Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg hadde sluppet opp for whisky, tok jeg bryet med å løfte telefonen:
– Hei, Ralf.
– Øydis snakker om skilsmisse.
– Hæææ???
Ralf var ganske molefonken. Hans kjære Øydis, ektefelle i 29 år, truer med å gå fra ham. Lyn fra skyfri himmel, etter at Øydis hadde vært i symøte hvori en av damene, Astrid, plutselig begynte å snakke om russetiden.
– Jeg husker Astrid. Hun var jo russ sammen med oss, Ralf. Hun var fast leser av Sirene. Etter hva jeg erfarer, har hun utviklet seg til en durkdreven gammelfeminist.
– Jeg ante ikke at Øydis går i symøte med Astrid. Husker henne såvidt,
– Ikke si at hun snakket med Øydis om russefester og sånn?
– Jo…
– Ikke den festen?
– Jo.
– 16. mai?
– Jo.
– Aj aj aj aj…
– Problemet er at jeg ikke husker så mye fra den festen, gjør du?
– Jeg var litt mindre full enn deg, Ralf. Svaret er ja.
– Var det ille?
– Ikke så bra. Jeg skjønte aldri hvorfor du stakk venstrehånda di oppunder skjørtet til venninna til Astrid der i sofaen?
– Hæææ… hvem var det?
– Husker ikke navnet hennes… ingen av oss gutta skjønte interessen din.. uansett, hun klabbet til deg midt i trynet.
– Men det var.. jeg har aldri….jeg har aldri tafset på andre enn Øydis.
– Ikke røkt hasj, heller?
– Hææ??
– Henrik hadde med seg en tjall. Du hadde jo aldri prøvd det der før, men du ville røyke. Dere delte den, og du spydde i vaskemaskinen – den hadde toppmating.
– Du kødder?
– Nix, det ble dårlig lukt og litt uggen stemning etterhvert. Løpet var kjørt. Jeg bestille drosje. Det var jeg som fikk deg hjem og i seng. Siden har jeg aldri nevnt den festen for deg. Ikke de andre gutta heller. Omerta, vet du. Tenkte det var best. Ikke alt er minneverdig.
– Takk, Ralf.. men nå har fortiden innhentet meg. Øydis kaller meg en forpult, mannsjåvinistisk grisepikk.
– Har du innrømmet de faktiske forhold?
– Kan ikke innrømme noe jeg ikke husker. Jeg husker ikke en dritt fra den festen. Det er jo 38 år siden, men hun tror meg ikke.
– Og nå vil hun skilles?
– Hun sier hun ikke kan være gift med en sånn som jeg, at jeg ikke har hennes tillit, at jeg har dårlig moral… jeg som aldri har sett på andre enn Øydis.
– Jesusmariagonzales… du er et prakteksemplar av en ektemann. Bedre enn deg finnes ikke. Alltid trofast, alltid blid, høflig, snill, hjelpsom… du gjør alt for henne. Dessuten er du verdens beste far for dine to prektige barn…
– Hun vil forhøre seg omkring, sier hun… kontakte andre som var på den festen. Kan tenkes at hun ringer deg. Hva sier du du da?
– At det var meg. Vi var jo ganske like på den tiden, omtrent samme sveis og vi gikk nokså likt kledd. Herregud, det er hundre år siden. Hvem skal kunne imøtegå den versjonen? Dessuten vil den historien være mer troverdig, og jeg hadde også spydd av hasjen til Henrik….
– Hva om ikke hun ikke tror deg?
– Det vil hun, jeg kjører offerrollen… det er noe kvinner forstår. Jeg fremstiller deg som et offer, en sakesløs kaffelars utsatt for en slem, bitter kvinne ute av kurs, uten mann og barn, men med dårlig hukommelse… jeg vet tilfeldigvis at Astrid er barnløs og singel.
– Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Aner ikke, Ralf.. aner ikke….
