Jeg ha’kke no’ særlig drag på damer, men hva gjør det? En av døtrene mine har bikkje. Kan godt tenkes at den vil være anonym, la oss bare kalle den Kiro. Han er litt av et sjarmtroll. Omtrent et halvt år gammel, og det er jo i den alderen bikkjer er på det aller søteste.
Sist helg anrettet tilfeldighetene seg i min favør; datter hadde på tapetet sysler som best lar seg gjennomføre uten bikkje. Hun spurte om jeg kunne være hundepasser. Klart det, sa jeg … hva har man fedre til, adderte jeg farslig.
Alle vet at bikkjer – foruten å spise masse mat – liker å gå på tur. Ikke annerledes fatt med Kiro. Han ville på tur. Lørdag formiddag og pent vær. Etter noen sekunders tenketid valgte jeg skauen ovenfor der jeg bor. Populært turområde. Fine stier. God utsikt til byen.
Vi trasket i vei. Kiro er veldig naturinteressert, især fugler fanger hans oppmerksomhet. Jeg er også naturinteressert; single damer i passende alder er jo også natur.
Kiro tisset et par ganger. Ikke lenge etter krøket han seg sammen, utdrev en ganske fin og fyldig bæsj som jeg med støveltupp dyttet utenfor stien. Flinke gutten, sa jeg og vi flanerte videre. Mange mennesker på tur denne dagen, flere av dem smilte anerkjennende mot Kiro og jeg. Noen stoppet og ville klappe pels og kose øre. Dette lover godt, tenkte jeg.
Jeg så henne på nesten hundre meters avstand. Det var noe med ganglaget. Hun kom imot og ble tydeligere for hvert skritt. Jeg så på ansiktet at hun ikke var uanfektet, hun så på Kiro og jeg skjønte at her blir det en liten pause.
– Numen-numen-numen, sa hun og bøyde seg ned. Kiro går ikke a veien for litt kos og klapp. Halen vispet luft.
– Såååå fiiiin hund, sa hun og lo en trillende latter, slik små fjellbekker gjør i mai.
– Jada, sa jeg og tilføyde noe passende for anledningen. I tidens fylde er man blitt ganske god med småsnakk. Jeg satset på et par kvikke og muntre kommentarer, og hun ville vite hva bikkja het.
Det fortalte jeg og hun sa at da hun var barn, hadde familien en engelsk setter som faren hennes brukte på jakt, resten av året lå den i sofaen og ventet på neste høst.
Jeg lo og kunne ikke la være å legge merke til damens forunderlige ynde, kursivert med diskré sminke og rød leppestift. Jeg slakket båndet og Kiro henga seg til allehånde duftstoffer noen meter bortenfor. Jeg følte at kjemien var såpass god at jeg presenterte meg.
– Det navnet har jeg aldri hørt før, sa hun.
– Oppkalt etter morfar, sa jeg.
– Pappa hadde Harry som mellomnavn. Av og til, når jeg syntes han var dum og teit, sa jeg ikke vær så harry ‘a, pappa.
Det syntes jeg var veldig morsomt og lo lenge. Etter ytterligere småsnakk fremkom at hun hadde tenkt seg til Svarttjern, men var usikker på veien. Om jeg visste råd?
– Svarttjern, ja… der har jeg vært mange ganger. Badet der, også. Hva om vi slår følge? Det ville hun.
Ved Svarttjern er en benk, hvorfra man kan sitte og se utover vannet hvorpå hvite liljer. Vi satte oss. Kiro løp omkring og lette etter meningen med livet: Pinner.
Prima stemning, pinnelek og våt, lykkelig bikkje. Solen gikk ned bak noen dystre grantrær. Damen med rød leppestift så på sitt armbåndsur. La oss kalle henne Jenny.
– Høst, sa hun.
– Utvilsomt, sa jeg.
Så gikk vi. Kiro bar på en pinne, og jeg på en tanke. Jeg tok sjansen:
– Hva gjør du i kveld, Jenny?
– Njææ… ikke mye, ligge i sofaen, lese i en bok. Spise litt restemat fra i går.. drikke litt vin … ja, no’ sånt.
– Liker du fårikål?
– Gudbedre, jeg elsker det.
– Vel, Kiro og jeg har kjøpt inn både sau og kål. Begynner å koke i femtiden. Det tar cirka to og en halv time.
– Inviterer du?
Jeg ga henne adressen. Hun smilte og sa på gjensyn. Jeg likte måten hun gikk på. Hun ble borte bak en sving.
Kiro så opp på meg. Blikkene våre møttes.
– Flinke gutten sin, det … jada … når vi kommer hjem, skal du få en neve ostepop.
