Stundimellom ferdes jeg på rulleskøyter. Blades – fire hjul på rekke. Aldri om natten, men jeg gjorde det forleden natt.
Jeg gikk rundt og rundt inne i en hall. Den var mørk og veggene var ikke av betong eller andre byggematerialer med stramme molekylbindinger, men draperier av dyprødt, tungthengende fløyelsstoff som ikke beveget seg i takt med musikk hvis kilde jeg ikke kunne lokalisere, men som ved intens lytting var en blanding av Bowies The Bewlay Brothers og Albinonis Adagio.
Jeg vippet opp høyre skøyte og stanset. Lyttet. To helt ulike musikkstykker, finurlig flettet i hverandre, kanskje i en roterende tonemikser utenfor mitt synsfelt. En underlig symbiose. Ikke ueffen.
Jeg sparket fra og tenkte at jeg går nesten like pent på skøyter som Johann Olav Koss gjorde på 90-tallet. Plutselig forstummet Bowie og Albinoni, ble erstattet av en munter boogie woogie fra et ustemt piano. Jeg var midt i en sving, underlaget endret struktur, ble til blank is. Jeg mistet rytmen. Feilskjær. Venstre skøyte forsvant under meg. Fall. Isen åpnet seg, en drøy meters revne. Ramlet.
Jeg rutsjet avsted … i et isrør med innfelte, mangefargede lamper formet som liggende åttetall. Nedover. Fortere og fortere. Ikke bra, tenkte jeg. Ingen kontroll, og jeg lurte litt på hvorfor jeg plutselig hadde en bukett tulipaner i klypa. Tulipaner i flere farger.
Jeg kan ikke redegjøre for hvordan jeg kom meg ut av isrøret, men jeg hadde forlyttet meg ganske langt, og jeg kjente angen av sjø. Det regnet. Foran meg:
Et svært hus i New England-stil. En overdådighet med to skiferpiper, ytterpanel av grå osp.
Døren var malt med noe nær british racing green. Jeg tenkte et øyeblikk at jeg er ved kysten av Massachusetts eller deromkring, men jeg var i Norge, det var jeg nokså sikker på … noe med luften, med lyset. Dessuten sto en norskregistrert, grå Golf i oppkjørselen.
Jeg feide vekk imaginære støvpartikler fra jakka, rettet litt på skjerfet i halsen og banket på. Etter et drøyt halvminutt svingte døren innover: En dame med begge føttene i grønne gummistøvler og resten i hagearbeidsantrekk.
Grånet blondine. Litt avblomstret, men blomstret bluse. Først så hun spørrende på meg, men straks la hun ansiktet i blide folder, smilte og jeg skimtet hvorledes hun trolig så ut midt på 80-tallet.
– Det er deg! Jeg har ventet på deg, Torjus. Kom inn, er blomstene til meg?
Jeg ville spørre om hvordan hun kunne kjenne navnet mitt og hvorfor jeg var ventet, men jeg lot det fare, ingen liker nysgjerrigperer .. jeg steg inn, i en entré … dernest i en stue med stor peis og et spisebord uten mat, men med mange papirark liggende omkring.
Svære sprossevinduer og ditto dobbeltdører. Overskyet. Fjorden rett på utsiden krøllet seg i vinden fra vest … eller nord. No’ sånt.
Hun ble borte, jeg satte meg ned i en ørelappstol trukket i grønn plysj. Ikke ofte jeg tenker nevneverdig på livet og hvorfor jeg er her i verden – får så vondt i hodet av det – men jeg kunne ikke annet enn undres: Hvor er jeg og hvem er denne damen som kjenner meg, eller i det minste kjenner navnet mitt?
Jeg så meg omkring og tenkte at dette huset er no’ for seg sjæl. Jeg forsøkte ikke å fornemme husets sjel. Som mennesker er hus bare unntaksvis besjelet.
Sordinert vindsus. Regndråpet glass. Stille. Hvor ble det av henne? Og meg? For litt siden satt jeg i en grønn ørelappstol. Nå: På et toalett med gule vegger, opphengt et gammel norsk flagg i ramme. Jeg åpnet buksesmekken og siktet midt i dodammen. Strålen traff ikke. Den bøyde av og rant oppover, til venstre og forsvant inn i en trakt som noen måtte ha fjernet fra en gammel sveivegrammofon.
Trakten satt øverst på veggen og endret farge og konsistens .. til en strandvindel, eller godmorgenblomst som min henfarne grandtante Tutta benevnte den.
Kronbladene skiftet farge, fra hvitt til magenta, kraplakk, engelskrødt, til hvitt, til … jeg ristet ut den siste dråpen, den gjorde en artig loop før den ble suget inn i vindelen. Koboltblått.
Tohånds blandebatteri. Vannet rant mot jordas sentrum. Hendlene var merket Hot og Cold og Samuel Heath. Jeg tørket hendene og åpnet døren.
Ingen der. Jeg hørte stemmen hennes et sted. Totresekunders opphold mellom ordremsene. Kanskje pratet hun i telefon, eller med seg selv.
Jeg lot henne prate og bega meg på fottur i huset så stort at jeg forstuet stedsansen. Plutselig var jeg i et stort soveværelse hvori grønn himmelseng tilvirket i massivt trevirke.
Et lite vindu mot nord og gårdsplassen. Jeg kikket ut. Der sto en gammel Peugeot. Min. Mitt registreringsnummer. Jeg kunne ikke forstå det, og en stor fugl fløy mot syd. Jeg hørte trinn i trappen et sted bak meg…
Jeg våknet. Rullet rundt og grep telefonen. 07.16. Jeg rullet tilbake, kjente varm pust og blonde hårtjafser subbe ansiktet. Min gode venninne Gitte:
– God morgen, min venn. Hvor faen var du i natt?
