Når jeg ser meg i speilet, synes jeg at jeg ligner Brad Pitt. For å være helt oppriktig, ser jeg tøffere ut… eller kjekkere, som kvinner ikke ugjerne sier når de vil beskrive en mann de vil stifte bekjentskap med.

Ja, det er slik jeg ser det, eller meg selv – for å være helt nøyaktig. Jeg er veldig fornøyd med å ligne Brad Pitt, det må jeg si. Ikke mange ser ut som Brad Pitt. Jeg er heldig. Forleden dag nevnte jeg dette for en av mine døtre, hvilket utledet:
– Hææ?
– Ja, Brad Pitt. Jeg ligner.
Hun begynte å le. Dernest granskende blikk, det virket som hun lette etter spor av ironi, eller no’ sånt, men jeg er ikke av den ironiske typen .. nei, jeg er ikke det. Jeg synes ikke noe om det, ironi.
– Når oppdaget du at du ligner Brad Pitt?
– En stund siden. Husker ikke dagen nøyaktig. Tror det var begynnelsen av november.
Hun lo igjen og jeg syntes hun begynte å bli irriterende, og når noen er irriterende, blir man jo irritert – og det ble jeg.
– Jamenseherda, sa jeg og hevet hodet noen centimeter og anrettet meg i halvveis profil. – Ser du det nå?
Hun begynte å le igjen. Synd å si at jeg ikke ble skuffet. Jeg får si det som det var, jeg ble simpelthen sur og ikke lite mutt. Ja, jeg ble det.
Hun kastet av seg latteren, hektet opp munnvikene til et underlig smil og sa:
– Jeg synes du ser ut som pappaen min, jeg. Det er mer enn godt nok.
Jeg forholdt meg taus. Taushet er jo virkningsfullt og får hvem som helst til å tenke seg om, reflektere og ta selvkritikk.
– Men du, pappa… du lager vel karamellpudding til julaften, slik du pleier.
Jeg syntes dette skiftet av samtaletema var ganske utspekulert, ganske kultent, men det er jo slik at når man ikke kan argumentere godt nok… ja, så skifter man tema på et blunk og begynner å snakke om noe helt annet. Dessert, i dette tilfellet… og jeg kunne ikke høre noe spørsmålstegn avslutningsvis. Nei, jeg kunne ikke det.
– Jeg vet ikke, vi får se.
– Får se, men du lager da alltid karamellpudding til julaften.
– Gjør jeg? Vel, jeg tror ikke jeg gjorde det i fjor.
– Joda, pappa. Det gjorde du … og julen før det og julen før det igjen. Du har gjort det så lenge jeg kan huske.
– Det kan jeg ikke huske. Jeg sier ikke at du tar feil, men jeg sier heller ikke at du har rett.
– Nå tuller du fælt, pappa.
Jeg skal innrømme at jeg husket det, jeg skal det, i all fortrolighet – for dere som leser dette, men jeg ville ikke huske det da. Nei, det passet ikke inn. Jeg ville at hun skulle føle … jeg vet ikke riktig hva, men jeg svarte:
– Du husker mye rart, jenta mi. Vel vel, vi får se. Det er lenge til jul.
– Nei, det er ikke lenge til jul, pappa. Det er rett om hjørnet. 14 dager.
– Rett om hjørnet er mindre enn fjorten dager… mye mindre. Det trodde jeg du visste.
Hun var taus, avvæpnet, jammen var hun det. Kan ikke si annet en at jeg frydet meg litt. Alltid en god følelse å vinne diskusjoner, sette folk på plass, påpeke pletten der skapet skal stå.
– Jaja, så sier vi det, men nå må jeg nesten dra avsted, pappa.
– Javel, men det var hyggelig at du slo et slag innom … det var det, sa jeg og merket at jeg ikke mente det helt og holdent, men det er ikke så farlig, det viktigste er at man sier det som passer.
Etter at hun var reist, begynte jeg å tenke på min frapperende likhet med Brad Pitt. Jeg gikk inn på badet hvori et stort speil. Jeg poserte og syntes jeg lignet Brad Pitt på en prikk. Jaja, kanskje ikke frisyren, men resten. Definitivt. Kanskje ikke så like neser, og smilet .. vel, en liten differanse ved nærmere granskning. Pitts ansikt er kanskje litt mer … hva skal man si .. definert. Ja, kanskje, men alt i alt ubetydelige forskjeller. Bare pirk.
Etter en stunds ettertanke, kom jeg på andre tanker … eller nei, ikke andre tanker, men tanker om tanker. Er det ikke metakognisjon, det heter .. jeg tror det, eller jeg tror at jeg tror det, og det holder for meg.
Nåvel, jeg måtte innrømme for meg selv at min datter kanskje ikke var så langt bortenfor bakenfor. Sant og si har hun stundimellom rett i et og annet. Jeg ligner kanskje ikke så mye på Brad Pitt som jeg trodde, men hva så? Ja, jeg bare spør.
Er det ikke ens egen oppfatning og mening som teller, til syvende og sist? Jeg trodde det. Slik har det jo vært de siste tyve årene. Følelser har etterhånden kommet til å bety mer og mer, og jeg synes ikke man bare skal endre på noe som er godt innarbeidet, men ennå finnes de som insisterer på faktaorientering i alt og ett. Jeg skal ikke nevne navn og det har jeg da heller ikke gjort.
Vi lever i en underlig tid. Ingenting er som før og ingen vet noe sikkert om fremtiden. Best å holde seg fast i noe, og hva er bedre enn å holde seg fast i enn seg selv, en kjenner seg selv…. egne følelser og oppfatninger.
Nok hertil å nevne en gammel venn av meg, eller venninne. Ja, saken er den at han for en tid tilbake begynte å føle seg som kvinne, ikke hvilken som helst kvinne, men Wenche Foss. Selveste Wenche Foss.
Min venn heter ikke Wenche, men han kaller seg det og han føler seg som Wenche Foss. Hertil må anføres at han synger En herre med bart med klokkeklar røst og øksekvass diksjon. Jeg føler at han nesten synger denne sangen bedre enn Wenche Foss gjorde..
Min venn har gjennomført et kveldskurs i can-can. Han barberer beina og danser can-can som bare det. Jeg vet ikke om Wenche Foss noen gang danset can-can, men om hun gjorde det, var hun ikke flinkere enn min venn Wenche. Det er jeg sikker på.
Wenche har vært gift leeenge. I begynnelsen var kona skeptisk til Wenches kursendring, men nå har hun godtatt det, de titulerer seg tidsriktig som hun og hen og handler klær sammen. De snoker i hverandres sminkepunger, men deler ikke alltid klessmak. Wenche liker fotside kjoler og raffinert undertøy, herunder stay ups med blondekanter.
Wenche og hens hustru lever lykkelig sammen og de er oppgitt over Jenny Klinge på Stortinget, som hevder at det bare finnes to kjønn. Helt uhørt. Veldig gammeldags. Så bakstreversk at jeg nesten må le – og det måtte jeg nå (hehehehehehehehe).
Godt at vi har mennesker som Kaveh Rashdi. Han er kjendislege og mener at det finnes mange kjønn, nesten uendelig mange, og av disse flere hundre sideordnede kjønnsvarianter. Det er bra. Doktor Rashdi er fremtiden i fastlegebransjen.
Rashdi er trolig muslim og det får meg til å tenke på noe jeg leste ganske nylig, om en engelsk skolelærer som fortalte elevene sine at de som styrtet flymaskiner i World Trade Center 11. september 2001, var muslimer.
Læreren fikk en hel haug med klager, han ble politianmeldt og West Midlands-politiet igangsatte etterforskning.
Til pass for denne læreren.
Kan godt tenkes at de som fløy inn i Twin Towers, var muslimer, men altså … må man absolutt bruke så spesifikke ord og termer? Kunne ikke denne læreren vist litt takt og tone og sagt noe omtrent slik: De som styrtet inn i tvillingtårnene var mennesker med  alternativ livsstil, med opprinnelse i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS.
Denne luftfartsepisoden skjedde for drøyt 20 år siden, da det var populært med fakta, objektive sannheter og sånt, men nå … ja, det er så lenge siden 2001 at nesten ingen husker hva som skjedde den gangen.
Vel vel, så er det snart jul igjen og jeg ønsker meg ingenting. Jeg ligner Brad Pitt og har det jeg trenger, bortsett fra et kveldsstudium i astrologi.
Ja, det er julegaven til meg selv. Jeg skal studere astrologi, faget som mer enn noe annet gir oversikt i tilværelsen og dyp innsikt i livets uendelige mangfoldighet. Et overflødighetshorn av kunnskap. Bare å fråtse, hogge inn, som en grådig hai. Ja, det skal jeg. Gleder meg…