Sosialistisk Venstreparti vil igangsette utarbeidelse av en handlingsplan mot islamofobi. Begrepet islamofobi er omstridt… men etter mye å dømme, slår dette forslaget godt an blant mange stortingsrepresentanter fra flere partier.
Artig at jeg har en kompis som er en av dem. Han er stortingsrepresentant. Som stortingsrepresentanter flest, ferdes han daglig både hist og her i parlamentet, også i vandrehallen, der han en ettermiddag så SVs Karin Andersen sette seg ned i en sofa ved siden av Høyres Jan Tore Sanner.
Sanner og Andersen er ikke noe opplagt par. Min venn ble nysgjerrig. Han har store ører og satte seg så nær de to han kunne. Han fikk med seg hele samtalen:

KA: – Hvordan går det? Ennå kvalm og dårlig?
JTS: – Ja, som du vet… denne islamofobien gjør meg kvalm. Har nettopp kastet opp. Har kjøpt noen reisesyketabletter. Håper de hjelper…
KA:- Uffameida, men vi foreslo på landsmøtet en handlingsplan mot islamofobi, kanskje det vil hjelpe?
JTS: – Ja, men den bør inneholde forslag til handlinger, ikke bare tomme ord.
KA: – Forslag til forslag?
JTS: – Jeg har et helt konkret et. Det bør gjøres straffbart å snakke om Seksdagerskrigen.
KA: – Åååå.. ehhh.. når var.. hva var det for noe?
JTS: – Sommeren 1967. Egypt, Syria og Jordan – med støtte fra seks andre arabiske land – hadde bestemt seg for å ta knekken på Israel, men israelerne slo til først og knuste flyvåpenet til Egypt på få timer. Siden raserte de det jordanske flyvåpenet. Alt i alt feide Israel all motstand av banen, og etter seks dager måtte araberne bare gi seg ende over. Da hadde Israel multiplisert sitt opprinnelige landområde med tre.
KA: – Huffameida.
JTS: Seksdagerskrigen endret hele situasjonen i Midt-Østen, og araberne glemmer aldri det tapet. Et åpent, verkende sår. Etter en stund var det mange arabere som gikk inn for å nappe tallet 6 ut av tallsystemet, slik at man lettere kunne fortrenge det bitre nederlaget.
KA: – Ååå?
JTS: – Man bør ikke snakke om den krigen. Ikke Yom Kippur-krigen, heller. Muslimene blir fryktelig krenket av sånt… og – mellom oss – når muslimer blir aggressive, brenner de ambassader og sprenger seg selv og andre i lufta… ja, du husker vel Muhammed-karikaturene?
KA: – Uff ja.. det var ikke så hyggelig…
JTS: – Også må det bli slutt på denne Aisha- historien.
KA: – Ehhh.. hva?
JTS: – Muhammed var drøyt 50 år da han giftet seg med en liten pike på sju år. Hun het Aisha. To år senere..
KA: … ja, jeg kjenner historien..
JTS: – Han fullbyrdet ekteskapet, men her er det mulig å gjøre en handlingsplanhandling.
KA: – Ja?
JTS: – Skrivefeil. Vi snakker med imamer og lanserer teorien om skrivefeil i Koranen, slik at Aisha var 19 år da Muhammed penetrerte henne. Et 1-tall ble bare borte, ikke sant. Fort gjort, det. Et tall ramlet ned i ørkensanden og ingen fant det igjen. Ingen har sett det på 1400 år. Kan godt tenkes at imamene går med på det, i den gode hensikts tjeneste. Bygge image, så å si… islam trenger det.
KA: – Mmmm… ingen dårlig idé, det er jo uansett så lenge siden, og det spiller jo ingen rolle lenger.
JTS: – Nettopp. Har du noen ideer, Karin?
KA: – Ikke annet enn at en handlingsplan må han en overordnet strategi, en handlingsplanoverstrategi.
JTS: – Jeg lytter.
KA: – Oss imellom… det blir jo ikke lett å selge konseptet om islam som en fredelig og human religion der alle lever i fred og fordragelighet sammen, det smeller jo selvmordsbomber daglig i de muslimske landene, og i Sverige er det jo ikke så hyggelig, og vi ser tendenser i Norge…sånn mellom oss. Hittil har NRK gjort en god jobb, men det glapp her om dagen. Da sendte de en reportasje om innvandrergutter som raner, bruker vold mot vestkantgutter i Oslo og truer med å avlive dem..
JTS:- Det er sant. Krinken må tilbake der de var og bli der.
KA: – Som en liten kuriosaopplysning vil jeg nevne Stalin. Han var som han var, men han var flink til å tilpasse og justere virkeligheten, slik at den ble mer passende og håndterlig, og det er jo slik vi vil ha det, en mer håndterlig virkelighet, ikke sant?
JTS: – Ja jo, litt relativisme kan ikke skade. Alle driver jo med slikt nå om dagen, og vilkårene for pressestøtte er jo ikke hugget i granitt.
KA: – Nettopp, men først og fremst må vi ta de som ytrer seg hatsk mot islam og muslimer. Jeg tror vi må utvide straffbarhetsrommet litt, gjøre det mer bærekraftig – både på kort og lang sikt.. kanskje også mellomlang.
JTS: – Du mener å senke terskelen for hva som er hatytringer?
KA: – Nettopp. En dame ble dømt for å ha kalt Sumaya Jirde Ali en kakerlakk, men hva med maur, og andre kryp?
JTS: – Der sier du noe, men jeg ser et problem her. Ironi.
KA: – Åååå?
JTS: – La oss si at noen kaller en muslim for din maurflittige somalier. Somaliere har jo rykte på seg for å være litt… ehh,  late, har jeg hørt… og maur er jo brune og litt svarte. Da er det tale om subtil ironi av aller ondeste og nedrigste sort.
KA: – En juridisk nøtt i en straffesak?
JTS: – Utvilsomt. Vel, mye å tenke på, blir ikke noe lett arbeid dette.
KA: – Nei, det er både sikkert og visst, man nå er klokka.. å fillern, jeg har glemt tiden helt. Jeg har en avtale med en venninne på Majorstua, skulle vært der for ti minutter siden…
JTS: – Du får skynde deg, ta en taxi.
KA: – Taxi?! Enslig blond, dame alene i taxi i Oslo. Glem det.. nei, det tør jeg ikke…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg får aldri venneforespørsler på facebook, men i dag skjedde det, gitt. Kan ikke si annet enn at jeg ble meget gla’ og ikke lite rørt. Man blir jo det når noen vil være ens venn.
Forespørselen kom fra en ung kvinne jeg aldri har hørt om før. Jeg tror det må være et rop om hjelp. Hun heter Minny Ainsley Eloise og er sikkert fryktelig ensom og leter nok med lys og lykte etter nye venner.

Jeg tror hun har dårlig råd, formodentlig veldig fattig. Hun er iført en kjole hvis stoff nok er av billigste sort, veven er meget løs… ja, og det er trist å se at kjolen ikke dekker puppene ordentlig. Stakkars pike. Hun fryser sikkert på kalde dager.
Hun ser ned og skammer seg nok litt over at hun er så dårlig stilt hva klær angår, men jeg synes hun er tapper, jeg. Hun er som hun er.
På tidslinjen hennes er avbildet en kvinne – trolig en god venninne – som.. ja, hva skal man si… spiser sæd fra en mann. Hun er nok også fattig og har sikkert ikke råd til mat, men hun har trolig hørt snakk om at sæd inneholder proteiner, karbohydrater, litt fett og noen mineraler.

Jeg må si at det er det er dårlig gjort av den mannen å utnytte en sulten og underernært kvinne på den måten. Virkelig lumpent gjort. Nedrig!
Nåvel, men Minny tilgjengeliggjør nok dette bildet for å vise at ikke alle i verden får nok mat å spise, og det er veldig uegoistisk og flott gjort å slå et slag for en venninne, synes jeg.
Grepa jente, Minny. Det må jeg si. Selvsagt vil jeg være hennes venn, skulle bare mangle… jeg er da ikke helt hjerteløs.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det stunder til sommer og turistsesong her til lands. Jeg liker meg best i Norge sommerstid og bruker ikke mye tid på å lure på hvor jeg skal gjøre av ræva mi: Vest-Telemark, der jæntune er ville, gilde og heilt galne (hvertfall var de det).
Tradisjonelt er de fleste utenlandsturistene i Vest-Telemark fra Nederland, Danmark og Tyskland. Dansker og nederlendere kommer hit fordi landskapet her er så forskjellig fra deres egne flatland.Tyskerne kommer fordi beste- og oldefedre har fortalt om hvor wunderschön det var i Norge i tiden 1940 – 45, og at man kunne slå seg litt løs, skyte folk og bruke litt vold uten å komme i fengsel.
Jeg snakker ikke med dansker, orker ikke språket deres. Jeg snakker litt med nederlendere, for jeg liker Amsterdam godt og fotballklubben Ajax åttpå. Jeg snakker gjerne med tyskere, mest for å minne dem om at her til lands har det vært tyskere før – for omtrent 75 år siden…
Heldigvis få kineserne å se her i egnen, de fleste av dem drar til Vestlandet. Men man har jo hørt et og annet om hvordan kinesere ter seg i Norge, der de kommer i svære flokker og ikke kan oppføre seg.
I fjor sommer dro en venninne av meg innom hotellet som sto ferdig i 1894 og ikkje ligg långt frå endebryggja te’ kanalbåtane Henrik Ibsen og Victoria.
Hotellet er en av landets fineste trebygninger. Vi ville spise lunsj på verandaen og fant et bord. En blid servitrise kom straks til og tok bestilling. Hun gikk, og vi satt i stillhet og så mot vannet som fører kanalbåtene fra Grenland til øvre og inni granskauen indre og vestlige Telemark.
Det var så stille at vi bare hørte en og annen humles flukt og noen småfuglers sanglek i bjørketrær akkurat passe langt unna.
Min venninne, la oss kalle henne Gitte, sa lavt… for ikke å forpurre stillheten for mye:
– Du Torjus, her vil jeg sitte til jeg får sittesår. Gidder ikke gå på do, jeg tisser heller på meg.
Hun strakte på de finfine beina sine, tiltet hodet bakover og lukket øynene. Jeg sa ingenting, tente en sigarett og inhalerte så lydløst som mulig og tenkte at noen ganger er livet bedre enn man kan få inntrykk av.
Plutselig hørtes støy og rare lyder jeg bare har hørt på NRKs Urix. Jeg skvatt og mistet nesten sigaretten i tregulvet.
– Hva faen?!?!, utbrøt Gitte og så omkring seg.

En hel haug kinesere trampet ut på verandaen. Innpå et dusin i tallet, de ropte og bablet på kinesisk, som i mine ører ikke låter så lekkert at det gjør no’. De koblet sammen to runde bord, og en stol veltet og gikk på ryggen i gulvet. Alle snakket samtidig, og jeg tror ikke noen av dem hørte hva de andre sa.
Jeg kunne se Gittes ansiktstrekk endre seg, fra det opphøyd fredsommelige og vakre…til noe annet, med hakeslipp. Jeg rettet meg opp i stolen og observerte. Servitrisen som i sted var blid og hyggelig, var nå avmålt. Jeg fikk inntrykk av at hun helst ville være et annet sted – kanskje hjemme.
Hun brukte lang tid på å notere bestilling. Det virket som om kineserne var irritert over av hun ikke snakket kinesisk, eller at hundekoteletter ikke var oppført på hotellets meny.
Hun gikk og kineserne bablet videre i munnen på hverandre. En liten, men nokså fet gutt snublet i trappa ned til grusgangen. Han gikk på snørra og begynte å hylskrike. I stedet for å la drittungen finne ut av den trappa og egen smerte på egen hånd, styrtet tre damer til og trippeltrøstet ham.
Gitte hevet øyebrynene innpå 15 millimeter, og jeg kunne ikke annet enn le en litt ond latter. En av trøstedamene stakk en hånd i lomma og ga den lille, fete kinesergutten litt sjokolade, slik at han skulle holde kjeft og bli enda litt fetere og eklere i sin trolig uendelige bortskjemthet .
Jeg har hørt tale om kineseres adferd, men nå fikk Gitte og jeg syn for sagn. Jeg har aldri hørt og sett maken noen gang. Aldri.
De feis, smattet, slurpet, rapet, snakket med mat i munnen, hoiet og bablet og oppførte seg som…nei, ikke dyr, men kinesere.

Vi tok med oss kaffekoppene og to halvspiste napoleonskaker. Herresalongen var tom. Et forlatt carambolebord. Vi lukket døren og satte oss ned i hver vår dype lenestol – med ørelapper.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var gått tom for øl, gadd jeg ikke løfte telefonen. Han ga seg imidlertid ikke… da han ringte for fjerde gang, svarte jeg:
– Ja.
– Ralf her.
– Ja.
– Uggent humør?
– Ikke mer øl. Klokka er passert 20.00.
– Auda…
– Hva har du på hjertet, Ralf?
– Vi diskuterte Israel/Palestina-konflikten på lærerværelset i går. En kollega spurte om jeg er islamofob. Vent litt, skal bare finne Store norske leksikon.
Ralf ble borte noen sekunder før han leste definisjonen av fobi:
Angst for og unngåelse av situasjoner, naturfenomener, gjenstander eller dyr. Det er en form for frykt som er overdreven i forhold til situasjonen, ikke minsker ved fornuftige forklaringer og overtalelser, er utenfor viljemessig kontroll og som fører til unngåelse av den fryktede situasjonen.

– Jaja, men du kan jo sette et hvilket som helst prefiks foran fobi. Selv har jeg støvfobi, orker ikke tørke det vekk… videre lider jeg av bliedrufobi og dameriovergangsalderenfobi. Alle har sitt.
– Jamen, det er ikke noe hyggelig å bli kalt islamofob.
– Du må ikke tro alt du hører. Nei, du er ikke islamofob, ettersom dine betenkeligheter ikke er overdrevne i forhold til virkeligheten. Det er svært rasjonelt å mislike islam, likeens er det helt rimelig og meget rasjonelt å mislike nazisme og kommunisme. Oppsummert… det er helt greit å ta avstand fra ufrihet, sensur, tvang, massedrap, vold, halshugging, klitorisbeskjæring, drap på homofile, jøder og kristne og andre som ikke tror så mye på Muhammed.
– Jo ja… .
– Jeg regner med at kollegaen som spurte om du var islamofob, er kvinne i høstlig årklasse, solid plantet på venstresiden… kanskje i SV?
– Ja, det er vel slik.
– Der ser du. Den sorten er ikke så veldig virkelighets- og faktaorientert, og de surrer og tuller dagstadig med ord og begreper og sånn…
– Javel…
– Jeg får si som min grandonkel Albert undertiden sa da han ble oppgitt over sin kjære hustru Tuttas argumentasjon i ulike sakskomplekser.
– Ja…
– Når begrepsapparatet kollapser, sier vi at man greperer…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg håper muslimer i Norge aldri integrerer seg, men holder knallhardt på sin religion. Uten rettroende og ikke overhåndtagende muntre muslimer ville Norge vært en stusslig og gørr kjedelig nasjon, kanskje så ille som DDR var i 1972 og deromkring.
Men her i Norge er det liv og røre og fargerikt fellesskap. Muslimene selv er kanskje ikke klar over det, men de bringer og serverer humor på sølvfat med jevne mellomrom… slik som i går, da Thomas Haille var gjest i Dagsnytt 18.
Han er styreleder i Islams Lære og Metode (ILM), som jeg antar er et kunnskaps- og forskningssenter for muslimer som hele døgnet er fanatisk opptatt av analytisk tenkning, metodevalg og utvikling på bred front i alle slags mulige sektorer.
Ettersom Haille er leder i ILM, er han trolig organisasjonens mest analytiske person, og han har sett den 55 sekunders lange og poptonesatte reklamesnutten fra teleselskapet Telia:
VÆR TRYGG, VÆR FRI, VÆR DEG SELV
Den åpner med Mia Landsem iført oransje heldrakt. Hun er “nettroll-fighter” og kverker et Freddy Krueger-lignende tastaturmonster så grundig at det blir til en støvsky. Hun er en rebell og river røde toppluer av catwalkmodeller. Et homofilt par gifter seg i en kirke, noen barn danser, to unge gutter hopper i vannet mens de tar en selfie, et eldre par klemmer hverandre i en hjemmekoselig stue og to animerte, søte småfugler oppholder seg i en vinduskarm… og:
En ung kvinne uten hijab, hun virker lykkelig og gla’. Til venstre i samme bilde en kvinne med hijab som tar en selfie i speilet. Hun gransker seg selv, kanskje er hun betenkt over en kvise hun nettopp har detektert. Bildet av de to kvinnene utgjør cirka 1/55 del av reklamen, som slutter med at Landsem avgir et spark ingen jeg kjenner har lyst til å få i balla.
I går fikk Telia trusler. Det er grunn til å tro at disse ikke kom fra etnisk norske borgere. Telia har selvsagt en hel haug telefoner, en av dem ble brukt til å ringe politiet – som rykket ut til teleselskapets adresse for å passe på de ansatte.
Telias reklame har skapt mye baluba blant muslimer på hurlumheia og omegn. En av dem er altså Thomas Haille, som synes Telias reklame er avskyelig, fordi den gjør så innmari stor forskjell på kvinne med hijab og kvinne uten hijab.
“Jeg tenker at fremstillingen på en måte ikke er lik”, sa han.
Han presiserte videre at hun med hijab fremstilles ufri og ikke særlig lykkelig, mens hun uten hijab virker glad og tilfreds.
Haille mener at Telia-reklamen er et resultat av mange års fæle fordommer mot muslimer.

“Jeg tenker atte… jeg tror egentlig ikke den saken er den utløsende årsaken til at folk har tatt av i sosiale medier og kommentarer under den videoen. Jeg tror denne saken baserer seg på mange års fordommer mot muslimer, stigmatisering mot muslimer”…. “vi ser ulike typer scenarioer hvor muslimer har blitt stigmatisert over en lengre periode, og tror det er toppen av isbegeret.”
Haille mente formodentlig isfjellet. Det bekymrer meg litt. Det virker som om Haille er iferd med å integrere seg no’ inni granskauen og bli like kjedelig som helt vanlige, dølle, etniske nordmenn, slik som langrennsløperen Heidi Weng som for noen år siden, etter å ha tapt for gode svensker i stafett, uttalte til TV2:
“Det er bare å bøye seg i hatten…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For en stund siden var jeg på date. Den forløp på et etablissement hvori trapp til 2. etasje. Vi skulle dit opp.
De som har lest gamle skikk og bruk-bøker, er kanskje kjent med regelen damer har
rangen, unntagen i trappeoppgangen. Etikette fra en annen tid, den gangen kvinner gikk med skjørt, og man for all del ville hindre menn gunstig synsvinkel og således forpurre deres aller mest grisete fantasier.
Nåvel, hun gikk med slitt olabukse, som satt ganske stramt. Jeg slapp et nøkkelknippe mot gulvet i bunnen av trappen – med vilje. Lot som om jeg mistet det. Bøyde meg ned. På vei opp svingte jeg tilforlatelig og bittelittegrann imperativt med høyre arm og ga henne rangen.
Hun gikk. Jeg tittet litt. Sekstentrinns trapp. Rumpa hennes var nok flatere enn for tjue år siden, men alt i alt summert:
Ikke verst, til å være født samme år som franske studenter lekte revolusjon i Paris.
Hun heter Selma. Nei, hun gjør ikke det, men jeg tror det er best å holde henne anonym.
Pen. Blå glugger og mørkt hår, trolig farget, men så godt gjort at det ikke syntes noe særlig. Knallrøde negler. Nymalt, minst to strøk. Som sukkertøy å se til.
Behagelig stemme. Hun smilte et smil søtt om melis, og amorbuen forløp ikke parallellt med overleppens underkant. Pikant.
Vi spiste og drakk. Småpludret litt. Jeg likte henne. Tenkte adspredt på hvordan det kunne være å oppholde seg under samme dyne som henne.
Etterhvert ble det annerledes. Selma fortalte om jobben sin, og at hun utdannet seg til gestaltterapeut. Hun snikksnakket noe om mennesket som en hage, og at hun likte hagearbeid. Hun kalte seg menneskegartner.
Jeg hadde aldri hørt det ordet før. Det gikk en alarm i hodet mitt. Pling-pling. Jeg ble øyeblikkelig på vakt og tenkte:
Fy faen med fett på, hun ække en sånn alternativ surrogrøredame som drikker urtete sent og tidlig, er fast inventar på alle alternativmesser, tror på astralsteiner, har et halvt dusin katter hjemme og masse hår i armhulene?
Jeg får vondt i hodet av sånne damer.
Vi satt ved et firemannsbord og hun pekte på de to ledige stolene og sa:
– Ser du de stolene?
Jeg kunne ikke unngå å se stolene og sa ja.
– De stolene snakker, sa Selma.
– Hæææ, sa jeg.
Hun bablet og bablet en masse lirumlarum jeg ikke forsto, men det var noe med at de stolene var vikarierende gjenstander for selvinnsikt, og at de i samtaler bidrar med å belyse en situasjon, mellommenneskelige relasjoner, uoverensstemmelser, kaos og motsetninger og derigjennom og oppstår verdifull innsikt om dynamikker som utspiller seg mellom mennesker og situasjoner. En får en ny måte å tenke på, som kan utløse nye perspektiver og fremme nye innsikter og løsninger.

Jeg ble helt matt og tenkte at dama er klin kokos… og er det noe jeg ikke orker, er det sånne damer.
Jeg syntes øyeblikkelig hun så meget tåpelig ut og hun falmet, slik kulørte ukeblader mister glans etter en uke i sommersol.
– Hva tror du om det, spurte hun.
Jeg sa at det hørtes veldig fornuftig ut, men at jeg måtte på toalettet en tur. Jeg tilføyet:
– Det kan ta litt tid, jeg merker at jeg må presse ut en ganske svær kabel med drøy diameter, for å si det like ute. Men den er økologisk og bærekraftig, tilvirket for det meste av glutenfritt brød, bløtkokte egg fra frittgående, nesten ville høns og en 185 grams vegetarbiff med grønnsakspuré.
Selma ble litt rar i ansiktet, prøvde ikke å smile og sa ingenting.
Jeg forlot henne, gikk ned trappen, henvendte meg til en kelner. Jeg satte ham raskt inn i min kinkige situasjon og ba om å få betale halve regningen.
Han var kvikk i hodet og forsto. Det oppsto et lite brorskap. Han handlet raskt. Jeg dro kortet. Han klappet meg på skulderen før jeg ikke gikk inn på toalettet. Jeg dro hjem…

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame