Sannhet er en smakssak, noe personlig, noe man bestemmer seg for, som man er “komfortabel med”, som skaper god stemning og opprettholder ro og orden i vennekretsen. Man “føler” og “tenker at …. på en måte”, fakta og nøktern virkelighetsbeskrivelse er underordnet følelser og ønsketenkning, hvilket tydelig kommer til uttrykk i dagens samfunnsdebatt.
Kan ikke nekte for at dette også påvirker meg. Jeg følger med i tiden, som det heter og skaper min egen sannhet og virkelighetsforståelse, slik at den sammenfaller med min personlige smak. La meg eksemplifisere:
I går var jeg på vei hjem. Jeg kjørte motorsykkel og den har så mange hestekrefter at den kan oppnå ganske høye hastigheter. Det er gøy å kjøre motorsykkel i Vest-Telemark, krokete veier i variert topografi.
Jeg hadde kjørt en drøy time og var blitt varm i trøya under skinnjakka. Plutselig hørte jeg en liten sirenesnutt. Jeg tok en titt i speilet. En sølvgrå Ford Mondeo med blålys i grillen.
Jeg slapp gassen og svingte inn i første veilomme. Forden likeens. I bakspeilet så jeg to uniformerte betjenter stige ut av bilen. Jeg lot hjelmen sitte på, men åpnet visiret.
En av betjentene var av typen ung, blond dame med hestehale. Hun lignet Kristin Kirkemo:

Jeg ga henne begge deler. Hun gransket dokumentene og ba meg ta av meg hjelmen.
– Hvorfor det?
Hun skiftet ansiktsuttrykk fra avmålt vennlig til nokså uvennlig. Hun svarte ikke. Hennes partner, en litt tykkfallen kar med lyserødt ansikt:
– Du må åbna hjelmen så me ser ken du e.
– Dette er en åpningshjelm.
– Ka?
– En såkalt åpningshjelm, som i tilfredsstiller EU-forskrift nr. 45784-FTH – 76-2012 om personidentifikasjon innenfor EU og Schengen-området, den tilfredsstiller også alle Vegdirektoratets krav til sikkerhet.
De to så på hverandre, og jeg kunne se at de var irritert.
– Dessuten føler jeg ikke no’ særlig for å ta den av, sa jeg for ytterligere å skape uggen stemning.
Det virket som om de prøvde å ta seg sammen. Politikvinnen skiftet stilling og la det meste av kroppsmassen på venstre bein. Hun vippet høyre støveltupp fra side til side og sa:
– Det gikk vel litt fort, dette…
– Gjorde det … vel, jeg vil ikke si at du tar feil, men jeg vil heller ikke si at du har rett. Slik jeg ser det, kjørte jeg godt under fartsgrensen.
Den blonde damens hake falt innpå 20 millimeter, slik at jeg kunne beundre den fine, hvite tannrekken i underkjeven hennes.
– Du kjørte … altså her er fartgrensen 70 og du hadde minst 100 i inngangen til den svingen der borte, sa hun og pekte over skulderen med høyre tommel.
– Jeg tror du tar feil … jeg er en meget fartsbevisst motorsyklist, jeg er sikker på at jeg var under 70, kanskje ned mot 60…
– Hva??
– … denne sykkelen har nettopp vært på service og det inkluderer speedometerkontroll og justering om nødvendig, og det var ikke nødvendig.
– No skal du høira her, sa politimannen og sa de hadde fulgt med meg og kjørt etter i flere kilometer og at det ikke var tvil om at jeg kjørt altfor fort, dessuten hadde jeg kappet svinger. Han hadde endret ansiktfarge, til rødere lød.
Jeg hadde forlengst forstått at de to ikke hadde målt noe som helst og dessuten var her i traktene ingen heltrukne gulstriper. Jeg påpekte dette og sa at jeg ikke kunne se at jeg hadde overtrådt Vegtrafikklovens paragraf 3. For ytterligere å kødde med de to:
– Jeg utelukker ikke at jeg var nede i 55. Som sagt …  jeg har nettopp vært på service med denne, og mekanikeren sa at jeg skulle ta det med ro de første milene, han har nemlig skiftet alle stempelfjærene, sa jeg og befølte kjærlig bensintanken.
– Skulle tatt seg ut om jeg hadde råkjørt, da, sa jeg og lo en jovvvial latter for liksom kameratslig innvie dem i noe så tåpelig og dumt som å kjøre for hardt med helt nye stempelfjærer.
De to virket rådville. Når mennesker føler seg satt ut av spill, er det ikke uvanlig å gripe til noe lettfattelig og veldig konkret. Politimannen rev opp en forpakning og puttet et rør inn i en liten dings.
– Du får blåsa i denne, sa han og kom helt inntil.
Jeg hostet og harket litt og beklaget at jeg ikke rakk stikke mulen ned i albuen. Politimannen rygget tilbake og ble stående bredbeint tre meter fra.
– Sorry, jeg var i 50-årslag i går. Vi var ganske mange og noen måtte sove i telt i hagen. Jeg er nok blitt litt forkjølet. Fort gjort.
Politimannen var ikke helt overbevist om noe som helst, men han tenkte vel sitt og hadde nok ikke så lyst til å ende opp på sykehus og kanskje bli koronaoffer nummer 252.
Den unge damen var av annen støpning. Hun tok alkometeret fra sin kollega og stilte seg opp en meter fra meg.
– Blås i denne.
Jeg adlød og blåste litt i det hvite røret. Men det var ikke hardt nok, og hun sa at jeg måtte blåse hardere. Jeg prøvde en gang til og blåste så hardt jeg ville.
– Du må blåse skikkelig, sa hun og demonstrerte ved å snurpe leppene og blåse hardt ut i løse ettermiddagsluften. Jeg lot som om jeg tok meg sammen og blåste litt svakere enn sist.
Nå var hun sint og sa:
– Nå saboterer du!
Jeg justerte ansiktrekkene og prøvde å se ut som en sørgmodig cocker spaniel som får kjeft av sin eier.
– Men jeg har svake lunger og røyker 60 om da’n
– Hææ??
– Svake lunger, ja … etter flere år som assisterende hjelpemann for sprengningslagene i koboltgruvene på Svalbard. Dere kan ta kontakt med fastlegen min, jeg har nummeret hans hans her, sa jeg og tok frem mobiltelefonen, trygg i forvissning om at de ikke ville ringe noen lege, og min lege er dessuten av pakistansk herkomst og snakker så lite norsk som mulig, ettersom han ikke har så veldig lyst til å lære det.
Jeg vet ikke nøyaktig når de to ga opp, men de ville ikke ha noe telefonnummer. De ba meg vente og trakk seg tilbake til bilen sin.
Trolig drøftet de mitt tilfelle og hadde nok veldig lyst til å anholde meg, ta meg med til nærmeste politistasjon, skaffe en lege med utstyr for blodprøvetaking og kanskje bla litt i politivedtektene med tanke på varetektshjemler for “hindring av etterforskning”.
Jeg ventet, tålmodig som jeg er. Det tok tid. De kom ikke tilbake. Forden startet. Den svingte ut på veien, rygget og kjørte avsted i retningen den kom fra.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler