BROOKS-PIKEN

Klokken er 06.24. Jeg har lyst til å skrive noe leseverdig, men jeg kommer ikke på noe. Vet ikke hva jeg skal skrive. Det er aldri hyggelig å ikke vite hva man skal skrive om. Når man liker å skrive, er det godt å ha noe å skrive om… en idé, men nå står det helt stille, gitt. Det er som alle hjernecellene sover, og her i min lille stue skjer ingenting. Romtemperert stilleben.

Når jeg har det slik, hender det at jeg tenker litt etter og kanskje oppsøker noe eller noen som kan gi meg et puff, et eller annet. Skal ikke så mye til. Men i dag er jeg morralat, gidder ikke engang slå på radioen, det kunne ha hjulpet… men jeg gidder ikke. Gidder ikke sette på musikk, jeg har god erfaring med Erik Satie, og trompeten til Chet Baker… bra morramusikk, men jeg gidder ikke. Gidder ikke lage kaffe, heller. Det kunne ha hjulpet, men jeg gidder ikke gå inn på kjøkkenet. Har ikke vært der ennå. Har ikke spist frokost, det kunne ha hjulpet. Jeg sitter her og tenker at jeg må da kunne finne på noe – uten hjelpemidler. Jeg koketterer ikke, det er virkelig slik. Men jeg vet om et gammel triks.

En terning. Den ligger på skrivebordet mitt, sammen med mye ræl og rot. Den ligger alltid der. Jeg er glad i den. For det første er den laget av en av mine døtre, for lengelenge siden – i en annen tid. Den er litt større enn vanlige terninger, men den har seks sider hvorpå prikker i antall 1 til 6. For det andre: Terningen gir muligheter.
Det er enkelt, man bare triller terning og ser hva der blir. Bli det 5, gir det assosiasjoner. Det er en start. Denne terningen triller ikke så godt, hjørnene er for skarpe. Jeg pleier bare slippe den fra en drøy meters høyde, på et teppe. Jeg gjør det. Terningen viser 2.

Det første jeg tenker på, er toærn. Må jo være ærlig, men det er vanskelig å skrive om denslags uten å være litt vulgær. Jeg er morgenvâr og ikke innstilt på ufinheter. Jeg forkaster det og tenker på nummer 2 på pallen, og da kommer jeg i tanker om den evige toer Martin Johnsrud Sundby, som ble nummer to etter Cologna i Kollen. Da tenker jeg på overstadig fyll, videre moderat fyll og øl, for jeg liker øl…  og jeg sier til meg selv at jeg kanskje skal kjøpe litt øl på fredag og drikke meg litt full. Når jeg drikker øl, tenker jeg alltid på sommer. Jeg har opplevd mange somre, og noen husker jeg bedre enn andre. Sommer er liksom jentetid, det.

Jeg husker hun jeg kalte Brooks-piken. Hun gikk nesten alltid med Brooks joggesko. Hun begynte i klassen min på gymnaset, høsten i 2. klasse. Hun bodde utenfor byen og var helt annerledes enn alle de andre jentene. Hun sa ikke så mye og levde i sin egen verden. Hun var så vakker at det nesten ikke gikk an, det visste hun ikke. Hun gikk i kjoler jeg tror hun sydde selv, og hun beveget seg som om hun eide hele byen og store omegn, men jeg tror ikke hun visste det heller. Hun var uoppnåelig, ingen av gutta turte prøve seg. Derfor gjorde jeg det. Det var rett etter skoleslutt. Sommerferie.

Jeg ba henne på kino. Etterpå gikk vi en tur omkring i byen. Det var varm kveld, og hun gikk i ermeløs kjole. Håret hennes var lyst og englekrøllet og sneiet kragebeina. Jeg kan ennå kjenne angen av henne, den svake, gode duften av fersk svette. Varm hud. Jeg våget ikke ta på henne. Vi gikk ved siden av hverandre. Nakne føtter i Brooks og sterke, gylne legger. Over bybrua. Hun lo av og til og sa rare ting. Hun pekte mot vest og sa noe morsomt om solen, som jeg aldri hadde tenkt på før. Jeg husker ikke nå hva det var, for jeg var jo mer opptatt av henne enn av solen som ble borte i vest. Jeg tenkte at jeg ser henne kanskje aldri mer. Hun skulle flytte med familien sin til Colorado. Bare noen dager til. Vi gikk over brua. Fargene var sterke og konturene skarpe. Hun gikk med spenstige skritt. Hun skulle med bussen, måtte rekke den. Siste bussen dit hun bodde, noen mil utenfor byen.

Bussen kjørte inn på stasjonen. Hun takket for kvelden, sa at filmen var fin og at det hadde vært veldig hyggelig. Hun smilte. Jeg greide ikke smile like mye, men jeg smilte. Hun la venstre hånd på min høyre underarm… ga meg en klem. Silke. Hun lo… og jeg lo.. men ikke så mye og ikke så høyt. Hun dreide på Brooks- skoene. Hun vinket i det hun entret bussen. Jeg ble stående og se etter den og tenkte at livet blir aldri helt som før. Bussen var blå.

Klokken er 07.06. Jeg undres på hvor det ble av henne. Brooks-piken. Terningen ligger på teppet og viser 2. Den kunne vist noe annet, men den gjør ikke det. Den viser 2. Jeg tror livet er ganske forunderlig underlig…           
 

TELEFON FRA FRUSTRERT VENN

Min gode venn Ralf ringte nettopp. Han var meget oppbragt. Trengte noen å snakke med, sa han. Straks. Ettersom jeg er slik en forståelsesfull og empatisk kar med stort talent for å lytte… ja, så lyttet jeg:

– Jeg har meldt meg ut av Arbeiderpartiet.
– Synd for partiet, Ralf.
– Skulle gjort det forlengst, men du vet… ting tar tid, og jeg ble jo på sett og vis født inn i det partiet, det vet du… men nå gidder jeg ikke mer. Jeg orker ikke være partifelle med Jonas Gahr Støre.       
– Hva skjer?
– Følger du ikke med? Han kaller statsminister Solberg feig, etter at Solberg ikke ville stramme opp Sylvi Listhaug som mener at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn landets sikkerhet. Han føler seg personlig krenket og sutrer mer enn noen gang. Like fornærmet som en muslim. Og ingen politiker i Norge er feigere enn Støre. Han vil ikke møte Listhaug til debatt, det er visst vedtatt indrepolitikk i Arbeiderpartiet at Støre ikke skal diskutere innvandring og integrering med Listhaug. Det er klinger mye bedre enn sannheten.    
– Du har kanskje rett.  
– Husker du hvordan Støre la seg på rygg som en gatepike i karikaturstriden i 2006, eller deromkring. Han ville “gå i dialog”, hvilket betydde at han stakk en norsk redaktør i ryggen og så bort fra ytringsfriheten her til lands.
– Ikkje så bra..
– … og da han høsten 2010 stoppet Nobelkomiteens leder Thorbjørn Jagland på gata i New York og ba om at fredsprisen ikke måtte tildeles Liu Xiaobo, for da kunne kineserne bli veldig sinna på oss, og vi kunne få problemer med å få solgt laks til Kina. Han var utenriksminister den gangen og hadde ingenting med utdelingen av Nobels fredspris å gjøre..
– Hehehe.. ja… husker det.
– .. og da Xiaobo fikk prisen, gikk Støre igang med forsøk på blidgjøring av kommunistene i Kina. Han og Espen Barth Eide laget et hemmelig dokument, tiltenkt kun kineserøyne, hvori det fremgikk at det var galt å gi Xiaobo fredsprisen, og at Norge aldri mer skulle gi fredsprisen til en kinesisk dissident igjen. De ignorerte Nobelkomiteens uavhengighet og viste samtidig feighet og ettergivenhet i ypperste verdensklasse.
– LOL… var det ikke Dagens Næringsliv som publiserte avsløringen?
– Jo, husker du da utenriksminister Støre i 2011 ble tatt i blank av løgn av journalist Pål T. Jørgensen på direkte-TV? Han avviste at han hadde hatt kontakt med Hamas-lederen, hvilket var i strid med offisiell norsk utenrikspolitikk. Støre ba tynt om å gjøre om opptaket, men Jørgensen var ikke snill.
– Lættis..
– Støre er faen meg helt håpløs. Johan Nygaardsvold burde ikke vært statsminister da tyskerne kom i 1940, og Halvdan Koht burde ikke vært utenriksminister. Feighet? Gudbedre. Støre har potensial for å drite seg ut like mye som de to gutta tilsammen.
– Ups..
– Ikke rart han tapte valget i fjor. Han greide ikke engang sikre seg den sikreste av alle stemmer, sin kones. Hun oppdaget at hun hadde glemt legitimasjon da hun entret valglokalet sammen med mannen sin.     
– Leit dette, Ralf.. du som har vært så glad i det partiet  i alle år. Hva gjør du nå?
– Fornyer medlemskapet i Turistforeningen.

TELEFON FRA PRINSENGRACHT

Fikk telefon fra min gode venn Robbie i går. Som noen vil huske, var han min korrespondent i LOL-byen og rapporterte jevnlig fra Black and Blue and Sometimes Shattered Hearts Club and Texas Honky Tonk Hotel and Cantina. Etter LOL dro han ikke til Norge, han fryktet sin kone. Han dro direkte til Amsterdam for å slappe av litt og gå på skøyter på kanalene. Isen er i ferd med å bli utrygg, han har trukket inn i sin stambar, beliggende i Prinsengracht, ikke langt fra Anne Franks hus. Ralf mistet mobilen sin i en råk i isen tidligere på dagen, men han er venn med Joop, bartenderen… og fikk låne telefon:
– Næmen, er det ikke Robbie?
– Jo, det er da det.
– Hva kan jeg gjøre for deg? Jeg har gjort alt og mer enn mest for å roe ned kona di. Ingenting hjelper. Tror du skal bli en stund til.
– Jeg har viktigere ting å snakke om.
– Jeg lytter.

– Du vet jo alt om kronprinsesse Mette-Marit og hennes helt spesielle handlekraft hva gjaldt omhåndtagelse av Kim Jong-uns blodsprengte kåtskap.
– Jeg vet det meste, men ikke så mye om det som er skjedd etterpå… bortsett fra at Kim vil snakke med Trump, og Trump vil snakke med Kim.
– Hvem kan vi takke det for, tror du?
– Mette-Marit?
– Nettopp. Det mange har prøvd på i 65 år greide prinsessen på fem minutter. Verdenssensasjon, men metodevalget hennes var jo litt uortodoks, og det er litt hysj-hysj alt sammen.
– Det er forståelig.
– Hun kommer til å få Nobels fredspris for 2018.
– Kødder’u???
– Nei, hun får ikke den offisielle fredsprisen, men Nobelkomiteen har i hemmelighet beordret tilvirkning av to sett fredspriser, med diplom, medalje og penger og alt. Mette-Marits sett er topphemmelig og vil bli tildelt i Fugleværelset på Slottet med nesten ingen tilstede. 
– Sikre kilder?
– Dønn sikre. Og vet du… Olemikkk Thommessen foreslo seg selv som seremonimester, i kraft av å være Høyt Lysende Salomos Betrodde Bror.   
– Saft suse. Hva sa Kongen til det?
– Ifølge mine kilder ble han så forbanna at han ba Thommessen dra til helvete. Det er sjelden klar tale fra den kanten.     
– Vel vel, da er det bare å gratulere prinsessen – flink pike.
-Jepp, men dette er like hemmelig som karamellpuddingoppskriften til svigermora mi. Tenk om kjøtthuene i Se og Hør får snusen i dette. Du må holde tett. 
– Selvsagt, Robbie.. stol på meg. Hils Joop. Snakkast…   

TELEFON FRA BEKYMRET VENN

– Er du i live??
Slik åpnet min venn Ralf telefonsamtalen mellom oss i går ettermiddag. Han virket litt oppkavet og stresset.

– Utvilsomt… jeg har både pust og…
– … takk Gud, du er jo nesten den eneste kompisen jeg har. Ville blitt ensomt uten deg.
– Tusen takk, men slapp av… jeg lever og regner med å være kompisen din mange år fremover, helt til jeg dør. Hvorfor så bekymret?
-Jeg leste nettopp disse tekstene dine om hvordan du prøvde å bli sånn muhammedaner. Jeg lo så høyt at Øydis klaget på “uhørt ordensforstyrrelse”. Da lo jeg enda mer. Dernest ble jeg meget urolig og tenkte at du rett og slett kunne være dau som ei sild, etter at en gjeng sinte muslimer hadde dukket opp hjemme hos deg, dratt deg ut av huset, halshugget og partert deg i små biter som de kastet ut av bilen hele veien tilbake til en av disse drabantbyene i Oslo.
– Såså…
– Husker du ikke karikaturaffæren? Mange ble drept i opptøyer og ambassader påtent. Og noen karikaturtegnere ble nesten drept.. de må leve med politibeskyttelse den dag i dag. Har du gått fra vettet?
– Ække så mange muslimer som har lest de greiene mine.
– Har du hørt om deling?
– Selvsagt, jeg har alltid delt på godteri, bortsett fra Mandelstang fra Freia. Det vet du.
– Folk kan dele og spre det du skriver, og plutselig er det en gæærn muslim som leser det og han snakker med en annen gæærn muslim… og så har vi det gående. De fleste muslimer er jo klin kokos. 
– Nåja… vi får se. Jeg er uansett i god behold. Men Ralf, du overdriver vel litt nå. Du må ikke la fordommene dine ta helt overhånd.
– Men dette er jo fakta faen, det vet jo alle… men ingen tør si det rett ut så mange hører det, inkludert meg, Men muslimene er ikke alene, de har med seg mesteparten av offentlig sektor, og den er ikke liten. Jeg er lærer og alle kollegene mine er helt enige om at KRLE-faget må handle mest om hvordan man skal manøvrere for å ikke krenke og fornærme muslimer og Allah og Muhammed. Jeg later som jeg er helt enig. Sist jul var det ikke lov å gå rundt juletreet hos oss, og det ble selvsagt ikke noe av det planlagte kirkebesøket. Ingen informerte presten. Han ble stående på kirketrappa og vente på kidsa som aldri kom.
– Hehhehehe… hvis det er den presten jeg tror du mener, var han nok glad til… for da kunne han bare gå til sakristiet sitt og drikke av brennevinet han har liggende i kista med kirkesølv. 
– De er sant. Det tenkte jeg ikke på.
– Jeg har selv drukket med den presten i sakristiet, sammen med ordføreren og noen til. Bra mann, han er ganske inkluderende. Han vil ha alle i kirken sin… ikke bare alkiser, men også homser, lesber, vegetarianere, kommunister, horer, rådmannen, halliker, Birkebeiner-løpere, horebukker, hyperpedofile katolske prester, SV-velgere, Sumaya Jirde Ali, Helge Lurås, frimurere, menn som strikker, enslige forsørgere med adferdsavvik, Trine Skei Grande, heroinister, cannabister, limsniffere med hettegenser, BDSM-utøvere, toppidrettutøvere med astma, kokainfriskuser, polyamorøse grunnskolelærerinner, Olemic Thommessen, kvekere, uteliggere – med og uten liggesår, rødhårede høyskolelektorer med vorstehbikkje, baptister, Kristian Tonning Riise, jøder med intakt forhud, hipstere i 40-årene, Trond Giske, eksrådmenn, freppere, anarkosurrealfantastfeminister, bifile næringslivstopper, Smiths venner, tyske turister født før og etter 1933, standup-komikere med konstant ereksjon, manisk depressive saksbehandlere fra teknisk etat og muslimer av alle umulige slag, inkludert selvmordsbombere og homoamorøse imamer og masse annet… et fargerikt fellesskap. 
– Gud velsigne ham.
– Absolutt. Han er en god mann. Men hva tror du, Ralf?
– Om hva?
– Fremtiden. Mange er redde for den og tror muslimene vil ta over hele Norge og redusere etniske nordmenn til en liten bestand lydige tredjerangsborgere behandlet som skitne bikkjer.
– Hahahhahahhahahahhah… jeg måtte visst le.
– Jeg hørte det.
– Ække no’ problem. Muslimer greier ikke styre et helt land på en ordentlig måte, det vet jo alle. Det er kaldt her i Norge, og da er det ikke bare å legge seg ned med anus i været, sikte seg inn på Mekka og be til Allah fem fanger om dagen. Man må ta grep og sørge for holde infrastruktur og sånn ved like, og det greier de ikke. Muslimsk utdannelse består jo for det meste av utenatlæring av koranvers, og den kunnskapen duger ikke når man skal bygge kraftverk, tunneler, jernbane og utvikle annen viktig infrastruktur. Hvem skal sørge for at togene går og biler blir reparert? Forskning og utvikling kan du glemme. Muslimene vil jo ikke ha sånt, de vil ha Koranen og ferdig med det. De vil helst leve som for 1000 år siden, men smedyrket vil få et kraftig oppsving.
– Javel?
– Man trenger skarpe sabler til eksekvering av shariadommer.  
– Uffda..
– Etter ti års muslimsk styre i Oslo, vil byen se ut som Mogadishu.
– Mmmm.. la oss si at muslimene kommer til makta i Norge om ti år… og bruker cirka ti år på å rasere og ødelegge alt. Da er jeg en gammel mann og nesten dau.  Kommer ikke til å ramme meg no’ særlig… ikke deg heller.       
– Nå er du fryktelig egoistisk.
– Sorry.
– Men det er håp.
– Jeg lytter.
– Muslimer er ikke muslimer. Det er mange retninger innen islam, og de blir aldri enige om den rette varianten. De kommer til å barke ihop og kverke hverandre alle sammen.
– Men det kan ta tid. De bruker jo bare sabler, bergarter og hjemmelagede bomber som ikke alltid virker.
– De vil ha tilgang til Raufoss ammunisjonsfabrikk, Kongsberg våpen og Forsvarets våpenarsenaler. Da snakker vi ganske skarpe våpen, som gjør vei i vellinga. Det kommer til å gå fort… kanskje bare ei uke. Og mange av dem gidder nok ikke lese bruksanvisninger; opptil flere vil bli drept av vådeskudd og eksplosjoner som ikke var meningen.  
– Så kan etniske nordmenn ta over igjen?
– De av oss som ikke har mistet hodet.
– Det blir litt av en ryddejobb.
– Jada, men nordmenn har bygget landet tidligere, etter at nazistene herjet her i fem år…
– Ja, og det gikk jo bra.
– Absolutt. Vi greide det så bra at vi ble verdens mest populære destinasjon for muslimer.
– Ante ikke at du var en slik barberbladskarp analytiker, Ralf.
– Tja, nei… ikke jeg heller, men jeg må smyge. Lovet å kjøre Øydis på kurs… arabisk magedanserkurs. Tjallabais. Stay alive…. 

SELVSTUDIUM med litt veiledning…del 3

Å be til Allah ække bare bare. Det trengs øvelse. En av mine muhammedanervenner på biblioteket hadde sagt at jeg måtte skaffe meg et bønneteppe, helst med innvevd kompass…slik at jeg kan sikte meg inn på Mekka der nede i Midt-Østen. Jeg har ikke verdenskart, men jeg har en gammel globus. Jeg tok frem et målebånd og fant at avstanden mellom der jeg bor og Mekka er ganske nøyaktig 13 centimeter. Det er ikke langt, men jeg kan love deg at det er langt i virkeligheten. Derfor er det viktig å legge bønneteppet i riktig posisjon; bare noen få millimeters avvik kan gi mange hundre mils bom på Mekka. Jeg vil jo ikke at bønnene min skal komme helt ut av kurs og kanskje lande i utkanten av Kairo, via Polen… eller midt i Middelhavet. Det skulle tatt seg ut. Jeg har en gammel fillerye arvet fra mormor. Fint bønneteppe, tenkte jeg. Jeg har et kompass fra den gangen jeg orienterte meg litt oppi skauen ikke langt fra der jeg vokste opp. Jeg fant fram kompasset. Det lå i en eske på loftet. Silva-kompass. Jeg snurret det rundt, og den røde pilen pekte i samme retning hele tiden.

Jeg lærte litt om trigonometri på skolen, og det har jeg ikke glemt. Jeg brukte formler jeg husket og prøvde å kompensere for dette med at jorda er rund. Det var vanskelig, men etter snaut seks timers kalkulasjon og finregning og kateter og hypotenuser, tangens og litt cosinus og sånn, bestemte jeg bønneteppets posisjon, ihvertfall sånn cirka. Jeg lurte litt på om sterke vinder kan påvirke bønnenes ferdsel, men slo det fra meg. Utregning av bønnebaner med sidevind vil uansett være for komplisert for meg. Jeg la fillerya på plass og bøyde meg ned, med rumpa i været og nesa mot Mekka. Men jeg var urutinert og ramlet på siden og traff en plante som tok overhaling. Potta knuste. Det bråkte litt og katten min – som slappet av i sofaen – løftet litt på hodet og la seg straks til rette igjen og sovnet. 
Etter flere forsøk greide jeg å komme i ordentlig  bønnestilling. Jeg hadde et ark påtrykket en bønnetekst. Det hadde jeg fått av mine muhammedanervenner på biblioteket. Jeg ga meg til å be – ganske høyt. Da våknet katta og begynte å remje og mjaue og ville ut. Jeg syntes det var rart, for hun hadde nettopp vært ute. Jeg tenkte at hun kanskje var sulten og ville ut på musejakt. Jeg slapp henne ut. Jeg ville begynne på nytt, men fillerya var kommet ut av posisjon. Jeg rettet den opp og satte tre små tusjmerker i parketten der tre av ryas hjørner var. Så begynte jeg å be…. ganske høyt. Jeg brukte arket jeg hadde fått og uttalte ordene så godt jeg kunne. Forsto ingenting av det, men så lenge Allah forstår, er det greit, tenkte jeg. Men det var ganske søvndyssende å høre på… jeg sovnet rett og slett, falt over på siden. Jeg våknet ikke før det var gått en time, eller to. Jeg tenkte at det var jammen dumt å sove når man egentlig skal be og tenkte videre at jeg bør bli flinkere. Jeg ba tilsammen fem ganger den dagen og jeg syntes det gikk ganske bra, men jeg ble søvnig av det… må innrømme det.

Jeg gledet meg til å treffe muhammedanervennene mine på biblioteket. De hadde forresten begynt å kalle meg Ali Abdul, for de syntes ikke døpenavnet mitt passet så godt. Jeg sa det var greit og kunne nesten ikke vente med å vise dem den nye tegningen jeg hadde laget av Muhammed med blomsterbukettt og et stort smil. Må si jeg ble overrasket av reaksjonen. De ble enda sintere enn sist gang. En av dem grep tegningen, krøllet den sammen og kastet den på gulvet… hoppet på den så lenge at han mistet pusten og besvimte. Han ramlet overende og veltet en bokreol med sikkert over 1000 bøker. Det ble et forferdelig lurveleven. En kvinnelig bibliotekar ilte til, bøyde seg ned ved den bevisstløse muhammedaneren og prøvde å riste liv i ham. Da grep en av de andre muhammedanerne inn og skrek, trampet i gulvet og ropte at hun måtte slippe taket i ham. Den stakkars bibliotekaren forsto ingenting, ikke jeg heller. Etterhvert våknet den bevisstløse muhammedaneren og ting roet seg. Bibliotekaren forsvant som softis i sommervarme, og alle muhammedanerne stirret på meg og en av dem sa at kvinnen kunne ha mensen og slik kan det gå når noen tegner en tegning av profeten, fred være med ham. Tegningen var helt ødelagt. Veilederen min sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Det går ikke an å tegne Muhammed, sa han. Jeg sa at jeg syntes tegningen var fin og at blomstene var friske og fine og da ble han skikkelig sinna og sa:
– ALI ABDUL … DET ÆKKE LOV Å TEGNE PROFETEN!!!!!!!!!!!!!!!!!
Videre sa han at jeg hadde krenket profeten og alle muhammedanere og hvis jeg ikke sluttet med det, kunne det godt hende at noen ville sette fyr på en norsk ambassade et eller annet sted, og noen kunne bli drept, sa han og jeg fikk en følelse av han mente meg. Jeg ble veldig lei meg og ganske redd. Jeg ba om tilgivelse, og da sa veilederen min “allahu ahkbar” og at det var greit.

De andre snakket seg imellom, på arabisk… eller noe sånt. Mange harde konsonanter. De virket litt sinte,  men gamle menn er jo ofte det. En av dem – han hadde en stor, hvit kjortel med en gammel dressjakke over – spurte om jeg hadde hørt om moske. Jeg skjønte at han mente moské og sa at det hadde jeg. Han sa at de ville bygge “moske”, men at de trengte penger, for det er ikke gratis å bygge mosker, sa han. Jeg sa at det skjønte jeg. Jeg tenkte at han tenkte på 100 kroner, eller noe sånt… jeg tok opp lommeboken, men da begynte han å le, og de snakket utenlandsk igjen med masse harde lyder. Så sa han at de trengte 10 000 kroner. Jeg ble nokså paff og sa at det var masse penger. Da sa de at 10 000 kroner bare er tusen tikroninger og ikke så mye, egentlig. Det måtte jeg si meg enig i og spurte når moskeen ville være ferdig, slik at jeg kunne gå dit og be. Da snakket de sammen masse, men ingen av dem ga noe ordentlig svar. Jeg sa at jeg skulle tenke på det. Han som snakket om 10 000 kroner, tok hundrelappen min og sa at det kunne være et forskudd. Jeg sa at det var greit, men jeg kjente inni meg at det var ikke greit.

Jeg hadde lyst til å vite mer om noe jeg hadde lest om… dette med at muhammedanere gjerne vil skjære i småjenters kjønnsorganer og fjerne deler derfra og noen ganger sy igjen alt der nede slik at de stakkars jentene ikke får tisse ordentlig og at det blir sårt og vondt. Da ble de helt stille en stund, så stille at man sikkert kunne høre en sommerfugl bæsje på et bønneteppe, og ansiktene deres ble veldig alvorlige. En av dem spurte hvor jeg hadde lest dette. Jeg sa at jeg husket ikke. En annen sa at jeg måtte slutte med å lese sånt, for det var bare løgn. En annen sa at ytringsfriheten i Norge er satans påfunn, og at det er det verste Muhammed og Allah vet om. Jeg spurte om det virkelig var sant det jeg hadde lest, og da sa de at det var bare løgn skrevet av rasister og nazister og sånne fæle antimuhammedanere som vil krenke Muhammed, Allah og alle muhammedanere…og at de alle skulle vært drept..   .
Jeg syntes det var rart, for jeg hadde lest om dette mange ganger, og det hadde vært på TV og radio. Da sa de alle i kor – veldig høyt – at det var propaganda funnet på av de som vil fornærme og krenke alle muhammedanere i hele verden og vel så det, men at det snart vil bli opprettet kalifater, og da blir alt bra og alle i hele verden vil være enige om at Muhammed og Allah er aller best i hele verden..

Da jeg gikk, sa de “ma’ alsalama” i kor… og jeg sa “morna”. På vei hjem gikk jeg og funderte på om muhammedanisme virkelig var noe for meg. Jeg syntes det var mye med muhammedanismen jeg ikke forsto. Jeg syntes ikke det var så hyggelig det der med at man ikke kan si hva man tenker og mener. Jeg tenkte på små piker som sikkert ikke har det så bra etter at noen har skåret i dem… og dessuten syntes jeg det var mye træl og mas med alle bønnene. Jeg gikk forbi kirken jeg ble døpt i. Den sto akkurat der den sto for mange år siden, og den var diskré opplyst av noen få lamper. Jeg syntes kirken var vakker i den mørke, stille kvelden. Jeg tenkte at jeg kanskje bør besøke den en søndag. Jeg tror nok at jeg bestemte der og da… for å ikke bli muhammedaner. Det var ikke noe for meg. Men jeg ville gjerne rette opp i dette med den tegningen som muhammedanerne på biblioteket ble så sinte på. Jeg ville forandre tegningen, slik at det ikke lenger var Muhammed, men en helt vanlig muhammedaner. Jeg tenkte at jeg kunne signere med mitt muhammedanske navn som jeg ikke ville bruke mer. Da vil alle bli fornøyd, tenkte jeg. For det er jo dumt at man blir uvenner. Slik tenkte jeg og gledet meg til å gå i kirken, kanskje allerede førstkommende søndag. Kanskje jeg treffer gamle kjente, tenkte jeg. Kanskje er det den samme presten som før. Han var en hyggelig mann, snakket med lav stemme og var aldri sinna. Jeg gikk hjem og la fillerya tilbake på loftet. Kompasset la jeg i en roteskuff. Katten lå på sofaen og koste seg med stillheten. Jeg klødde den litt bak øret og den sa purrr-purrr-purr…

 

SELVSTUDIUM med litt veiledning…del 2

Jeg har nettopp vært på biblioteket og snakket med min venn og veileder, han som er ekte muhammedaner. Han var der sammen med tre-fire kompiser. Jeg var veldig stolt av tegningen jeg hadde tegnet av Muhammed og ville gjerne vise den frem.  Jeg la den på bordet mellom oss. Da ble de helt tause, dernest ble de helt rabiate og sinna. Min venn og veileder åpnet munnen på vidt gap, men det kom ingen lyd. Men så kom det mange lyder på én gang, fra alle sammen og det var litt av en sammensurium av stemmer, det skal jeg hilse å si – sinte og høye stemmer, norsk og utenlandsk om hverandre. Det så nesten ut til at de ville drepe meg, og jeg ble nokså forferdet og redd. Jeg spurte hva som var i veien, og en av dem sa at jeg ikke kan tegne profeten, ” fred være med ham”, og jeg sa at det går jo an, for jeg hadde jo vitterlig gjort det. Så sa en annen at jeg måtte være gal. Da sa jeg at jeg trodde ikke det, jeg har bare tegnet litt, sa jeg… etter å ha lest litt om Muhammed. Det må du ikke gjøre, sa en tredje og jeg spurte hvorfor. Han svarte noe jeg ikke forsto ordentlig men jeg forsto at det ikke er bra å tegne Muhammed og at jeg måtte slutte med det. Jeg ble lei meg og bedrøvet og tenkte at de vet nok best – de som er ekte muhammedanere. Det er ikke lov med karikaturer, sa fjerdemann. Da sa jeg at det er jo ingen karikaturtegning, men at meningen var å tegne Muhammed som en litt tøff og staut kar, slik som jeg tror han var. Da sa de i kor at sånt måtte jeg bare slutte med umiddelbart. Javel, sa jeg… men jeg skjønte fremdeles ikke hvorfor det var så ille å tegne Muhammed. Så sa en av dem at Muhammed var blid og grei og hyggelig. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne gjøre noen endringer på tegningen, gjøre Muhammed blidere og kanskje med en bukett blomster i hånden. Jeg tenkte at en slik tegning vil disse karene sikkert bli glade for.

Jeg uttaler forresten Muhammed galt. En av mine nye venner sa at jeg måtte si det annerledes. Han sa det som er riktig uttale flere ganger, og det var noe i nærheten av Mehhhæmmmmed. Jeg prøvde selv og syntes ikke jeg fikk det til så godt til. Da sa veilederen min at jeg måtte øve på å si det ordentlig, og det skal jeg gjøre.

Jeg har lest mye og mer enn masse om muhammedanismen og stusser litt over dette med at muhammedanere er så redde for å miste ære at de av og til ser seg nødt til å drepe døtrene sine. Jeg har døtre selv og håper inderlig ikke det blir aktuelt. Men det har altså med respekt å gjøre, for muhammedanere kan ikke leve uten respekt og ære. Nesten som luft. Man dør jo hvis man ikke får puste inn luft. Uten luft dør man ganske fort. Det tar bare noen minutter. Det har jeg lest et sted… kanskje i et leksikon. Muhammedanere trenger masse respekt og ære – og litt luft selvsagt, det trenger ikke være sånn frisk luft som det er på påskefjellet,… nei,det er greit med inneluft –  med matlukt. Det går greit.

En av muhammedanervennene mine spurte meg om jeg vil at døtrene mine skal være horer. Da sa jeg nei, selvsagt. Jeg vil jo ikke det. Da sa han at det var bra. Videre sa han at alle damer og jenter må kle på seg masse slik at de ikke blir horer og æren og respekten blir borte i løse luften. Han så plutselig litt sinna ut og veivet med armene i luften for å understreke poenget… og da skjønte jeg litt av det, men ikke alt. Men jeg vet sannelig ikke hvordan jeg skal få kledd på døtrene mine. Jeg synes ærlig talt de kler seg pent, men jeg er jo ikke utlært muhammedaner ennå.
Men jeg ville vite mer om det med vold og sånn. Jeg har jo ikke lyst til å komme i den ubehagelige situasjonen at jeg må drepe døtrene mine. Da sa min venn at det blir sikkert ikke nødvendig, men at det var viktig å “passe på litt”, som han sa. Han snakket litt om sin egen kone og datteren sin, som nesten aldri er utenfor leiligheten og som alltid bruker hidschab, eller hva det heter… sånn til å ha rundt hodet og sånn, men at de er veldig fornøyd med livet og lager masse mat, baker kaker og rydder og steller hjemme. Jeg syntes det hørtes fint ut, og han sa at det er veldig fint. Han sa at han har en fetter i hjemlandet som sikkert kan tenke seg å gifte seg med en av mine døtre. Jeg tenkte at det kanskje er en god idé, men at jeg måtte snakke med døtrene mine først. Da lo han høyt og så ble han litt streng og sa at døtre skal  adlyde fedrene sine og ferdig med det. Jeg tenkte litt på det og fikk respekt for ham – tenkte at dette er litt av en kar, som har kontroll, det er bra…

Plutselig ankom tre-fire andre gamle muhammedanere, kompiser av veilederen min. De ville gjerne snakke med meg og ville at jeg skulle bli muhammedaner, for jeg vil vel ikke være “sånn kafir”??? Jeg hører litt dårlig og trodde han sa “kefir”. Jeg ble forvirret og tenkte på mormor som alltid drakk et glass kefir til frokost og ble nesten 96 år. Jeg nevnte dette, og de så på hverandre og da sa en av dem “kafir” så høyt og tydelig at en eldre dame litt bortenfor skvatt og mistet Morgenbladet og et stykke fyrstekake på gulvet  Han sa det med et ikke så hyggelig glimt i øynene. Han sa at kafir er det verste som Muhammed vet om, de er som skitne hunder, sa han. Han spurte om jeg vil være en slik skitten hund, og jeg tenkte at det vil jeg helst ikke være. Jeg liker katter bedre, men det sa jeg ikke noe om… men nå må jeg nesten avslutte her. Jeg må øve meg på å be. Skikkelige muhammedanere må nemlig be mye…  flere ganger daglig….
 

TISS OG BÆSJ OG EN FRUE SOM IKKE VAR FRUE

En og annen gang besøker jeg en god venn som bor cirka sju mil sør for meg. La oss kalle ham Thor Olav. Jeg pleier ha med øl og en boks fiskeboller. Da jeg entret kåken, kom bikkja til Thor Olav løpende som bare den kan. Meget blid og enda gladere. La oss kalle den Nikita.

– Hun er kanskje den eneste dama som blir gla’ når du dukker opp, sa Thor Olav og rørte i ei gryte på kjøkkenet.
Sant å si hadde jeg ikke grunnlag for å imøtegå, eller avkrefte antagelsen. I stedet hygget jeg meg med oppmerksomheten fra bikkja, av rasen petit basset griffon vendeen. Hun hadde lagt seg litt ut siden sist jeg så henne, men hun var lys til sinns og ble enda gladere da jeg åpnet fiskebolleboksen, helte alt i en bolle og hakket opp godsakene til lettspiselige biter. Nikita gnafset i seg alt i løpet av snaut fem minutter. Dernest ville hun ha litt ørekos før hun tasset ut i stua og la seg i sofaen. Hun er nok den eneste bikkja jeg har likt – og liker.     
Ettersom det ikke er lov å kjøre i fylla, overnattet jeg. Jeg våknet altfor tidlig neste morgen, og som vanlig hektet jeg bånd på bikkja og tok den med på tur.
Fin morgen. Litt kaldt, overskyet… stille. Nikita var svært opplagt og dessuten innstilt på vannlatning. Hun satte seg ned og lagde litt gul snø. Etter fem meter lagde hun mer gul snø, og snart etter enda litt mer. Jeg syntes det var fint.
Melsomvik er litt som Bakkebygrenda til Astrid Lindgren. Husene er sjarmerende. De står tett og støtter hverandre opp, slik at de ikke ramler overende. Det er hyggelig å spasere her med ei bikkje som ser lyst på tilværelsen og er fornøyd med de små tingene i livet…  fiskeboller og tissing. Men jeg tenkte jo at hun kanskje ikke ville være helt fornøyd før hun hadde bæsjet lite grann. Jeg håpet ikke det. Jeg hadde ikke glemt svarte poser, men jeg hadde ingen med. Jeg har aldri plukket bikkjebæsj, og jeg har ikke tenkt å begynne med det. Jeg satset på at hun ville holde tett til vi kom ned til sjøen og åpnere landskap.
Men så skjedde to ting på en gang: Nikita stilte seg opp i veikanten og krummet ryggen. En middelaldrende dame kom ut av et rødt hus. Det første hun så var Nikita som avga en helt prima bæsj, flott brunfarge, god konsistens, perfekt konisk spiralform hvorfra oppstigende en liten dampsky. Jeg syntes den pyntet ganske bra opp i den ganske møkkete og issvulne gaten. Fiskebollene var blitt et lite stykke samtidskunst. Men jeg fryktet at damen ville gjøre det mange gjør når de ser bikkjer bæsje: Følge nøye med på om eieren tar opp en svart plastpose, stikker hånden nedi, bøyer seg ned, griper om bæsjen, bretter plasten over, knyter igjen og tar den med seg. Jeg gjorde ikke det og regnet med en morgenprat. Jeg fikk rett.

-Hallo der, skal du ikke plukke opp etter hunden?
-Nei.
-Nei?
-Ja.
Hun ble litt forvirret, det kunne jeg se… men det varte bare et par sekunder.
– Du må plukke opp etter hunden din. Det må du da forstå.  
– De misforstår, det  er ikke bikkja mi, jeg låner den bare.. det er tale om ei utlånsbikkje.
Hun himlet litt med øynene, tror jeg. Hun strammet ihvertfall stemmebåndene.
– Det spiller da ingen rolle. Det er du som går med hunden, og da må du ta opp etter den.
– Ideelt sett er det slik. Men verden er ikke ideell, ser De. Se bare på hva som foregår i Syria, se på skoleskytingene i USA… ja, og Olemic Thommessen, da. Skulle ønske De hadde rett, frue…. at verden var et bedre sted. Det hadde vært fint.
Damen hadde lagt armene i kors. Hun hvilte det meste av kroppsvekten på høyre støvletthæl.
– Hvem eier den hunden?
– Eierforholdet kan jeg dessverre ikke redegjøre for, frue. Jeg vil gjerne, det er ikke det, men for ordens skyld bør jeg først innhente eiers tillatelse til å opplyse om angjeldende eierforhold, frue.
– Slutt å kalle meg frue!
– Selvsagt, omforladelse. De velger jo selv hvordan De vil tituleres, det er klart. Jeg bare gjorde en antagelse. Jeg regnet med at at De var gift, forstår De. De ser ut som en gift kvinne. Min grandonkel Albert sa alltid at de vakreste kvinnene gifter seg først. Nåvel, tidene er jo endret siden grandonkels unge år, men ja… han giftet seg forresten ganske tidlig han, også…han kom nemlig til å sette barn på nabopiken, som var enda yngre enn ham selv og sant å si ingen øyenslyst … vel vel… janei, det finnes unntak, som De forstår… men nå prater jeg meg aldeles vekk og kaster bort Deres tid. Det var slett ikke meningen. De skal kanskje på arbeidet Deres?
Hun svarte ikke, og jeg sa:
– Vel, uansett hvor De har tenkt Dem…  jeg ønsker Dem en god dag…
Jeg hilste til hatten, men jeg hadde ingen hatt på. Jeg bruker ikke hatt. Jeg strammet båndet litt. Nikita og jeg gikk mot åpnere landskap….

 

SELVSTUDIUM.. med litt veiledning

Som tidligere nevnt har jeg startet selvstudier, med sikte på å bli en ekte muhammedaner. Noen har sagt til meg at det ikke heter muhammedaner. Det er gammeldags, sier de. Det heter muslim, sier de… eller musse. Det siste synes jeg er veldig respektløst, jeg sier nå muhammedaner jeg, da. Det er det jeg er vant med. Jeg har alltid sagt muhammedaner. Jeg sier ikke islam, heller. Liker å si muhammedanisme, har  alltid sagt det. Vil fortsette med det. Man skal ikke gi seg ende over av nymotens påfunn, det lærte jeg av morfar for mange år siden.

Morfaren min lærte meg forresten å tegne. Jeg er ikke så flink, men jeg liker å tegne av og til, og jeg synes det er så urettferdig at det finnes mange bilder av Jesus, men ikke av Muhammed. Det er trist. Derfor har jeg tegnet en tegning av ham. Ble ganske fornøyd. Skikkelig tøff type, synes jeg…  litt som en slags superhelt.
Men altså, jeg har begynt med selvstudier. Jeg vil jo bli muhammedaner. Jeg har vært på biblioteket mange ganger og bladd i mange bøker og sånn… Koranen og andre skrifter og kilder. Jeg må si jeg ble litt forbauset av all volden og drapene. Muhammed var visst ganske streng, han gikk ikke av veien for et drap, eller flere… avhugging av hoder og hender… men det var jo en annen tid den gangen… det var jo gamledager.  Og de som fikk hodene kappet av, var nok ikke mors beste barn, og de fikk seg nok en lærepenge de aldri glemte. Men det er litt vold i dag også, har jeg skjønt. Ekte muhammedanere skal visst drepe vantro, de som ikke tror noe særlig på Muhammed. Jeg leste og lærte at frafalne, de som slutter å være muhammedanere, skal dø..  og det er muhammedanernes plikt å gjøre det, drepe de som ikke tror på Muhammed. Litt strengt, ja. Jeg skvatt litt og tenkte at dette er ganske alvorlig… for hvis jeg blir muhammedaner og ombestemmer meg og ikke vil være muhammedaner lenger, ja… så er jeg visst fritt vilt, akkurat som elger i slutten av september. Kanskje jeg må flytte til Vadsø.
Det vil jeg ikke. Jeg leste videre. Da jeg leste om hvordan muhammedanerdamer bør behandles, ble jeg glad for at jeg ikke er gift. Innerst inne synes jeg kanskje ikke muhammedanere er så snille mot damene sine, men religion er religion og Koranen er Koranen og sånn er det, og noe må man jo holde fast ved, ellers går det jo helt galt. Og jeg forstår jo det med ære og sånn, at kvinner må kle på seg ordentlig og ikke friste andre menn, slik at de kanskje får sånn “tøysetiss”, som noen sa før i tiden. Sier seg selv, det. 
Jeg er blitt kjent med en gammel muhammedaner på biblioteket, han sier mye rart som jeg ikke forstår. Da jeg spurte om dette med vold og drap og muhammedanisme, svarte han med å snakke masse frem og tilbake, opp og ned og på kryss og tvers… jeg ble litt svimmel og måtte sette meg ned. Han sa at muhammedanisme er kjærlighetens religion, og at Allah er stor og elsker alle. Han sa det uten smil og litt strengt. Jeg syntes det var litt rart. Det forvirret meg litt, og jeg sa at Allah er vel ikke så veldig glad i de som ikke tror på ham og Muhammed. Da sa han at det stemmer, men at Allah uansett er størst. Men hva med sånne selvmordsbombere og terrorister og sånne? Da sa han mye som jeg bare forsto i underkant av halvparten av, men jeg ble ganske beroliget, og han sa allahu akhbar ganske høyt, og jeg følte meg ganske inkludert… og det er fint. Jeg nevnte for ham at alle i gata der jeg bor ikke tror så mye på Muhammed. Jeg spurte om det var slik at jeg burde drepe dem alle. Da sa han at det er for tidlig, kanskje en annen gang, og jeg ble ikke noe klokere av det. Men jeg er glad for at det ikke  haster så fælt. Jeg tror ikke jeg hadde greid noe slikt… jeg har ikke noe våpen og sånne bomber som noen uvørne muhammedanere bruker, vet ikke hvordan jeg skal bruke slike innretninger. Men de har sikkert skikkelige bruksanvisninger. Det tror jeg. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer….skriver mer en annen dag… insha’Allah…

RØDT, SIMPELTHEN… del 3

I går ringte min venn Ralf og sa han trengte en pause fra ekteskapet. Javel, sa jeg og lurte ikke så mye på hva han hadde i tankene. Fånyttes å spørre om han ville på guttetur til Køben, eller ei uke i Istanbul, eller en helg i Trieste og resten av uka i San Remo. Nei, han mente det stedet vi vanligvis oppsøker når vil drikke øl og pludre om uviktige og enda mindre viktige ting. Jeg tok en drosje.

– Er Øydis ugrei om dagen?
– Noen ganger er huset vårt for lite. Jeg vurderer å bygge et anneks, slik at jeg kan få litt fred og ro, sa Ralf og tømte halvparten av halvliter’n sin forbi drøvelen.
– Øydis er jo både fortryllende og ganske aparte, hvordan går det forresten med den forsvunne dotten hennes?
– Hun nektet å lime på den rødrevpelsbiten vi tilvirket. Hun besluttet å la det gro ut igjen og farge med henna.
– Da er det bare å glede seg, er det ikke?
– Joda, men jeg visste ikke at du har oppheng på rødhårede kvinner. Øydis ble ganske fascinert da hun leste disse tekstene dine, må jeg si. Hun lurer på om du har fått tak i et eksemplar.
-Vel, når du nevner det.. var på date med en sånn en for en tid tilbake. Vi gikk på skøyter.

– Skøyter! Ante ikke at du holdt på med slikt.
– Det gjør jeg da heller ikke, men hvordan kvinner går på skøyter kan fortelle en god del. For de aller fleste kvinner er skøyter og is noe helt nytt, for de andre er det 20-30 år siden sist.
– Hva forteller det?
– Viktig å merke seg hvordan de reagerer på et slikt forslag, dernest er det viktig å observere.
– Hva ser du etter?
– Kroppsbeherskelse… evnen til å motstå ubalanse og unngå fall… sånne ting… og utholdenhet.. hvor lenge de gidder. Og humøret, om det faller, eller stiger..
– Hvor lenge gadd denne damen?
– Halvannen time. Hun syntes det var gøy.
– Så nå er det full fres og masse pulings?
– Kan ikke si det. Men hun inviterte meg på hyttetur.
– Okeiii….
-Jeg var veldig i tvil… jeg er jo ikke så lett på trå’n, vet du..  men hun lokket meg. Hun er nemlig tegneserienerd, brukte det meste av studielånet sitt på 80-tallet på tegneserier. Over hundre hefter på hytta, sa hun.
– Donald Duck og Sølvpilen?
– Nix, franske og belgiske tegneseriehefter… for voksne. Humor og satire. Kvalitet. Husker du Lauzier?
– Seff. Han var konge.
– Nettopp. Da hun videre lokket med argentinsk biff med masse øl og Sørlandschips, den grønne typen, crème fraiche med sjalottlauk.. ja…
-.. da kunne du ikke si nei?
– Nei.
– Ikke så underlig…. 
– Jeg måtte spa ganske mye snø før vi kom oss inn i hytta. Hun spadde ikke så mye, men hun tisset navnet sitt i snøen. Ganske imponerende. Pen løkkeskrift. Lang erfaring. Visstnok en familiegreie. Nåvel, etter to timers knallhardt arbeid ble det ganske bra. I mellomtiden hadde hun stekt biffer og fylt kaldt øl i svære glass.  
– Jaja… kom til poenget. Når hoppet dere til sengs? Var dotten hennes også blitt litt pjusk, mistet noe av den rødlige løden? 
– Aner ikke, men jeg kom til å se nærmere på hendene hennes?
– Hendene??? Hva er det du babler om?
– De var store, grove…  kunne tilhørt en bryggesjauer, eller forskalingssnekker..
– Hva så… det ække hendene…  
– … jeg greide ikke helt forestille meg de hendene ta på meg, på.. hvis du skjønner…
– Du er jaggu rar.
– Kanskje, men jeg kunne ikke ta blikket fra de klypene. Jeg tenkte at de…
-Ja?
-Ja, du vet… 
– Hver deres seng?
– Ja, heldigvis var hun en sånn old school girl…. hun tok ikke internt initiativ i mangel på eksternt initiativ..
– Hun ble ikke litt overrasket?
– Vet ikke, tror kanskje det, men jeg sa at jeg ikke var typen til å ha sex på første date.
– HAHHAHAHAHAH….PRÆHÆÆÆÆHÆCH……
– Ikke no’ å le av..
– Selvsagt ikke.. veldig umorsomt, egentlig. Men dette var jo ikke første date.
– Egentlig var det det …  jeg var aldri inne på tanken om å samleie på isen – i fullt dagslys…
– Heheheehhe…  du har forandret deg, min venn… det må jeg si… blitt litt mer moden… på sett og vis… men du?
-Ja…
– Vet du hva jeg tror?
– Nix.
– Du kødder, du var aldri på den hytteturen, du drakk aldri øl, leste ikke franske tegneserier og spiste ikke Sørlandschips type grønn. Du gikk aldri på skøyter med en rødhåret kvinne?
– Nei, men du sa du trengte en pause fra ekteskapet ditt, litt adspredelse… jeg tok ansvar. Det gjør jeg alltid, vet du… og det var da en god historie, var det ikke…  og det kunne ha skjedd. Alt kan jo skje…

JENTA SI, DET…

Sumaya Jirde Ali er en kvinne etter min smak. Hun respekterer sin kulturs tradisjoner, dekker til hele kroppen sin og det mest av hodet med tekstiler… slik at menn og gutter ikke skal få beinhard ereksjon når hun kommer gående forbi. På den måten bidrar hun til å motvirke den helt overhåndtagende, og jeg vil nesten si absurde opptattheten av sex i vårt svært syke, vestlige samfunn. Dessuten kan hun spise så mye godterier hun vil, og ingen merker det no’ særlig. Klart det er kvinnefrigjørende. Hvilke kvinner vil ikke spise og drikke masssse snadder uten å tenke på at de må inn i sånne kvinnefiendtlige klær fra Hennes & Mauritz og sånn? Det er nok derfor kvinnesaksforkjempere – herunder Kvinnegruppa Ottar – ikke er så opptatt av innvandrerkvinners kår.

Debatten som hjemsøker vårt land – den om muhammedanere – ækkeno’ særlig hyggelig, synes jeg. Jeg har hørt om Resett og andre som skriver mye rart om muhammedanere. De bør passe seg litt, disse skribentene. De er dumme, synes jeg. Selv er jeg en voksen mann og vel så det. Sant å si begynner jeg å dra på årene, og da er det ofte slik – ihvertfall for meg – at man blir litt mindre tolerant, sintere og mer grinete. For å være helt ærlig: Jeg er meget intolerant.
Noen ganger lurer jeg på om ikke ytringsfriheten er gått for langt i dette landet. Jeg synes ikke man skal ytre seg så mye. Jeg synes det er dumt. Men altså, jeg er blitt ensporet og er mindre villig til å “ta inn nye ting” som det heter. Jeg merker at jeg også har mistet det meste av humoren min, sikkert over 90 prosent. Men det er greit, slik er det. Jeg orker ikke nye impulser, vil ikke lære noe nytt. Jeg liker best det gamle og gode. Jeg husker ikke lenger hva alt det gode, gamle var for no’, men det var fine greier. Jeg er også blitt mer opptatt av ære. Selv om både faren og moren min er døde, hedrer jeg og ærer dem stadig vekk. Ære har fått en ny betydning for meg, og ikke minst respekt. La meg fortelle en liten historie fra noen uker tilbake:      
Det hadde snødd en god del, sikkert 20 centimeter. Jeg gikk ut og måkte. Jeg måkte og måkte og måkte i oppkjørselen. Da jeg nesten var ferdig, kom naboen ut. La oss kalle ham Roar. Han ville også måke. Etter en stund kom ha over til meg og begynte å le. Han lo så han nesten ramlet overende i snøen. Jeg spurte ganske snurt hva han lo av. Han pekte på snøkantene jeg hadde tilvirket, som var temmelig nær 90 grader og skarpe som økseblad. Han spurte om det var “ironiske snøkanter”. Jeg skjønte ikke hva han bablet om og ble ganske opprørt. Jeg fortalte ham at jeg ikke ante hva han snakket om, og at han øyeblikkelig måtte slutte med slikt tøys og tull. Da ble smilet hans borte og han forsvant. Kan ikke si annet enn at jeg frydet meg litt. Ære og respekt var gjenopprettet, og jeg tenker han fikk seg en lærepenge.
Jeg har tenkt mye på dette med muhamedanere og sånn. Jeg vet ikke så mye om den religionen. Men jeg synes den har mye for seg. Det virker som om den passer meg bedre og bedre, etterhvert som jeg blir eldre. Jeg kjenner jo at jeg ikke orker så mye nytt. Jeg liker best gammel kunnskap, slik som at vann blir is når det er kaldt, at hjul virker best når de er runde, at tørr ved brenner bedre enn nyhugget og at bensinmotorer trenger bensin for å snurre rundt.. og at etter vinter kommer vår. Det er så mye rart nå til dags, mye nytt…  som jeg ikke orker tenke på.
Jeg har to døtre. De snakker om ting jeg ikke skjønner no’ særlig av, og jeg synes ærlig talt de kunne kledd på seg litt mer. Jeg synes de burde vært mer som Sumaya Jirde Ali. Det er jenta si, det. Hun kler på seg skikkelig og har respekt for faren sin, det er jeg sikker på…
Jeg har søkt i avisannonser, sett etter kurs for muhammedanere – nybegynnerkurs for folk som vil bli muhammedanere. Jeg tror islam er no’ for meg, passer meg bedre og bedre og bedre og bedre.. som sagt. Man må jo innrette seg etter hvor i livet man er.. og nå føler jeg at islam er no’ for meg. Har ikke sett noen slike kurs, men jeg har ikke gitt opp. Kan tenkes  at det finnes korrespondansekurs. Da kunne jeg fått kursmateriell i posten, jeg kunne løst oppgavene hjemme i ro og mak, med blyant.. og sendt svarene i posten. Kanskje gratis porto. Jeg kan ikke så mye om han Muhammed, bare at han levde for lenge siden og var litt hard i klypa, litt streng.. men det var jo Egil Skallagrimson, også. Hørt noen rykter om at Muhammed likte å ha sex med småjenter, men det tror jeg ikke noe på. Sånt går jo ikke an.
Jeg har bladd i leksikonet mitt for å finne bilder av Muhammed, men fant ingenting. Derimot er det masse bilder av Jesus. Rart. Kanskje var det slik at Jesus var litt en jålebukk og ganske PR-kåt, mens Muhammed var beskjeden og smålåten og ikke ville gjøre så mye ut av seg selv. Det er sånt jeg lurer på.  
Jeg har allerede begynt på selvstudier. Jeg har skjønt at muhammedanere ikke liker bacon og sånn. Det har jeg sluttet helt med. Jeg har sluttet å kjøpe øl, og jeg har sluttet å håndhilse på kvinner, med mindre det er overveiende sannsynlig at de ikke har menstruert på minst ti år. Menstruasjon er ekkelt. Selve ordet er også ekkelt.. så grisete at det byr meg imot å skrive det. Det har jeg sluttet med, gjorde det akkurat nå…