Sommer er tid for ettertanke. Jeg pleier kjøre E-134 tid om annen, det tar flere timer og jeg får god tid til å tenke over livet. Hver gang jeg gjør det, får jeg vondt i hodet, taper litt konsentrasjon og begge beina blir litt tunge, hvorav det høyre som hviler på gasspedalen.
Jeg registrerte bare halvveis noen i veikanten som veivet med et eller annet, og jeg tenkte at det er sikkert en tysk bobilturist som er så gla’ for å være i Norge igjen at vedkommende ikke kan la være å gi uttrykk for det med en hilsen han lærte av bestefaren sin, som var her i landet i 1940.
Straks etter så jeg masse blått lys som blinket som en diskolampe, og jeg tenkte at nå er politiet på utrykning etter innringing om brutalt og blodomsprutende øksedrap i Tuddal, eller en lei incestaffære i Svartdal.
Men sett slikt … politibilen bak ville ikke kjøre forbi og jeg skjønte etterhvert at det var meg politiet ville snakke med. Vel, jeg er en sosial kar som liker å slå av en prat. Jeg aktiverte venstre blinklys og kjørte til side.
Politibilen bak stanset og ut steg en ganske kraftig politimann. Han lignet litt på sånne politimenn det finnes mange av på landsbygda i Alabama og som spiser do nuts rett som det er og kanskje enda hyppigere.
Han knakket på vinduet. Jeg sveivet ned og sa:
– God kveld, konstabel … hva kan jeg hjelpe deg med?
Politibetjenter liker ikke denne arkaiske tittelen noe særlig, hvilket denne karen signaliserte ved øyebrynsløft og skjerpet blikk. Før han rakk å be om vogn- og førerkort:
– Hyggeli’ med en samtalepartner … jeg satt akkurat og tenkte litt over dette med rett og galt og etikk og sånne greier. Ja, det finnes jo flere varianter, selv er jeg etterhvert blitt tilhenger av dydsetikk. Dere hadde sikkert noe om det på politiskolen, i kriminologi.
– Ehhh…
– Hvilken etikk foretrekker du?
– Altså, dette er ikke…
– Jeg har levd noen år og når man har gjort det, finner man ut hva som som passer for en. Jeg drikker eksempelvis aldri overgjæret øl ved fullmåne, spiser aldri lunsj før frokost og jeg tror at ens moral modnes over tid og utledes av personlig utvikling, altså en mer karakterbestemt etikk enn… ja, du er kanskje konsekvensetiker. Mange er det…
– Ja, det er sant. Dokumentasjon er viktig… vet du at da Warren-kommisjonen skulle undersøke omstendighetene omkring drapet på president Kennedy…
– Hør her, du har brutt fartsgrensen og stoppet ikke da vi vinket deg inn borti her. Hvorfor stoppet du ikke?
– Vinket dere? Og jeg vinket ikke tilbake … vel, som sagt … jeg satt i egne tanker, men fulgte årvåkent med på veien, i tilfelle det skulle komme en rev løpende ut foran bilen. Jeg kjørte på en rev for noen år siden, du vil ikke tro hvordan den skrek og bar seg. Har du hørt en rev skrike i dødsangst … ikke hyggelig. Ryggen var brukket, og jeg måtte slå den ihjel med en stokk jeg fant i veikanten. Kunne ikke bare stå der og vente på viltnemda. Svært ubehagelig opplevelse, må jeg si. Jeg hadde hvit skjorte på. Måtte kaste den etterpå.
Jeg la merke til at politibetjenten begynte å bli gretten. Han rettet seg opp og heiste beltet som var påhengt en masse politiutstyr. Ut av jakkelommen hentet han en sånn dings som måler promille. Han stakk et rør inn i den.
– Blås, sa han.
Jeg blåste så hardt jeg kunne så lenge at jeg gikk tom for luft. Jeg slapp munnstykket, snappet etter den milde kveldsluften, gjorde noen rykk med hodet, spyttet i frontruten og utbrøt:
– Fittefittefitteifaenihelveteinnigranskauen…
Jeg lot som om jeg kom til meg selv og forklarte:
– Beklager konstabel, men det er denne touretten som hjemsøker meg fra tid til annen, vanligvis i stressituasjoner…
– Hææ??
– Tourettes. Et syndrom som arter seg ved ufrivillige bevegelser og gjentatte fremsigelser av tabuord.
– Bruker du..
– Fisseslikkerknektenspisseludderfissemormorknalderkaffenklar.
– Hææ??
– Sorry, min oldemor var fra Odense, noen ganger kommer det på dansk, jeg vet ikke om jeg skal oversette..
– Bruker du medikamenter, spurte betjenten og ristet litt på alkometeret, som om det hadde hengt seg opp, tatt parti for meg og ikke ville sladre.
– Beklager, konstabel… neida, ingen medikamenter, mitt tilfelle er ganske mildt og for det meste situasjonsbetinget, sa jeg og plasserte en saftig spyttklyse på frontruta.
Betjenten hadde rygget litt tilbake og så ut som han godt kunne tenkt seg opphold et annet sted, men ansiktet hans hadde fått et mildere drag, henimot forsonlig, og jeg syntes jeg registrerte tilløp til et lite smil.
– Men du … vognkort og førerkort.
Jeg rotet litt her og litt der før jeg fant begge deler i hanskerommet.
– Takk, skal vi se … ja, i orden, dette. Ikke helt ny, denne bilen din.
– Snart 60 år.
– Du ble målt til 94 i 80-sone. Det er 3.400 kroner, det … men jeg vet ikke, denne bilen din … det kan være noe med kalibreringen av utstyret vårt. Jeg tror vi sier 2.100 kroner, sa han og skrev ut bot.
– Men du..
– Ja, konstabel?
– Jeg tok idéhistorie før politihøyskolen, med gode karakterer … og tørk av frontvinduet før du kjører videre.
