Ramadan er over. PST og alle nervøse, vantro sjeler i tettbygde strøk kan puste lettet ut, og muslimer her til lands kan banke i seg tonnevis av kebaber, flere paller søtsaker og mange hundre tusen liter oversøtet te og Cola Classic … og således få litt orden på blodsukkeret og: Humøret.
Ja, humør er viktig. Vi vil jo nødig ha rekende omkring grinete muslimer, især ikke av den sorten som er så inni granskauen rettroende at de med jevne mellomrom får ubendig lyst til å bli dø til ære for Allah. Martyrium er et ganske kort karriereløp som ikke uofte ender med at man oppsøker en offentlig plett, drar i en utløsersnor og sprenger seg selv og mange andre langt pokkerivold opp i luften.
For noen år siden var jeg litt naiv og ikke så godt opplyst om islam, men jeg hadde hørt noen si at islam er fredens religion og at profeten Muhammed er verdenshistoriens hyggeligste og aller beste menneske, og at alle gode muslimer vil være som Muhammed…. hvilket beveget meg litt. Må innrømme det.
Jeg var søkende … ja, jeg var det. Trengte noe nytt i livet, noe å tro på, et ankerfeste i tilværelsen, og jeg hadde selvsagt lyst til å bli et godt menneske. Kanskje som Muhammed.
Vel, jeg besluttet å gi islam en sjanse. Ettersom det praktisk talt er sommer – og sommer er reprisetid – vil jeg påny publisere en tekst som skildrer mitt forsøk på å konvertere til islam. Teksten er seks år gammel. En føljetong i tre deler:
JEG VIL BLI MUHAMMEDANER – DEL 1
Jeg har startet selvstudier, med sikte på å bli en ekte muhammedaner. Noen har sagt til meg at det ikke heter muhammedaner. Det er gammeldags, sier de. Det heter muslim, sier de… eller musse. Det siste synes jeg er veldig respektløst. Jeg sier muhammedaner, jeg. Det er det jeg er vant med. Jeg har alltid sagt muhammedaner. Jeg sier ikke islam, heller. Liker å si muhammedanisme, har alltid sagt det. Vil fortsette med det. Man skal ikke gi seg ende over av nymotens påfunn, det lærte jeg av morfar for mange år siden.
Morfaren min lærte meg forresten å tegne. Jeg er ikke så flink, men jeg liker å tegne tid om annen, og jeg synes det er så urettferdig at det finnes mange bilder av Jesus, men ikke av Muhammed. Det er trist. Derfor har jeg tilvirket en tegning av ham. Ble ganske fornøyd. Skikkelig tøff type, synes jeg. Litt som en slags superhelt.
Men altså, jeg har begynt med selvstudier. Jeg vil jo bli muhammedaner. Jeg har vært på biblioteket flere ganger og bladd i mange bøker og sånn … Koranen og andre skrifter og kilder. Må si jeg ble litt forbauset av all volden og drapene. Muhammed var ganske streng, han gikk ikke av veien for et drap, eller flere … avhugging av hoder og hender og sånn … men det var jo en annen tid den gangen … det var jo gamledager … og de som fikk hodene kappet av, var nok ikke mors beste barn, og de fikk seg nok en lærepenge de aldri glemte.
Det er litt vold i dag også, har jeg skjønt. Ekte muhammedanere skal visst drepe vantro, de som ikke tror noe særlig på Muhammed. Jeg leste og lærte at frafalne, de som slutter å være muhammedanere, skal dø… og det er muhammedanernes plikt å gjøre det, drepe de som ikke tror på Muhammed.
Litt strengt, ja. Jeg skvatt litt og tenkte at dette er ganske alvorlig; hvis jeg blir muhammedaner og ombestemmer meg og ikke vil være muhammedaner lenger, ja… så er jeg visst fritt vilt, akkurat som elger i slutten av september. Kanskje jeg må flytte til Vadsø.
Det vil jeg ikke. Jeg leste videre. Da jeg leste om hvordan muhammedanerdamer skal behandles, ble jeg glad for at jeg ikke er gift. Innerst inne synes jeg kanskje ikke muhammedanere er så snille mot damene sine, men religion er religion og Koranen er Koranen og sånn er det, og noe må man jo holde fast ved, ellers går det jo helt galt… og jeg forstår jo det dærre med ære og respekt og sånn, at kvinner må kle på seg ordentlig, dekke seg til og ikke friste andre menn, slik at de kanskje får sånn “tøysetiss”, som noen sa før i tiden. Sier seg selv, det.
Jeg er blitt kjent med en gammel muhammedaner på biblioteket, han sier mye rart som jeg ikke forstår. Da jeg spurte om dette med vold og drap og muhammedanisme, svarte han med å snakke masse frem og tilbake, opp og ned og på kryss og tvers og diagonalt. Jeg ble litt svimmel og måtte sette meg ned.
Han sa at muhammedanisme er kjærlighetens religion, og at Allah er stor og elsker alle. Han sa det uten smil og litt strengt. Jeg syntes det var litt rart. Det forvirret meg litt, og jeg sa at Allah er vel ikke så veldig glad i de som ikke tror på ham og Muhammed. Da sa han at det stemmer, men at Allah uansett er størst og best.
Men hva med selvmordsbombere og terrorister og sånn? Da sa han mye som jeg bare forsto i underkant av halvparten av, men jeg ble ganske beroliget, og han sa allahu akbar ganske høyt, og jeg følte meg ganske inkludert … og det er fint.
Jeg nevnte for ham at alle i gata der jeg bor ikke tror så mye på Muhammed. Jeg spurte om det var slik at jeg burde drepe dem alle. Da sa han at det er for tidlig, kanskje en annen gang, og jeg ble ikke noe klokere av det, men jeg er glad for at det ikke haster så fælt. Jeg tror ikke jeg hadde greid noe slikt… jeg liker naboene mine og har ikke noe våpen og sånne bomber som noen uvørne muhammedanere bruker når de blir sinte. Dessuten aner jeg ikke hvordan slike innretninger brukes, men disse erfarne muslimene har sikkert skikkelige bruksanvisninger, det tror jeg.
Vel, nå har jeg ikke tid til å skrive mer. Skriver mer en annen dag. Kanskje i morra … insha’Allah.
