Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg hadde sluppet opp for whisky, tok jeg bryet med å løfte telefonen:

– Hei, Ralf.
– Øydis snakker om skilsmisse.
– Hæææ???
Ralf var ganske molefonken. Hans kjære Øydis, ektefelle i 29 år, truer med å gå fra ham. Lyn fra skyfri himmel, etter at Øydis hadde vært i symøte hvori en av damene, Astrid, plutselig begynte å snakke om russetiden.   
– Jeg husker Astrid. Hun var jo russ sammen med oss, Ralf. Hun var fast leser av Sirene. Etter hva jeg erfarer, har hun utviklet seg til en durkdreven gammelfeminist.
– Jeg ante ikke at Øydis går i symøte med Astrid. Husker henne såvidt,  
– Ikke si at hun snakket med Øydis om russefester og sånn?
– Jo… 
– Ikke den festen?
– Jo.
– 16. mai?  
– Jo.
– Aj aj aj aj…
– Problemet er at jeg ikke husker så mye fra den festen, gjør du?
– Jeg var litt mindre full enn deg, Ralf. Svaret er ja.
– Var det ille?
– Ikke så bra. Jeg skjønte aldri hvorfor du stakk venstrehånda di oppunder skjørtet til venninna til Astrid der i sofaen?
– Hæææ… hvem var det?
– Husker ikke navnet hennes… ingen av oss gutta skjønte interessen din.. uansett, hun klabbet til deg midt i trynet.
– Men det var.. jeg har aldri….jeg har aldri tafset på andre enn Øydis.
– Ikke røkt hasj, heller?
– Hææ??
– Henrik hadde med seg en tjall. Du hadde jo aldri prøvd det der før, men du ville røyke. Dere delte den, og du spydde i vaskemaskinen – den hadde toppmating.
– Du kødder?
– Nix, det ble dårlig lukt og litt uggen stemning etterhvert. Løpet var kjørt. Jeg bestille drosje. Det var jeg som fikk deg hjem og i seng. Siden har jeg aldri nevnt den festen for deg. Ikke de andre gutta heller. Omerta, vet du. Tenkte det var best. Ikke alt er minneverdig. 
– Takk, Ralf.. men nå har fortiden innhentet meg. Øydis kaller meg en forpult, mannsjåvinistisk grisepikk.
– Har du innrømmet de faktiske forhold?
– Kan ikke innrømme noe jeg ikke husker. Jeg husker ikke en dritt fra den festen. Det er jo 38 år siden, men hun tror meg ikke.
– Og nå vil hun skilles?  
– Hun sier hun ikke kan være gift med en sånn som jeg, at jeg ikke har hennes tillit, at jeg har dårlig moral… jeg som aldri har sett på andre enn Øydis. 
– Jesusmariagonzales… du er et prakteksemplar av en ektemann. Bedre enn deg finnes ikke. Alltid trofast, alltid blid, høflig, snill, hjelpsom… du gjør alt for henne. Dessuten er du verdens beste far for dine to prektige barn…
– Hun vil forhøre seg omkring, sier hun… kontakte andre som var på den festen. Kan tenkes at hun ringer deg. Hva sier du du da?
– At det var meg. Vi var jo ganske like på den tiden, omtrent samme sveis og vi gikk nokså likt kledd. Herregud, det er hundre år siden. Hvem skal kunne imøtegå den versjonen? Dessuten vil den historien være mer troverdig, og jeg hadde også spydd av hasjen til Henrik….
– Hva om ikke hun ikke tror deg? 
– Det vil hun, jeg kjører offerrollen… det er noe kvinner forstår. Jeg fremstiller deg som et offer, en sakesløs kaffelars utsatt for en slem, bitter kvinne ute av kurs, uten mann og barn, men med dårlig hukommelse… jeg vet tilfeldigvis at Astrid er barnløs og singel.  
– Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Aner ikke, Ralf.. aner ikke…. 

Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet mitt, tok jeg telefonen:

– Hei, Ralf… står til?
– Jolly good, jeg er glad for fredsprisen. Nobelkomiteen har gjort et godt valg. 
– Enig. Uten Thorbjørn Jagland går alt så mye bedre.
– Vi har TV på lærerværelset. Storefri starter 11.00. Samtidig gikk Berit Reiss-Andersen frem på podiet i Nobelinstituttet. Vi var alle spente. Da hun fortalte hele verden at prisen går til Nadia Murad og Denis Mukwege, ble mange stille. Ingen hadde hadde hørt no’ særlig om de to.
– Hæææ??
– De er ikke så godt orientert, når sant skal sies. Det siste året har de stort sett bare snakket om hæschtag metoo, men nokså lokalt, for å si det sånn. En klassiker er tafsing på julebord. En av damene kan aldri glemme en lett beruset undervisningsinspektør nær pensjonsalder som i anledning en juletilstelning i 1993 kom i skade for å tafse henne litt på låret mens de spiste ribbe og surkål. Hun er ennå preget av episoden…
– Huffeluff.
– Mange av damene på skolen har fått veldig god hukommelse det siste året. En av dem kan aldri glemme at en mannlig lærer i lidderlig alder stirret litt for lenge ned i utringingen hennes en kveld på Brennabu leirskole i 2002. Hun mener at han prøvde å få henne med opp på rommet og på lakenet. Hun klaget til rektor. Det ble baluba. Fyren orket ikke mer og flyttet til Bergen.  
– Mmmm… og hun med Sigrun Berg-skjerfet, Bodil?
– Hun kan aldri glemme gamlerektoren vår, en artig skøyerfant, som i 1997 klapset henne litt på rumpa før et møte om den nye lærerplanen.
– Men det ble altså stille?
– Litt mumling.. etterhvert ble det helt stille, etter at alle hadde fått med seg hva Nadia Murad opplevde som i IS-fange, og hva Mukwege driver med til daglig i Kongo. Han lapper sammen opprevne, ødelagte kvinnelige underliv. Han har operert over 30 000 voldtektsofre de siste 15 årene… noen av pasientene er ikke mer enn to-tre år gamle…

Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg var mellom to glass calvados, tok jeg bryet med å løfte telefonen:

– God aften, Ralf. Gøy at du ringer. Hva står på?
– Klær, jeg vil snakke om klær.
– Blitt homo, Ralf?
– Ennå hetero, men jeg er interessert i politikk, det vet du. Særlig ekstremvariantene, kommunister og nazister og sånn…
– Jeg lytter…
– Hvordan de kler seg.
– Ja, de er ikke så flinke til knytte slips, har jeg hørt… mange strikkvarianter.
– Nettopp. Har du noen gang sett en raddis med et slips fra Marwood, eller Drake’s?
– Nei, men jeg husker Erling Folkvord, som stilte opp TV2 i sommer og sjokkerte hele Norge, ikledd en grå singlet og shorts. Ubarbert. Jeg mistet munn, mæle og matlysten.
– Jeg så det, også… fikk ikke med ett ord av hva han sa. Straks etter ringte moren min og ville prate om det… hun var oppskjørtet. En nesten naken kommunist, sa hun. 
– Gud velsigne henne, hun burde vært forskånet for sånt.. og i hennes alder..
– Nettopp. Jeg synes ekstremistene på begge sider bør skjerpe seg. Se på disse nazistene, det er jo ikke så mange av dem og de er helt ute av kurs, men de kunne i det minste forsøke å kle seg ordentlig. Hitler, Göring, Heydrich og den gjengen er forbildene deres, veldig slemme gutter, men de kunne kle seg. De skjønte at klær betyr noe. Hitler og karene hans tok kontakt med Hugo Boss. Han var en driftig kar og snart hadde han laget uniformer til SS, SA og Hitler-Jugend. Prima kvalitet og raffe snitt. Rett og slett fashion. Og jeg har hørt at Boss brukte stoffer som absorberte blod og hjernemasse på en helt frapperende måte… slik at man kunne gå rett fra skyting av flere hundre jøder til stabsmøte uten å sjenere noen.
– Sant?
– Jada, Hugo Boss hadde ikke vært det det er i dag uten Hitler. Har du hørt om Øvre Eiker Naziparti?
– Hæææ? Finnes det???
– Aner ikke. Men la oss si at det gjør det.. og i Øvre Eiker holder Hells Angels til. De slo leir der for over ti år siden og har et svært klubbhus…
-.. ehhh… og poenget?
– Hells Angels-karer går omkring og ser ikke ut i måneskinn. De skifter T-skjorte like ofte som vanlige folk skifter lyspære…
…. jeg lytter ennå…
– I over ti år har Øvre Eiker kommune forsøkt å få Hells Angels ut av kommunen. Disse gutta er ikke så godt likt. Øvre Eiker Naziparti burde se sitt snitt.
– Bokstavelig talt?
– Jepp. De fleste mener at klær skaper folk, men det er bare visvas, ren folketro, men alle tror det. Medlemmene i Øvre Eiker Naziparti er sikkert like upopulære som Hells Angels, men det skal ikke så mye til for å sminke inntrykket litt. Press i buksa, skopuss, hvit skjorte, slipset i dobbel windsor og sånn. Da rykker de opp, et hakk over HA. Og hvis de slutter å gå gatelangs med molotowcocktails, kommer de kanskje inn i kommunestyret – i Øvre Eiker kan alt skje.
– Kommunistene, da… ikke velkledde de heller…
– De er verst. Ingen kler seg verre enn kommunister. Se bare på Stalin og gjengen hans, gamle slitte uniformer og partitunikaer…. udannede fillefranser. Mao, Pol Pot og Castro… samme ulla.
– Men partiformann Bjørnar Moxnes, da…
– Han er ikke så verst, han har lært av historien. Han går aldri med slips, men han har skjønt at det ikke går an å stille opp i TV-debatter og se ut som en uteligger. Slik glemmer folk at han egentlig er blodtørstig bolsjevik. Rødt gjør det godt på meningsmålingene.
– Men Tjen Folket, da… de mest rabiate venstreekstremistene?
– De brenner NATO-flagg i gatene, slåss med nazistene, går inn for væpnet revolusjon og massedrap. De kler seg litt bedre enn Stalin og Mao, idolene sine…  men et slips kunne rettet opp noe av inntrykket. Eller en sløyfe.  
– Hva med ekstreme muslimer?
– Muslimer går i lange vide kjortler, eller pyjamaslignende bukser… eldre muslimske menn liker å supplere med en gammel dressjakke med diffust snitt… men muslimene viser kontinuitet og tradisjon… ikke noe tull og vankelmodighet. Vi snakker selvtillit. Det er bra. Muslimene har sett likeens ut i 1400 år…
– Ralf.
-Ja.
– Må si jeg er imponert… øksekvass analyse.  

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå