Ikke alle liker å snakke om den litt leie blandingen heidundrende sinnssykdom og islam … til tross for aktualisering: Mannen som drepte fem mennesker i Kongsberg og etter eget utsagn konverterte til islam i 2017, og knivdesperadoen på Bislett som her om dagen flere ganger ropte allahu akhbar og ville kverke  de fleste omkring seg i Thereses gate. Forresten taust i det siste om drapsmannen i Kongsberg; politiet har ikke sagt mye om Bråthens beveggrunner, bortsett fra at det handler om psykiatri.
Vel, muslim, eller ei .. men henimot uomtvistelig: Er man psykotisk, er det ikke optimalt å hengi seg til islam i tillegg … og er man muslim, er det best å ikke pådra seg psykose.
En og annen mener troen på Muhammed og Allah er så sinnssvak at den bør innlemmes i ICD-10-klassifikasjonen av psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Jeg er ikke blant dem, men blant psykosesymptomer er hallusinasjoner – især stemmer som ikke finnes, vrangforestillinger, forfølgelsesvanvidd, oppfarenhet, voldsutøvelse … hvilket naturlig utleder refleksjoner om Muhammed, som i tiden omkring år 610 tasset mye rundt for seg selv i ørkenen utenfor Mekka.
Hvorfor alene? Kanskje fordi han ikke var av den typen noen gadd invitere til fest. Uansett: Han soset omkring i ørkenen og det var ikke den stein, eller det tre som ikke hilste ham velkommen med ordene: Fred være med deg, Allahs apostel.
Hva mer var: Midt på natten, mens Muhammed lå og sov i en hule benevnt Hira, dukket jammen engelen Gabriel opp, gitt. Gabriel hadde med seg et stykke brokade hvorpå noe var nedskrevet. Les og forkynn, sa Gabriel. Hva som sto på den stoffbiten, er litt uklart for meg, men det var omtrent slik islam ble til.
Oppsummert: Muhammed var ensom kar som gikk så mye alene i ørken at han trolig ble litt koko og hørte mange rare stemmer. Kan godt tenkes at at han også brukte altfor mye cannabis, som på den tiden var et helt vanlig rusmiddel på den arabiske halvøya.
Så dro han hjem til Mekka og fortalte alle at han var blitt Allahs profet. Forkynnelsen gikk tregt, han fikk ikke mange tilhengere. Noen mente nok at han burde skjerpe seg og oppsøke hjelp for disse vrangforestillingene sine, kanskje også trappe ned hasjrøykingen.
Etter alt å dømme tok ikke Muhammed dette med godt humør, tvertimot, han ble ganske grinete og dro nordover, til Medina. Der møtte han mer forståelse, både for sitt religiøse påfunn og stadig esende ego. De som ikke viste nevneverdig entusiasme for hans religiøse ideer, fikk svi … ikke bare det, de ble drept i hopetall, deriblant en hel haug jøder, som nok var de verste Muhammed visste.

Under slike hypervoldelige omstendigheter er det fort gjort å utvikle paranoia og gampesvære, irreversible vrangforestillinger, med en tung glasur av schizofreni. Da er det tale om ganske røff psykose, som kombinert med grandiost selvbilde lett kan utarte til enda mer vold … og vold ble det:
Sjokkerende mange vantro ble drept, og Muhammed reiste til Mekka for å ta hevn over de som noen år tidligere hadde mobbet ham. Han tvang Mekka-menneskene til å tro på både Allah og ham selv, og ville de ikke det … ja, så mistet de hodene sine.
Kanhende Muhammed etterhånden skjønte at religionen hans var litt for krevende for mange. Ikke utenkelig at han da røkte en drøy tjall og fikk en glitrende idé, som ville sukre konseptet litt:
Alle rettroende muslimer som blir drept under jihad, vil straks etter opphør av puls og pust oppstige til himmelen og med evig ereksjon få tilgang til 72 overkåte og smellvakre jomfruer døgnet rundt – til evig tid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå