Kan ikke si annet enn at jeg var bekymret for min venn Ralf, fanget i det klebrige nettet til en nådeløs og sexmontrøs rektor som setter egen tilfredssttillelse fremfor alt annet. Ikke akkurat en lykkens pamfilius, min venn Ralf. Det kan jo ikke bli stort verre. Jeg syntes jeg måtte ringe ham og kanskje trøste litt. Ralf tok telefonen på første ring og sa muntert:
– God morgen, er den den karen?
– Ja, det er da det. Hvordan står det til, Ralf?
– Tja, hva skal jeg si. Bildet er sammensatt, hovedsaklig todelt.
– Jeg liker å spise plommen til slutt.
– Ok, Øydis er litt vankelmodig om dagen Du kjenner jo til denne litt pikante historien om dott, eller ei. Du var jo så å si delaktig i deler av den, det husker du sikkert.
– Absolutt.
– Vel, først raker hun av seg alt, til min fortvilelse. Jeg trenger vel ikke repetere for deg hva jeg synes om glattbarberte kvinnekjønn?
– Tror jeg husker hovedpunktene
– Vel, hun lot det gro igjen. Det ble riktig bra, men nå har hun lest aviser…
– En uting, det der. Kvinner burde ikke lese så mye i aviser, det har jeg alltid ment.
– Jeg også, men det er jo ikke til å unngå. Aviser og blader er jo overalt… så lett tilgjengelige.
– Det skal være sikkert.
– Hun har lest et sted at nå er det in å la håret gro, overalt… ja, også der du vet. Nå skal det være dott. En slags reaksjon på dette barberingshysteriet som har hjemsøkt den vestlige verden i tjue år.
– Det er jo strålende. Øydis og dotten hennes er helt tidsriktig, er du ikke glad?
– Men du kjenner Øydis, hun har jo alltid vært i opposisjon. Hun har alltid tatt avstand fra moter og alle nymotens påfunn. Hun har barbert seg.
– Du guleste kineser!
– Og vel så det..
– Hva med rektoren som har gjort deg til sexslave? Barbert?
– Absolutt raka.
– Jeg må si du er uheldig. Men du snakket om en god nyhet?
– Jeg har gjorde noen undersøkelser. Rektoren er gift, det vil si… foreløpig. Det er i grunnen opp til meg.
– Hææææ?
– Nå skal du høre, sa Ralf. Jeg lyttet.
Ralf var påny blitt innkalt til rektor, til ny dyst. Etter ordinær arbeidstid. På forhånd hadde han gjort noen undersøkelser. Alle mennesker har et eller annet som gjør dem sårbare. Ralf ville finne rektorens svake punkt. Han behøvde ikke lete lenge. Folk hist og her liker å slarve og prate. Det fremgikk av noen samtaler at rektoren er gift med en nordafrikaner av den svært sjalu sorten. De har to unger sammen. Ektemannen er ærekjær muslim, og det er jo dokumentert positiv korrelasjon mellom tilbøyelighet for voldshandlinger og islam. Litt av noen friskuser, disse muslimene, og noen ganger utarter det – og noen blir drept… slik som i Frankrike i går. Nåvel, vi kan vel si at Ralf benyttet denne kunnskapen og realiserte den i handling.
– Hva skjedde på rektors kontor?
– Forløpet var omtrent det samme som første gangen, bortsett fra et liten detalj.
– Åååå.. hun ville ha noen slag på blanke messingen med nihalet pisk?
– Nei.
– Hun ville at du skulle tumle naken omkring på alle fire, med et rødt eple i munnen mens du gryntet nøffnøff?
– Nei.
– Hun kledde deg opp i hennes bestefars SS-uniform og ville at du skal ta henne et realt tak mens hun bøyde seg over skrivebordet?
– Du er inne på det. Hun bøyde seg over skrivebordet, skrevet alt hun greide. Hun var omtåket av kåtskap og merket ikke at jeg i en fart fisket frem mobiltelefonen min og eksponerte et bilde… man ser ikke ansiktet hennes, men alt annet. Bildet er skarpt.
– Gudbedre.. og så?
– Jeg la vekk telefonen og gjorde som hun ønsket.
– Hehhehehehe..
– Etterpå spurte jeg om jeg kunne få trusa hennes. Jeg lot som om jeg var helt betatt av henne, forelsket og helt ute av kurs. Hun ble nok litt sjarmert og smigret. Hun ga meg trusa. Raff liten sak. Rosa. Den dufter umiskjennelig av henne, kan man vel si.
– Hun har mistet balletaket?
– Da jeg kom hjem, sendte jeg henne bildet og minnet henne på at hun var gift, og at mannen hennes kanskje ikke ville synes no’ særlig om det. Jeg antydet også at mannen hennes kanskje ville gjenkjenne trusa om han fikk se den.
– Fått svar?
– Ikke da. Men hun ringte grytidlig i dag. Tonen hennes var litt mer dempet. Litt spakere kan man vel si. Vi gjorde en ny avtale, som jeg mener er mer bærekraftig både på kort og mellomlang sikt, kanskje også lang.
– Ja??
– Jeg bestemmer når vi skal hygge oss på hennes kontor. Hun fortsetter å ta seg av mitt administrative arbeid, og hun ser mellom fingerne om jeg er borte en dag innimellom, og hun tar noen av norsktimene mine når jeg har mer lyst til å sitte på lærerværelset og slappe av med kaffe og aviser… jeg hater jo disse kidsa.
– Prima avtale, etter alt å dømme.
– Jepp, og jeg har lagt inn en spesialklausul – som hun godtok.
– Åååå?
– Hun lar hårene gro, der nede…
