Klokken er 06.24. Jeg har lyst til å skrive noe leseverdig, men jeg kommer ikke på noe. Vet ikke hva jeg skal skrive. Det er aldri hyggelig å ikke vite hva man skal skrive om. Når man liker å skrive, er det godt å ha noe å skrive om… en idé, men nå står det helt stille, gitt. Det er som alle hjernecellene sover, og her i min lille stue skjer ingenting. Romtemperert stilleben.
Når jeg har det slik, hender det at jeg tenker litt etter og kanskje oppsøker noe eller noen som kan gi meg et puff, et eller annet. Skal ikke så mye til. Men i dag er jeg morralat, gidder ikke engang slå på radioen, det kunne ha hjulpet… men jeg gidder ikke. Gidder ikke sette på musikk, jeg har god erfaring med Erik Satie, og trompeten til Chet Baker… bra morramusikk, men jeg gidder ikke. Gidder ikke lage kaffe, heller. Det kunne ha hjulpet, men jeg gidder ikke gå inn på kjøkkenet. Har ikke vært der ennå. Har ikke spist frokost, det kunne ha hjulpet. Jeg sitter her og tenker at jeg må da kunne finne på noe – uten hjelpemidler. Jeg koketterer ikke, det er virkelig slik. Men jeg vet om et gammel triks.
En terning. Den ligger på skrivebordet mitt, sammen med mye ræl og rot. Den ligger alltid der. Jeg er glad i den. For det første er den laget av en av mine døtre, for lengelenge siden – i en annen tid. Den er litt større enn vanlige terninger, men den har seks sider hvorpå prikker i antall 1 til 6. For det andre: Terningen gir muligheter.
Det er enkelt, man bare triller terning og ser hva der blir. Bli det 5, gir det assosiasjoner. Det er en start. Denne terningen triller ikke så godt, hjørnene er for skarpe. Jeg pleier bare slippe den fra en drøy meters høyde, på et teppe. Jeg gjør det. Terningen viser 2.
Det første jeg tenker på, er toærn. Må jo være ærlig, men det er vanskelig å skrive om denslags uten å være litt vulgær. Jeg er morgenvâr og ikke innstilt på ufinheter. Jeg forkaster det og tenker på nummer 2 på pallen, og da kommer jeg i tanker om den evige toer Martin Johnsrud Sundby, som ble nummer to etter Cologna i Kollen. Da tenker jeg på overstadig fyll, videre moderat fyll og øl, for jeg liker øl… og jeg sier til meg selv at jeg kanskje skal kjøpe litt øl på fredag og drikke meg litt full. Når jeg drikker øl, tenker jeg alltid på sommer. Jeg har opplevd mange somre, og noen husker jeg bedre enn andre. Sommer er liksom jentetid, det.
Jeg husker hun jeg kalte Brooks-piken. Hun gikk nesten alltid med Brooks joggesko. Hun begynte i klassen min på gymnaset, høsten i 2. klasse. Hun bodde utenfor byen og var helt annerledes enn alle de andre jentene. Hun sa ikke så mye og levde i sin egen verden. Hun var så vakker at det nesten ikke gikk an, det visste hun ikke. Hun gikk i kjoler jeg tror hun sydde selv, og hun beveget seg som om hun eide hele byen og store omegn, men jeg tror ikke hun visste det heller. Hun var uoppnåelig, ingen av gutta turte prøve seg. Derfor gjorde jeg det. Det var rett etter skoleslutt. Sommerferie.
Jeg ba henne på kino. Etterpå gikk vi en tur omkring i byen. Det var varm kveld, og hun gikk i ermeløs kjole. Håret hennes var lyst og englekrøllet og sneiet kragebeina. Jeg kan ennå kjenne angen av henne, den svake, gode duften av fersk svette. Varm hud. Jeg våget ikke ta på henne. Vi gikk ved siden av hverandre. Nakne føtter i Brooks og sterke, gylne legger. Over bybrua. Hun lo av og til og sa rare ting. Hun pekte mot vest og sa noe morsomt om solen, som jeg aldri hadde tenkt på før. Jeg husker ikke nå hva det var, for jeg var jo mer opptatt av henne enn av solen som ble borte i vest. Jeg tenkte at jeg ser henne kanskje aldri mer. Hun skulle flytte med familien sin til Colorado. Bare noen dager til. Vi gikk over brua. Fargene var sterke og konturene skarpe. Hun gikk med spenstige skritt. Hun skulle med bussen, måtte rekke den. Siste bussen dit hun bodde, noen mil utenfor byen.
Bussen kjørte inn på stasjonen. Hun takket for kvelden, sa at filmen var fin og at det hadde vært veldig hyggelig. Hun smilte. Jeg greide ikke smile like mye, men jeg smilte. Hun la venstre hånd på min høyre underarm… ga meg en klem. Silke. Hun lo… og jeg lo.. men ikke så mye og ikke så høyt. Hun dreide på Brooks- skoene. Hun vinket i det hun entret bussen. Jeg ble stående og se etter den og tenkte at livet blir aldri helt som før. Bussen var blå.
Klokken er 07.06. Jeg undres på hvor det ble av henne. Brooks-piken. Terningen ligger på teppet og viser 2. Den kunne vist noe annet, men den gjør ikke det. Den viser 2. Jeg tror livet er ganske forunderlig underlig…