Jeg har et rom. I 1975 plukket noen ut rommets vindu. Tofags sidehengslet, stort og vestvendt. Åpning avblendet.
Ingen solstråler sordinert gjennom foldede, transparente gardiner. Forlatt og lukket. Dødt.
Veggene var sånn cirka forsythiagule, men det var det ingen som så og ettersom årene passerte, husket ingen lenger fargen. Rommet fantes ikke.
Trolig fantes der rester av luftmolekyler fra sommeren 1975 da jeg en sommerdag for drøyt to år siden åpnet døren og vred på en drøyt 70 år gammel lysbryter. Taklampen virket, etter 43 år. 40 watts pære fra Osram. Rommet var ennå gult.
Jeg bestemte meg straks. Jeg skal pusse opp, gjøre om dette rommet til husets beste, et værelse man nødig vil forlate, et rom så inntagende at man medbringer tissepotte, for å slippe å gå ut på gangen, ned en vinkeltrapp, gjennom en ny gang, inn i kjøkkenet, ut av kjøkkenet, innom stua, inn i enda en gang og til høyre inn på badet.
Rommet er plassert i 2. etasjes nordvesthjørne. Jeg tok tak i et brekkjern, fjernet ytterveggenes innvendige panelbord og avdekket laftetømring anno 1845. Ettersom riksantikvaren ikke var å se noe se, startet jeg motorsaga og skar ut i nordveggen ny åpning til vindu.
Dagslyset strømmet inn, og noen insekter attpå. Jeg hadde kjøpt et vindu tilsvarende det gamle og i løpet av noen ettermiddagstimer var det på plass.
Opptil mange kvadratmeter i vinkel. Seks vegger. Bedre det enn bare fire. Mer dimensjonalitet. Jeg fablet om en 4. dimensjon, men da fikk jeg veldig vondt i hodet og tenkte at jeg heller kanskje kunne gjøre forsøk på metafysisk oppjustering av massens gravitasjon, fra 9,81 til kanskje 9,82 … eller uttrykt slik:
Lage dette rommet til noe magisk, absolutt aparte og noe helt for selv, et rom i hvilket ingen glemmer at de overnattet. Jeg ble revet med av meg selv og tenkte: Et gjesterom ingen vil forlate frivillig.
Etter noen sekunder tenkte jeg: Hva faen er det jeg tenker på? Jeg nedjusterte ambisjonen – til 9,81.
