Jeg hadde ikke helt gitt opp prosjektet om å bli krenket. Jeg tenkte og tenkte, og plutselig fikk jeg en helt gennnial idé. Jeg har nemlig noe gammelt muslimutstyr liggende, fra et kostymeparty noen år tilbake… en kufi, et stort, svart løsskjegg og en innmari stygg dressjakke fra 70-tallet. Jeg hadde et gammelt, hvitt  laken. Etter en real omgang med symaskinen min: Vips, en kjortel.  Planen min var så snedig og lur at jeg ikke kunne annet enn le min aller ondeste latter – hirr-hirr-hirr. Planen var enkel, og litt artistisk. La meg fortelle hva som skjedde i går:
Jeg påførte meg muslimstæsjet mitt og klinte litt av min yngstedatters brunkrem i trynet. Jeg stakk meg i venstre pekefinger og tappet en drøy kubikkcentimeter blod på en liten flakong som jeg puttet i innerlommen på dressjakken. Jeg dro avsted, til sentrum av byen der jeg bor. Jeg gikk inn på det største handlesenteret. Mange mennesker og mange butikker. Noen steder var det så tjåka at jeg nesten ikke kunne se gulvet fremfor meg.
Jeg var meget konsentrert og fulgte med på alle omkring meg. Jeg valgte øyeblikket da ingen så i min retning. Kjapt smurte jeg litt blod i ansiktet, lot meg falle i gulvet samtidig som jeg skrek og ropte “rasist -rasist -rasist”….  så høyt at en gammel dame ramlet overende, hun traff gulvet så hardt at briller, stokk og håndveske føyk veggimellom.

Ingen tok notis av henne, alle samlet seg om meg, og alle var sjokkert. En ung dame spurte hvordan det gikk. Jeg stønnet alt jeg kunne og pekte i en tilfeldig valgt retning og skrek “rasist”. Alle antok at en fæl rasist hadde slått til meg så hardt at jeg hadde gått på snørra i gulvet og slått meg slik at jeg blødde, eller at den fæle rasisten hadde slått meg så hardt at jeg begynte å blø og deretter ramlet i gulvet.
Før jeg dro til byen hadde jeg øvet meg på å snakke gebrokkent og det kom til nytte, det skal jeg hilse og si. Jeg fektet med armene og snakket så gebrokkent jeg kunne – med mange skarpe konsonanter og jeg sa “allahu akhbar” mange ganger.

Flere kom til og alle var fortørnet og alle bablet i munnen på hverandre…  “noe så fryktelig”, “sikkert en frepper”, “takket være Listhaug”, “sånn går det med Solberg i regjering”, “naziyngel”, “ingen empati”, “død over Listhaug”, “la henne brenne i helvete”…
Tre unge jenter bøyde seg over meg og stablet meg på beina. Jeg lot som jeg hadde vondt og haltet omkring. Disse jente var stappfulle av omsorg og overvektige – også av raseri over gjerningspersonen, som jeg beskrev som en hvit mann i femtiårene med sløyfe mellom skjortesnippene. Da ble de enda mer fortørnet og skjønte at de hadde med en durkdreven og rutinert rasist å gjøre… kanskje  en hardkokt fascist.. eller verre: En FrPer.
Jentene tok dro meg med. Jeg protesterte litt og la inn noen nederlandske gloser som for et uøvet øre kan høres ut som arabisk. Men de ville ikke høre, disse kidsa. De tok meg med over torget og bort til Folkets hus, opp i 2. etasje, der AUF og Arbeiderpartiet holder til.

En av jentene hentet en våt klut og ville tørke blod fra ansiktet mitt. Jeg protesterte, til ingen nytte. Hun tørket og stusset ikke over at det ikke var noe sår under blodet. Ingen reagerte på at tørkingen etterlot en hvit flekk som ikke var der i sted.
– Vil du ha kaffe, og jeg tror vi har litt iskrem liggende i fryser’n, også.
Jeg rakk ikke å svare før jeg hadde et krus kaffe foran meg, tre sekunder senere også en asjett med vaniljeis. Jeg liker både kaffe og vaniljeis, og jeg koste meg glugg ihjel. Imens snakket jentene sammen om hvor fryktelig krenket de var på mine vegne og mente at jeg burde intervjues av lokalavisen, og det passet bra; søster’n til en av dem var nemlig journalist i lokalavisen og veldig opptatt av rasisme og og sånn. Hun hadde allerede en tittel i tankene: MIDDELALDRENDE HYPERRASIST MED SLØYFE AMOK PÅ KJØPESENTER.
Flere unge AUFere hadde kommet til, og plutselig begynte de å synge og messe i takt…  INGEN RASISTER I VÅRE GATER – INGEN RASISTER I VÅRE GATER- INGEN RASISTER I VÅRE GATER…

Jeg begynte å bli litt svett, og noen hadde tydeligvis snakket med noen: En gjeng uflidde unge mennesker valset inn i lokalet… representanter for SOS Rasisme. De ville gjerne ha et sammendrag av tildragelsen der borte på kjøpesenteret. Jeg gjentok historien i korte trekk, men sa “slips” i stedet for “sløyfe”, og da var det en ung mann som mente det kunne være “han derre rasisten fra FrP”. Denne dialogen forløp mellom to kvisete gutter:
– Synes det høres ut som han, hva heter han igjen? Navnet hans er litt sånn fiskeaktig.
-Hæææ.. hva mener du… noe med kolje, laks, ørret…?
– Nei, jeg har det på tunga.. det er, det er…
– Torsk, hyse, sei, sild, makrell…?
– Nei, faen det er no’ annet, no’ med..

De ble avbrutt av en ung AUF-gutt som lurte på hva de bablet om. SOS-gutta forklarte og AUF-gutten sa:
– Christian Tybring-Gjedde, ja.. sitter på Stortinget. En av de verste. Vi kaller ham bare Gjedda. Hadde han fyldig sveis med skill på venstre side?
Alle så på meg og jeg sa:
– Tror det…  
AUF-gutten ropte til en av sine partifeller:
– Sjekk alle bevegelsene til Gjedda i dag. Ring Stortinget, eller nei, drit i det … ring Kjersti Stenseng. Hun vet alt… og det hun ikke vet, får hun greie på i løpet av en kaffepause. 
Jeg syntes nesten det var blitt litt for mye av det gode. Jeg lengtet hjem. Jeg sa at jeg måtte avsted, hjem til bønneteppet mitt. Men en av AUF-jentene kom med en innmeldingsblankett for medlemskap i Arbeiderpartiet, og jeg måtte endelig bli medlem, jeg skulle slippe å betale medlemskontingent.
– Skriv navnet ditt her, så ordner vi resten, sa hun.
Jeg tenkte fort og satset på den massive uvitenheten rundt meg. Jeg skrev Ahmed Ismail Yassin. Han var Hamas’ grunnlegger og verdensberømt for pipestemmen sin. Drept i israelsk helikopterangrep i 2004.
Jeg greide omsider å rive meg løs fra alle som var krenket på mine vegne, og de sa at jeg ikke måte bry meg om sånne rasister og fascister og nazister og freppere og alle andre degenererte mennesker som liker Listhaug og som er bosatt i “uanstendighetens innmark”.
Da hvisket en av dem noe om Støre og at han ikke sa “innmark”. En annen sa “å faen” og alle samlet seg påny og rettet det til “utmark” og alle ropte “hade, Ahmed” i kor. Jeg sa tusen takk og allahuoghu ahkbar og skyndet meg ut.

Da jeg kom hjem, måtte jeg slappe av litt. Jeg tømte det jeg hadde igjen på calvadosflasken. Det hjalp, men jeg var ennå nervøs. Jeg var redd for hva lokalavisen kunne finne på å koke sammen. Gudbedre, tenkte jeg. Det ble en urolig natt, jeg var engstelig.. redd for å bli avslørt. Jeg vurderte å hengi meg til litt beroligende onani, men slo det fra meg… jeg har jo et kristent livssyn. Til slutt sovnet jeg. 
Jeg våknet i dag tidlig og kastet meg over lokalavisen. Jeg pustet ut, avisen holdt seg til faktaopplysninger, men de var sant å si ikke så hyggelige. Bare en liten notis hvori dette utdraget – med tre korrekturfeil:  “… den eldre damen som i går falt om på Megasinet, døde senere på sykehuset. Dødsårsaken er enda ikke kjent, men legene antar akkutt hjertestans.”