Å be til Allah ække bare bare. Det trengs øvelse. En av mine muhammedanervenner på biblioteket hadde sagt at jeg måtte skaffe meg et bønneteppe, helst med innvevd kompass, slik at jeg kan sikte meg inn på Mekka der nede i Midt-Østen.
Jeg har ikke verdenskart, men jeg har en gammel globus. Jeg tok frem et målebånd og fant at avstanden mellom der jeg bor og Mekka er ganske nøyaktig 13 centimeter. Det er ikke langt, men jeg kan love deg at det er langt i virkeligheten. Derfor er det overmåte viktig å legge bønneteppet i riktig posisjon; bare noen få millimeters avvik kan gi mange hundre mils bom på Mekka. Jeg vil jo ikke at bønnene min skal komme helt ut av kurs og kanskje lande i midt i Vatikanet, eller treffe annen etasje i et bordell i Marseille. Det skulle tatt seg ut.
Jeg har en gammel fillerye arvet fra mormor. Fint bønneteppe, tenkte jeg. Jeg har et kompass fra den gangen jeg orienterte meg litt oppi skauen ikke langt fra der jeg vokste opp. Jeg fant fram kompasset. Det lå i en eske på loftet. Silva-kompass. Jeg snurret det rundt, og den røde pilen pekte i samme retning hele tiden.
Jeg lærte litt om trigonometri på skolen, og det har jeg ikke glemt. Jeg brukte formler jeg husket og prøvde å kompensere for dette med at jorda er rund. Det var vanskelig, men etter snaut seks timers kalkulasjon og finregning med kateter og hypotenuser, tangens og litt cosinus og sånn, bestemte jeg bønneteppets posisjon, ihvertfall sånn cirka. Jeg lurte litt på om sterke vinder kan påvirke bønnenes retning, men slo det fra meg. Sidevindjustering av bønnebaner er for komplisert for meg, det var ikke pensum da jeg gikk på gymnaset.
Jeg la fillerya på plass og bøyde meg ned, med rumpa i været og nesa mot Mekka, men jeg var urutinert og ramlet  på over siden og traff en plante som tok veltet. Potta knuste. Det bråkte litt og katten min – som slappet av i sofaen – løftet litt på hodet, strakk kroppen, krøllet seg sammen igjen og sovnet.
Etter flere forsøk greide jeg å anrette meg i normert bønnestilling. Jeg hadde et ark påtrykket en bønnetekst. Det hadde jeg fått av mine muhammedanervenner på biblioteket. Jeg ga meg til å be – ganske høyt. Da våknet katta og begynte å remje og mjaue og ville ut. Jeg syntes det var rart, for hun hadde nettopp vært ute. Jeg tenkte at hun kanskje var sulten og ville ut på musejakt. Jeg slapp henne ut.
Jeg ville begynne på nytt, men fillerya var kommet ut av posisjon. Heldigvis hadde jeg med svart tusj markert på parketten korrekt teppeposisjon. Jeg begynte å be igjen. Jeg brukte arket jeg hadde fått og uttalte ordene så godt jeg kunne. Forsto ingenting av det, men så lenge Allah forstår, er det greit, tenkte jeg… men det var ganske søvndyssende å høre på, jeg sovnet rett og slett, falt over på siden.
Jeg våknet ikke før det var gått en time, eller to. Jeg tenkte at det var jammen dumt å sove når man egentlig skal be og tenkte videre at jeg bør ta meg sammen. Det gjorde jeg og ba til sammen fem ganger den dagen og syntes det gikk ganske bra, men jeg ble svært søvnig … må innrømme det.
Jeg gledet meg til å treffe muhammedanervennene mine på biblioteket. De hadde forresten begynt å kalle meg Ali Abdul, for de syntes ikke døpenavnet mitt passet så godt. Jeg sa det var greit og kunne nesten ikke vente med å vise dem den nye tegningen jeg hadde laget av Muhammed med blomsterbukett og et stort smil. Må si jeg ble overrasket av reaksjonen. De ble enda sintere enn sist gang. En av dem grep tegningen, krøllet den sammen og kastet den på gulvet … hoppet på den så lenge at han mistet pusten og besvimte. Han ramlet overende og veltet en bokreol med sikkert over 1000 bøker.
Det ble et forferdelig lurveleven. En kvinnelig bibliotekar ilte til, bøyde seg ned ved den bevisstløse muhammedaneren og prøvde å riste liv i ham. Da grep en av de andre muhammedanerne inn og skrek, trampet i gulvet og ropte at hun måtte slippe taket i ham. Den stakkars bibliotekaren forsto ingenting, ikke jeg heller.
Omsider våknet den bevisstløse muhammedaneren og ting roet seg. Bibliotekaren forsvant som en boks pils på rockefestival, og alle muhammedanerne stirret på meg og en av dem sa at kvinnen kunne være uren og ha mensen, og slik kan det gå når noen tegner en tegning av profeten, fred være med ham. Tegningen var helt ødelagt. Veilederen min sa at nå måtte jeg skjerpe meg. Det går ikke an å tegne Muhammed, sa han. Jeg sa at jeg syntes tegningen var fin og at blomstene var friske og fine og da ble han skikkelig sinna og sa:
– ALI ABDUL … DET ÆKKE LOV Å TEGNE PROFETEN!!!!!!!!!!!!!!!!!
Videre sa han at jeg hadde krenket den hellige profeten og alle muhammedanere og hvis jeg ikke sluttet med det, kunne det godt hende at noen ville sette fyr på en norsk ambassade et eller annet sted, og noen kunne bli drept, sa han og jeg fikk en følelse av han mente meg. Jeg ble veldig lei meg og ganske redd. Jeg ba om tilgivelse, og da sa veilederen min “allahu akbar” og at det var greit.
De andre snakket seg imellom, på arabisk… eller noe sånt. Mange harde konsonanter. De virket litt sinte, men gamle menn er jo ofte det. En av dem – ikledd stor, hvit kjortel med en gammel dressjakke over – spurte om jeg hadde hørt om moske. Jeg skjønte at han mente moské og sa at det hadde jeg. Han sa at de ville bygge “moske”, men at de trengte penger, for det er ikke gratis å bygge mosker, sa han.
Jeg resonnerte som så at de hadde innsamlingsaksjon i tankene. Jeg tok frem lommeboken og rakte frem en hundrelapp. Da begynte alle å le, og de snakket utenlandsk igjen med masse harde lyder. Så sa en av dem at jeg burde gi 10 000 kroner – hvis jeg ville være en god muslim. Jeg ble nokså paff og sa at det er masse penger. Da sa de at 10 000 kroner bare er tusen tikroninger og ikke så mye, egentlig. Det måtte jeg si meg enig i og spurte når moskeen ville være ferdig, slik at jeg kunne gå dit og be.
Da snakket de sammen masse, men ingen av dem ga noe ordentlig svar. Jeg sa at jeg skulle tenke på det. Han som snakket om 10 000 kroner, nappet til seg hundrelappen min og sa at det kunne være et forskudd. Jeg sa at det var greit, men jeg kjente inni meg at det var ikke så greit.
Jeg hadde lyst til å vite mer om noe jeg hadde lest om … dette med at muhammedanere liker å skyve homofile mennesker ut fra høye bygninger og gjerne vil skjære i småjenters kjønnsorganer og fjerne deler derfra og noen ganger sy igjen alt der nede slik at de stakkars jentene ikke får tisse ordentlig og at det blir sårt og vondt. Da ble de helt stille en stund, så stille at man sikkert kunne høre en sommerfugl bæsje på et bønneteppe, og ansiktene deres ble veldig alvorlige.
En av dem spurte hvor jeg hadde lest dette. Jeg sa at jeg husket ikke. En annen sa at jeg måtte slutte med å lese sånt, for det var bare løgn. En annen sa at ytringsfriheten i Norge er no’ satan – med fast bopel i USA – har funnet på og at det er det verste Muhammed og Allah vet om.
Jeg spurte om det virkelig er sant det jeg hadde lest, Da sa de at det var bare løgn skrevet av rasister og nazister og sånne fæle islamofobe antimuhammedanere som vil krenke Muhammed, Allah og alle muhammedanere… og at de alle skulle vært drept.   .
Jeg syntes det var rart, for jeg hadde lest om dette mange ganger, og det hadde vært på TV og radio. Jeg dristet med tiil å nevne dette, men da sa de alle i kor – veldig høyt – at det var propaganda funnet på av de som vil fornærme og krenke alle muhammedanere i hele verden og vel så det, men at det snart vil bli opprettet kalifater, og da blir alt bra og alle i hele verden vil være enige om at Muhammed og Allah er aller best i hele verden.
Da jeg gikk, sa de ma’a salama i kor. Jeg sa morna. På vei hjem gikk jeg og funderte på om muhammedanisme virkelig er noe for meg. Jeg syntes det var mye med muhammedanismen jeg ikke forsto. Jeg syntes ikke det var så hyggelig det der med at man ikke kan si hva man tenker og mener. Jeg tenkte også på små piker som sikkert ikke har det så bra etter at noen har skåret i dem, og dessuten syntes jeg det var mye træl og mas med alle bønnene.
Jeg gikk forbi kirken jeg ble døpt i. Den sto akkurat der den sto for mange år siden, og den var diskré opplyst av noen få lamper. Jeg syntes kirken var vakker i den mørke, stille kvelden.
Jeg tenkte at jeg kanskje bør besøke den en søndag. Jeg tror nok at jeg bestemte der og da, for ikke å bli muhammedaner. Det var ikke noe for meg, men jeg ville gjerne rette opp i dette med den tegningen som muhammedanerne på biblioteket ble så sinte på. Jeg ville forandre den, slik at det ikke lenger var Muhammed, men en helt vanlig muhammedaner. Jeg tenkte at jeg kunne signere med mitt muhammedanske navn som jeg ikke ville bruke mer. Da vil alle bli fornøyd, tenkte jeg. For det er jo dumt å være uvenner.
Slik tenkte jeg og gledet meg til å gå i kirken, kanskje allerede førstkommende søndag. Kanskje jeg treffer gamle kjente, tenkte jeg. Kanskje er det den samme presten som før. Han var en hyggelig mann, snakket med lav stemme og var aldri sinna.
Jeg gikk hjem og la fillerya tilbake på loftet. Kompasset la jeg i en roteskuff. Jeg fant frem tegnesakene mine, katten lå på sofaen og koste seg med stillheten. Jeg klødde den litt bak øret og sa noen vennlige ord… purrr-purrr-purr…

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne