Det stunder til stortingsvalg og som vanlig før valg, blir partiet Rødt omtalt hist og her som kommunistisk. Da blir alle kommunistene i Rødt veldig molefonkne og lei seg .. de blånekter for at de ønsker hypervoldelig og blodomsprutende revolusjon med nattlige arrestasjoner og nakkeskudd i mørke kjellere … og senere hen tvangsarbeidsleire, sensur, massedrap, indre eksil, nye arrestasjoner, skinnrettssaker, varemangel, tomme butikker, sult og savn, død og pine, rasjonering, mer sensur, flere arrestasjoner, nye nakkeskudd, massegraver, hirsegrøt til frokost, kålsuppe til middag, ingen kveldsmat, apati, mangelsykdommer, gampefyll, bunnløs fortvilelse, angst, depresjon, psykoser, dødslengsel og selvmord…
Selvsagt vil ikke Rødt innrømme at de vil ha revolusjon og tilbehør, men avslutningsvis i partiets gjeldende prinsipprogram:
Når ein etter kvart kjem stadig nærmare målet om eit samfunn utan undertrykking, i harmoni med naturen sine tolegrenser, vil det vere mogleg å sjå konturane av eit klasselaust samfunn: ei verd der alle menneske er like mykje verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalla kommunisme.
De som er tørre bak ørene, vet at kommunisme aldri har latt seg gjennomføre uten drap, overgrep og tyranni… men slapp av, det blir ikke kommunistisk revolusjon i Norge, hvertfall ikke denne høsten, men det er valgkamp, Rødts representanter er med og stiller seg opp på gater og torg … og siden det er sommer og reprisetid alle vegne, republiserer jeg en liten tekst første gang forelagt i anledning kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Den er forsiktig  redigert:

Gi meg de steile og kalde menn, de onde og gærne,
de som ingen smak har og aldri i livet går hen
og knyter slips som står i stil med klærne,
som aldri selger den ekle joggebuksa si, men kjemper til døden for den

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Ingen frappant parafrase over Nordahl Griegs dikt, men for de som ikke er fortrolig med diktanalyse: Kommunistene må ta seg sammen!
Hva er det med raddiser og klær? Er Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Pål Steigan og Trond Øgrim ennå retningsgivende for kommunisters klesvaner?
Det ser faen meg sånn ut.

Man får tro at kommunistjenter er like søte og pene som andre jenter. Hvorfor kan de ikke svinge leppestiften litt, barbere seg i armhulene, rydde opp i buskaset nedentil, kjøpe noen raffe kjoler og høyhælte sko og kanskje kjøre litt luremusopplegg overfor kåte og bortskjemte Høyre-gutter, bare på kødd – for å finte dem ut av fatning. Det er jo valgkamp, for svingende. Hvorfor må kommunistgutter reke uflidd omkring i hettegenser, posete joggebukser og slitte T-skjorter med ukule påskrifter?
Før i tiden var det stil over norske raddiser. Riktignok var de stål- og betongbolsjeviker med sans for ufrihet, vanstyre og eksekusjonspelotonger, men de var pent kledd og de gikk sjelden til postkassa uten en windsorknute i halsen.
Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk uten slips, og krigshelt Asbjørn Sunde var stilig som bare faen og propert antrukket med pent, stripet  slips da han møtte opp i Eidsivating lagmannsrett og ble idømt åtte års fengsel for spionasje. Til og med grinebiteren Martin Tranmæl brukte slips.
Lenin brukte slips, og det ryktes at han ikke tok det av seg før han hadde røff og tøff bolsjeviksex med sin hustru Krupskaja. Det er klasse. Men Lenin har vært dævv i snart 100 år.
Min forlengst henfarne grandtante Tutta sa det slik:
“Kommunistene nuomstunder ser ikke bra ut. Da jeg var ung, var kommunistene velkledde, og de vasket seg nesten hver dag. Skarpe buksepresser og slips, jada. Jeg lot meg til og med forføre av en av dem … ja, det var den gangen jeg var helt ung og stuepike på hotell Terminus i Bergen…”
Vanskelig å selge konseptet kommunisme til brede lag av befolkningen i 2021, men hvis man insisterer på å prøve, gjør det i det minste med blankpussede sko og et pent knyttet slips. Start med noe lett, jeg anbefaler four-in-hand: