Vi traff hverandre i en sandkasse da vi var fire år. Jeg var misunnelig på en av lekebilene hans og ville ha den. Han nektet. Jeg ble forbanna, tok fra ham bilen og brukte den som slåsshanske. Han begynte å blø i pannen. Dette var før sinnemestringskursenes tid. Jeg ble utvist fra barnehagen resten av uken. No mercy.
Uken etter var alt glemt, og vi var kompiser. Siden har vi vært venner, ikke nære venner, men som mange barndomsvenner har vi et bånd, en fortrolighet. Det er nok derfor han kontaktet meg for noen dager siden, første gang på henimot ti år. La oss kalle ham “Erik”.
Erik og jeg avtalte å møtes på en pub i byen der vi bor. Jeg merker at det sitter langt inne å skrive videre, men jeg tror det er bra å prate om det, som det heter. Han fortalte denne historien:
Sommer 2018 og Eriks kone gjennom 28 år begjærte skilsmisse. Hun hadde gått på et mindfulness-kurs tre ganger ukentlig mange uker og blitt en helt annen enn hun pleide være. Plutselig mistet hun interessen for alt, bortsett fra seg selv. Hun sluttet å bry seg om nyheter, svarte sjelden på tiltale og glemte helt at hun var mor til fire, men det var ikke så farlig, ungene var jo voksne og greide seg selv.
Straks Erik hadde undertegnet skilsmissepapirene, var kona, eller ekskona, over alle hauger. Vekk som en sviske, som noen sier når de vil understreke omfanget av et forsvinningsnummer.
Velvel, tenkte Erik. 28 år er kanskje nok. Alt til sin tid, resonnerte han. Han følte se litt ensom, og en kveld skrudde han på fjernsynsapparatet sitt. NRK. Et program var nettopp slutt, en nytt startet: Planet Plast.
Erik ville skifte kanal, men fjernkontrollen hadde ramlet i gulvet så mange ganger at den virket bare av og til. Nå virket den ikke og han ble sittende og se.
Han hadde aldri sett programlederen før, og det syntes han var like greit. Han syntes hun lignet en nesevis drittjente midt i tenårene. Han trakk ned øyelokkene for å slippe å se henne. Han bare lyttet til det som ble sagt. Stemmen hennes var irriterende, men han gadd ikke løfte seg på to og skru av.
Så skjedde noe. Hjernen bak de lukkede øynene så for seg ekkel mikroplast, bittebittesmå, usynlige giftampuller overalt i alle hav, innsjøer, fjorder, store og små bekker. Han så for seg søte sypiker, tøffe torsker og gla’gærne gjedder få i seg plast og bli syke, mye sykere enn barn med meslinger.
Plastprogrammet gjorde noe med ham. Straks etter sendingen pælmet han tannkremen sin, selv om den var ny og nesten ikke brukt. Det er nemlig masse mikoplast i tannkrem, det hadde han lært på TV.
Han tok kraftig selvkritikk vedrørende sitt forbruk av plastposer. Han lærte seg å hekle i en fart og tilvirket et handlenett. Men da han syklet hjem fra butikken med noen liter skummetmelk i nettet, regnet han ikke med heklemaskers løse struktur og sig ved belastning. Nettet var ikke så bærekraftig at det gjorde no’. Det viklet seg inn i forhjulseikene, han gikk på snørra og skrubbet nesa.
Erik kjøpte mange nøster gjenbruksgarn og lærte seg å strikke. Han strikket et handlenett, men det var heller ikke så godt egnet for hjemføring av tunge varer fra kolonialforretningen.
Han oppsøkte en gammel smed som drev for seg selv og var meget ettertraktet. Han tok på seg spesialoppdrag fra ulike industriselskaper og stusset litt da Erik spurte om å få armert strikkenettet sitt. Om smeden kunne legge inn et nett av sterke metalltråder i strikken uten at det syntes noe særlig?
Smeden syntes det var en underlig forespørsel og sa at det ville koste flesk. Kjør i vei, sa Erik og det gjorde smeden.
Smeden brukte laaang tid, mange dager. Alle som har loddet sammen tynne aluminiumstråder, vet at det er komplisert… å lodde sammen et slikt nett og samtidig integrere det i et strikket handlenett, er henimot en overmenneskelig oppgave, men smeden hadde 39 års erfaring i faget, var drivende dyktig og hadde arbeidsmoral som en dølahest.
Smeden hadde kommet ut av tellingen med antall arbeidstimer, og han hadde ikke lyst til å opplyse sin underlige skrue av en kunde om mengden strøm brukt til jobben og hva slags avgasser som ble suget ut via avtrekksvifta og opp i sommerluften, der småfuglene flyr dagen lang og aner fred og ingen fare.
Smeden var stolt av sluttproduktet og visste med seg selv at jobben var verdt innpå 10 000 kroner, men han syntes ikke han kunne presentere en slik regning. Han halverte den og antok at kunden ville prute vilt. Det gjorde ikke Erik. Da han så nettet, ble han aldeles euforisk og gledet seg til å gå i butikken. På veien hjem dro Erik innom en matbutikk og kjøpte tunge varer som han la i nettet, som bar vekten med verdighet, uten å miste fasong. Erik syklet lykkelig hjemover.
Han gikk straks i gang med å lese seg opp på klimakrisen. Etter et par tusen sider gikk han i gang med å gjøre opp sitt personlige miljøregnskap. Aktiva og passiva. Han ble nedfor av resultatet. Ikke bare det, han ble deprimert og gikk inn i en isolasjonsperiode.
Etter en uke tok han seg selv i nakken og tenkte at dette går ikke lenger. Han måtte ta seg sammen, yte sin skjerv for en bedre verden, før den går under og blir søkk borte under beina våre.
Ja, sånn tenkte Erik og kom plutselig til å tenke på ungene sine… tre gutter mellom 25 og 29 år og ei jente innimellom. Han ble deprimert igjen, ikke fordi han ikke liker barna sine, men han innså at det hadde vært svært ubetenksomt å bidra til fire nye menneskers tilblivelse, i en verden som ikke tåler stort mer av menneskelig aktivitet.
Ikke særlig bærekraftig livsførsel, altså… men det tenkte han ikke på de gangene han hadde ligget på, eller under sin daværende kjæreste, etterhvert kone og nå ekskone og sprøytet inn klissklasset som ganske snart etter startet godartet celledeling i hennes livmor. Men var den nå så godartet? I moden ettertid tvilte Erik.. nei, han var sikker på at det ikke var av det gode i det hele tatt.
Spist er spist og pult er pult, prøvde Erik å trøste seg selv med, men han kunne ikke unnlate å tenke på hvor mye de fire ungene hadde belastet klimaet til nå… og fremover, gudhjelpemegogalleandre, tenkte han… alle de tre gutta hans var glad i biler med svære motorer og mange sylindre.. og minstemann hadde en 200 hesters daycruiser som brukte absurd mange liter drivstoff i timen. Alle fire var kjøttetere og datteren brukte mye sminke med mikroplast, var ualminnelig reiselysten og fløy avsted i svære flymaskiner så snart hun så sitt snitt.
Erik gikk inn i en ny depresjon, preget av skyld-, skam- og undergangsfølelelse. Såvidt han orket gå på jobben. Erik er kommunalt ansatt psykologspesialist og han innrømmet at hans kliss nye klimabevissthet påvirket jobben hans i noen grad; alle nye pasienter fikk i sine journaler påført anmerkninger hvis klimarelaterte innhold gikk i overkant langt i retning forklaring på pasientenes problemer.
Etter en tid ble det samlet til møte blant Eriks overordnede. Straks etter fikk Erik tilbud om å ta ut noen feriedager som han strengt tatt ikke hadde.
Jeg syntes Erik virket veldig tynn. Litt blek og gusten i huden. Simpelthen litt tufs. Jeg spurte om han spiste nok. Da sa han at han var veldig opptatt av mat og brukte mye tid på å finne den riktige maten og kjøpe den. Det forsto jeg ikke så mye av og sa det. Han var blitt veganer, ville ikke spise kjøtt, ikke fisk, ikke egg. Ikke ost, aldri mer melk. Han ramset opp en hel haug med tall som underbygget hvor miljøfarlig kjøttspising er. Ikke så mye som en pølsesnabb, spurte jeg. Nix, sa Erik og sa at det gikk mest i økologiske varianter av kikerter, vanlige erter – både gule grønne, rødbeter, rosenkål, brokkoli, salater, avocado og surdeigsbrødskiver med løvtynt lag plantemargarin og økologisk fiskepudding. Jeg spurte hva økologisk fiskepudding er for noe, men da ble vi avbrutt av en servitør som kom med et glass vann pyntet med sitronskive til Erik og øl meg.
Erik fortalte videre at han hadde solgt bilen sin ettersom 60 prosent av all mikroplast i havet kommer fra bildekk. For ikke å snakke om avgassene.
Ettersom det var sommer og varmt, hadde han gått barføtt, fortalte han. Det har seg nemlig slik, sa Erik, at skosåler ved friksjon mot underlaget avgir mikroplast, som før eller siden havner i sjøen, eller i et vann nær hvem som helst.
Jeg lot som om jeg syntes dette virket både vel og bra, men jeg ble litt paff da han sa at han var blitt homo.
Hæææ, sa jeg.
Da sa han at homofili er meget bærekraftig, et opplagt tidsriktig ideal. Homofile reproduserer seg ikke noe særlig, avleder ikke nye storforbrukere av ikkefornybare ressurser som olje, gass og kull. Dessuten pleier ikke homofile kjøre omkring i totonns pickup trucks med V-åtter. De sykler, tar tog, bane og buss.. kjøper kanskje en liten elbil, og mange av dem er veganere, i det minste vegetarianere… og de tar kildesortering på største alvor.
Da måtte jeg nesten le litt, men greide å holde meg. I stedet sa jeg at det er rart at det går an å bli homofil sånn nærmest rett over natten. Da sa Erik at det går helt fint, han avga en ganske lang avhandling om menneskets evne til å tilpasse seg nye idealer og rammebetingelser, og dessuten er menneskers seksualitet bøyelig og tøyelig, som en syltestrikk. Han sa videre at vi mennesker er mer som modelleire enn noe annet, og at vi kan bli slik vi vil. Det er miljøet og viljen vår som gjør oss til det vi er, sa Erik. Da sa ikke jeg så mye, men drakk en slurk øl. Erik kan ha oppfattet tausheten min som en stille protest og sa:
Elleve av ti samfunnsforskere kan ikke ta feil.
Jeg unnlot å minne ham på at han ikke var så god i matematikk på gymnaset. Til gjengjeld var han helt oppslukt av AKP(ml)s prinsipprogram og stor fan av Pål Steigan og den flinkeste av alle formenn i verden, nemlig formann Mao.
I stedet sa jeg at det kanskje var i seneste laget å bli homofil, han hadde jo allerede bidratt til fire nye liv på kloden og han hadde vel ikke planer om å bli far påny?
Nei, det hadde han ikke, men det var viktig å ta et prinsipielt standpunkt, gå i bresjen. Klimakrise er klimakrise, det handler om etikk og moral, liv og død.. og da må man går foran med godt eksempel, sa Erik.
Jeg kunne ikke la være å spørre om hans nye seksuelle orientering, om han hadde fått seg kjæreste. Det hadde han ikke, men han jobbet med saken, sa han og nevnte at han hadde vært på et kjent homsested i Oslo. Han hadde vært der en god stund, kom i snakk med flere hyggelige karer, men kjente ingen kribling noe sted, men regnet med at det bare var snakk om oppstartsproblemer. Jeg sa at det var det helt sikkert…
