Blålakkerte stortånegler. De andre tærne var fargeløse, bare seg selv. Sans vernis. Jeg kunne ikke la være å smugtitte på tærne hennes, som lå pent på geledd i sandaler og så helt ubrukte ut. Føttene likeens.
Underlig. Jeg var fascinert. Hvordan kan tær og føtter på en voksen kvinne se helt nye ut? Jeg forsøkte å tenke ut et par teorier, lyktes ikke og tenkte at noe vil alltid unndra seg innsikt og forståelse. La oss kalle henne Lucie.
Vi møttes i Sandvika. Hun smatt på plass i bilen min. Vi kjørte over til Kadettangen, parkerte og spaserte over til Kalvøya.
Lette skyer hvorigjennom solstråler malte gresset grønnere enn det var og tilvirket kontraster og relieffer overalt omkring. Hun sa hun likte bilen min, den minnet henne om barndom og oppvekst i en liten landsby et sted mellom Lyon og Montpellier. Jeg sa takk og tenkte at en bil gjør ingen forskjell, og én svale gjør ingen sommer.
Jeg likte stemmen hennes, melodisk myk og diskré. Jeg hadde lyst til å si det, men turte ikke. Jeg hadde jo ikke snakket med henne før. Litt for tidlig med komplimenter. Sånt kan lett oppfattes plumpt og dumt, men så tenkte jeg at alle kvinner liker komplimenter, og dette måtte jo være en ganske moderat variant. Jeg sa:
– Jeg liker stemmen din, måten du snakker på.
Hun så litt overrasket ut, men jeg tror hun likte det. Hun sa:
– Synes du det?
Jeg tenkte at noen må ha sagt det til henne før. Jeg likte også måten hun gikk på, men sa det ikke. Hun gikk som om hun var alene i hele verden. Jeg hadde lyst til å si det, men besinnet meg.
Vi kom til en liten strand. Nudiststrand. De som var der, var kliss nakne. Heldigvis var det tale om en liten flokk hvitkinngjess.
Jeg fikk ikke føttene hennes ut av tankene. De så ut til å være laget av marsipan, i et fasjonabelt konditori i Wien. Jeg forundret meg over de blå stortåneglene. Hvorfor bare stortærne? En aparte skikk medbragt fra sørøst-Frankrike. En hemmelig kode. Et statement?
En benk med utsikt til Østre bukt. Vi satte oss ned og snakket om løst og ikke så mye mer fast. Jeg hadde lyst til å si at hun var pen, men sa det ikke. Turte ikke. Hun sa noe om meg, usikker på om det var en kompliment, eller ikke. Jeg spurte ikke…
Jeg sa noe og hun sa noe. Jeg siterte faren min, som en gang sa at han godt kunne tenke seg et Europa uten Tyskland, men ikke uten Frankrike. Hun virket litt overrasket, og jeg la forklarende til at faren min var født i 1924.
Kloden dreiet umerkelig rundt, solen laget fine skygger både hist og her og luften beveget seg nesten ikke. Stillhet. Stemmen hennes passet godt inn. Jeg tenkte å si det, men sa det ikke … jeg spurte heller ikke om stortåneglene hennes.
Jeg satte henne av der jeg pukket henne opp. Jeg ble sittende å se etter henne. Hun skred avsted. Spenstig, likevel adstadig. Hun så seg ikke tilbake…
