For en tid tilbake trengte jeg et oppsving i livet. Jeg måtte ta et valg, kokain eller overgang til islam. Man blir jo helt konge av begge deler. Etter noen sekunders vurdering og avveining besluttet jeg å konvertere til islam.
Det er jo fett å være muhammedaner. Man kan si uendelig mye underlig uten at det gjør no’, gjøre mye rart uten at noen bryr seg. Og gjør man noe galt, eller sier noe helt koko, er det en rekke organisasjoner, publikasjoner og enkeltpersoner som tar deg i forsvar… Arbeiderpartiet, SV, MDG, Antirasistisk senter, Islam Net, Den norske kirke, VG, Dagbladet, Aftenposten, Eivind Trædal, Trine Skei Grande, Jonas Gahr Støre og hele resten av venstresiden, og går det så langt som til retten, har man jo alltids forsvarsadvokatene John Christian Elden og Brynjar Meling.
Som muslim i Norge er man henimot urørlig. Norges lover gjelder ikke no’ særlig, og man kan lyve og fordreie sannheten og med stor suksess si “kontekst” (muslimenes norske favorittord) mange ganger i de fleste sammenhenger, alt ettersom det passer.
Man kan til og med være så heldig som Mohsan Raja, som et år ble utnevnt til Årets Oslo-borger samtidig som han hevdet straff (formodentlig dødsstraff, i henhold til sharia) for homofili og at angrepet mot USA 11. september 2001 skjedde fordi amerikanske myndigheter tillot det.
Kanskje det aller beste med islam er muhammedanernes kvinnesyn. Det er fortrinnlig, helt fabelaktig. I islam er kvinnens eneste funksjon å være til behag for mannen sin og de må innhente tillatelse for alt, bortsett fra å lage mat, strikke, sy, hekle, vaske, vaske opp, tørke støv, amme unger, mate unger, passe unger, sprike med beina og lage nye unger.
Og hvis kvinnen ikke skjønner hva som gjelder, går det opp et lys for henne etter noen slag og spark og et tupp i ræva… og en liten påminnelse om hva saltsyre gjør med ansiktshud.
Men det er ikke bare bare å bli muhammedaner. Man må først finne noen muslimer og en menighet. Det er sant å si ikke så vanskelig, i byen der jeg bor er det bare å velge og vrake.
Jeg gjorde det, oppsøkte en moské og fikk foretrede for selveste imamen.
Han var en kar litt eldre enn jeg. Han hadde nok ikke gått på norskkurs. Jeg prøvde å lese på leppene hans, men skjegget hans var så omseggripende at en lett kunne gjemt en liten DAB-radio inni der.
Jeg merket at imamen var litt skeptisk til meg, men skjegget mitt hadde grodd i en uke og jeg hadde øvet meg på å se veldig humørløs ut – og litt sinna.
Han ble veldig glad da han forsto at jeg ville konvertere, han sa at islam er fredens og kjærlighetens religion og hele Norges fremtid. Han veivet omkring i luften med en pekefinger og sa at han ikke skjønte hvorfor nordmenn velger å være skitne hunder, eller griser som sklir rundt i gjørma og egen avføring.
Da sa jeg at det skjønte ikke jeg heller og lo en spottende latter. Da ble imamen veldig blid og kanskje litt imponert. Men så ble han veldig alvorlig og snakket mye om hvordan muslimer skal oppføre seg til daglig og til fest.
Koranen er en av verdens mest usammenhengende skrifter, og sunna og sira er jo klin kokos, men jeg lot som om jeg lyttet veldig intenst til det han resiterte, for jeg ville jo bli oppfattet som en seriøs konvertitt.
Imamen sa at jo flere som blir muslimer, desto bedre. Han trykket hånden min og sa han var veldig glad. Han sa videre at denne konverteringen nok ville gå greit, jeg hadde visst allerede sluppet Muhammed – fred være med Ham – inn i mitt hjerte, sa han og inviterte meg til bønn dagen etter, selveste fredagsbønnen.
Rett før jeg dro, ble han veldig alvorlig i ansiktet sitt og sa at jeg måtte vite forskjellen på halal og haram og kjenne hovedpunktene i sharia. Jeg nikket ivrig og sa “saalam aleikum”, og da ble imamen veldig blid igjen.
Dagen etter gikk jeg til fredagsbønn. Det var dønn kjedelig, men jeg måtte le litt innvortes da jeg så alle mennene på rad og rekke stikke stjerten i været, akkurat slik homofile menn tidvis gjør.
Velvel, jeg sluttet meg til disse gutta og simulerte så godt jeg formådde. Det var visst godt nok; ikke lenge etter avsa jeg muslimenes trosbekjennelse med to vitner tilstede… og vips: Jeg var muhammedaner, gitt…
Men jeg måtte regne med litt oppfølging, sa imamen til meg. Måtte påregne hjemmebesøk en av dagene.
Jeg gikk hjem og gjorde en rask vurdering av eiendom og løsøre. Jeg gjemte all spriten og ølet godt, la alle bøkene mine i pappesker og stablet alt på garasjeloftet under en presenning. Jeg fortet meg å steke baconet jeg hadde i kjøleskapet og gnaflet det i meg. Jeg satte bikkja mi på kennel og tok et overblikk. Alt så ganske halal ut. Jeg var fornøyd. Kunne bare la skjegget gro videre og slappe av.
Dagen etter banket noen på døren. Det var imamen selv. Han smilte og sa noe jeg ikke forsto, men jeg smilte tilbake og sa “allahu akhbar”. Da ble han veldig blid, og jeg inviterte ham inn. Jeg laget te i en fei, for muhammedanere er gla’ i te.
Ettersom vi var på kjøkkenet, ville la han ta en titt i kjøkkenskapene. Jeg hadde faen meg glemt å gjemme vinglassene mine, og han spurte hva jeg skulle med dem. Jeg svarte at de hadde stått urørt i mange år. Det er bra, sa han og tok frem en bærepose fra en lomme og puttet alle glassene oppi.
Imamen ville på videre befaring og gikk inn på toalettet. Han pekte på en toalettrull og sa:
– Hva er det der?
– Toalettpapir.
– Det kan do ikke bruke. Do skal broke venstre hånd og vann. Hvis ikke vann, do broke tre steiner, som Muhammed gjorde – fred være med Ham.
Men dette var jeg forberedt på og opplyste at Direktoratet for religiøse anliggender i Tyrkia allerede i 2015 hadde gjort litt reformarbeid og utstedt en fatwa hvori tillatelse til bruk av toalettpapir i stedet for venstrehånd, eller steiner.
Da ble imamen streng og sa med høy stemme at det der var “no’ toll”, og man kunne komme til helvete om man bruker toalettpapir. Han puttet alle toalettrullene oppi posen sin og sa at jeg kunne kjøpe noen steiner i moskeen… bare 100 kroner per stykk.
Jeg spurte om jeg kunne oppsøke en steinrøys. Da sa han at steinene der kan være berørt av vantro og kanskje være tråkket på av skitne hunder.
Jeg hadde lyst til å komme innpå dette med damer. Jeg gjorde det, og da ble hans ganske oppglødd og fikk et rampete og nesten guttaktig uttrykk i øynene. Han fremsa noen vers fra hadithene som jeg husker omtrent slik:
Hvis en kvinne avviser mannens forespørsel om sex, vil englene forbanne henne gjennom natten og en hustru skal aldri si nei til mannen sin, om det så er på en kamelsadel.
– Gjelder det på motorsykkkel, også? Jeg har ikke kamel, skjønner du.
Imamen så lenge på meg og sa ingenting.
Så gikk han videre omkring. Jeg hadde fjernet alle bøkene mine, bortsett fra noen krimbøker av Hans Olav Lahlum, Anne Holt og Camilla Läckberg, som jeg håpet han ville ta med seg. Det gjorde han ikke, og plutselig vendte han seg mot meg og spurte:
– Vil do ha kone?
Jeg svarte “svært gjerne”, og han spurte om jeg hadde noen kusiner, eller nieser, jeg kunne gifte meg med. Jeg sa nei, og da sa han at han skulle se på saken. Han hadde noen kompiser med døtre som var “vanskelig å bli kvitt”.
– Men de er gamle, sa han.
– Hvor gamle, da?
– Den eldste er 21 år.
Han fortalte at han selv hadde fire koner, og han anbefalte en slik ordning på det aller varmeste. Jeg sa at det høres brillefint ut. Da sa han at briller ikke er no’ fint. Da sa jeg at det bare er et uttrykk. Da sa han at det var det rareste han hadde hørt, og jeg sa ingenting om det aller rareste jeg hadde hørt om, nemlig islam.
Jeg begynte å bli lei av å ha denne tullebukken rekende omkring i boligen min, og håpet han snart ville gå, slik at jeg kunne slappe av med en drøy dram, et par sigaretter og slue fremtidsplaner om mitt liv som juksemusse.
Plutselig sa han:
– Hater du joder?
– Selvsagt, sa jeg.
– Det er bra. Jodehat er nemlig no’ av det viktigste for oss moslimer. Joder er det verste i hele verden, de er som honder som spiser egen dritt og snoser andre honder bak hele tiden.
– Helt enig, sa jeg. Gudbedre, tenkte jeg og før jeg rakk å tenke mer, sa han:
– Men nå kan do aldri forlate islæm, sa han og dro flathånd over halsen sin for å antyde straffen for apostasi.
– Jeg blir, sa jeg.
Plutselig ville han vite om jeg bruker slips.
– Ehh… ja, sa jeg.
– Få se.
Jeg var forvirret, men hentet frem slipsene mine, et par dusin stykker. Han gryntet og mumlet og gransket alle. Han puttet nesten alle slipsene i en av de mange lommene sine og sa:
– Do kan beholde disse tre.
– Hææææ???
– Lin og polyester er tillatt. Silke er haram, menn kan ikke ha silke på seg. Bare kvinner kan det.
Det var dråpen. Jeg tente. Greide ikke beherske meg. Jeg sugde tak i slagene på den gamle, stygge dressjakken hans og rykket til. Lav, monoton, tydelig stemme med kvass diksjon:
– Nå er det faen skjære meg nok, din helvetes kamelskinkerytter.
Jeg dro slipsene opp av lommen hans og ba ham gi slipp på plastposen med vinglass og dasspapir. Han adlød, uten å kny.
– Nå skal du ut, din kødd. Inshallah!
Jeg slepte ham hele veien til utgangsdøra. Hertil må nevnes at jeg i unge år spilte fotball og var ganske god til å treffe ballen. Ball, eller ræv… samma det. Jeg traff godt. Ganske hardt. Tror nesten han lettet et par centimeter. Han gikk på snørra.
– Husj-husj, sa jeg og slo igjen døra.
