Noen tror Emilie Enger Mehl (Sp) blir ny justis- og beredskapsminister, men det vet vi ikke sikkert før senere i dag. Denne statsrådposten er viktig, og den har i de senere år fått utvidet portefølje. Jeg har i tankene den ikke ubetydelige og økende befolkningsandelen som mener at Allah, Muhammed og Koranen står over alt annet, inkludert Norges Grunnlov, hvori paragraf 100, omhandlende ytringsfrihet.
Vi trenger en justisminister som kan og vil tenke prinsipielt, skjære gjennom ullent snikksnakk og uvitenhet, opplyse allmennheten hva norsk ytringsfrihet handler om.
Mine tanker løper i retning Anine Kierulf. Hun er kvass jurist, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett (UiO) og rådgiver for Norges institusjon for menneskerettigheter. Hennes spesiale er konstitusjonelle spørsmål, menneskerettigheter og ytringsfrihet.
Hun blir oppringt når mediene vil ha noen som kan si noe fornuftig om ytringsfrihet. NRK gjorde det her om dagen, i anledning SIANs opptreden i Porsgrunn sist lørdag og ytringer fremsatt av en tullebukk ved navn Robin Martin Kåss.

Han er ordfører i Porsgrunn, for Arbeiderpartiet og ikke så betatt av SIAN, som reiser omkring og advarer mot islam. Kåss sa til Dagsrevyen mandag at SIAN “ikke har et budskap av interesse for noen” og at de selv bør betale for sikkerhetsforanstaltninger ved demonstrasjoner, hvilket øyeblikkelig vil bringe SIAN til taushet; ingen vil bli knivstukket og kanskje partert på torget i Kristiansand, eller Drammen.
Kåss mener det får være grenser for ytringsfrihet, han setter en uspesifisert øvre prislapp på den. Han mener at SIAN koster for mye penger, og forslår at Stortinget griper fatt i dette og setter en beløpsgrense.
I samme innslag er Anine Kierulf i studio for kommentar. Hun avgir en velformulert leksjon om ytringsfrihet og litt om politiloven attpå. Hun smadrer Kåss’ ytringer om ytringer og påpeker at det ikke er SIAN som utløser de store kostnadene ved omseggripende politioppbud, men motdemonstranter som bryter loven og med overlagt mord i blikket skaper bråk, baluba og et helvetes lurveleven.

Men Kierulf blir nok ikke justisminister. Trolig vil hun ikke, heller. Det kan jo dessuten tenkes at hun i september stemte hverken Arbeiderpartiet, eller Senterpartiet.
Støre er nok heller ikke interessert. Han må tenke fremover. Han trenger muslimenes stemmer ved neste stortingsvalg, de er jo en stor minoritet. Best å holde seg inne med dem, slik Støre gjorde i karikaturstriden av 2005-06 og da han noen år senere ikke ville gi slipp på blasfemiparagrafen i straffeloven.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen i anledning en partitilstelning i går kveld:
– Fælt det der med han unge gutten som ble skutt og drept på Mortensrud, tenker jeg.
– Ja, det tenker jeg også. Helt fryktelig tragisk.
– Og ingen er tatt for det ennå.
– Nei, men politiet jobber med hypoteser og moduskandidater.

– At ingen er tatt kan tyde på at den, eller de som skjøt ikke bor i nabolaget på en måte, tenker jeg.
– Ååå??
– Ja, og hvem har motiv?
– Eehh..
– Det har har jo vært litt småknuffing i det siste, mellom innvandrerungdom og vestkantgutter.
– Ja, jo…
– Vestkantguttene ville ta hevn, tenker jeg.
– Men hvor fikk de skytevåpen fra?
– Fra loftet.
– Hææ??
– Ikke vær så naiv. Da jeg var ung, var jeg sammen med en gutt fra Bærum. Han gikk alltid med tørkle i halsen og var litt av ei klyse. Faren hans hadde vært med i Milorg, men han leverte ikke tilbake våpnene sine etter frigjøringen. Han fryktet at tyskerne skulle komme tilbake når som helst. Han la sakene på loftet, i en pappeske. En 9-millimeters Colt, en Stengun og en Luger han tok fra en tysk offiser.
– Åååå…
– Når det var hjemmealenefest, pleide denne kjæresten min å hente frem et av disse våpnene og skyte vilt rundt i seg i hagen. Et under at ingen ble truffet, tenker jeg.
– Det er det verste jeg har hørt.
– Nei, det verste var da han satte Lugeren mot hodet mitt og truet meg til å ta abort.
– Kjære vene..
– Nettopp. Politiet leter etter moduskandidater i Mortensrud-saken. Vel, jeg tenker at de driver litt etterretning på vestkanten og i Bærum, jeg. Mange av de som bor der, har arvet husene … og de har barn og barnebarn, men hvem eide de husene en gang i tiden?
– Motstandsmenn, med uregistrerte våpen på loftet?
– Riktig på en prikk.

Jeg ha’kke no’ særlig drag på damer, men hva gjør det? En av døtrene mine har bikkje. Kan godt tenkes at den vil være anonym, la oss bare kalle den Kiro. Han er litt av et sjarmtroll. Omtrent et halvt år gammel, og det er jo i den alderen bikkjer er på det aller søteste.

Sist helg anrettet tilfeldighetene seg i min favør; datter hadde på tapetet sysler som best lar seg gjennomføre uten bikkje. Hun spurte om jeg kunne være hundepasser. Klart det, sa jeg … hva har man fedre til, adderte jeg farslig.
Alle vet at bikkjer – foruten å spise masse mat – liker å gå på tur. Ikke annerledes fatt med Kiro. Han ville på tur. Lørdag formiddag og pent vær. Etter noen sekunders tenketid valgte jeg skauen ovenfor der jeg bor. Populært turområde. Fine stier. God utsikt til byen.
Vi trasket i vei. Kiro er veldig naturinteressert, især fugler fanger hans oppmerksomhet. Jeg er også naturinteressert; single damer i passende alder er jo også natur.
Kiro tisset et par ganger. Ikke lenge etter krøket han seg sammen, utdrev en ganske fin og fyldig bæsj som jeg med støveltupp dyttet utenfor stien. Flinke gutten, sa jeg og vi flanerte videre. Mange mennesker på tur denne dagen, flere av dem smilte anerkjennende mot Kiro og jeg. Noen stoppet og ville klappe pels og kose øre. Dette lover godt, tenkte jeg.
Jeg så henne på nesten hundre meters avstand. Det var noe med ganglaget. Hun kom imot og ble tydeligere for hvert skritt. Jeg så på ansiktet at hun ikke var uanfektet, hun så på Kiro og jeg skjønte at her blir det en liten pause.
– Numen-numen-numen, sa hun og bøyde seg ned. Kiro går ikke a veien for litt kos og klapp. Halen vispet luft.
– Såååå fiiiin hund, sa hun og lo en trillende latter, slik små fjellbekker gjør i mai.
– Jada, sa jeg og tilføyde noe passende for anledningen. I tidens fylde er man blitt ganske god med småsnakk. Jeg satset på et par kvikke og muntre kommentarer, og hun ville vite hva bikkja het.
Det fortalte jeg og hun sa at da hun var barn, hadde familien en engelsk setter som faren hennes brukte på jakt, resten av året lå den i sofaen og ventet på neste høst.
Jeg lo og kunne ikke la være å legge merke til damens forunderlige ynde, kursivert med diskré sminke og rød leppestift. Jeg slakket båndet og Kiro henga seg til allehånde duftstoffer noen meter bortenfor. Jeg følte at kjemien var såpass god at jeg presenterte meg.
– Det navnet har jeg aldri hørt før, sa hun.
– Oppkalt etter morfar, sa jeg.
– Pappa hadde Harry som mellomnavn. Av og til, når jeg syntes han var dum og teit, sa jeg ikke vær så harry ‘a, pappa.
Det syntes jeg var veldig morsomt og lo lenge. Etter ytterligere småsnakk fremkom at hun hadde tenkt seg til Svarttjern, men var usikker på veien. Om jeg visste råd?
– Svarttjern, ja… der har jeg vært mange ganger. Badet der, også. Hva om vi slår følge? Det ville hun.
Ved Svarttjern er en benk, hvorfra man kan sitte og se utover vannet hvorpå hvite liljer. Vi satte oss. Kiro løp omkring og lette etter meningen med livet: Pinner.
Prima stemning, pinnelek og våt, lykkelig bikkje. Solen gikk ned bak noen dystre grantrær. Damen med rød leppestift så på sitt armbåndsur. La oss kalle henne Jenny.
– Høst, sa hun.
– Utvilsomt, sa jeg.
Så gikk vi. Kiro bar på en pinne, og jeg på en tanke. Jeg tok sjansen:
– Hva gjør du i kveld, Jenny?
– Njææ… ikke mye, ligge i sofaen, lese i en bok. Spise litt restemat fra i går.. drikke litt vin … ja, no’ sånt.
– Liker du fårikål?
– Gudbedre, jeg elsker det.
– Vel, Kiro og jeg har kjøpt inn både sau og kål. Begynner å koke i femtiden. Det tar cirka to og en halv time.
– Inviterer du?
Jeg ga henne adressen. Hun smilte og sa på gjensyn. Jeg likte måten hun gikk på. Hun ble borte bak en sving.
Kiro så opp på meg. Blikkene våre møttes.
– Flinke gutten sin, det … jada … når vi kommer hjem, skal du få en neve ostepop.

… betalt strømregninga siden de gærne, skjeggete fillefransene i Taliban tok over makten i august. Det meste av strømmen kommer fra nabolandene Iran, Uzbeki-, Tadsji- og Turkmenistan. Nå vil disse landene ha penga sine. Strømregningen pålyder rundelig anslått 770 millioner kroner.

Da Taliban tok over, tok de også hånd om det statlige kraftselskapet DABS. Ny sjef er ikke en høyt utdannet ingeniør, eller økonom, han er Taliban-offiser, hvilket betyr at han trolig ikke har annen utdannelse enn fullført koranskole og ikke besitter minste kunnskap om hva elektrisitet er, hvorledes den blir produsert og distribuert, men han har nok erfart at det bli lys i lampa når han skruer på en bryter.
Taliban tar det imidlertid med ro. De har bedt om henstand og sier at de vil betale etterhvert, som i realiteten betyr at FN tar regninga før vinter’n.
Men ærlig talt: Hva faen skal Afghanistan med strøm? Taliban går jo helhjertet inn for levesett slik det var på Muhammeds tid, og da var det ikke elektrisitet, som dessuten er et vestlig påfunn, og ingen ekte muslim liker Vesten.
Afghanistan er åndelig sett bekmørkt, så hva gjør det om gatelysene også slukner, Taliban kan jo kvesse kniver og macheter med hånddrevet slipestein og man trenger ikke elektrisitet for å skjære av hoder, og steining av ulydige kvinner går også helt fin uten strøm … og hvis man absolutt vil benytte seg av elektriske torturinnretninger, finnes sikkert noen dieselaggregater liggende og slenge hist og her…

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

… Lily Bandehy lever. Jeg har guuglet: 72 år, forfatter, debattant, tidligere lærer og psykiatrisk sykepleier. I 1988 flyktet hun fra presteregimet i Iran og bosatte seg i Norge. Hun er eksmuslim, etter hva jeg forstår. Hun fikk nok av islam i sin tid i Iran og har skrevet flere bøker.
Her om dagen lanserte hun en ny bok, på selveste Nasjonalbiblioteket. Godt oppmøte. Forlaget skulle komme, men kom ikke. Imidlertid var evigpene Shabana Rehman der, likeledes Muhammed-biograf Halvor Tjønn.
Bokens tittel: KVINNER I ISLAM – islams forakt for kvinner

Dette er Bandehys femte bok om kvinners helt underordnede stilling i religionen de færreste tør forlate sånn helt uten videre. Man må tro at bokens innhold står i stil med med tittelen. Det var nok slik noen i Oslo-politiet også resonnerte; på utsiden av Nasjonalbiblioteket sto en politibil av kassevogntypen, en sånn en som har pass til mye politiutstyr, eller et dusin arrestanter.
To hyggelige politibetjenter sikkerhetssjekket lokalene før arrangementets begynnelse. De var der hele tiden, helt til det hele var over og alle hadde gått hjem. Noen ville gjøre en omvei, og politibetjentene ville vite omtrent hvor de hadde tenkt å somle, i tilfelle … ja, politiet gjorde jobben sin og vel så det, de ville hindre at noen gjorde noe noen gjør i land vi nødig sammenligner oss med, deriblant Pakistan, Afghanistan og Sverige.
Politibetjentene sa det kanskje ikke like ut, enkelte saker og ting er så opplagte at man ikke trenger snakke så mye om det; alle vet at i Oslo bor muslimer som mener at Allah og Muhammed står himmelhøyt over alle Norges lover og at islamkritikk bør straffes med øyeblikkelig død, i det minste pine, for noe av det verste muslimer vet, er jo ytringsfrihet … og det aller verste er kvinner som sier hva de mener og gir blanke faen i Koranen og åndsformørkede imamer, som kanskje nå hopper rasende omkring på sine kontorer og i bevissthetssvak frustrasjon river istykker sine bønnelenker fordi de lever i et land som tillater islamkritikk – endatil fremført av en kvinne.
Men Allah er stor og allmektig… og han liker heller ikke kvinner som rakker ned på islam, tenker kanskje disse imamene .. og hvis de bare ber, inderlig og intenst resten av uken … ja, så vil nok Allah høre det og plante en tanke i en eller annen rettroendes enkle hjerne … som vokser og vokser og vokser – til det vidunderlige skjer…

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

En eller annen gang i 2006 ble det populært blant svenske gatekunstnere å tilvirke bikkjer i ulike materialer og plassere dem i rundkjøringer hist og her. Ingen vet hvorfor. Ingen vet heller hvorfor bikkjer og ikke katter, eller kaniner, eller grevlinger…
I 2007 fikk Lars Vilks en idé: Hva om jeg dropper hundehodet og erstatter det med profeten Muhammeds?
Kunstner Vilks rablet sammen en tegning i full fart, han brukte sikkert ikke mer enn et snaut minutt. Han tegnet flere varianter, tilsammen brukte han kanskje fem minutter. Den mest kjente ser omtrent slik ut:

Da Örebro-avisen Nerikes Allehanda trykket denne tegningen 19. august 2007, som illustrasjon til en artikkel om ytringsfrihet, ble det baluba. Muslimer allevegne ble fryktelig krenket og ville kverke Vilks, helst skjære hodet av ham, slik skikken er blant muslimer uten impulskontroll – og de finnes jo.
Underlig at det skal bli så mye ståk og ståhei om ei jævlig fillebikkje som står i en rundkjøring og har skjegg, men muslimer har jo aldri vært særlig innstilt på latter og løyer og ytringsfrihet … den som kødder med Muhammed, må dø straks og brenne evig i helvete!!!
Snev av komikk? Absolutt. Forunderlig at så mange kan bli så grinete av en liten tegning av ei bikkje i en rundkjøring. Vilks fikk svi, resten av livet måtte han leve under konstant politibeskyttelse, slik at ingen muslim fikk komme i nærheten og skjære hodet av ham med en sløv machete.
Vilks klaget aldri, men man må tro at han angret litt, ikke fordi han tegnet denne bikkja, men fordi han ikke tok i litt når han først skulle lage en Muhammed-tegning… resultatet ble jo uansett trusler om død og pine.
Han kunne eksempelvis grepet fatt i det faktum at Muhammed var i overkant interessert i småpiker – eller pedo, som noen kaller denne tilstanden. Han kunne ha tøyset litt med forestillingen om alle de 72 jomfruene som rettroende selvmordsbombere får hygge seg med, straks etter at de med et smell tar seg til den muslimske himmelen. Islam er stuvende full av artigheter, og Vilks valgte ei bikkje i ei rundkjøring. Det rimer ikke helt.
Vilks er død, det er for sent å spørre ham om disse tingene, man er henvist til gjetninger. Kanskje var det slik:
Vilks hadde doktorgrad i kunstteori og var formodentlig flink til å tenke. Kanskje tenkte han at hunden – hvertfall i siviliserte land – anses som menneskets beste venn – noen ganger den eneste .. og at han med sin tegning ville antyde at profeten Muhammed er menneskets aller beste venn – noen ganger den eneste – og at han således ville hylle Muhammed, men ble misforstått – slik mange kunstnere blir. Ikke utenkelig, det…

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Min eneste venninne i hele verden ringte nettopp. Når Gitte ringer, løfter jeg telefonen. Noe annet er utenkelig:
– Hei, kjekken.
– Ironisk i dag?

– Ehhh…?
– Koronatiden er over. Alle restriksjoner er avblåst. De fleste er vaksinert. Enmeter’n er avviklet. Ingen munnbind. Det er frigjøring, tid for fest og moro og litt attpå.
– Det har jeg hørt.
– I går tok jeg med meg Dorthe på by’n … du husker henne?
– Uforglemmelig.
– Vi brukte to timer på badet, foran speilet. Like mange timer medgikk til valg av så lite klær som mulig. Fy faen, vi var raffe. Du skulle sett oss. Julia Roberts hadde besvimt av misunnelse…
– Tror jeg nok.
– .. men tror du det hjalp?
– Ehh..
– Det var mange på by’n, sto ikke på det, mange menn i passende alder. Flotte karer både hist og her, sa Gitte og skildret hvordan de på stiletthæler entret et etablissement kjent for overvekt av mannlige gjester og høy ølomsetning.
– Man skulle tro at vår tilstedeværelse var å ligne med unge antiloper utplassert på en savanne hvori en hel haug skrubbsultne løver..
– Jeg lytter.
– Ingen adekvate reaksjoner.
– Ååå?
– Vi bød oss frem som de verste av skjøger … blytunge soveromsblikk, adskilte lepper malt brannbilrøde og Dorthe gjorde mistehåndevesketrikset.
– Hææ??
– Miste håndveska, lissom  … bøye seg ned med raus vinkel mellom strake bein… ja, hun hadde droppet truse og kjolen var kort. Den ene puppen hennes ramlet ut, hun brukte lang tid på å få den på plass igjen.
– Saft suse..
– Nettopp! Men gjorde det nevneverdig inntrykk? Mennene omkring registrerte tildragelsen, men satt helt rolig og nippet til ølglassene sine, holdt avstand til hverandre og snakket lavt. Noen brukte munnbind, og på et bord sto jaggu en flaske håndsprit. Den må ha vært medbragt, alle smittevernstiltak er jo opphevet.
– Ja….
– Noen så noe på tv, andre kastet darts, kø foran shuffleboardet. Absurd, en kunne tro vi var på homsebar.
– Jøye meg.
– Ikke tilløp til buksebulk noe sted.
– Det var leit.
– Uten tæl og tak. En tapt generasjon menn.
– Uffda….
– Dorthe og jeg har drøftet og saksbehandlet problematikken grundig.
– Konklusjon?
– Vi må ned en generasjon. Kan en ikke være antilope på savannen, får en være puma i skogbrynet.