VELDIG RART OG VEL SÅ DET

Det er virustid. Sirkus Arnardo reiser ikke omkring og lager ablegøyer og folkelig moro. Trist. Mange savner nok atletiske  artister i utenkelige trapesnumre, klovners gjøglerier og artige dyr som gjør mange ting ingen trodde var mulig.


Men vi har organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, best kjent ved akronymet SIAN … som ikke er en sirkustrupp, men de reiser omkring og overalt der de dukker opp, blir det liv og røre.
Sist lørdag var de i byen der jeg bor. Jeg var ikke der, fordi jeg ikke er så gla’ i vold, slag og spark og skrik og skrål og hoing og sånne greier. Sjenerende. Ikke så hyggelig.
For det er jo sånn … at der muslimer samles, utarter det ikke uofte til ubehageligheter som grov vold og drap, og noen ganger smeller en bombe og et par dusin mennesker blir sprengt i blodstenkte fillebiter, eller noen er uheldige og mister hodet sitt, som triller avsted og kanskje straks etter blir brukt som ball for fotballglade muslimer som vil skru’n som Beckham.
Nåvel, riktig så hardt gikk det ikke for seg sist lørdag i byen der jeg bor, men det var nok fordi politiet var der, utstyrt med hjelmer, skjold, køller, tåregass, pansrede biler og tunge metallsperringer. Det trengtes, det skal jeg hilse å si. Ellers kunne det gått slik for seg:


Da jeg var liten gutt og gikk på barneskolen, lærte vi sangen som starter slik:
Noen barn er brune som et nystekt brød/ Noen barn er gule og noen barn er rød/Noen barn er hvite – noen nesten blå/ Meget er forskjellig men det er utenpå.
Jeg tok det for god fisk, men alt man lærte på barneskolen tåler ikke tidens tann. Teksten er imidlertid koselig, den – virkelig … skrevet med godvilje og evnen til å late som ingenting.
Det om skjedde på et av torgene i byen der jeg bor sist lørdag, konkretiserer at ulikheter finnes:
SIANs islamkritikk er kanskje ikke frappant, hverken i form eller innhold. Ikke barberbladkvasse resonnementer, ikke raff retorikk … men det trengs ikke. Noen ganger behøver man ikke ta seg bryet med å kalle en spade ferrolegert innretning påtenkt små inngrep i jordens aller ytterste jordlag. SIAN brukte sine ord, de var gode nok. De brukte ikke vold, oppfordret ikke til vold. Ord, bare ord.
Det rare og høyst underlige særtrekk ved muslimer, er at de er så lite glade i ord, de liker dem ikke … de hater korte og noen ganger lengre kjeder av bokstaver. De blir rasende og får veldig lyst til å bruke masse vold, helst så mye at noen dør av det. Veldig rart. Absolutt besynderlig.
Ovennenvte barnesang skurrer som bare faen. Vi er forskjellige, ikke bare utenpå. Jeg synes ikke det er lett å forstå hvorfor noen får lyst til å drepe av å høre ord og setninger. Veldig rart…

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg