Tirsdag kveld ble jeg vettskremt av Debatten med programleder Fredrik Solvang og hans gjest, lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg, som spådde massedød forårsaket av koronaviruset. Straks etter programmet forskanset jeg meg bak alle husets vegger og ladet morfars gamle revolver – i tilfelle noen smittebærere skulle ringe på, kanskje noen fra Jehovas vitner, eller en selger fra Get.
Flere enn jeg ble skremt, hundretusenvis av TV-seere ble etterlatt i sjokkstilstand. Men i går ville Solvang gjøre det godt igjen, programmet var ment som “reaksjon på reaksjoner fra programmet i går.”
Brillefint, tenkte jeg og skrudde på fjernsynet. Fire gjester i studio. Men hva faen… Oslo-biskop Kari Veiteberg står i full bispemundur og er klar for en begravelse hvilket sekund som helst, eller hun har nettopp kommet fra en.
Hun snakker salvesesfullt om de som skal dø hvilket øyeblikk som helst og: Det kan vera godt å høyra ein song og tenna eit ljos, tegn eit korstegn, skal eg be for deg?, eg sei som engelen, frykt ikkje…

Forøvrig var disse ordene hyppig brukt i programmet: Ensomhet, død, dødelighet, overdødelighet, skrøpelighet, isolasjon, angst, livets slutt, redd for døden, bekymra, respiratormangel, verdig død, bisettelse, pårørende, verdige rom for avskjed…
Takkskarrufaenmegha, Fredrik Solvang. Jeg følte meg så mye bedre. Din kødd!
Jeg besluttet å videreføre isolasjonen, men ensomheten tar på. Fraværet av menneskelig kontakt gjør noe med en, og jeg har begynt å snakke med meg selv. Jeg har ikke hamstret, ikke annet i kjøleskapet enn øl. Magen er tom, men jeg går ikke i butikken, våger ikke.
Begynner å bli sulten, henimot midnatt i går hallusinerte jeg; jeg kikket ut vinduet og så en skikkelse iført mørk kappe sykle bortover veien med en langljå festet til bagasjebrettet, eller hallusinerte jeg ikke… vet ikke.
Jeg har sluttet å vaske meg, pusser ikke tenner, barberer meg ikke, går i de samme klærne og har ikke skiftet underbukse på en stund.
I dag tidlig ringte jeg nærmeste begravelsesbyrå og ba om billigst mulig anbud på min egen begravelse – uten prest og med enkleste sort kiste… den klassiske, hvitmalte sponplatevarianten. Alt i alt, med 4,5 prosents honnørrabatt: 18 520 kroner.
Jeg sleper meg omkring i mitt eget hjem og undres på om dette kunne vært unngått. Ikke utenkelig… hvis Fredrik Solvang hadde hatt litt mer empati og omsorg og kanskje hadde rundet av disse fæle programmene sine med en Donald Duck- film, eller en munter sketsj med Leif Juster…