Jeg har en kompis som sliter med kjønnsidentitet. Han tror han har sluttet å være mann. I korte riss er det slik fatt:
Han har stor mage og har ikke sett tissen sin på en stund – mange år. Han argumenterer med at en grønn vegg ikke kan sies å være grønn i et stummende mørkt rom. Han har dessuten ikke hatt sex med sin kone siden nyttårsaften 2016.
“Jeg er blitt noe annet enn mann”, sier han til meg.
Jeg har forsøkt flere ganger å snakke ham til rette, men han synker stadig lenger ned i det mørke og bunnløse identitetshullet, som har slimete og glatte vegger. Jeg vet ikke om han er til å redde. Kanskje er han blitt transperson.
Sånt hadde ikke skjedd i gamle da’r, men jeg vet ikke … jeg har mistanke om koketteri: Han har alltid vært svært tidsriktig, både hva gjelder ytre staffasje og meninger. Han er og blir en moteriktig meningsjåle med slipset knyttet i dobbel windsor, en utspjåket dandy i alle samfunnsspørsmål, men nå har han gått for langt. Jeg synes det.
Nåvel, det er noe med tidsånden. Det store spørsmålet nuomstunder er: Hvem er jeg, eller om man taler vesttelemarkdialekt: Kven æ eg?
Det siste er mindre sannsynlig; identitetskjøret foregår for det meste i tettbygd strøk med mange hippe cafeer og et universitet, eller en høyskole ikke langt unna.
Som oftest er det tale om intellektuelle av den nominelle sorten, som har funnet seg til rette i en gruppe individer som føler seg som ofre, eller vanligere og vanligere: På andres vegne annammer en utsatt gruppes utfordringer, eksempelvis de som er mer eller mindre melaninrike blant oss og har genmasse fra steder der solen av og til står i senit, eller nesten.
Kritiske hvithetsstudier har jo slått fast at alle hvite mennesker er rasister, uansett om de vet det eller ei. Et hyppig anvendt begrep er systemisk rasisme, som – etter sigende – finnes overalt i Norge og er institusjonalisert. Problemet er bare at ingen har funnet den.
Hverdagsrasisme finnes kanskje, kanhende også søndagsrasisme og rasisme på bevegelige helligdager, men her trengs forskning, som de sier – de som sysler med samfunnsforskning.
Identitet er morsomt. Kanskje kan det gå slik til:
Man blir fascinert av flettene til Greta Thunberg og anretter håret likedan, ikler seg usexy herreskjorter og begynner å lese masse om klima og og sånn, plutselig vil du bare spise nøtter og rotfrukter, du hater alle som ferdes i motorkjøretøyer, er kjøtthater og fra vegantilværelsen ække den smale stien lang til totalitære dyrevernere som i sinn og skinn minner om Maos rødegardister, og rett rundt hjørnet er partiet Rødt hvori hardbarka mannshatere og durkdrevne feminister som overtaler deg til å melde deg inn i Kvinnegruppa Ottar, og da er det bare et slapt rødvinskast til lesbeliv med ti katter, et snes høner og et dusin kreftsyke kaniner i bur.
Nei, faen… nå gidder jeg ikke skrive mer. Tror jeg runder av nå, setter meg på motorsykkelen min, hvilket minner meg om at første motorsykkeltur hvert år adderer noe til min identitet.
Straks jeg setter meg overskrevs på sykkærn og vrir gass, merker jeg kimen til mentalitetsendring. Noe i emning. Det er no’ med motorsykler, som om de grove stemplene under meg taler til meg: Vær slem, vær uskikkelig, bryt loven og gjør det grundig.
Jeg blir sjokkert hvert år, men ikke overrasket. Det gjelder imidlertid å holde ens identitet i tømme, man vil jo helst ikke bli serieøksemorder før St. Hans…
