Som noen har lest og forstått, hadde jeg ei bikkje til låns i påsken. Det kan være at hun vil være anonym; la oss kalle henne Nikita. Vi hadde fine dager, spiste godt og gikk lange turer.
Ettersom jeg er ganske singel, kunne jeg ikke la være å tenke på at Nikita er helt inni granskauen søt og sjarmerende, og alle vet at søte bikkjer gjør inntrykk på omgivelsene.

Jeg utviklet dette resonnementet videre og tenkte at kanskje Nikita kunne bidra til litt kjemi, så å si virke som en katalysator, slik at jeg kunne bli kjent med en dame i påsken. God mat og rødvin, Kvikk Lunsj og appelsin er bra, men saftig kvinnekjøtt står jo ikke i motstrid til norske påsketradisjoner.
Jeg tok med meg bikkja og gikk en tur i området jeg kaller Bortenfor bakenfor, Norges svar på Twin Peaks. Det er langt til nærmeste butikk. Ikke mange damer ferdes her til vanlig, bare gauper, elger, rever, grevlinger, sauer og et og annet rådyr.
Nikita og jeg gikk ned til riksveien, som heller ikke er særlig trafikkert. Men påske er påske og man kan ikke helt utelukke mirakler i kirkeårets mest sentrale høytid.
Og sannelig: Mot oss på riksveien kom en dame. Rød i kinnene, rødblondt hår, ditto øyebryn og blå glugger. Slitt hverdagsstakk og åpen, oransje boblejakke. Underlig påkledning, men dette er langt fra tettbygd strøk.
Når to mennesker i såpass grissgrendt strøk møter hverandre, er det rett og slett helt utenkelig å ikke stoppe og slå av en prat. Det gjorde vi, og jeg skjønte fort at jeg hadde med ei ekte telemarksjente å gjøre. Gild og pen og blid.
Nikita viste seg fra den aller beste siden, hun logret så halen nesten ramlet av, og damen ble rent betatt.
Jeg slo over i dialekt:
– Vi’ du ikkje bli med upp på ein kopp kaffi, då?
Det ville hun. Vi trasket oppover bygdeveien. Jeg var styrket i min barnetro. Gud hadde minsanten tilgodesett meg med en grepa teletøs.
Hun ble hele kvelden, og vi sovnet ikke før langt på natt.
Da jeg våknet og kom meg ned i 1. etasje, hadde hun laget kaffe og stekt “pannekakur” til frokost.
– Eg heve gjængji tur med bikkja, hu heve tissa og bæsja og alt.
Gudbedre, tenkte jeg… litt av ei dame. Hun hadde dekket på til meg, og jeg spiste nesten et dusin pannekaker med jordbærsyltetøy på.
Etterpå ble jeg litt morrayr og kunne ikke la være å tafse litt hist og her på henne. Hun ble ikke så veldig glad for mine tilnærmelser:
– Glufsa æ full av blo’… eg hev’ fått mænsen, sø du kan berre gløyme å koma med stauren din, mæn me må hava midda’. Høt trur du om smørgraut?
– Eeeh…
– Men fyst skø me vaska og ryddja litigrandi, det ser ut som eit fjos hera inni, hjelpesvel… tukk deg, sø eg fær takj i byttone hera.
Hun bøyde seg ned og åpnet skapet under oppvaskkummen. Jeg sa at jeg ikke hadde så lyst på smørgraut, men det ville hun ikke høre på. Hun ba meg rydde i stua og føyset meg ut av kjøkkenet.
Ja ja, tenkte jeg.. det går vel over. Jeg hørte henne nynne og tralle ute på kjøkkenet. Hun sang Blåmann blåmann med tindrende klar røst. Jeg kunne ikke annet enn bli imponert, især da han hun rocket opp stemmen sin i siste vers og fikk Vinjes tekst til å høres ut som noe fra Sex Pistols.
Jeg subbet rundt i stua og prøvde å rydde litt, men jeg fant ikke så mye å rydde i og flytte på. Nikita lå i sofaen, og jeg hadde ikke no’ lyst til å flytte på henne. Plutselig sto telejenta i døråpningen til stua og sa:
– Høssi gjæng det???
Jeg skvatt litt og mumlet noe om at jeg saksbehandlet litt, la planer for ryddingen og at det ville ta litt tid.
– Høt? Æ de’ sø vanskeleg, då, sa hun og pekte på noen brukte underbukser jeg hadde samlet i en krok ved grua og noen tomme ølbokser i to vindusbrett.
Hun fant frem to bæreposer og sa:
– Ein te’ underbrokane og ein te’ ølbøksane!
Jeg gjorde som hun sa og tenkte at stemningen hadde falt litt siden natten før, og at det beste måtte være få henne ut av huset snøggast råd. Men hvordan? Hun var opptatt med bøtte, vann og gulvklut ute på kjøkkenet. Nikita kikket av og til på meg. Hun virket litt betuttet. Jeg tror hun savnet stillheten.

Jeg tenkte så hardt at jeg hørte det knake i hodet mitt. Jeg spurte meg selv: Hva er det selv de røffeste kvinnfolk blir vettskremt av?
Edderkopper, selvsagt. Jeg ble veldig oppglødd og kom til å tenke på at edderkopper har jeg nok av rett under kjellerlemmen. De liker seg der, der får de være i fred. Jeg liker edderkopper, de kverker og spiser insekter som ikke er til særlig nytte i et hus.
Min venninne var opptatt på kjøkkenet. Hun trallet og sang pent som bare det. Hun merket ikke at jeg åpnet kjellerlemmen og gikk halvveis ned trappen med et champagneglass.
Flaks. Jeg fant tre ganske store edderkopper uten å lete nevneverdig. Jeg greide å komme meg usett opp igjen, med en håndflate over glasset.
Jeg anrettet edderkoppene på spisebordet og avga et høyt sukk og et dialektriktig banneord.
– Høt æ det, sa hun ute fra kjøkkenet.
– Berre nøkle edderkøppar, dei kjem upp frå kjeddaren i ny og ne.

Jeg så at hun stivnet i sin stakk. Hun var ikke så tøff lenger.
– Høri æ dei, då?
– Somtir hist og are gongar hera, no æ dei ivialt, opplyste jeg og pekte på spisebordet.
– Me røast, sa hun og gikk.
Det ble bare to til middag. Ikke smørgraut, men lammeskank, vaniljeis, øl og børst. Nikita og jeg ble så mette at vi sovnet på sofaen begge to…