Jeg kom tilfeldig til å se litt på fjernsynsapparatet mitt i går kveld, der satt noen samer i en sofa og klaget på at nordmenn kødder for mye med dem, såkalt samehets. Innimellom joiket de litt og lo og spøkte og sa at joiken er en umistelig kulturskatt. Jeg etterstrammet brillene, gikk nærmere fjernsynet og spanet etter tomme spritflasker på gulvet rundt sofaen, men noen måtte ha ryddet litt.
For der det er joik, er det også sterk drikk. Ikke helt uvanlig oppfatning at joiken oppsto av sanseløs fyll. Det er tvertimot svært sannsynlig; joiken ledsages sjelden av tekst, og lydene er så runde og åpne at hvilken fyllik som helst – uansett promille – kan få til noen lydbølger som ljomer og dundrer utover vidda og skremmer vettet av små, sakesløse reinsdyrkalver.
Ingen vet nøyaktig når joiken oppsto på Finnmarksvidda, men man antar at det var omtrent på den tiden da brennevin ble tilgjengelig, og noen peker på at utøvelsen av joik opp gjennom historien har variert med prisene på sukker og gjær.
Så vil mange fnyse foraktelig og hevde at fyll er fyll og kunst er kunst og joik bare fyllerør.
Vel, faktum er at all kunst og kultur av betydning er oppstått i fylla. Alle vet vel at de aller beste kunstnerne opp i gjennom historien har vært noen durkdrevne fyllefanter.
Ta Russland og dets rike kunsthistorie, ingen russer er edru lenger enn 20 minutter ad gangen. Se på Edvard Munch og Vincent van Gogh… og Knut Hamsun, som drakk seg dritings straks han hadde mottatt Nobels litteraturpris i Stockholm, 1920… og våknet dagen etter, helt desorientert i full gallamundur, på Grand Hotel Royal, rom 317. Bjørnstjerne Bjørnson vant samme pris 17 år tidligere. Han var visst ikke helt edru, han heller.
Se på Winston Churchill. Han vant også Nobelprisen i litteratur. Hva mer er: Han vant en hel krig – i fylla. Hemingway var tørst som bare det og det eneste som fikk ham til å korke flaska, var en haglladning midt i pappen. Jens Bjørneboe drakk seg nesten spent ihjæl og fetteren hans, André Bjerke, gikk sjelden av veien for et glass, for å si det mildt… og hva med alle musikerne? Mange av dem husker ikke en dritt fra unge år. Keith Richards pleide drikke mer whisky på en uke enn en gjennomsnittmann greier i løpet av et helt liv. Og vår egen Kenneth Sivertsen… gennnial kar og… ja, nokså tørst.
En av mine favoritter er Charles Bukowski. Noen har sagt at han helte i seg flere Vodka Seven enn antallet sandkorn på nærmeste strand fra huset hans i San Pedro, California.
Så bare hold snavla, slutt å kødde med samer som joiker, for:
Joik har større kraft enn krutt
Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt…
.. hvertfall ikke før utpå sønda’ morra en gang…
