Tider henruller, og mye ække som før. I deler av Oslo er grov vold, knivstikk og skyting blitt svært populært og nesten like vanlig som nesepilling … og ettersom det nesten er jul og nyttårsaften, er ikke sommeren langt unna, noen vil hevde at det praktisk talt er sommer, og sommer er – som alle vet – reprisetid… ikke uhøvelig da å bringe en reprise fra høsten 2019. Litt redigert, men ikke mindre aktuell enn før:
TUR I TIGERSTADEN
En dag for ikke lenge siden kontaktet jeg en av døtrene mine, la oss bare kalle henne Dottir. Jeg foreslo å møtes i byen der hun bor og drikke litt øl og snakke om løst og ikke mye fast – vi er begge gla’ i øl og en prat.
Etterpå angret jeg litt. Hun bor nemlig i Oslo, denne forunderlige by mange ikke forlater før alle fortennene er slått ut og en kniv sitter fast mellom to ribbein. Kan ikke si annet enn at jeg var nervøs da jeg gikk av toget på Oslo S.
Jeg kikket forsiktig omkring og så ingen som drepte hverandre, bare en svær metalltiger flankert av noen turister som smilte, lo og ante fred og ingen fare.
Jeg holdt øye med alle omkring meg, begynte å gå. Da jeg rundet et gatehjørne, holdt jeg på å kræsje rett inn i en ung gutt. Jeg skvatt flere millimeter i været. Han hadde ikke hettegenser, men han var nokså brun i huden. Jeg slappet av litt da jeg så at han var etnisk norsk og kanskje bare hadde vært i Syden sammen med faren og moren sin.
Men skjelven i buksa var jeg. Skjelvingen ga seg ikke, og jeg syntes det var vanskelig å gå ordentlig. Jeg tenkte at jeg er et svært lett offer for voldshungrige ungdomsgjenger, som en skadet sebraunge på savannen, der sultne hyener lusker omkring i det høye gresset og bare venter på det rette øyeblikket…
Jeg prøvde å trøste meg med byrådsleder Raymond Johansens ord:
Jeg gjentok det for meg selv… Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by. Igjen og påny… som et mantra. Prøvde å få meg selv til tro det.
To unge gutter, definitivt ikke av norsk avstamning, kom mot meg på fortauet. Jeg fikk hjerteklapp og skjenet ut i veibanen. En drosjesjåfør tråkket bremsepedalen så hardt at bremsevæsketemperaturen trolig steg to grader. Takket være hans kvikke reaksjon, unngikk jeg påkjørsel og sykehusinnleggelse… jeg tok meg fort over på den andre siden av gaten og pustet ut.
De brune ungdommene snudde seg, så etter meg og tenkte nok det var ergerlig at jeg hadde sluppet unna så lett, men jeg hadde lagt igjen mobiltelefon og kontanter hjemme. Det er jo sånne saker som ryker først i denne byen, og samtidig vanker det blodig nese og kanskje noen knivstikk hist og her.
Jeg gikk videre og sørget for ikke å se på mennesker omkring meg, for jeg vet jo at mange ungdommer i denne byen ikke tåler å bli sett på. Det kalles blikking. Det er visst svært provoserende. Det har jeg både hørt og lest. Et blikk i gal retning … og du risikerer avlivning.
For disse ungdommene er respekt mye viktigere enn kebab og cola, det har jeg også hørt og lest. Dette med respekt er visstnok et kulturanliggende. Jo lenger sør man kommer i verden, desto viktigere er respekt. Det er ikke nok å bare dra til Jylland.
Nåvel, jeg snek meg videre, forsøkte å gjemme meg i meg selv og jeg tror hjertet mitt slo henimot 150 slag i minuttet…
Resten i morra
