Tilfeldighetene stimlet sammen således at jeg tilbragte helgen som bikkjepasser. En venn av meg skulle kjøre mot vest over fjellet, med kjæresten sin – henimot absurd søt og pen, henrivende som en kashmirorkidé medio mai.
Han ville spare bikkja for en laaang og ikke særlig utviklende biltur i baksetet – klokt resonnert. Dessuten inngikk i turen et hotellopphold i Bergen, og ikke alle hoteller tar vennlig imot gjester med fire bein. Han henvendte seg til meg. Jeg sa ja, ikke fordi jeg liker bikkjer så godt… nei, jeg gjør ikke det, men denne bikkja er et heidundrende unntak. Kan godt tenkes at hun vil være anonym, la oss for anledningen kalle henne Nikita.
Hun ble overlevert sammen med en femkilos sekk tørrfôr. Det var strengt tatt ikke nødvendig, jeg hadde allerede kjøpt tørrfôr… tre poser ostepop og to poser Sørlandschips, dessuten også fiskeboller og en saftig lammeskank fra en slakterforretning nedi by’n.
Jeg blir nok litt myk om hjertet hver gang jeg har med Nikita å gjøre, jeg innrømmer det. Hun har alt… fabelaktig sjarme, lekenhet og en uanstrengt letthet i all sin ferd.

Fredag kveld satt vi i sofaen og hygget oss med pizza og ostepop. Jeg lot tankene vandre, slik jeg undertiden gjør når jeg er mett. Det ville seg slik at disse tankene samlet seg i flokk og graviterte mot begrepet nytte. La meg forklare:
Hvis Nikita kan sjarmere meg no’ så inni granskauen, hva kan hun ikke utrette blant kvinner? Alle vet at mange kvinner lett smelter i møte med sukkersøte hunder. Jeg la en plan for dagen etter.
Lørdag formiddag dro Nikita og jeg til sentrum av byen der jeg bor. Vi flanerte først litt elvelangs, til Nikita krummet seg diskré og anrettet på bakken en velformet, liten lort som jeg med skotuppen dyttet ut i elvevannet som fløt i østlig retning.
Dernest gikk vi mot sentrum av sentrum og et etablissement kjent for høy besøksfrekvens av single kvinner. Det er en slags kafé… og det beste med dette stedet, er at veloppdragne bikkjer ikke blir nektet adgang.
Jeg satte meg ved et bord, Nikita satte seg pent ved siden av. En blid serveringsdame halvparten så gammel som jeg ilte til, klappet Nikita på hodet og høstet kraftig, henimot overhåndtagende logring. Hun lo og tok bestilling .
Slik gikk det til at Nikita straks etter spiste en croissant. Det gjorde jeg også, med svart kaffe til.
Jeg kunne ikke la være å legge merke til en dame to bord bortenfor. Noen år yngre enn jeg, ikke så mange, jeg kunne ikke vært faren hennes. Blondt hår, det meste av det på avveie, som om hun hadde hatt det travelt og ikke rakk å pusse alle fjærene før hun forlot sitt rede, men hun var diskré sminket og leppene var markert med nymalt rødt.
Hun justerte hastig utringingen litt, reiste seg, gikk forbi bordet vårt… mot disken. Hun plukket en serviett, på returen falt det seg slik at hun stanset og ville klappe Nikita litt, som med sitt vinnende vesen er vant med slike henvendelser.

La meg ikke kjede dere lesere med snikksnakk og detaljer, denne damen var meget blid og hyggelig, og jeg sa at jeg hadde lyst på et glass rødvin og betrodde henne at jeg bare ugjerne drikker alene. Om vi kunne slå oss sammen og drikke et glass, sånn i all vennskapelighet og på min bekostning?
Hun lo og sa at det var den beste ideén hun hadde hørt så langt denne dagen. Jeg tok det som en kompliment, ettersom kortviseren hadde passert 12.00.
Hun hentet sakene sine og Nikita var meget tilfreds med nykomlingen, som ikke gikk av veien for å slå av en prat med henne og kose med de lange bassetørene.
Et glass vin er for nesten ingenting å regne, og jeg spurte om damen ville ha et til. Hun sa at det var en bortimot genial idé… og da ble det slik.
Vi pratet lett og ledig om mangt og meget, og det var slik fatt at hun nettopp var kommet fra atelieret sitt ikke langt herfra, hun trengte en pause, slet litt med teksturen i et på det nærmeste sluttført maleri hvori uorganiske rektangler gjør alt for å bli organiske former lignende “forskjermene til amerikanske biler fra 30-tallet.
Jeg skjønte ikke så mye av dette, men jeg lyttet intenst, det var måten hun snakket på som gjorde inntrykk. Aparte dame. Kan godt tenkes at hun vil være anonym i dette lille tekststykket. La oss kalle henne Liselotte.
Rart med det, vin blir fort borte når man har det gøy, og Liselotte var ikke av den umorsomme sorten… videre i samtalen fremkom at hun ikke hadde nevneverdige planer for kvelden, og hun trodde ikke noen vil gi seg til å undres over hennes gjøren og laden.
Jeg sa at jeg var helt alene hjemme – slik jeg pleier – og hadde kjøpt ingredienser til en real gryte bouillabaisse… om hun ville gjøre seg umaken å komme og hjelpe til med å hakke opp grønnsakene, eller skjære fisk, og smake til suppen med jevne mellomrom i tilvirkningstiden.
Liselotte sa at hun aldri før hadde hørt så mange gode ideer på så kort tid, og hun hadde ikke spist bouillabaisse på flere år enn antall fingre på begge sine hender. Jeg ga henne adressen min og foreslo 18.30.
– Hva med 19.00, lettere å huske, sa hun og nevnte at hun måtte jobbe litt mer og dessuten ville hun gjerne rekke en dusj, og hun ante ikke hva hun skulle ha på seg.
– Vi sier 19.00, sa jeg.
Hun reiste seg og klappet Nikita, som logret så kraftig at halen nesten ramlet av.
– På gjensyn, sa Liselotte muntert og tok seg med elegante skritt mot utgangsdøren og ut på fortauet. Hun var snart ute av syne og jeg sa til Nikita:
– Flinke bisken, det… jadajada…

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske