Faktisk.no (heretter bare Faktisk) jobber med å finne faktafeil overalt i hele Norge, facebook inkludert… i tråd med vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Derfor ga Faktisks ansvarlige redaktør Kristoffer Egeberg tidligere i år denne ordren til ikke bare én faktasjekker, men to:
De to faktasjekkerne Mina Liavik Karlsen og Øystein Tronsli Drabløs gikk øyeblikkelig igang, de startet med å ta en titt på dette innlegget publisert på facebook:
Har Statsbygg begynt med salg av seksuelle tjenester, nærmere bestemt sugejobber… eller kjøttfløytespill, som de sier på Jessheim og omegn… og hvem suger, er det Statsbyggs resepsjonsadamer i røffe horekostymer som stiller seg opp nedenfor Akershus festning og suger så spruten står, eller er det unge bygningsingeniører av begge kjønn som gjør jobben? Men hvorfor… mangler Statsbygg pæng og vil flikke litt på regnskapet? Statlig hallikvirksomhet?
Karlsen & Drabløs sjekket sikkert alle mulige og umulige kilder før de kom på å kontakte primærkilden, Statsbygg – ved kommunikasjonsdirekltør Hege Njaa Aschim – som forklarte at det dreide seg om en plakat hvorpå trykket en svært intern spøk ikke ment for noen utenfor Statsbygg, men så var det en som knipset et bilde – som ble publisert på facebook.
Vel, kanskje ingen big deal, dette… de fleste tok det nok som spøk og spas, men Karlsen & Drabløs var ikke helt sikre på det og tastet en folkeopplysende rapport, datert 27. januar på Faktisks hjemmeside, trolig med hensikt å stoppe strømmen av menn i alle aldre med lumre tanker, knallhard ereksjon og stø kurs for Akershus festning…
Allment kjent at ingenting er umulig i Venstre, hvilket betyr at Abid Raja kan bli partiets nye leder. Nesten ingenting er umulig i utkant-Norge, heller… for der vil de jaggu ha Raja som partileder – selv om han ligner en papegøye utkledd som sirkusdirektør.
Ganske rart. Jeg har selv litt erfaring med livet på landet, nærmere bestemt Vest- Telemark. Der finnes ikke mange som kan tenkes å ha no’ særlig til felles med Abid Raja… der kjører man dagstøtt traktor i fylla, alle frysere er stappfulle av elgkjøtt, alle synes Tesla er homo, Morgenbladet enda verre, ingen har hørt om kikerter, havremelk og glutenallergi – og sauenes største frykt er ikke å bli fårikålkjøtt.
I Vest-Telemark går man i kjeledress fra Felleskjøpet både til hverdags og fest, drekker hjemmelaget øl mens man brenner sprit i eldhuset og har sex på låven med hva det skal… såfremt det føles deilig.
Ganske langt fra urbane Oslo, altså… der Raja kommer fra og der folk sitter på kontor om dagen, sniffer pulver på dass i lunsjpausen, drikker øl og vin om kvelden på en cafe i Hausmannsgate mens de fører intelligente samtaler om hva faen det skal være – kanskje 1800-tallsromantikken i Bretagne i et biseksuelt postperspektiv – sniffer litt mer pulver og bråvåkner litt for sent i feil dobbeltseng på en primtallsadresse i Bygdøy Allé.
Vanskelig å forstå at Venstre-folk i grissgrende strøk vil ha Abid Raja som partileder… en gåte, vi mange hevde… men kanskje er det så enkelt som at de ikke tåler trynet på Sveinung Rotevatn…
Tilløp til baluba i Venstre igjen. Partiets nestleder Ola Elvestuen er grinete fordi han måtte gå fra jobben som klima- og miljøminister og overlate statsrådskontoret til sin rival Sveinung Rotevatn.
Elvestuen beskylder partileder Trine Skei Grande for bare å tenke på seg selv og sin lederstilling i partiet… og hvordan hun best kan manøvre for å holde seg på toppen lengst mulig. Elvestuen føler seg ofret i et mørkt maktspill.
Jeg ville gjort det samme i Grandes sted… hvem ville ikke det? Hun har vært politiker lenge og er selvsagt opptatt av ettermælet sitt. Grandis vil gjerne henge med så lenge som mulig, slik at hun får muligheter til å sette spor så store at folk kanskje glemmer hennes deltagelse i et trøndersk bondebryllup sommeren 2008, hvorfra hun utpå kvelden dro med seg en 17 år gammel gutt til nærmeste kornåker og feide over ham…
En dag for en tid tilbake ble jeg plutselig betatt av en bukett roser hjemme hos meg. Jeg ble sant å si litt bekymret og spurte meg selv: Er jeg blitt homo?
Det var ikke bare disse blomstene, rett før hadde jeg tørket støv, støvsuget, kildesortert søppel og vasket badekaret… men det var først da jeg eksponerte rosene, jeg ble litt betenkt.
Ikke bare betenkt, jeg ble simpelthen engstelig og ga meg til å guuugle. Jeg tastet inn “blomster, homo” og fikk en hel haug treff på Finn Schjøll. Fy faen, tenkte jeg.
Jeg henslepte noen dager i angst og beven før jeg ringte fastlegekontoret og ba om en hastetime, som jeg fikk innvilget. Femten minutter senere satt jeg på legekontoret.
– Hæææ.. blomster.. og du tok bilde av dem??
– Ehhh… ja…
– Jamen faen, Dølo… ingen ordentlig mann driver med sånt…
– Det er derfor jeg er her.
– Du er redd du er blitt homo?
– Ja…
– Sjelden voksne menn blir homo sånn helt uten videre, men vi lever i en tid der faen meg alt kan skje… hvorfra har du forresten den blomstrete skjorta?
– Julegave for noen å siden, bruker den bare når alle de andre skjortene er skitne.
– Ok, vi får ta en test.
– Javel..
– Den ble utarbeidet av noen psykiatere ved Harvard på 60-tallet, ikke av sånne new age-skruller, men skikkelige fagfolk… ingen har siden laget en bedre homotest… den er revidert og tilpasset norske forhold. Først noen korte spørsmål. Du må svare fort uten å tenke deg om…ok?
– Ok.
– Noen spør om du heller vil ha et glass hvitvin fremfor en boks bayerøl, hva føler du og hva svarer du.
– Jeg blir ganske sur, banner kanskje litt og sier at jeg vil ha bayerøl.
– En liten og smart el.bil lett å lukeparkere, eller en svær, amerikansk pickup truck med V-åtter?
– V-åtter!
– Når skrudde du sist på bilen din?
– Ikke så lenge siden.. cirka en uke. Skiftet bremseskiver foran.
– En mann påpeker en sausflekk på slipset ditt i et middagsselskap, hvordan reagerer du?
– Jeg blir irritert, myser og ber ham passe sine egne saker.
– SMS
– Ok, det ser bra ut foreløpig…
– Puhhh…
– Men jeg har noen bilder her, jeg viser ett ad gangen… si det første som faller deg inn, uten å tenke.
Legen viste et bilde av en café i Hamburg og jeg svarte øl, han viste meg et bilde av et damekor i en domkirke og jeg svarte fitte, han viste meg bilde av et 17. mai-tog i Oslo og jeg svarte pølse i lompe og softis.
– To av tre, det er bestått.
– Hæææ??
– Faen, du er jaggu sløv… det er øl, fitte og hornmusikk!!
– Åååja, selvsagt…
– Du ække særlig gløgg, men du er nok hetero, men en siste sjekk… jeg er jo ganske kjekk, alle synes det… hva føler du når jeg gjør dette, sa legen og strøk en finger over en av underarmene mine.
– Ikke mye, det er bare litt uvant og ubehagelig.
– Bra! Du ække rompis, Dølo… du er streit.
– Puhhh… takk skal du ha. Dette setter jeg virkelig pris på, hjertelig tusen takk skal, du aner ikke hvor….
– … slutt med det der.. det er typisk homosnakk! Bare betal i automaten der ute ved resepsjonen, du.
Faktisk.no er en slags opprydningssentral med selverklært, men ikke desto mindre viktig samfunnsoppdrag:
Kontinuerlig hele døgnet uken igjennom monitorere offentlig debatt, finkjemme aviser og alle andre tekstprodusenter, se på TV, høre på alle radiokanaler, scanne facebook, utrettelig jage alle slags mulige ytringer og argumenter på jakt etter usannheter, uetterretteligheter, unøyaktigheter og sogar infame løgner som i vårt svært meningspolariserte land forpurrer et godt og redelig ordskifte.
Kristoffer Egeberg er ansvarlig redaktør i Faktisk.no (tidvis benevnt Faktisk). Det ryktes at han hater løgn og fanteri som det var kusma, flass og tåfis, og noen sier han er like tøff og nådeløs som Clint Eastwood anno 1980.
Her om dagen hadde han fra facebook bemektiget seg et bilde av noen skiløpere som staker seg avsted på en tynn stripe bestående av noe som ligner en miks av humus, vissent løv, bikkjebæsj, oppkastrester fra kvelden før og noen snøfnugg fra julen 1988… og som av uhørt formastelige klimaskeptikere anvendes som dokumentasjon på at været tidvis også var mildt i gamle dager.
Egeberg er ikke gla’ i klimaskeptikere. Han oppsøkte en av sine faktasjekkere og ba innstendig om grundig faktasjekk av været i Falun 11. mars, 1989.
Oppdraget tilfalt Mina Liavik Karsen, som kanhende stusset litt. Hun hadde kanskje ikke – da hun startet i Faktisk – innkalkulert oppdrag å sjekke været et gudsforlatt sted i Sverige på en dato da hennes foreldre ennå kanskje ikke hadde debutert seksuelt, og det kan ikke utelukkes at hun lurte på hva faen gamle Falun-fotografier har med aktuell norsk samfunnsdebatt å gjøre.
Men jobb er jobb, ordre er ordre. Hun gikk trøstig igang med oppgaven og brukte sikkert hele sin oppsamlede erfaring som gravejournalist og fant til slutt ut, trolig sent på dagen, at jo… bildet er sannelig fra 11. mars i 1989… ja, fra Svenska Skidspelen i Falun. Jada.
Hun skrev en fyllestgjørende og svært informativ tekst på Faktisks hjemmeside, ledsaget at to bilder som viser svette og slitne menn så inni griseglufsa korka at de gidder gå på ski over et nesten snøfritt jorde. Sakens tittel: Innsikt: Ja, dette bildet viser Falun i 1989
Egeberg var nok fornøyd med resultatet, likeens Karlsen… som kanskje ikke før på hjemveien fra jobben forsto at hun ikke hadde bidratt til annet enn produksjon av porno… ikke sånn med nakne mennesker som er inne i andre nakne mennesker… nei, sosialpornografi; bilder fra et skistevne 31 år tilbake i tid er jo henimot hardporno blant gamle skiløpere, gamle skismørere, gamle sportsjournalister, gamle skiinteresserte – hertil inkludert Arne Scheie – og det er dessuten svært sosssialt med tanke på alle som kommer i snakk og prater lenge og omstendelig om disse bildene og hvordan det var før i verden og hvordan det er blitt… og alle vil gjerne kommentere det på sin måte og noen vil også kanskje hekte på noen artige minner fra vinter- OL i 1976 blant folk som orker høre på…
For ikke lenge siden skrev jeg en liten tekst om hvor inni bekmørke og slimete gamperævva vanskelig det er å få nye venner – i det virkelige liv… men det er faen skjære meg ikke lett på facebook heller… jeg har strevet lenge med å skaffe de få fb-vennene jeg har, og jeg vurderte lenge å skaffe meg bikkje.
Men bikkjer har dårlig ånde og vil gå tur hele tiden, derfor besluttet jeg å øke antallet venner på facebook. Jeg satte meg et mål: 222.
Ved et Guds under så enigmatisk mirakuløst at selv ikke sognepresten i kirken jeg frekventerer kan forklare det, har jeg 221 venner. Alle med bestått realartium skjønner at jeg bare er én venn fra målet.
Derfor ble jeg hoppende gla’ og danset cha-cha-cha med snøskuffa mi i går formiddag da jeg mottok venneforespørsel fra denne piken:
Jeg kjenner ikke Ratna, men jeg smeltet øyeblikkelig, jeg gjorde det – selv om det var litt kaldt i luften. Bare seg på henne, hun er så dårlig situert at hun ikke har råd til å kle på seg ordentlig. Den BHen hun har på, er jo helt utslitt og har hull på begge sider… kanskje hun arvet den etter sin avdøde grandtante. Trist.
Hun drømmer sikkert om skikkelig undertøy, kanskje noe solid og ordentlig fra Sloggi… hun vil nok være en skikkelig pike i lave sko, iført en blomstret kjole som rekker ned forbi knærne… og hun ønsker seg kanskje til jul et grunnkurs i sminke.
Ikke rart jeg følte medynk. Hun har sikkert færre venner enn jeg og savner nok gode og utviklende vennskap med fine samtaler. Ikke mindre medfølelse fikk jeg av å lese noe av det hun har skrevet på siden sin… det er noe ubehjelpelig over det, og jeg tror ikke hun har fått så mye skolegang.
Vel, jeg var ihvertall både glad og rørt… så beveget var jeg at da jeg skulle trykke på bekreft, var hornhinnene mine så våte at øyeoptikken rett og slett forskjøv seg… i befippelsen trykket jeg slett forespørsel.
Da jeg oppdaget dette feiltrinn, ble jeg ganske fortvilet og forsøkte febrilsk på det gamle trikset med ctrl Z og sånn.. med det hjalp ikke så mye.
Dumme meg.. så nær, så nær… så skuslet jeg det altså vekk. Det var min sjanse, men kanskje jeg skal være fornøyd, slå meg til ro med mine 221 facebookvenner… for som Mick Jagger synger rett som det er: You can’t always get what you want…
Tilfeldighetene stimlet sammen således at jeg tilbragte helgen som bikkjepasser. En venn av meg skulle kjøre mot vest over fjellet, med kjæresten sin – henimot absurd søt og pen, henrivende som en kashmirorkidé medio mai.
Han ville spare bikkja for en laaang og ikke særlig utviklende biltur i baksetet – klokt resonnert. Dessuten inngikk i turen et hotellopphold i Bergen, og ikke alle hoteller tar vennlig imot gjester med fire bein. Han henvendte seg til meg. Jeg sa ja, ikke fordi jeg liker bikkjer så godt… nei, jeg gjør ikke det, men denne bikkja er et heidundrende unntak. Kan godt tenkes at hun vil være anonym, la oss for anledningen kalle henne Nikita.
Hun ble overlevert sammen med en femkilos sekk tørrfôr. Det var strengt tatt ikke nødvendig, jeg hadde allerede kjøpt tørrfôr… tre poser ostepop og to poser Sørlandschips, dessuten også fiskeboller og en saftig lammeskank fra en slakterforretning nedi by’n.
Jeg blir nok litt myk om hjertet hver gang jeg har med Nikita å gjøre, jeg innrømmer det. Hun har alt… fabelaktig sjarme, lekenhet og en uanstrengt letthet i all sin ferd.
Fredag kveld satt vi i sofaen og hygget oss med pizza og ostepop. Jeg lot tankene vandre, slik jeg undertiden gjør når jeg er mett. Det ville seg slik at disse tankene samlet seg i flokk og graviterte mot begrepet nytte. La meg forklare:
Hvis Nikita kan sjarmere meg no’ så inni granskauen, hva kan hun ikke utrette blant kvinner? Alle vet at mange kvinner lett smelter i møte med sukkersøte hunder. Jeg la en plan for dagen etter.
Lørdag formiddag dro Nikita og jeg til sentrum av byen der jeg bor. Vi flanerte først litt elvelangs, til Nikita krummet seg diskré og anrettet på bakken en velformet, liten lort som jeg med skotuppen dyttet ut i elvevannet som fløt i østlig retning.
Dernest gikk vi mot sentrum av sentrum og et etablissement kjent for høy besøksfrekvens av single kvinner. Det er en slags kafé… og det beste med dette stedet, er at veloppdragne bikkjer ikke blir nektet adgang.
Jeg satte meg ved et bord, Nikita satte seg pent ved siden av. En blid serveringsdame halvparten så gammel som jeg ilte til, klappet Nikita på hodet og høstet kraftig, henimot overhåndtagende logring. Hun lo og tok bestilling .
Slik gikk det til at Nikita straks etter spiste en croissant. Det gjorde jeg også, med svart kaffe til.
Jeg kunne ikke la være å legge merke til en dame to bord bortenfor. Noen år yngre enn jeg, ikke så mange, jeg kunne ikke vært faren hennes. Blondt hår, det meste av det på avveie, som om hun hadde hatt det travelt og ikke rakk å pusse alle fjærene før hun forlot sitt rede, men hun var diskré sminket og leppene var markert med nymalt rødt.
Hun justerte hastig utringingen litt, reiste seg, gikk forbi bordet vårt… mot disken. Hun plukket en serviett, på returen falt det seg slik at hun stanset og ville klappe Nikita litt, som med sitt vinnende vesen er vant med slike henvendelser.
La meg ikke kjede dere lesere med snikksnakk og detaljer, denne damen var meget blid og hyggelig, og jeg sa at jeg hadde lyst på et glass rødvin og betrodde henne at jeg bare ugjerne drikker alene. Om vi kunne slå oss sammen og drikke et glass, sånn i all vennskapelighet og på min bekostning?
Hun lo og sa at det var den beste ideén hun hadde hørt så langt denne dagen. Jeg tok det som en kompliment, ettersom kortviseren hadde passert 12.00.
Hun hentet sakene sine og Nikita var meget tilfreds med nykomlingen, som ikke gikk av veien for å slå av en prat med henne og kose med de lange bassetørene.
Et glass vin er for nesten ingenting å regne, og jeg spurte om damen ville ha et til. Hun sa at det var en bortimot genial idé… og da ble det slik.
Vi pratet lett og ledig om mangt og meget, og det var slik fatt at hun nettopp var kommet fra atelieret sitt ikke langt herfra, hun trengte en pause, slet litt med teksturen i et på det nærmeste sluttført maleri hvori uorganiske rektangler gjør alt for å bli organiske former lignende “forskjermene til amerikanske biler fra 30-tallet.
Jeg skjønte ikke så mye av dette, men jeg lyttet intenst, det var måten hun snakket på som gjorde inntrykk. Aparte dame. Kan godt tenkes at hun vil være anonym i dette lille tekststykket. La oss kalle henne Liselotte.
Rart med det, vin blir fort borte når man har det gøy, og Liselotte var ikke av den umorsomme sorten… videre i samtalen fremkom at hun ikke hadde nevneverdige planer for kvelden, og hun trodde ikke noen vil gi seg til å undres over hennes gjøren og laden.
Jeg sa at jeg var helt alene hjemme – slik jeg pleier – og hadde kjøpt ingredienser til en real gryte bouillabaisse… om hun ville gjøre seg umaken å komme og hjelpe til med å hakke opp grønnsakene, eller skjære fisk, og smake til suppen med jevne mellomrom i tilvirkningstiden.
Liselotte sa at hun aldri før hadde hørt så mange gode ideer på så kort tid, og hun hadde ikke spist bouillabaisse på flere år enn antall fingre på begge sine hender. Jeg ga henne adressen min og foreslo 18.30.
– Hva med 19.00, lettere å huske, sa hun og nevnte at hun måtte jobbe litt mer og dessuten ville hun gjerne rekke en dusj, og hun ante ikke hva hun skulle ha på seg.
– Vi sier 19.00, sa jeg.
Hun reiste seg og klappet Nikita, som logret så kraftig at halen nesten ramlet av.
– På gjensyn, sa Liselotte muntert og tok seg med elegante skritt mot utgangsdøren og ut på fortauet. Hun var snart ute av syne og jeg sa til Nikita:
– Flinke bisken, det… jadajada…
