Det stunder til sommer og turistsesong her til lands. Jeg liker meg best i Norge sommerstid og bruker ikke mye tid på å lure på hvor jeg skal gjøre av ræva mi: Vest-Telemark, der jæntune er ville, gilde og heilt galne (hvertfall var de det).
Tradisjonelt er de fleste utenlandsturistene i Vest-Telemark fra Nederland, Danmark og Tyskland. Dansker og nederlendere kommer hit fordi landskapet her er så forskjellig fra deres egne flatland.Tyskerne kommer fordi beste- og oldefedre har fortalt om hvor wunderschön det var i Norge i tiden 1940 – 45, og at man kunne slå seg litt løs, skyte folk og bruke litt vold uten å komme i fengsel.
Jeg snakker ikke med dansker, orker ikke språket deres. Jeg snakker litt med nederlendere, for jeg liker Amsterdam godt og fotballklubben Ajax åttpå. Jeg snakker gjerne med tyskere, mest for å minne dem om at her til lands har det vært tyskere før – for omtrent 75 år siden…
Heldigvis få kineserne å se her i egnen, de fleste av dem drar til Vestlandet. Men man har jo hørt et og annet om hvordan kinesere ter seg i Norge, der de kommer i svære flokker og ikke kan oppføre seg.
I fjor sommer dro en venninne av meg innom hotellet som sto ferdig i 1894 og ikkje ligg långt frå endebryggja te’ kanalbåtane Henrik Ibsen og Victoria.
Hotellet er en av landets fineste trebygninger. Vi ville spise lunsj på verandaen og fant et bord. En blid servitrise kom straks til og tok bestilling. Hun gikk, og vi satt i stillhet og så mot vannet som fører kanalbåtene fra Grenland til øvre og inni granskauen indre og vestlige Telemark.
Det var så stille at vi bare hørte en og annen humles flukt og noen småfuglers sanglek i bjørketrær akkurat passe langt unna.
Min venninne, la oss kalle henne Gitte, sa lavt… for ikke å forpurre stillheten for mye:
– Du Torjus, her vil jeg sitte til jeg får sittesår. Gidder ikke gå på do, jeg tisser heller på meg.
Hun strakte på de finfine beina sine, tiltet hodet bakover og lukket øynene. Jeg sa ingenting, tente en sigarett og inhalerte så lydløst som mulig og tenkte at noen ganger er livet bedre enn man kan få inntrykk av.
Plutselig hørtes støy og rare lyder jeg bare har hørt på NRKs Urix. Jeg skvatt og mistet nesten sigaretten i tregulvet.
– Hva faen?!?!, utbrøt Gitte og så omkring seg.
En hel haug kinesere trampet ut på verandaen. Innpå et dusin i tallet, de ropte og bablet på kinesisk, som i mine ører ikke låter så lekkert at det gjør no’. De koblet sammen to runde bord, og en stol veltet og gikk på ryggen i gulvet. Alle snakket samtidig, og jeg tror ikke noen av dem hørte hva de andre sa.
Jeg kunne se Gittes ansiktstrekk endre seg, fra det opphøyd fredsommelige og vakre…til noe annet, med hakeslipp. Jeg rettet meg opp i stolen og observerte. Servitrisen som i sted var blid og hyggelig, var nå avmålt. Jeg fikk inntrykk av at hun helst ville være et annet sted – kanskje hjemme.
Hun brukte lang tid på å notere bestilling. Det virket som om kineserne var irritert over av hun ikke snakket kinesisk, eller at hundekoteletter ikke var oppført på hotellets meny.
Hun gikk og kineserne bablet videre i munnen på hverandre. En liten, men nokså fet gutt snublet i trappa ned til grusgangen. Han gikk på snørra og begynte å hylskrike. I stedet for å la drittungen finne ut av den trappa og egen smerte på egen hånd, styrtet tre damer til og trippeltrøstet ham.
Gitte hevet øyebrynene innpå 15 millimeter, og jeg kunne ikke annet enn le en litt ond latter. En av trøstedamene stakk en hånd i lomma og ga den lille, fete kinesergutten litt sjokolade, slik at han skulle holde kjeft og bli enda litt fetere og eklere i sin trolig uendelige bortskjemthet .
Jeg har hørt tale om kineseres adferd, men nå fikk Gitte og jeg syn for sagn. Jeg har aldri hørt og sett maken noen gang. Aldri.
De feis, smattet, slurpet, rapet, snakket med mat i munnen, hoiet og bablet og oppførte seg som…nei, ikke dyr, men kinesere.
Vi tok med oss kaffekoppene og to halvspiste napoleonskaker. Herresalongen var tom. Et forlatt carambolebord. Vi lukket døren og satte oss ned i hver vår dype lenestol – med ørelapper.
