Jeg har en liten plett i Vest-Telemark, miom ufser og nutar og fjødd. Liker meg godt her. Utenfor verden og stille… så stille at man – hvis man sitter helt rolig i en stol – kan høre ens egne tanker rette seg opp, gripe tak i hverandre, tilpasse seg, føye seg inn, støtte seg til andre … slik at alle til slutt blir étt. Definert retning og kraft. En tankevektor.
Men det er svært sjelden jeg tenker no’ særlig, derfor er det heeelt stille her – bortsett fra en populasjon taksvaler som bor på låven og lever hektisk familieliv.
Men stillhet varer ikke evig. En kveld banket det på døren. Det vil seg slik at jeg har en lokal venninne i denne egnen. La oss kalle henne Åsne. Hun er noe for seg selv, jeg skal ikke gå nærmere inn på hennes bakgrunn og opprinnelse. Ikke ukorrekt å si at hun er det motsatte av stillhet, men jeg motsetter meg aldri hennes tilstedeværelse. Hun smatt innenfor som en katt og sa:
– Sølten?
Hun gjorde et nikk i retning bakover. Hun hadde en ryggsekk med masse go’saker og ventet ikke på svar, hun forsvant og ble borte på kjøkkenet. Jeg hørte henne nynne og synge… Vem kan segla förutan vind, vem kan ro utan åror…
Hun er et mirakel, tenkte jeg og la meg på sofaen. Jeg grep et eksemplar av Morgenbladet, som ofte ikke er verd mer enn vekten av tremassen, men den er lystett. Jeg sovnet under avisen. Det siste jeg hørte var Åsnes klare røst, en lokal bånsull, kanskje skrevet av Aasmund Olavsson Vinje.
– Høt æ de’ med deg … no må du vakne, maten æ færige og bordet dekka..
Stekt hjortekjøtt, fet og god saus, båtpoteter og grønnsaker fra Åsnes hage. Mjødurtsaft for tørsten og rødvin for humøret.
– Skal vi gifte oss?
Åsne lo, som bare hun kan. Mye tyder på at hun forlot sin mors livmor med et smil og en latter, og siden hun har ledd det mest av tiden. Hun fortalte siste lokalnytt som var så hyggelig og idyllisk at det egentlig bare var gammelt nytt. Etterpå serverte hun nyplukkede jordbær med fløte og sukker, og jeg kunne ikke annet enn beundre hvordan hun kombinerte jordbærspising, snakking og gode bordmanerer.
– Eg må på do … eg gjænge på den oti.
Etter et kvarter var hun tilbake og sa:
– Sjå hera, æ den ikkje fene?

– Fortryllende.
– Den heve lagt seg øppå din, trur eg.
– Ser sånn ut.
– Eg hev’ tenkt på noko.
– Ja…?
– Te’ vanleg dassar eg omlag to gonger dagleg. Eg hev’ alli veid lortane mene, men om eg anslær kvar av dei ti’ 250 gram, bli’ det ein halvkilo dagleg. 3,5 kilo i vika. 188 kilo årleg. Høri mange år må då ti’ for å laga eit tønn?
Ettersom hun er matematikklærer på videregående, laget hun øyeblikkelig en linjær ligning i hodet og fikk 5,3. Hun regnet videre ut hun ville produsere seks tonn bæsj i sin restlevetid, gitt at hun ble like gammel som moren sin, som døde i fjor, 84 år gammel.
– Eg gidd ikkje reise heimatt i kveld. Hev du ei seng?