Gøy med Debatten i går. Tema var hatytringer på nett og Fritt Ords pris til Karpe … ja, disse to musikalske muslimene som ikke er så betatt av jøder og alle som ikke stemmer på Arbeiderpartiet og partiene lengre til venstre.

Prisutdelingen har vakt reaksjoner. Noen mener utdelingen er svarte natta. Andre – deriblant alle Hamas-klakører her til lands (de er mange) – synes Karpe fortjener all mulig ros og enda flere priser.
Bård Vegar Solhjell, styreleder i Fritt Ord, forsvarer tildelingen slik:
“De har satt ord på erfaringene til en generasjons minoritetsungdom, også har de gjort det gjennom en ganske nyskapende og viktige hiphop-språk. De har tatt minoritetskultur og gjort det til vår felles kultur.”
Trøst og bære, jeg håper da for faen at Solhjell tar feil. Kulturen til muslimske unggutter er for en stor del basert på alvorlig kriminalitet. Denslags sysler tar tid og energi, ikke rart at halvparten av dem ikke finner tid til å fullføre videregående skole.
Nåvel, det skal handle om Karpe og raptekstene deres. Programleder Steinar Suvatne viste noen eksempler:
“Jeg har fyrstikker, bleach og en kanne bensin. La meg tenne på en FpU-kar.”
“Jeg og Magdi har en bra plan som Egon, vi trenger bare noen gærninger som tør være med på’n. For hvis du tør å ta livet av Carl-Ivar, da har du mere guts og baller enn hva vi har»
Bård Vegar Solhjell mener at disse tekstbitene er kunst:
“Dette er en rapptekst, et kunstnerisk uttrykk og vi alle vet at kunstneriske uttrykk har særlig stor ytringsfrihet.”
Splitte mine bramseil. Kunst!? Fy faen med fett på, disse linjene kunne vært skrevet av en hvilken som helst slyngel i puberteten, men la gå .. vi sier at det er kunst. Det gir andre muligheter til å utvide ytringsrommet sitt, i lengde, bredde og i høyden.
Bare å kline til, koke sammen en tekst som rimer litt, og ingen kan fortenke noen i å låne litt fra en forlengst henfaren dikter, som døde i 1929 og bare ble 28 år. Det er jo helt vanlig i kunstverdenen å rappe litt.
Synes ikke det ble så aller verst, eller.. nææ, ikke så veldig bra, men sammenlignet med Karpe ..  helt på høyden:
Gi mig de hvite og stolte, de gløgge og gode menn,
de som har styrke og tæl og aldri faen går hen
og selger landet sitt, men kjemper til døden for det …
… men rekker å kverke Støre, Skjervø, Barth Eide, Solhjell og alle landets skjeggete og åndsformørkede muhammedanererere… sa’n…

Når sommeren viser seg fra sin aller blideste side og sola skinner og temperaturen stabiliserer seg på 25 grader, eller deromkring .. ja, så får man lyst på litt å leske seg med. Fort gjort å oppsøke nærmeste dagligvarehandel og kjøpe en sekspakning pils. Ikke fyll, neida … jeg er vanligvis ganske måteholden hva alkohol angår. Én, eller to bokser pleier holde, nok til at man kan lese dagens nyheter uten å gyse.

Nåvel, søndag klemtet telefonen. I den andre enden av tråden min gode venn …eh … la oss holde ham anonym. Vi kan kalle ham Terje.
– Kommer du nedover?
– Eehh .. jeg hadde egentlig tenkt meg tirsdag, og det er dessuten søndag og ingen selger øl.
– Men det er nå det er fint vær. Ikke tenk på øl, jeg har.
Etter et par sekunders tenketid:
– Ok, jeg kommer.
– Bra.Vi ses.
Jeg pakket det nødtørftigste, slengte meg på motorsykkærn og kjørte avsted. Mot sør, i skjerpende retning Nøtterøy, der Terje og hans ualminnelig vennligsinnede kone – la oss kalle henne Anne – har et prima landsted ikke langt fra saltvann. Jeg pleier besøke dem hver sommer. Ska’kke ringeakte tradisjoner.
Rart med det, når man sitter avslappet og komfortabelt i en hagesofa og myser mot ettermiddagssolen blant venner og prater om løst og fast, litt om Gianni Infantino og president Trump, et og annet om det det norske fotballandslaget, som vi er så gla’ i.. litt om Putin og sannsynligheten for at noen mektige menn snakker sammen og beslutter at nok er nok og arresterer sin statssjef, kanskje tildeler ham et 9 millimeters nakkeskudd og lar klokka tikke et par uker før de publiserer den triste nyheten om at Vladimir Putin er død, etter langvarig kreftbehandling som dessverre ikke hadde den ønskelige virkning … ja, når man sitter sånn, blant gode, gamle venner høyt hevet – 21 trappetrinn – over husets grunnplan, oppå et berg, i skyggen av en 200 år gammel eik, med utsyn til en vimpel som blafrer i rødt, hvitt og blått mot skyfri himmel … ja, så er det simpelthen ualminnelig hyggelig, og man registrerer nesten ikke at ølet glir friksjonsfritt forbi drøvelen og ned i magen, hvorfra alkohol tas opp i blodet som hjertet pumper rundt om i kroppen og helt opp til hjernen.
Fort gjort å miste oversikten over antallet halvlitersbokser konsumert. Da er det absurd lett å glemme forsettet om å bremse litt og gå over til kaffe, eller annet alkoholfritt. Denne kinkige problematikken kan lett kompliseres ved ytterligere tilbud av drikkevarer.
Ja, det hadde seg nemlig slik at min venn Terje hentet en flaske Bombay Sapphire og kjøleskapskald tonic. Vanskelig å si nei, ække lett å unndra seg tilbudet om G&T, det er jo sommerdrikken par excellence og var kanskje den aller viktigste bærebjelken i opprettholdelse av Det britiske imperiet.
Herfra og ut skal jeg ikke gå i detaljer, men overgangen fra full og kanskje litt morsom mann til fyllik er tidvis kort og kan måles i sekunder. Hvordan jeg tok meg ned de 21 trappetrinnene på slutten av kvelden? Nææ, det fikk jeg først vite dagen etter – ved frokostbordet.