For en stund siden var jeg på date. Den forløp på et etablissement hvori trapp til 2. etasje. Vi skulle dit opp.
De som har lest gamle skikk og bruk-bøker, er kanskje kjent med regelen damer har
rangen, unntagen i trappeoppgangen. Etikette fra en annen tid, den gangen kvinner gikk med skjørt, og man for all del ville hindre menn gunstig synsvinkel og således forpurre deres aller mest grisete fantasier.
Nåvel, hun gikk med slitt olabukse, som satt ganske stramt. Jeg slapp et nøkkelknippe mot gulvet i bunnen av trappen – med vilje. Lot som om jeg mistet det. Bøyde meg ned. På vei opp svingte jeg tilforlatelig og bittelittegrann imperativt med høyre arm og ga henne rangen.
Hun gikk. Jeg tittet litt. Sekstentrinns trapp. Rumpa hennes var nok flatere enn for tjue år siden, men alt i alt summert:
Ikke verst, til å være født samme år som franske studenter lekte revolusjon i Paris.
Hun heter Selma. Nei, hun gjør ikke det, men jeg tror det er best å holde henne anonym.
Pen. Blå glugger og mørkt hår, trolig farget, men så godt gjort at det ikke syntes noe særlig. Knallrøde negler. Nymalt, minst to strøk. Som sukkertøy å se til.
Behagelig stemme. Hun smilte et smil søtt om melis, og amorbuen forløp ikke parallellt med overleppens underkant. Pikant.
Vi spiste og drakk. Småpludret litt. Jeg likte henne. Tenkte adspredt på hvordan det kunne være å oppholde seg under samme dyne som henne.
Etterhvert ble det annerledes. Selma fortalte om jobben sin, og at hun utdannet seg til gestaltterapeut. Hun snikksnakket noe om mennesket som en hage, og at hun likte hagearbeid. Hun kalte seg menneskegartner.
Jeg hadde aldri hørt det ordet før. Det gikk en alarm i hodet mitt. Pling-pling. Jeg ble øyeblikkelig på vakt og tenkte:
Fy faen med fett på, hun ække en sånn alternativ surrogrøredame som drikker urtete sent og tidlig, er fast inventar på alle alternativmesser, tror på astralsteiner, har et halvt dusin katter hjemme og masse hår i armhulene?
Jeg får vondt i hodet av sånne damer.
Vi satt ved et firemannsbord og hun pekte på de to ledige stolene og sa:
– Ser du de stolene?
Jeg kunne ikke unngå å se stolene og sa ja.
– De stolene snakker, sa Selma.
– Hæææ, sa jeg.
Hun bablet og bablet en masse lirumlarum jeg ikke forsto, men det var noe med at de stolene var vikarierende gjenstander for selvinnsikt, og at de i samtaler bidrar med å belyse en situasjon, mellommenneskelige relasjoner, uoverensstemmelser, kaos og motsetninger og derigjennom og oppstår verdifull innsikt om dynamikker som utspiller seg mellom mennesker og situasjoner. En får en ny måte å tenke på, som kan utløse nye perspektiver og fremme nye innsikter og løsninger.

Jeg ble helt matt og tenkte at dama er klin kokos… og er det noe jeg ikke orker, er det sånne damer.
Jeg syntes øyeblikkelig hun så meget tåpelig ut og hun falmet, slik kulørte ukeblader mister glans etter en uke i sommersol.
– Hva tror du om det, spurte hun.
Jeg sa at det hørtes veldig fornuftig ut, men at jeg måtte på toalettet en tur. Jeg tilføyet:
– Det kan ta litt tid, jeg merker at jeg må presse ut en ganske svær kabel med drøy diameter, for å si det like ute. Men den er økologisk og bærekraftig, tilvirket for det meste av glutenfritt brød, bløtkokte egg fra frittgående, nesten ville høns og en 185 grams vegetarbiff med grønnsakspuré.
Selma ble litt rar i ansiktet, prøvde ikke å smile og sa ingenting.
Jeg forlot henne, gikk ned trappen, henvendte meg til en kelner. Jeg satte ham raskt inn i min kinkige situasjon og ba om å få betale halve regningen.
Han var kvikk i hodet og forsto. Det oppsto et lite brorskap. Han handlet raskt. Jeg dro kortet. Han klappet meg på skulderen før jeg ikke gikk inn på toalettet. Jeg dro hjem…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå