Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet mitt, tok jeg telefonen:
– Hei, Ralf… står til?
– Jolly good, jeg er glad for fredsprisen. Nobelkomiteen har gjort et godt valg.
– Enig. Uten Thorbjørn Jagland går alt så mye bedre.
– Vi har TV på lærerværelset. Storefri starter 11.00. Samtidig gikk Berit Reiss-Andersen frem på podiet i Nobelinstituttet. Vi var alle spente. Da hun fortalte hele verden at prisen går til Nadia Murad og Denis Mukwege, ble mange stille. Ingen hadde hadde hørt no’ særlig om de to.
– Hæææ??
– De er ikke så godt orientert, når sant skal sies. Det siste året har de stort sett bare snakket om hæschtag metoo, men nokså lokalt, for å si det sånn. En klassiker er tafsing på julebord. En av damene kan aldri glemme en lett beruset undervisningsinspektør nær pensjonsalder som i anledning en juletilstelning i 1993 kom i skade for å tafse henne litt på låret mens de spiste ribbe og surkål. Hun er ennå preget av episoden…
– Huffeluff.
– Mange av damene på skolen har fått veldig god hukommelse det siste året. En av dem kan aldri glemme at en mannlig lærer i lidderlig alder stirret litt for lenge ned i utringingen hennes en kveld på Brennabu leirskole i 2002. Hun mener at han prøvde å få henne med opp på rommet og på lakenet. Hun klaget til rektor. Det ble baluba. Fyren orket ikke mer og flyttet til Bergen.
– Mmmm… og hun med Sigrun Berg-skjerfet, Bodil?
– Hun kan aldri glemme gamlerektoren vår, en artig skøyerfant, som i 1997 klapset henne litt på rumpa før et møte om den nye lærerplanen.
– Men det ble altså stille?
– Litt mumling.. etterhvert ble det helt stille, etter at alle hadde fått med seg hva Nadia Murad opplevde som i IS-fange, og hva Mukwege driver med til daglig i Kongo. Han lapper sammen opprevne, ødelagte kvinnelige underliv. Han har operert over 30 000 voldtektsofre de siste 15 årene… noen av pasientene er ikke mer enn to-tre år gamle…
