Sannhet er en smakssak, noe personlig, noe man bestemmer seg for, som man er “komfortabel med”, som skaper god stemning og opprettholder ro og orden i vennekretsen. Man “føler” og “tenker at …. på en måte”, fakta og nøktern virkelighetsbeskrivelse er underordnet følelser og ønsketenkning, hvilket tydelig kommer til uttrykk i dagens samfunnsdebatt.
Kan ikke nekte for at dette også påvirker meg. Jeg følger med i tiden, som det heter og skaper min egen sannhet og virkelighetsforståelse, slik at den sammenfaller med min personlige smak. La meg eksemplifisere:
I går var jeg på vei hjem. Jeg kjørte motorsykkel og den har så mange hestekrefter at den kan oppnå ganske høye hastigheter. Det er gøy å kjøre motorsykkel i Vest-Telemark, krokete veier i variert topografi.
Jeg hadde kjørt en drøy time og var blitt varm i trøya under skinnjakka. Plutselig hørte jeg en liten sirenesnutt. Jeg tok en titt i speilet. En sølvgrå Ford Mondeo med blålys i grillen.
Jeg slapp gassen og svingte inn i første veilomme. Forden likeens. I bakspeilet så jeg to uniformerte betjenter stige ut av bilen. Jeg lot hjelmen sitte på, men åpnet visiret.
En av betjentene var av typen ung, blond dame med hestehale. Hun lignet Kristin Kirkemo:

Jeg ga henne begge deler. Hun gransket dokumentene og ba meg ta av meg hjelmen.
– Hvorfor det?
Hun skiftet ansiktsuttrykk fra avmålt vennlig til nokså uvennlig. Hun svarte ikke. Hennes partner, en litt tykkfallen kar med lyserødt ansikt:
– Du må åbna hjelmen så me ser ken du e.
– Dette er en åpningshjelm.
– Ka?
– En såkalt åpningshjelm, som i tilfredsstiller EU-forskrift nr. 45784-FTH – 76-2012 om personidentifikasjon innenfor EU og Schengen-området, den tilfredsstiller også alle Vegdirektoratets krav til sikkerhet.
De to så på hverandre, og jeg kunne se at de var irritert.
– Dessuten føler jeg ikke no’ særlig for å ta den av, sa jeg for ytterligere å skape uggen stemning.
Det virket som om de prøvde å ta seg sammen. Politikvinnen skiftet stilling og la det meste av kroppsmassen på venstre bein. Hun vippet høyre støveltupp fra side til side og sa:
– Det gikk vel litt fort, dette…
– Gjorde det … vel, jeg vil ikke si at du tar feil, men jeg vil heller ikke si at du har rett. Slik jeg ser det, kjørte jeg godt under fartsgrensen.
Den blonde damens hake falt innpå 20 millimeter, slik at jeg kunne beundre den fine, hvite tannrekken i underkjeven hennes.
– Du kjørte … altså her er fartgrensen 70 og du hadde minst 100 i inngangen til den svingen der borte, sa hun og pekte over skulderen med høyre tommel.
– Jeg tror du tar feil … jeg er en meget fartsbevisst motorsyklist, jeg er sikker på at jeg var under 70, kanskje ned mot 60…
– Hva??
– … denne sykkelen har nettopp vært på service og det inkluderer speedometerkontroll og justering om nødvendig, og det var ikke nødvendig.
– No skal du høira her, sa politimannen og sa de hadde fulgt med meg og kjørt etter i flere kilometer og at det ikke var tvil om at jeg kjørt altfor fort, dessuten hadde jeg kappet svinger. Han hadde endret ansiktfarge, til rødere lød.
Jeg hadde forlengst forstått at de to ikke hadde målt noe som helst og dessuten var her i traktene ingen heltrukne gulstriper. Jeg påpekte dette og sa at jeg ikke kunne se at jeg hadde overtrådt Vegtrafikklovens paragraf 3. For ytterligere å kødde med de to:
– Jeg utelukker ikke at jeg var nede i 55. Som sagt …  jeg har nettopp vært på service med denne, og mekanikeren sa at jeg skulle ta det med ro de første milene, han har nemlig skiftet alle stempelfjærene, sa jeg og befølte kjærlig bensintanken.
– Skulle tatt seg ut om jeg hadde råkjørt, da, sa jeg og lo en jovvvial latter for liksom kameratslig innvie dem i noe så tåpelig og dumt som å kjøre for hardt med helt nye stempelfjærer.
De to virket rådville. Når mennesker føler seg satt ut av spill, er det ikke uvanlig å gripe til noe lettfattelig og veldig konkret. Politimannen rev opp en forpakning og puttet et rør inn i en liten dings.
– Du får blåsa i denne, sa han og kom helt inntil.
Jeg hostet og harket litt og beklaget at jeg ikke rakk stikke mulen ned i albuen. Politimannen rygget tilbake og ble stående bredbeint tre meter fra.
– Sorry, jeg var i 50-årslag i går. Vi var ganske mange og noen måtte sove i telt i hagen. Jeg er nok blitt litt forkjølet. Fort gjort.
Politimannen var ikke helt overbevist om noe som helst, men han tenkte vel sitt og hadde nok ikke så lyst til å ende opp på sykehus og kanskje bli koronaoffer nummer 252.
Den unge damen var av annen støpning. Hun tok alkometeret fra sin kollega og stilte seg opp en meter fra meg.
– Blås i denne.
Jeg adlød og blåste litt i det hvite røret. Men det var ikke hardt nok, og hun sa at jeg måtte blåse hardere. Jeg prøvde en gang til og blåste så hardt jeg ville.
– Du må blåse skikkelig, sa hun og demonstrerte ved å snurpe leppene og blåse hardt ut i løse ettermiddagsluften. Jeg lot som om jeg tok meg sammen og blåste litt svakere enn sist.
Nå var hun sint og sa:
– Nå saboterer du!
Jeg justerte ansiktrekkene og prøvde å se ut som en sørgmodig cocker spaniel som får kjeft av sin eier.
– Men jeg har svake lunger og røyker 60 om da’n
– Hææ??
– Svake lunger, ja … etter flere år som assisterende hjelpemann for sprengningslagene i koboltgruvene på Svalbard. Dere kan ta kontakt med fastlegen min, jeg har nummeret hans hans her, sa jeg og tok frem mobiltelefonen, trygg i forvissning om at de ikke ville ringe noen lege, og min lege er dessuten av pakistansk herkomst og snakker så lite norsk som mulig, ettersom han ikke har så veldig lyst til å lære det.
Jeg vet ikke nøyaktig når de to ga opp, men de ville ikke ha noe telefonnummer. De ba meg vente og trakk seg tilbake til bilen sin.
Trolig drøftet de mitt tilfelle og hadde nok veldig lyst til å anholde meg, ta meg med til nærmeste politistasjon, skaffe en lege med utstyr for blodprøvetaking og kanskje bla litt i politivedtektene med tanke på varetektshjemler for “hindring av etterforskning”.
Jeg ventet, tålmodig som jeg er. Det tok tid. De kom ikke tilbake. Forden startet. Den svingte ut på veien, rygget og kjørte avsted i retningen den kom fra.

For en drøy uke siden uttalte PR- og kommunikasjonsmann Hans Geelmuyden at “kebanorsk ikke er godt nok i GK”. GK er PR- og kommunikasjonbyrået Geelmuyden Kiese AS.
Det ble baluba og lurveleven og noen sidestilte Geelmuyden med propagandaminister Joseph Goebbels.
La meg gi noen eksempler på kebabnorsk, hentet fra Facebook etter at noen på Sørlandet ifjor høst satt fyr på Koranen:
Morraknuller wallah skal knekke nesa di javlige morrapuller.
Denne lille ytringens meningsinnhold er nokså klart, et varsel om grov vold rettet mot person som knuller og puller om morra’n, men noen stilistisk lekkerbisken er dette ikke og minst ett komma mangler.
Fåkk de jwlig pussy ass og.
Her er meningsinnholdet ikke fullt så klart, men man forstår at utsagnet er ganske imperativt og ikke ment som en utstrakt hånd og ønske om vennskap på lang sikt. Avsender har også litt å gå på hva gjelder rettskrivning og setningsoppbygging.
Jævla moraknuller håper du brenner i helvette med moren og faren din som har reservert plass til deg der vip, skal pisse på gravet ditt med glede og voldta døden til moren din.
Her skal avsender ha honnør for innhold med persongalleri pålydende tre – mor og far og moraknuller … det tyder på snev av fortellerevne, men jeg savner et komma og større bevissthet om substantivers kjønn, og jeg vet ikke riktig hva som menes med vip … dessuten etterlates leseren i villrede om hva som er voldtektsofferet.
Den oppmerksomme leser har sikkert registrert at termen morapuler går igjen. Jeg tror vi kan si at det ordet er en bærebjelke i kebabnorsk. Betydning: En person – trolig av hankjønn – som har samleie med moren sin med jevne mellomrom.
Men kebabnorsk er ikke normert, og morapuler har flere varianter – morapuller, morrapuller og morrapuler hvorav siste variant ikke har noe med mors kjønnsorgan å gjøre, men tid på døgnet.
Alt i alt er det ikke helt innlysende at kebanorsk er et godt nok kommunikasjonsverktøy for et foretak som fakturer timepriser mellom 900 og 4.000 kroner for råd og vink om hvordan fremme interesser og oppnå kontakt med politikere og andre beslutningstakere.
Det var jo bare det Geelmuyden påpekte, i et intervju med bladet Kampanje. Dernest ble han overhøljet med rasistanklager en hel uke, og store kunder betakket seg for videre samarbeid med rasisten Hans Geelmuyden.
Til slutt besluttet han å stille opp i Dagsnytt 18. Det gjorde han i går og satt ny norgesrekord i horisontal todimensjonalitet. Han redegjorde for siste ukes selvransakelse, innspill fra venner og en ung datter, ny innsikt, erkjennelse, omvendelse og endelig rehabilitering … han gikk lenger enn langt i retning av å beklage sin blotte eksistens og tidsuriktige hudfarge.
Programlederen var ikke overbevist om Geelmuydens oppriktighet. Avslutningsvis:
– Er du rasist?
Jeg er imponert. Kanskje de store kundene kommer tilbake. Må jo ha vært fortærende ergerlig å miste både LO og Ikea…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Hørte du om han som for cirka ti dager siden drepte tre menn i en park i England?
– Nei, guuuuuud … hva skjedde??
– En ung mann drepte tre homofile menn med en svær kjøkkenkniv.
– Nei, hvaaaaa er det du sier … hva slags monster er det …. sikkert en sånn fotballpøbel det er så mange av der borte. Jeg husker jeg var på fotballkamp i London for 40 år siden. Der var det tusenvis av den sorten på tribunen, inkludert mannen min.
– Det var en 25 år gammel asylant fra Libya.

– Han ropte visst allahu akhbar før han startet med drepingen.
– Åååå…
– Han er nok rettroende muslim.
– Ja, det er han nok. Da er det jo ikke så rart at han drepte litt på en måte, tenker jeg. Han er jo fra et kontinent der man har dødsstraff for homofili, eller lange fengselsstraffer.
– Det tenker jeg, også. Homofili er ikke så veldig anerkjent i afrikansk og arabisk kultur på en måte, og denne unge mannen fra Libya har nok vært flink på skolen, lest masse i Koranen og lært alt om kulturen sin, tenker jeg.
– Ja, det tenker jeg også. Han har nok ikke vært i England så lenge, og han glemte sikkert at han ikke var i Libya. Hadde han husket det, ville han nok ikke ha stukket ned og drept noen.
– Det tenker jeg også. På en måte er han helt uskyldig. Han gjorde jo bare det han har lært i hjemlandet sitt, at man ikke skal dytte tissen sin inn i andre menn på en måte, og hva gjorde de tre mennene i den parken … kanskje de også brukte narkotika og sånn, og det er ikke bra.
– Enig, jeg synes ikke den unge mannen bør idømmes fengselstraff. Britiske myndigheter er ikke gode nok med integrering, de glemte sikkert å sende ham på et sånt integreringskurs der han kan lære litt om britiske lover og hva som er bra og hva som er ikke er så bra og sånn. Egentlig bør myndighetene ta skylda for de drapene, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også … passelig lærepenge for denne gutten kan være å sitte inne i frikvarterene på det der integreringskurset, mens de andre asylantene er ute og sparker fotball med bærekraftige integreringsmål…