TUR I TIGERSTADEN – 2
Hvorfor går jeg heller ikke over Grønland på ski, slik Nansen gjorde i 1888. Det ville vært mindre nerveslitende, men nå går jeg her, midt i Oslo sentrum. Tabbe. Sant å si regnet jeg med å bli slått sønder og sammen hvilket øyeblikk som helst.
Jeg så to tynne skikkelser gående foran meg. Svarte hettegensere. Jeg antok at de var representanter for den kulturen som krever masse respekt og fraber seg utidige øyekast. De gikk sakte, jeg turte ikke gå forbi.
Folk overalt og rundt omkring. Ståk og ståhei. Byens larm og trikkers gny. Jeg forsøkte hele tiden å detektere potensielle voldsmenn i mylderet av mennesker.
På tide med et bærekraftig trygghetstiltak, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig et triks på lur, ikke i ermet, men i en av lommene. Jeg smatt inn i et portrom og åpnet en boks med brunkrem. Den var mørk brun. Jeg smurte inn ansiktet. Jeg hadde lommespeil og sørget for jevn og fin brunfarge, omtrent som kakao.
Ut igjen og skulle du sett… jeg gled trinnløst inn i bybildet. Jeg følte meg mye tryggere.
Brillefint, tenkte jeg, men jeg hadde ikke påregnet nedbør. Det begynte å regne. Faen, tenkte jeg og kom på at jeg ikke hadde sjekket kremens vannfasthet. Det var meget lettoppløselig, omtrent som akvarellfarge. Mennesker omkring stirret og dreide hoder.
Fy faen med fett på, dette er livsfarlig, tenkte jeg. Noen kan oppfatte dette som black face-rasisme av aller verste sort og knivstikke meg 25 ganger i hvert hjertekammer for dernest å skjære over halsen slik at jeg ramler som et halalslakt på fortauet og avgir fem liter blod som renner avsted, ned i en kum, koagulerer og blir prima blodpudding for alle rottene i hovedstadens underjordiske avløpsverden.
Jeg snek meg videre og forbannet meg selv. Hvorfor hadde jeg gått med på å møte Dottir på denne kanten av byen? Jeg holdt vaktsom øye med omgivelsene og så ikke en ung dame med barnevogn. Jeg mistet balansen og ramlet over vogna og rev med meg mammaen i fallet. Flaks for henne at jeg traff asfalten først med henne oppå. Hun slapp fra det med fortumlet forvirring. Jeg fikk en skramme på høyre kinn og en svær våt flekk på jakka.
Hun reiste seg og skrek:
– Jævlaidiotærrublindeller???
Jeg hadde ikke lyst til å innlede konversasjon med henne. Jeg hastet videre og ble svært glad da jeg så gateskiltet som mer enn antydet Hausmanns gate.
Jeg prøvde å roe meg ned, få ned pulsen. Skjerpe meg. Jeg fant omsider det rette etablissementet og tumlet inn. Ved et bord ikke langt fra døra satt Dottir.
– Hei, pappa… men hvordan er du ser ut? Hva er skjedd?
Jeg gjenvant omsider pust og taleevne, ga henne et resymé.
– Hahahahaha… du er morsom, pappa. God fantasi, må jeg si. Jeg tipper at du tjuvstartet øldrikkingen på Burns og på vei hit snublet og ramlet oppi en hekk, eller ned i Akerselva…
