Det regner og da kommer en nærmere en selv. Man er mer inne enn ute og når man er det og ikke har så lyst til å støvsuge, rydde eller sette igang vaskemaskinen, er det lett å komme i tanker om fortiden … og når man gjør det, er det fort gjort å tenke på kvinner, især de man aldri fikk, og de er sant å si i overveldende flertall.
Jeg har raskerisset opp en av dem etter perforert minne og litt fantasi…

Jeg husker ikke alle sammen, men jeg erindrer noen … for det er jo slik at de kvinnene man ikke fikk, er de man husker best; ganske underlig, man var jo aldri naken under samme dyne som henne, man kjente ikke duften av hennes friske og nytranspirerte armhulenektar, ikke angen av hennes ikke helt nyvaskede hår, kjente ikke den myke og kanskje sommergylne huden mot min, ikke latteren og smilene, ikke at hun steg opp av sengen og gikk naken og usjenert inn på kjøkkenet for å tilvirke sterk morgenkaffe mens hun nynnet på en gammel melodi, ikke at hun kom tilbake igjen med to croissanter bakt dagen før og la seg i sengen og fortalte en morsom historie fra barndommen, som jeg ikke fikk helt med meg fordi jeg var altfor opptatt med å studere hennes forunderlige ynde, som i en haug av dyner og puter i diskré julimorgenlys var helt uvirkelig og ikke til å begripe.
Det er lett å registrere og beskrive en kvinne fra avstand; puppevariantene er uendelig mange … selvbærende store pupper, store pupper best tjent med BH, små og så spisse pupper at man nesten stikker seg, mellomstore pupper med heipådegvorter, eller go’aftenpupper med introverte vorter… noen kvinner er oppsatt med brede hofter under smalt liv, andre har smale hofter under like smal midje og noen er guttaktig over hele seg, men allikevel hyperfeminine, kanskje med raff blondehipster og tånegler lakkert i tre strøk sinoberrødt.
Slik kunne man holdt på i det uendelige … rundt omkring, oppover og etterhvert nedover, men det kan lett bli vulgært, og hvem vil være vulgær … ikke jeg.
Men: Det er de små tingene som gjør forskjellen, de små avvikene, særegenhetene … som kvinnene kanskje selv ikke er klar over. Jeg tenker ikke på de opplagte tingene, slik som en overleppe som på aparte vis smalner av på midten, eller at øynenes synsakser ikke treffer samme punkt, eller at nesen er litt overdimensjonert i forhold til nære omgivelser, eksempelvis munnen … nei, jeg har i tankene kvinnens bevegelser, ikke hvordan hun løper 60-meter’n, men de små bevegelsene, bevegelsene inni bevegelsene … i kvartsekundet før hun begynner å le, i øyeblikket hun skjønner noe hun ikke skjønte rett før, akkurat i det hun hører et uventet spørsmål, hvordan hun løfter kaffekoppen til munnen, hvordan hun blar over i en bok hun ikke kan rive seg løs fra og spiser av en ost hun ikke har smakt før.
Jeg vet sannelig ikke om noen av dere lesere får noe ut av dette, tror kanskje ikke det. Ække så farlig, det er jo sommer og dere har sikkert annet å foreta dere enn å lese en ikke helt ung manns tankevirvel om kvinner, men noen henger kanskje ennå med og vil si: Jajaja, men vær litt mer konkret, er du snill.
Vel, en av de uendelig mange kvinnene jeg ikke fikk heter … ja, la oss kalle henne Bergliot. Hun var en underlig plante i Guds hage, hadde en munn som smilte selv når hun ikke smilte, så store pupper at hun kviet seg for å spille volleyball og hun var definitivt pen … hun var redd for å ta bussen og snakket ofte om at hun aldri ville ha barn.
Jeg var forelsket i henne, no’ helt inn i grønneste granskauen. Jeg fantaserte om henne, slik jeg etter leggetid noen år tidligere fantaserte om Månestråle, men jeg turte ingenting, ikke engang first base, som de sier i Texas. Jeg tror nok jeg satte henne på en pidestall og der sto hun støtt som bare faen. Det ble ikke oss.
Lei meg? Nei, jeg vet at fantasiene løp løpsk og ingenlunde korrelerte med virkeligheten og dessuten: Jern ruster, kobber irrer og sjokolade harskner. Alt oksyderer, elektroner forsvinner … og noen av dere lurer kanskje på om Bergliot fikk barn. Nei, men hun har bikkje.
Det har sluttet å regne, gitt … og Yr melder bedre vær i morra.