En av mine døtre ringte en ettermiddag:
– Jeg vil kjøpe bil.
– Javel.
– Mini.
– Okeei..
– Den har så flott farge.
– Fint.
– Nitti hestekrefter.
– Gøy, da kan jeg kanskje låne den av og til og tøffe meg litt i nabolaget?
– Vi får se, du kan begynne med å møte oss ved… sa hun og navnga en bilbutikk ikke langt fra der jeg bor og et klokkeslett.
Jeg ble sant å si litt rørt. Bare døtre er døtre, ren lykke når de spør om saker og ting og vil ha råd og vink. Jeg var fristet til å tolke henvendelsen slik: Pappa, du er den klokeste jeg vet om og du forstår deg på mangt og meget, jeg kjøper ikke bil uten at du ser på den og gir din vurdering.
Jeg var betatt og smigret av egen tolkning og kjørte avsted.
Hun hadde med seg sin forlovede. La oss kalle ham B. Han er en knakende kjekk kar og kan minst like mye om biler som jeg. Egentlig var jeg overflødig, jeg nøt det.
Jeg tok bilen grundig i øyesyn og avga noen velformulerte sakligheter som hørtes bra ut i egne ører … datters også – tror jeg. Jeg er sikker på at også selgeren var veldig imponert av mine vurderinger og kommentarer.
Jeg spurte og gravde om saker og ting som foregår inni en dieselmotor, og jeg høstet øyeblikkelig anerkjennende blikk fra alle omkring .. det virket ihvertfall slik.
Bilkjøp er ikke bilkjøp. Av og til handler bilkjøp om følelser og ikke mye mer. Jeg forsto at T var i følelsenes vold, men som far skal man jo være litt fornuftig og anføre kritiske anførsler om både det ene og andre, og det gjorde jeg – dempet, slik at hun nesten ikke merket det.
Datter og kjæreste tok seg prøvetur, imens snakket jeg jovvialt med selgeren. Jeg er god med småsnakk når jeg vil, og snart var kjæresteparet tilbake. T var entusiastisk. Det var B, også.
– Kan vi to også skal kjøre litt, spurte T.
– Seffeleff, sa jeg og gikk mot passasjersiden.
– Nei, du kjører, pappa.
Så kjørte vi. Heidundrende morsomt å kjøre Mini, kvikk og lett på gummien. Jeg slo av varmeapparatet og lyttet, plukket hist og her på dashbordet, akselererte kraftig noen ganger og bremset hardt mens jeg slapp rattet.. slik man gjør når man tester en bil. Håndbrekket virket – det er ikke jeg vant til.
Litt mutt og grettent frontuttrykk, men jeg likte bilen. Jeg hadde kjøpt den, men jeg sa:
– Kul bil, men du kan jo se det an, sove på det til i morgen.
T så på meg og sa:
– Jeg kjøper den, jeg.
