnet mitt og hvorfor jeg var ventet, men jeg lot det fare, ingen liker nysgjerrigperer .. jeg steg inn, i en entré … dernest i en stue med stor peis og et spisebord uten mat, men med mange papirark liggende omkring.
Svære sprossevinduer og ditto dobbeltdører. Overskyet. Fjorden rett på utsiden krøllet seg i vinden fra vest … eller nord. Ja, no’ sånt.
Hun ble borte, jeg satte meg ned i en ørelappstol trukket i grønn plysj. Ikke ofte jeg tenker nevneverdig på livet og hvorfor jeg er her i verden – får så vondt i hodet av det – men jeg kunne ikke annet enn undres: Hvor er jeg og hvem er denne damen som kjenner meg, eller i det minste kjenner navnet mitt?
Jeg så meg omkring og tenkte at dette huset er no’ for seg sjæl. Jeg forsøkte ikke å fornemme husets sjel. Som mennesker er hus bare unntaksvis besjelet.
Sordinert vindsus. Regndråpet glass. Stille. Hvor ble det av henne? Og av meg?
For litt siden satt jeg i en grønn ørelappstol. Nå: På et toalett med gule vegger og et gammel norsk flagg innrammet på veggen. Jeg åpnet buksesmekken og siktet midt i dodammen. Strålen traff ikke. Den bøyde av og rant oppover, til venstre og forsvant inn i en trakt som noen måtte ha fjernet fra en gammel sveivegrammofon.
Trakten satt øverst på veggen og endret farge og konsistens .. til en strandvindel, eller godmorgenblomst som min henfarne grandtante Tutta benevnte den.
Kronbladene skiftet farge, fra hvitt til magenta, til kraplakk, til engelskrødt, til hvitt .. til… jeg ristet ut den siste dråpen, den gjorde en morsom loop før den ble suget inn i vindelen, som akkurat da var magenta.
Tohånds blandebatteri på servanten. Vannet rant mot jordas sentrum. Hendlene var merket Hot og Cold og Samuel Heath. Jeg tørket hendene og åpnet døren.
Ingen der. Jeg hørte stemmen hennes et sted. Totresekunders opphold mellom ordremsene. Kanskje pratet hun i telefon, eller med seg selv.
Jeg lot henne prate og gikk meg en tur huset så stort at jeg forstuet stedsansen og plutselig var jeg i et stort soveværelse hvori grønn himmelseng tilvirket i massivt trevirke.
Et lite vindu mot nord og gårdsplassen. Jeg kikket ut. Der sto en gammel Ford. Min. Mitt registreringsnummer. Hæææ??
En stor fugl fløy mot syd. Jeg hørte trinn i trappen et sted bak meg…
Jeg våknet. Rullet rundt og grep telefonen. 07.16. Jeg rullet tilbake, kjente varm pust og blonde hårender subbe ansiktet. Min gode venninne Gitte:
– God morgen, min venn. Hvor faen var du i natt?
.. på norsk samfunnsdebatt, som tidvis ikke er samfunnsdebatt, men bare tøys og tull og barnsligheter, slik som reaksjonene på at CharterSvein sist lørdag brente munnbindet sitt utenfor Stortinget.
Mange ble sjokkert av denne ildspåsettelsen. Hans gode venninne og “Charterfeber”-kollega CharterHilde har nå tatt laaaang avstand fra CharterSvein, og det spørs om vennskapet står til å redde.
CharterSveins facebook-venner er også i harnisk, som noen sier når noen er fryktelig sinte og opprørte. Flere av dem har strøket ham fra vennelisten. De vil ikke kjennes ved ham.
CharterSveins munnbindbrann er blitt et riksanliggende, folk både hist og her og alle andre mulige små og enda mindre steder er fylt til randen av indignasjon og bestyrtelse.
Noen er bent frem aggressive. De tåler ikke så inderlig vel at noen trer ut av rekkene, bruker sin ytringsfrihet og tindrende klare rett til å brenne noe de eier, men ikke liker – slik jeg selv en sommerdag for noen år siden utøvde litteraturkritikk ved å legge en krimbok av Anne Holt på grillen, etter bare noen få siders lesning.
Det er blitt trangt i det lille landet vårt. Ikke mye skal til for å miste venner. Hertil må Fredrik Græsvik nevnes, TV2-reporteren som mange mener burde vært no’ annet enn journalist. Han var venn med CharterSvein, men vennskapet tok slutt straks etter munnbindbrannen.
Græsvik offentliggjorde bruddet, på twitter – som om det skulle ha allmenn interesse:
“Det du gjorde i dag er det dummeste jeg har sett. Og med det avsluttes vårt vennskap.”
Charter-Svein virker som en ganske fornuftig fyr, og han gjør godt rede for sin skepsis til rådende koronapolitikk. Han greier seg bra. Trenger han en venn som Græsvik? Neppe.
Det er virustid. Sirkus Arnardo reiser ikke omkring og lager ablegøyer og folkelig moro. Trist. Mange savner nok atletiske artister i utenkelige trapesnumre, klovners gjøglerier og artige dyr som gjør mange ting ingen trodde var mulig.
Men vi har organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, best kjent ved akronymet SIAN … som ikke er en sirkustrupp, men de reiser omkring og overalt der de dukker opp, blir det liv og røre.
Sist lørdag var de i byen der jeg bor. Jeg var ikke der, fordi jeg ikke er så gla’ i vold, slag og spark og skrik og skrål og hoing og sånne greier. Sjenerende. Ikke så hyggelig.
For det er jo sånn … at der muslimer samles, utarter det ikke uofte til ubehageligheter som grov vold og drap, og noen ganger smeller en bombe og et par dusin mennesker blir sprengt i blodstenkte fillebiter, eller noen er uheldige og mister hodet sitt, som triller avsted og kanskje straks etter blir brukt som ball for fotballglade muslimer som vil skru’n som Beckham.
Nåvel, riktig så hardt gikk det ikke for seg sist lørdag i byen der jeg bor, men det var nok fordi politiet var der, utstyrt med hjelmer, skjold, køller, tåregass, pansrede biler og tunge metallsperringer. Det trengtes, det skal jeg hilse å si. Ellers kunne det gått slik for seg:
Da jeg var liten gutt og gikk på barneskolen, lærte vi sangen som starter slik: Noen barn er brune som et nystekt brød/ Noen barn er gule og noen barn er rød/Noen barn er hvite – noen nesten blå/ Meget er forskjellig men det er utenpå.
Jeg tok det for god fisk, men alt man lærte på barneskolen tåler ikke tidens tann. Teksten er imidlertid koselig, den – virkelig … skrevet med godvilje og evnen til å late som ingenting.
Det om skjedde på et av torgene i byen der jeg bor sist lørdag, konkretiserer at ulikheter finnes:
SIANs islamkritikk er kanskje ikke frappant, hverken i form eller innhold. Ikke barberbladkvasse resonnementer, ikke raff retorikk … men det trengs ikke. Noen ganger behøver man ikke ta seg bryet med å kalle en spade ferrolegert innretning påtenkt små inngrep i jordens aller ytterste jordlag. SIAN brukte sine ord, de var gode nok. De brukte ikke vold, oppfordret ikke til vold. Ord, bare ord.
Det rare og høyst underlige særtrekk ved muslimer, er at de er så lite glade i ord, de liker dem ikke … de hater korte og noen ganger lengre kjeder av bokstaver. De blir rasende og får veldig lyst til å bruke masse vold, helst så mye at noen dør av det. Veldig rart. Absolutt besynderlig.
Ovennenvte barnesang skurrer som bare faen. Vi er forskjellige, ikke bare utenpå. Jeg synes ikke det er lett å forstå hvorfor noen får lyst til å drepe av å høre ord og setninger. Veldig rart…
Bortsett fra det hyggelige faktum at telemarksjæntune æ dei venaste i landet, er telemarkinger solide og trauste. De teller sauene sine, melker kuer, røkter høner, vedlikeholder traktor’n, passer sine egne saker og finner ikke på så mye kødd at det gjør no’.
De liker rosemaling, felespill og går ikke av veien for å lafte seg et hus eller to. De smir sine egne knivblad, spiser fenalår, drikker hjemmebrygget øl og jakter elg fra slutten av september til lille julaften. Telemarkingene er staute og stolte, især de som holder til i vest.
Men nå har begrepet telemarking … tja, hva skal man si … fått seg en liten bulk, blitt litt utskjemt, kan man kanskje si. En 24 år gammel mann fra Skien er tiltalt for forsøk på medvirkning til terrorhandlinger i Danmark og London. Tiltalen gjelder også tilknytning til IS. Rettsak er berammet 18. mai – 15. juni i Oslo tingrett og: Han benevnes telemarking.
Aner ikke hvordan han ser ut. Mediene holder ham anonym, men la oss si at han ser omtrent slik ut:
Ingen tradisjonell telemarking, dette. Hans skriftlighet støtter denne antagelsen, ikke spor av hverken nynorsk, eller dialekt:
«Jeg sier til deg Jhenna firdaws er har kommet ned til Danmark og kaller på folk»
«Gutta wallahi ikke la kuffar slippe unna uten konsekvenser»
«Brenn hus og bygninger»
«Vi vil at Danmark skal bli det nye Frankrike»
«Ta alle dere kan»
«Danskene har gått over alle grenser»
«Dere klarer lett 20+»
«Heller dø enn og leve som en som blir ydmyket av skitne kuffar»
Blodtørstig type. Røff språkbruk. Som alle ser, er det litt av hvert her. Hovedinntrykket er kebabnorsk og man undres litt på hvorfor 24-åringen ikke har inkludert termen morapuler, som jo er stamord og bærende element i kebabnorsk.
Nåvel, dette er ytringer ikke vanlige å høre i Telemark, ihvertfall ikke nordvest i Telemark. Da mormoren min kalte på sauene sine, lød det slik: “Sauen bæææ … sauen bæææ, tikka-tikka-tikka…”
Morfar sa ikke så mye, han hadde ikke tid til det, men tidvis samtalte han lavmælt med hesten sin og likte å synge Fola fola Blakken for den.
Hver påske sender jeg varme tanker i retning Judas Iskariot. Uten ham hadde det ikke blitt noe påske … ikke no’ påskemarsipan, ingen lammesteik, ikke appelsiner og Kvikk Lunsj, rødklister og etter lang skitur kanskje et akkurat passe dovent samleie på to sauefeller foran langsomtbrennende ask i peisen … og hva skulle Røde Kors tatt seg til uten brukne bein og snøras på fjellet?
Dagen i dag er dagen da Jesus visste at han ville bli forrådt. Han var også kjent med forræderens identitet. Om aftenen spiste han brød og drakk vin med sine tolv disipler – for siste gang.
Intet annet kveldsmåltid i verdenshistorien er mer kjent. Tretten til bords. De bryter brød og dypper i vin. Trykket stemning. Jesus taler til sine tolv, han nevner ikke navn, men det er ikke nødvendig.
Judas går sin vei. Han føler seg nok ikke helt vel. 30 sølvpenger. Fariseerne vet hvor de kan finne Jesus. De gir sine soldater instrukser. Senere samme aften: Getsemane hage. Dødskysset.
Da Judas forstår dybden i sin handling, angrer han bittert, men det er for sent. Sviket er irreversibelt. Han skjønner det og orker ikke mer. Ifølge Matteusevangeliet går han og henger seg.
I enden av et rep … svikeren, forræderen, den tarveligste av de tarvelige. All time low.
Jeg tenker på Judas hver påske, historien om ham er er uendelig trist. Han påkaller medynk, sympati, forståelse … og undring: Hvorfor gjorde han som han gjorde?
Handlet han i tråd med instrukser gitt av Satan? Men hvordan kunne Jesus vite at Judas var forræderen?
Hmm… hvis man forutsetter den hellige treenighet, må man nesten tro at noen snakket sammen. Satte Gud det hele i scene, plukket ut Judas som den store skurken og meddelte sin sønn i detalj tidenes plott?
Var Judas viljeløs, overstyrt av Gud ? Hvor ble det av Judas? Himmel, eller helvete?
Jeg kan ikke tro annet enn at Gud hentet ham til seg, noe annet ville vært hjerteløst. Han må ha gjort det. Jeg tror Han gjorde det i samme sekund som Judas’ istykkerrevne sjel unnfløy hans dinglende legeme.
Jeg synes det virker rimelig, jeg synes det. Jeg tror Judas var mer enn vi tror. For det skjer jo tid om annen … at ikke alt er som man tror – eller blir fortalt.
